For mye organisert trening??

Sakset fra dopapir fra den sagnomsuste dopapir tråden.




Synes dette var såpass interessant at jeg prøver meg på en ny tråd om dette (anonymous22 håper det var greit).

Det store flertallet av aktive utøvere gir seg etter fylte 15 år, av de som fortsetter så er det bare promille som gjør karriere (dvs driver på høyeste nivå i Norge). Kjenner flere som har «lykkes» innen idretten, og de sier at det var først når de fylte ca 15 år at de bestemte seg for å gå «all in» på idrett.

Har nivået har blitt høyere, så hvis du ikke trener hardt fra ung alder, så er toget gått? Eller vil de beste bli best uansett, pga av indre motivasjon.

Er det slik at barn var mer aktive før, så de trente masse bare at det var i form av uorganisert spill og lek, mens i dag så blir det mer gaming og tv hvis det ikke er noe organisert trening.

Jeg har prøvd å bli verdens beste innen en vinteridrett. Det klarte jeg ikke, selv om jeg kom opp på et godt, norsk elitenivå. Når landslaget var ute og reiste, kunne jeg bli topp 10 i NC Elite. Min idrett var en typisk enten-eller-idrett: Enten var det full satsting fra ung alder, eller så var du ikke med.

Fra jeg var 11-12 var det organisert trening mandag-torsdag. En typisk ettermiddag så slik ut:
Lekser rett etter skolen. Middag. Smøring av ski 17-17:30. Avreise før 17:30 hjemmefra, hjemme igjen ca kl 20:30 tirsdag og torsdag. Avreise 17:45 og hjemme 19:45 mandag og onsdag. Kveldsmat, pusse tenner, legge seg.

Fredag var enten fri eller reisedag. Lørdag og søndag var som oftest konkurranse eller samling. Slik fortsatte det helt til jeg var 20. Jeg brukte et ekstra år på videregående og brukte enda et år etter det på å ta opp fag jeg hadde prioritert bort.

Så, jeg mislyktes fullstendig i å nå målet mitt. Jeg ble ganske god, men absolutt ikke best. Betyr det at jeg setter mindre pris på de tusenvis av timene jeg brukte på å prøve å nå målene? Nei.

Ville ikke byttet det for alt i verden. Selv om jeg sitter her på terrengsykkel.no, mens kompisene mine fra den tiden reiser verden rundt og lever av idretten. Nå begynner de riktignok å bli så gamle at de fleste har gitt seg, og enkelte har blitt trenere i stedet.

Mine egne barn skal få velge helt selv (0, 4 og snart 7 år nå). Men hvis de velger å prøve å bli best i verden i et eller annet, skal jeg støtte dem hele veien.

Det kommer stadige påminnelser om at spesialisering i ung alder ikke har noe særlig for seg, så jeg tror de beste vil bli best uansett.

Vi valgte å påvirke sånn at begge våre barn VRAKET organisert aktivitet denne sesongen.
Vi er selv glade i å dra på turer i skog, mark og fjell, stå på ski og være sammen som en familie. Det var ikke realistisk gjennomførbart når en eller begge unga var på sine aktiviteter 3-4 kvelder pr uke + oftere enn 1-2 helger pr mnd.
Vi har begge ganske krevende jobber, med noe reiseaktivitet, Skole, lekser og oppfølging der skal også prioriteres. Hos oss ble hverdagene en eneste kamp for å få " tidsskjemaet " til å gå opp, og til sist gjorde vi et valg, og da valgte begge ungene å slutte. Å være med litt nå og da, eller 1-2 dager pr uke, som den gammeldagse løkkefotballen, var ikkenoe alternativ. Vår sønn var trenerens soleklare favoritt som keeper ( solid som en murvegg, og bygd som en stridsvogn ) men presset til å ALLTID være til stede ble for stort.

Har det sin pris at unga stort sett er ledige på ettermiddagen ? Ja selvsagt, men alternativet var ikke til å leve med. Vi forsøkte iherdig å påvirke klubb mv til å tilpasse opplegget til barnas krav og behov, men det var ikke noe aktuell problemstilling.

Med det mener jeg at mange barn har behov for å være litt sammen og røre litt på seg utover playstation-tommeltottene, ikke nødvendigvis jobbe for å bli best i regionen eller landet...

Jeg mener det er mest relevant å tenke som følger:
Hva må tilrettelegges for at man skal bli god?
I spennet fra "alt" til "ingenting" så er det ganske mye å velge i.

Som EHAa skriver så dreier det seg om talent og indre motivasjon, og det viktigste er den indre motivasjonen. Den kan du ikke organisere deg bort fra.

