Gikk Jesus på vannet?

Dette er vanskelig å måle.
http://www.telegraph.co.uk/travel/galleries/worlds-happiest-countries/norway0/

Størst andel ateister finner man i Kina. Hvordan det står til med kriminalitet og lykke vet jeg ikke.

Jeg refererer til denne:
http://worldhappiness.report/download/

Så får vel enhver legge hva man vil i det. De fleste vil vel tro det som støtter det synet en allerede har uansett.

Absolutt. Den jeg lenket til spør folk direkte. Den du og EgilS referer til tar også sosiale forhold i betraktning. Da er det ikke rart at Sentral-Amerika gjør det dårlig (bortsett fra Costa Rica, og Chile - om man kan ta et sammenlignbart land).

Ok, Kina gjør det bedre enn Norge på kriminalitet, men mye dårligere på lykke. Dermed er det ikke sånn at det er der vi har størst andel ateister man finner minst kriminalitet og mest lykke (Kina har flest ateister, men hverken minst kriminalitet eller mest lykke).

Kina, og også Vietnam er land land med mange ateister. Å få bra tall på kriminalitet i disse landene er kanskje ikke så enkelt. Det er ikke sikkert de er helt åpne på det.

Dog er vel Sør-Korea og Japan på linje med Vest-Europa.

Men i Japan er folk stort sett miserable, og Sør-Korea er vel ikke helt fornøyd med naboen?

Det finnes nok mange forklaringsfaktorer her. Det er ikke sikkert det er en tydelig sammenheng. Eller det kan være en tydelig sammenheng, men være andre ting i Kina som trekker andre veien.

Mitt poeng var et argument for at vi ikke skal se på religion som noe som løser mange av livets problemer, for jeg ser ingen sammenheng totalt sett mellom religiøsitet og hvordan folk har det i hverdagen. Det betyr ikke at religion ikke kan være bra for mange og skape lykkelige mennesker, for det kan det helt sikkert gjøre i mange tilfeller.

Jeg tror vi heller skal se på hvilke positive elementer vi har i religionen, og se hvordan akkurat disse elementene påvirker vår hverdag. Det kan være slike ting som sosialt engasjement, en krets av venner og bekjente, å føle at man forstår hvordan verden henger sammen, en forståelse for hvorfor det kan skje vonde ting. Dette er ting en religion kan gi, men det finnes også andre måter å få dette på.

Se mitt svar over.

Jeg er stort sett enig med deg, men når jeg leser denne tenker jeg det motsatte. Jeg tror at religion løser livets problemer for veldig mange. Enten det er svar på spørsmål man stusser ved, gjennom å gi mening, gjennom å skape samhold, felleskap og tilhørighet, eller gjennom bare rett og slett å gjøre folk fornøyde i og med hverdagen.

Jeg er også helt enig i at mange andre ting kan gjøre dette, men jeg har ennå tilgode å komme over noe som tilbyr samme pakkeløsning som religion.

Ikke uenig, og det med "pakkeløsning" er vel et stikkord her. Det finnes alternativer mener jeg, men ikke like tilgjengelige og de krever nok mer innsats.

Er det ikke litt rart at det fortsatt er religiøse mennesker i den opplyste vestlige verden? Burde ikke antall religiøse korrelert mer med hvor opplyste vi er jf. EgilS sin tese? Hvorfor søker opplyste, velutdannede og "lykkelige" mennesker til religionen?

Jeg er og skuffet over at en religiøs er en religiøs. Det må da finne ekstremt mange måter å tro og utøve sin religion på at man umulig kan kalle religiøse en homogen gruppe?

Religiøse er så absolutt ingen homogen gruppe, like lite som at nordmenn er en homogene gruppe. Dog er det ikke mer feil å bruke fellesbetegnelse "religiøse", enn det er å bruke fellesbetegnelsen "nordmenn". Noe er det jo som er felles med de, og det er utrolig vanskelig å diskutere slike saker uten en eller annen form for generalisering.

Og at det finnes mange religiøse fortsatt synes jeg ikke er rart i det hele tatt. Husk at vi ikke har vært "opplyste" så veldig lenge, og det tar lang tid å endre kulturer. Og religion handler nok minst like mye om kultur som om faktisk kunnskap.

Jeg tror ikke religiøse er en utdøende art. Jeg tror mennesker alltid kommer til å ha behov som vitenskapen og fakta ikke kan dekke.

Samtidig er det nok saker som vitenskapen aldri kommer til å kunne gi svar på ut over å presentere mulig teorier. Jeg tviler på at man noen gang kan svare på alle spørsmål om hvordan universet oppsto. Og da gir jo også vitenskapen rom for en skaper.

