Jeg har skrevet litt om dette i en annen tråd, men tenkte jeg skulle starte en egen. Så kan det søkes på i fremtiden om noen kommer i samme situasjon.
Jeg kommer til å oppdatere i tråden etterhvert som ting utvikler seg.
Hadde vondt i den ene hoften siden sommeren 2016. Sykling og gåing gikk fint, men det var vondt hvis foten gjorde store utslag til sidene. Typisk hvis man må klikke seg ut litt brått på sti, men også bare når man tar på sko (da løftes hoften opp og litt ut til siden).
Syklet helt til og med Rørosrittet, førte helgen i september, men da gikk jeg til fysio og kiropraktor for å finne ut av det.
Ble sendt til røntgen (for å utelukke brudd i bekkenet), og etterhvert også til MR.
Fant flere ting, men det viktigste var rift i labrum. Det er en slags pakning/menisk som går rundt der hoftekulen går inn i bekkenet. Denne gror ikke av seg selv.
Fikk forbud mot sykling, også på rulle. Skal unngå alt som gjør vondt, og gjør at det 'kniper' oppe i hofta.
Det vondeste i løpet av dagen er faktisk å sitte på kontorstolen, så nå har jeg også heve-/senkepult for å avlaste.
Med rift i labrum er det opptrening av kjernemuskulatur i mage og rygg, samt muskulatur rundt lår og hofte som må trenes opp. 3-6 måneder med trening. Kondis trenes på ellipsemaskin, ellers bruker jeg mye slynger, strikk, og noe vekter. I følge fysioen er det 30% sjanse for at man må ende opp med å operere, selv etter å ha gjennomført alle månedene med trening til punkt og prikke. Ved operasjon fjerner de stort sett bare den skadede delen av menisken.
Jeg måtte regne med å kjenne det resten av livet, men trene opp såpass at det ikke plager meg så mye.
Den første måneden i slyngene var helt pyton. Ikke fordi det var så innmari vondt, men fordi syklene mine står parkert innendørs i mekkeboden hvor jeg også har slyngene montert. Dette var den tørreste høsten i Trøndelag på 100 år (bokstavelig talt altså), og alt jeg ville var å dra ut for å sykle.
Rart hvordan man blir vant til ting gitt, nå har jeg trent i noen måneder, og den automatiske impulsen av "oi, ungene er borte på besøk, nå har jeg plutselig en to-timers åpning... jeg stikker ut på sykkeltur" har gitt seg helt. Håper virkelig iveren etter å sykle kommer tilbake i monn når hoften blir bra igjen.
Som et pluss er det mer penger på konto. Ingen sykler som må vedlikeholdes. Har heller ikke tatt meg bryet med å oppgradere noen av dem, da jeg ikke helt vet når jeg får syklet igjen.
Da henger jeg i slynga imens, så skriver jeg her når det er noe nytt å komme med.
Er det forresten noen som har vært gjennom det samme og kommet godt ut av det? Hvordan stiller det seg med klikkpedaler når man kan begynne å sykle igjen?