Fint sakset det, Dexter. Synes jo for så vidt også selv at dette er viktigere enn dopapir, selv om jeg/vi har fått mye ut av den tråden .

Nå gjelder jo ikke dette bare idrett, selv om det er den største organisatoren, men helt generelt er barndommen nå mer organisert og profesjonalisert. Synes denne kommentaren var interessant: Det er nesten ikke en eneste idretts- el...ler fremvisning

Det er jo forskjell fra idrett til idrett. I turn, kunstløp og for så vidt til dels skihopping (ikke like ekstremt) så må en ev. topp komme ganske tidlig og da må man gå all-in ganske tidlig. Kjetil André Aamodt har ofte trukket fram at han drev med alt og når han kom hjem fra flere timers alpintrening, så var det rett ut å spille fOOOtball. Og i våre dager hvor det organiserte antallet timer fotballtrening er flerdoblet, er man fortsatt avhengig av å spille ekstra i friminutter, fritid og med ballen aleine ute i hagen hvis du skal bli god.

EHAa sin historie viser at det er stor verdi - og overføringsverdi - å drive all-in for de som velger det. Jeg har selv et par i familien som drev slik i langrenn og håndball (og sistnevnte takket vel omtrent nei til landslaget), som da ikke er aktive lenger, men som har hatt enorm glede og læring av dette. Og da lykkes godt innenfor utdanning og jobb, det er opplagt ikke tilfeldig.

Men for veldig veldig mange er det viktigste å være en del av et fellesskap, ha det sosialt og gøy, lære noe, bli litt flinklere, få trent litt osv. I det perspektivet er følelsen at litt for mange av idrettene er organisert og bygget opp litt rundt en lest for å få fram de få gode man kan satse på. Jada, jeg vet også at man har en utviklingstrapp i langrenn og at spilletid på banen er strengt regulert. Og overivrige foreldre (som bruker mer tid i smørebua for barna enn på familien ellers o.l.) er vel så stort problem som idretten og klubben som sådan. Men jeg tror allikevel det skorter litt på tilbud som bare er et par timer i uka innenfor en del idretter, uten særlig annen plan enn å menge seg litt med andre.

Jag tror att man i en del idrotter fremdeles kan begynne rätt sent och fremdeles bli god. I utholdighets idrotter utan alltför mycket teknik tror jag det går.

Ett problem är ju dock att man kanske inte kan komma med i någon passande träningsgrupp i en del idrotter hvis man är för gammal.

I en del idrotter har man väl i praktiken rätt länge haft ett ålderstak på når man måste begynne för att överhuvudtaget kunna vara med. Tennis hade ett sådant når jag var ung husker jeg.

Hvilken pris er dette?

Hva er egentlig hovedformålet med organisert trening?

Alle foreldre har jo vidt forskjellige motivasjoner for å sende barn dit.

Prisen er vel anledning til å finne på mye gæernt, idrett er grunnlag for godt miljø og positivt sådan

Jeg synes denne var fin, det var nettopp dette (sammen med det underliggende "fremmøtekrav") som gjorde at begge våre kuttet ut håndball/ballspill i 15-16 års alderen, attpåtil mens de fortsatt synes idretten/aktiviteten samt det sosiale var helt toppers.
Det var rett og slett ingen tilbud til "unge mosjonister" med 60-70% treningsfremmøte som var mer opptatt av idrettsglede og sosialt samvær enn idrettskarriære og konkurranse

En ting er antall treninger, men ambisjonsnivået til klubb og foreldre har også mye å si. Guttungen, som nå er 15, har spilt på et lag som periodevis har hatt problemer med å stille nok folk til kamper, og da blir resultatene deretter. Det siste året har de fått ganske mange spillere fra en naboklubb som har hatt betydelige større ambisjoner. Det er spillere som har lyst til både å trene og spille ballspill fordi det er gøy og ikke fordi de skal bli veldig gode.

Jeg synes at organiserte treninger er bra, uten dem er jeg redd for at det hadde blitt enda mer fifa på playstation.

Enig, idrotten borde inte bara satsa på att få fram en elit men satsa mycket mer än nu på att få barn att träna och ha det göy.

Det är klart att många slutar når de är 15-16 år når de märkt att de inte kommer bli best och det enda alternativet ofta verkar vara att fortsätta en slags elit satsning.

Idrotten borde bli bättre på att satsa på unga motionister och på det sättet få fler som fortsätter på en lavere nivå når de blir äldre.

Det var mye organisert trening før og. Selv drev jeg med langrenn, kombinert, hopp, orientering og ballspill. Og det var det organiserte. Kjørte i tillegg litt alpint på "fritida", slang meg på et par konkurranser.