Men alle religioner ser ut til å dø ut og få status som mytologi. Hva erstatter vi dagens religioner med dersom de dør ut? Og før noen svarer "Church of the flying spaghetti monster", så er det ikke det jeg tenker på.

Alle religioner dør ut, men så langt har de jo blitt erstattet med andre religioner? Jeg tror nok at vi vil se at folk er religiøse i mindre grad, men er enig med pontiff i at vi nok ikke blir kvitt religion helt.

Og for de som ikke er religiøse, betyr det at man erstatter det med noe annet tilsvarende? Jeg ser ikke noe behov for en religion i hvert fall for min del. Alle elementer som folk virker i søke i religionen kan jeg finne i den virkelige verden rundt meg. Dog kan jeg skjønne at det ikke gjelder for alle.

Dette tror jeg og. Jeg tror det er mer sannsynlig enn noen gang at mange kommer til å søke etter en eller annen form for religion. Den moderne verden gir svært få svar av eksistensiell art (De aller fleste har erfart at materielle ting gir lite på "bunnlinjen" rent emosjonelt.). Ta bare denne siden her som eksempel; det å skrive om hva man har kjøpt i dag eller om episke turer man har syklet, at man er ateist eller hva enn det måtte være vil aldri kunne fylle rommet religionen kan fylle. Jeg tror rett og slett mange ateister glemmer at religion ofte er forbundet med en type kjærlighet til en gud (Samme type kjærlighet som er mellom foreldre og barn.).

En episk sykkeltur er IKKE en materiell ting og den gir MYE på bunnlinjen emosjonelt.

Som tidligere religiøs (i allefall trodde jeg det), må jeg erkjenne at alle turene jeg har på ski og sykkel i naturen gir meg mye mer tilbake enn religionen noen gang har gjort. Den klarer ikke å hoppe opp og bite naturopplevelsene mine i ankelen en gang.

Dere som er ateister/agnostikere; hva er det dere savner i livet som dere tror religionen kunne gi?

For min del er det ingenting, jeg føler jeg har svar på alt av eksistensielle spørsmål ved å lære om verden rundt meg. Hvordan vi tror verden oppsto, hvorfor vi er her, hvordan mennesker tenker og reagerer, hvorfor ting skjer, hvordan jeg skal håndtere vanskelige situasjoner, det å ha venner og famlie. Alt dette kan jo fint løses uten religion. Og jeg har ikke behov for å "elske" noe abstrakt.

Noe som kan dempe dødsangst og weltschmerz kanskje?
En tro på at ikke tilværelsen er så meningsløst at alt stopper når du har fått dine tilmålte +/- 90 år på overflaten, men at du er på vei videre når jorden spas over deg.

Mange vil ha noen som følger etter som de bryr seg om. Jeg tror meningen med livet også er å sørge for at våre etterkommere også får et godt liv. Dette betyr at verdens tilstand etter døden nesten blir mer viktig for oss foreldre enn livet vårt nå.

Det spørs jo litt hvordan man definerer episk. Jeg er enig med deg om du mener at det er sykling uavhengig av sted som er viktig. Satt på spissen så har naturopplevelser blitt "big businenss" og det feteste er jo kun tilgjengelig for de med fetest lommebok, så det å hevde at også naturopplevelser kan være et materielt gode tror jeg neppe er feil.

Kan man si at medikamenter som feks hjelper mot stress på lik linje som sykling kan gjøre, også gir noe på bunnlinjen emosjonelt?

Jeg vet ikke. Svaret finner du kanskje i innlegget ditt. Når du definerer religion som noe "abstrakt" så handler nok det om din oppfattelse og ikke noen som er religiøs. Du har funne din måte å leve livet, men mange religiøse vil nok si at du mangler en dimensjon med bakgrunn i at de kan skrive alt du skriver + Gud eller hva det måtte være!

Det er vel få gode opplevelser i livet som er 100% gratis.

De vil de hevde, men gode følelser er utelukkende slapt av konsentrasjonen av fire kjemikalier i kroppen: oxytoxin, seratonin, dopamin og endorfiner. Med mindre religionen kan bidra med høyere konsentrasjoner oftere enn deltakelse i noe annet, kan de hevde det så mye de bare orker.

Nei, jeg definerer gud som noe abstrakt, og det er det vel for mange religiøse også. Men du har nok rett i at ikke alle oppfatter det guddommelige som noe abstrakt, men kanskje mer som en veldig konkrete ting.

Kjemikaliene er de samme for alle, men hva som trigger de er ikke det samme. Kanskje det er akkurat "følelsen av Gud" som trigger disse kjemikaliene hos enkelte mer enn annen deltakelse, og mer enn hos andre?

Yepp, det er alltid lett å finne en ny tro.
Tror man ikke på det ene kan man altid tro på noe annet.

Nei, men de har k-pop. Ikke undervurder det.