Gikk Jesus på vannet?

Ja det kan han.



Er enig i det i et vitenskapelig perspektiv. Er også enig i at bønn vitenskapelig ikke kan bevises. Det er vel nødt til å være sånn, ellers kunne også Guds eksistens bevises. (Dersom man ser bort fra en mulig placeboeffekt)

Det er ikke vanlig luthersk eller kalvinistisk teologi å tro at en prest har noen form for guddommelig autoritet. Prester og biskoper forvalter og forkynner kirkens lære, men lekfolk er like meningsberettiget og om du ser på sammensetningen både i Kirkemøtet og de fleste frikirkers beslutningsorgan er det leke som dominerer.

Det er heller ikke vanlig luthersk teologi å tro at bønn med sikkerhet "virker".

Tanken om at noen har sterk åndelig autoritet og troen på at helbredelse o.l. var gudegitte rettigheter o.l. er forkynnelse som kom inn i Norge med den såkalte trosbevegelsen, Livets Ord, Levende Otærd, Oslo Kristne Senter etc.

Så det betyr at en stor andel prester i Norge har dårligere forståelse av religionen enn enkelte i menigheten - men vi vet ikke hvem fordi vi ikke vet hva Guds syn på likekjønnet ekteskap, er. Når en prest tar feil i et så alvorlig spørsmål, er han eller hun da skikket til å lede?


Hva er da motivasjonen for å be for syke - eller be om at bilturen skal gå bra?

Ja. Det blir etter min mening opp til hver enkelt å vurdere.



Det er faktisk mulig å tro på bønn, uten vitenskapelig dokumentasjon. Alt går heller ikke an å bevise.

Hmm - så man følger bare den lederen som har et budskap som apellerer til en selv?



Du svarte ikke på spørsmålet. La meg stille det en gang til:
Hva er motivasjonen for å be for syke - eller be om at bilturen skal gå bra?

Nå flisespikker du. La meg innprente det for deg: Det er faktisk mulig å tro på bønn, uten vitenskapelig dokumentasjon. Motivasjonen er jo selve troen på at det har en effekt!

OK. Hvilken effekt tror man at bønnen har?

Enig i din kommentar der.
Den enkelte må selv gjøre sine vurderinger.


Så kan man jo også vurdere om hvorvidt spørsmålet om likekjønnet ekteskap er et veldig veldig stort og alvorlig spørsmål. Eller er det bare et mediaskapt kosedyr av mangel på andre spørsmål. Kan man heller komme på andre bedre illustrerende eksempler kanskje.

Bønn gir håp.

Hvilken effekt tror man håpet har?

At man ikke mister trua? Jeg tror forresten håp har vært en sterk menneskelig drivkraft, evolusjonsmessig sett.

Vitenskapelig kan kanskje håp gi en placebo-effekt.

Her tror jeg du er inne på kjernen i bønn. Hvis man tror på bønn har man et håp om at Gud skal gripe inn. Man har ingen garanti for at det skal ha effekt, man håper det skal ha en effekt.

Det er egentlig bare et spørsmål du kunne spurt deg selv når du tok et oppgjør med troen. Er det vitenskapelig bevist at Gud eksisterer? Her er selvsagt svaret nei. Dersom man ikke tror på Gud, blir det litt meningsløst å diskutere bønn.

Motivasjonen for bønn er at Gud hører det man ber om, og enten hjelper deg direkte eller indirekte. (F.eks. At livet blir mer meningsfylt, selv om man ble lam i trafikkulykken) Men man har selvsagt ingen garanti for å få det svaret man ønsker, og det er ikke alltid lett å se noen mening i det som skjer.

Mener du at dersom Gud eksisterer, er det heller ingen grunn til å be?

Et rop om hjelp. En takk eller en klage. En bønn er også en samtale med Gud. Det hjelper deg til å holde fokus/ha oppmerksomhet på Gud.

Jeg opplever at jeg får svar noen ganger. Men sjeldent, og det er noe jeg kaller en opplevelse av svar. Jeg har kun en egen konkret underlig opplevelse/erfaring. Det var rart. Jeg kjenner flere som sier de har fått konkrete svar. Å kalle den en samtale. Hmm jeg vet jeg kaller det en samtale, men jeg prater og Gud hører på.
Bibelen (slik jeg tolker den) sier at jeg skal be og at det er bra for meg.