Fra utsiden (sikkert ikke riktig) så ser det for meg ut som om foreldre i dag har bruker mer tid på seg selv og mindre tid til barna. Jeg har mange venner som følger opp barna sine på en veldig bra måte, men de har også egentid og trener selv. Mine foreldre og foreldrene til vennene mine (flere av de var like aktive) hadde veldig liten tid til å trene noe selv. Pappa løp jo også orientering så det gjorde vi samtidig, han gikk også litt på ski mens jeg trente.

Gav meg med langrenn til slutt da jeg var 17. Som voksen har jeg hatt sinnsykt mye gledet av all idrett og aktivetet jeg drev med som liten og er kjempetakknemmelig ovenfor pappa som, i hvert fall i vintersesongen, kjørte meg på trening mandag - torsdag, dugnader etc. + konkurranser hver eneste lørdag og søndag. Fredagskveldene brukte jeg til å smøre ski. (Jeg smurte skiene selv).

Utfordringen er at det så alt for fort blir så alt for mye. Junior begynte på foppall da han var seks, og på det første foreldremøtet med klubben ble vi presentert for hvordan trenerne så for seg opplegget for det første året:

* Trening en dag i uka
* 5 helger vår + 5 helger høst, miniserie med 4-5 kamper pr kampdag
* Forslag på 8-10 cuper høst, vinter og vår
* Vintertrening innendørs

Noen unger er med på alt dette. Greit nok at det går bare en dag i uka til trening, men å bruke 20 helger på dette når man er 6 år synes jeg er i overkant. Dyrt er det også.

Är han inte med på sone kvällar?

Jag blev också förvånad når 7 åringen begynnte med ballspill och handball. Ikke så manga kamper som du skiserar men sone kväll varje uke och noen cup iallafall.

Jag skulle tycka att det var bättre om 7 åringen tränade 2 kvällar i uken och hade färre kamper.

Vi har miniserie i stedet for sonekveld, men det er vel omtrent samme greia. Sonekveld i ukedagene, miniserie i helgene.

Det som er interessant å se nå er at de som var aller ivrigst i starten og var med på absolutt alt allerede har gått lei og begynt med andre ting.

Jeg synes også organisert idrett er bra, og ønsker at mine barn skal drive på lengst mulig. Men siden de aller fleste aldri vil "lykkes" er da ikke like greit å senke ambisjonsnivået?

Det går fint (kanskje bedre) å bygge samhold og sosiale antenner, selv om man ikke trener 4 ganger i uken og drar på treningsleir til Spania. Ofte er det alt rundt idretten som trekkes frem som positivt.

Du drev med 5 idretter, i dag så er dette nesten ikke mulig. Nesten all idrett har blitt helårs aktiviteter, og treningsmengden har økt. Trener du ballspill 4 dager i uken gjennom hele vinteren så er det begrenset hvor mye langrenn du får trent. Man tvinges veldig tidlig til å velge.

För ett tag sen så hörde jag en diskussion mellan två pensionärer som jag fick intrykk av var aktiva i diverse sporter. De sa att numera hade fotballen tagit över mer och mer med kravet om träning året runt. Tidigare fanns det sommar sporter och vinter sporter så att man kunde spela ballspill om sommaren och gå på ski på vintern. Det är mycket vanskligare nu.

Korrekt. Da ordinær fotballsesong var over for guttungen tenkte jeg at nå kan vi få tid til litt andre aktiviteter, men nei. Da er det klart for vinterserien. I tillegg er det diverse cuper. Cuper som stjeler store deler av dagen, med komprimerte kamptider, komprimerte baner osv. Alt for at arrangøren skal kunne skvise flest mulig lag inn i programmet.

Jeg for min del håper sønnen min snart velger vekk ballspill , og heller får lyst å prøve andre givende idretter.

Enig, valget fremtvinges alt for tidlig nå.
I "gamle dager" kunne vi drive flere idretter på relativt høyt nivå parallellt, du kunne f. eks fint spille ballspill på kretsnivå og hockey på nasjonalt toppnivå helt frem mot junioralder. Skøyter + sykkel var også en vanlig kombinasjon (jfr. Eric Heiden) som er bortimot umulig nå.

ballspill er den idretten jeg har minst igjen for å ha holdt på med. Ble "alvor" veldig tidlig også. Var vel rundt 12 når trenern sa "stårn å dribler så sparken ned" - det ble den siste organiserte fotballtreningen jeg var på.

Det kan være greit å senke ambisjonsnivået, men IKKE fordi de fleste aldri vil lykkes. Synes nå jeg, som er en av de som ikke lyktes.