Kom på en annen ting. Er det noen her som aldri har bedt før. Altså aldri på noen måte.

Omtrent som når man ikke ber, med andre ord.


Jeg vet ikke. Det er derfor jeg stiller disse spørsmålene.

Hvis man ikke ber, blir man ikke hørt.
Hvis man ber, kan man bli hørt.

Stor forskjell på de to, spør du meg.

Hva skjer når man "blir hørt"?

Jeg ba en gang masse - og fikk svar. Tydelige svar - som i en samtale. Så viste det seg at de svarene var bare innbilning.

Skal ikke se bort i fra at du har fått svar da ;-)

Men tenker også at du kan være inne på noe der. At når du ber så kan også det være til hjelp i mange situasjoner. Det skaper et håp. Kanskje også en refleksjon, og at man tenker annerledes, at man ser og finner løsninger. Jeg kan aldri se at det kan skade å be. Altså selv om man ikke tror. Jeg tror at mange ber innimellom i stressede eller mindre situasjoner.

Da kan det hende at det går som du ønsker.

I motsetning til når man ikke blir hørt - for da hender det jo også at det går som man ønsker?

Hvor er den store forskjellen?

Det kan være lettere å ha håp i en vanskelig situasjon når man har større tro på at det går som man ønsker.

Greia med bønn og påstanden om at enkelte har opplevd at det fungerer kan vel kanskje forklarast såpass enkelt som at trua på at Gud vil hjelpe til har gjort at dei faktisk sjølve har gjort ein ekstra innsats for at det skal gå slik (samt generell tilfeldigheit etc). Og motsatt: Feile == Ein var ikkje sterk nok i trua... Gjesp.. Det gjeld å ha trua, på sine egne evner, og ikkje overlate slikt til eksterne. Er den mest effektfulle måten å oppnå det ein ønsker Så er det sjølvsagt lov å benytte alle hjelpemiddel som gjer at ein som individ mentalt kjem i ein posisjon til å oppnå dette. Men det blir meir som ein slags coaching teknikk enn ein Gud utifrå mitt tankesett

Det har jeg også erfart. Dessverre er da skuffelsen desto større når det IKKE går som en ønsker.

Hva tror de som er kristne konsekvensen ville blitt dersom alle legene i verden sluttet å behandle syke, og istedet ba hele dagen om at Guds vilje måtte skje med de som var syke og skadde?

Med en sånn logikk bør man vel da gå rundt og være negativ til alt og alle? Da minimerer man skuffelsen når noe går galt (da blir det jo som forventet).

Håper du aldri på noe?

Håp er bra, men ein må legge litt innsats i det sjølv om det skal bli oppfylt. Eg kan f.eks realisere håpet mitt om å vinne i Lotto ved å faktisk levere inn ein Lottokupong (noko eg aldri gjer) Resten etter det er opp til sannsynlegheitsberekning/tilfeldigheiter, lite anna som hjelp iallefall Har ikkje sett tal på at eg kan doble sannsynlegheita ved å be ei bønn (dobbel sannsynlegheit når eg ikkje kjøper kupong er vel fortsatt 0)

Ja, selvsagt kan man håpe uten å blande Gud/religion i det.

Spørsmålet er da om det er forskjell på håp som kommer fra bønn/religion/tro og håp som kommer fra... ja, bare vanlig håp. Blir skuffelsen mindre om håpet bare vanlig håp?

Hvem gjør det? Jeg er døpt, har hatt "Kristendom" på skolen og deltatt i konfirmasjonsforberedelser. Jeg kan ikke huske å ha blitt fortalt at "alt skal ordne seg bare man tror på en Gud".

Junior ønsket seg sykkelbukse til bursdagen i fjor, og gikk i to måneder og håpet at han skulle få det. Så ble det sykkeltrøye i stedet. Han ble rimelig skuffet. Vet ikke om han ba til noen gud om at det skulle komme en bukse, men jeg tror ikke det hadde innvirket på graden av skuffelse.

Hvor håpet kommer fra, om det er bønn, støttende ord fra en lege, eget hode, mener jeg ikke betyr så mye. Håper man intenst nok, blir skuffelsen stor dersom det ikke oppfylles.