Unga har jo fulle timeplaner allerede fra 7års alderen når de er med på "barneidrett". Det er turneringer hver helg med håndball eller ballspill, trening i ukedagene osv.

Jeg begynte tidlig med langrenn, på den tiden var det ikke organisert trening før jeg ble 10 år, så jeg begynte som 8åring å trene sammen med 10åringene siden jeg var i overkant ivrig.
Jeg vet ikke, i dag synes jeg ungene blir kastet med på alle mulige slags idretter, turneringer hele året omtrent hver helg. Det dumme med dette er at de barna som ikke ønsker å være med på dette blir "frøsset ut" av miljøet. Med det mener jeg at de fort mister kontakten med de andre barna i nabolaget siden de alltid er på trening eller turnering i helgene. Jeg har sagt at mine barn skal få velge selv om de vil være med på noe eller ikke, jeg skal selvsagt gjøre det jeg kan for å få de sykkelinteressert, men man vet aldri. En ting er i alle fall sikkert, om de ikke ønsker å drive med noe så er det ikke snakk om at de skal få sitte med hver sin ipad, de må være aktive, lek og læring, klatring i trær osv..

Nesten samme erfaring. Eldstegutt hos oss (som er et naturtalent med alt som likner en ball) har prøvd det meste. Han var med i ballspill-klubb vår-høst noen år, men en vinter ville han prøve hockey. Når han så kom tilbake til ballspill-klubben, var det dannet en egen gjeng av laget når de var på trening og kamp - til tross for at han vanket med de samme ungene både på skole og ellers i fritiden.

Når jeg ser på barneidretter pr nå - ta f.eks sykkel, som er en naturlig sommeraktivitet for kidsa, så forventes det at samme klubb gjerne skal tilby annen (men relevant) trening gjennom vinteren. Tenker det egentlig er helt ok at man har sesong, og klubbtreningsfri ellers. Da får kanskje ungene noe mer å glede seg til også. I tillegg kan ungene digge syklingen, men virkelig ikke digge å jogge eller gå på ski, eller trene i sal.

Jeg kan ta feil, men det er en tanke som har dukket opp mens vi følger våre 3 videre.

Bingo. Jeg vet positivt om unger i min sønns klasse som spiller ballspill - ikke fordi det er artig, men fordi det er nødvendig for sosial aksept.

Jeg har dette som hovedgrunn til at jeg tenker at ballspill er aktuelt for mine barn. Som idrett er det nok blant det minst interessante. Jeg synes faktisk det er litt dumt å bli vant til at trening og aktivitet er basert på både organisering, men også avhengig av veldig mange andre. Jeg har tydelig merket at de typiske lagidrettsguttene/jentene fra min oppvekst, ikke er så aktive i voksen alder fordi det "ikke er gøy". Hvor representativt det er for andre steder enn der jeg vokste opp, vet jeg ikke.

Her hvor jeg bor har jeg inntrykk av at det er mye det samme. De som drev på med ballspill og la opp i ungdomstiden har kuttet ut aktivitet i det voksne liv. Vi som drev med langrenn har beholdt iveren etter å trene og holde oss i form. Jeg har selvsagt ingen forskning på dette, og det kan rett og slett dreie seg om at det var så fryktelig mange som drev med ballspill og at det derfor bare virker som at flere fra den kanten får "stygga" på mosjonering.

Jeg er langt på vei enig i at det er greit med "sesong", sånn var det jo når vi drev med langrenn også. Fra høsten av var det samlinger og fellestreninger, på sommeren kunne det være en og annen samling, da f.eks hele skikretsen, ellers var det egentrening og "fri". Nå går de fleste fra ballspill om sommeren, håndball fra høsten utover vinteren, ski på vinteren og sånn går nu dagan. For all del, jeg synes det er flott at de får prøve mye forskjellig, jeg synes bare det er litt mye, spesielt med alle turneringene.
Eldstemann er også lei, han er snart 9. Nabogutten, som er like gammel, har også valgt å stå over mange av "treningene" og turneringene denne vinteren.
Vi har snakket litt om at han skal få lov å prøve seg på terrengsykling, der var han veldig gira og klar for egentrening 2 ganger i uka fra vår til høst + karuseller og noen få barneritt på sommeren. Så kan han få drive egen aktivitet fra høsten, med det han har lyst å gjøre.

Kan ikke mye av årsaken til dette være at det er enklere i voksen alder (i yngre også) å drive med indivduell idrett da du egentlig kun er avhengig av deg selv. Skal man drive med lagidrett krever det et visst minimum av organisering, samt mer faste tider, og så lenge ingen organiserer (ref den andre tråden), eller mange ikke har tid, så blir det ingenting av det.