ULTRABIRKEN 2016

Etter å ha vært borte fra UB de siste fire åra pga. forskjellige årsaker kom endelig en gyllen mulighet til å avslutte Yosemite 2012-prosjektet,

Lysten har vært der hele tiden fordi jeg har hatt trua og fordi jeg rett og slett hadde lyst til å kjøre et stort ritt på en billigsykkel.

Noe av det vanskeligste var faktisk å få tak i en Hillrunner og jeg har som kjent ikke lykkes med det. En del folk har helt ville forventninger av hva de kan få for en 5 år gammel sykkel som har kostet 3500,-. Tidlig på sommeren hadde jeg spottet en XC Pro fra Yosemite og da jeg oppdaget at den fikk noe lignende omtale her på TS som Hillrunneren syntes jeg at den var innenfor. Selgeren og jeg ble enige om prisen og jeg fikke levert sykkelen på døra (plantasjen på Hellerud) slik at jeg sparte meg for en 3-4 timers kjøretur. (Stort takk til selgeren hvis han leser dette).

26" fra 2009.
- 3x9 oppsett med 58 cm-styre
- deore briftere (slike kombinerte bremse- og girspaker hvor man girer med å vippe opp eller ned bremsehendelen) og deore/XT-gir
-deore mekaniske skivebremser
-deore-nav og Alex-felger
-no-name shimanokrank (170mm var litt kort for meg)
- vekt ca. 13,5 kilo

Sykkelen må ha vært tilnærmet orginal, det eneste som jeg trur har vært byttet (utover muligens drivverket) er styrelageret siden det besto av både Ritchey og Cane Creek deler.
Sykkel ble holdt så orginal som mulig innenfor rammen som vaar satt. Jeg byttet dekk til WTB-Wolverine 2.2 og RK SS 2.2 satt opp slangeløst med gummi rimstrip. Setet ble byttet og jeg måtte også bytte setepinnen. Orginalpinne var såpass kort at jeg måtte ha den flere cm over maksmerket. Merkelig for en one size fits all-sykkel.
Pedalene ble byttet ut med billege eggbeaters som fikk en god overhåling før de ble montert. Jeg stokket om på wireføringen slik at det ble mindre knekk i strømpene, samt at jeg måtte bytte ut noen strømper som var skadet. Det siste som gjensto var bremsene. Klossene var nesten nye men de trengte en liten vask samt oppruing av bremseflatene.

Med at en fridag fra jobben var ordnet, motavasjonen ytterlige bedret av noen sykkelturer på Øyerfjellet, særlig en knalltur over bla. Hitfjell tidlig i juni og ny start på Pellestova så måtte dette bli året. Det meste av forbredelsene var gjort unna i god tid, kun dagens bekledning ble avgjort i siste liten og tynn obligatorisk langarma trøye ble byttet ut med ull pga. værforholdene.

Overnatting på Pellestova på samme sted som var utgangspunktet for Htfjell-turen, telt noen hundre meter fra start.
Frokost 7.30, gjøre klar sykkelen og rusle rolig til start kl. 9.15.

Grunnlaget for turen var 40 år med jobbsykling (skole i noen år). Jeg har bare hatt en håndfull turer uteover jobbsyklingen frem til sykkelen var på plass og et sted mellom 10-20 timer ellers denne sommeren. jeg skulle bare komme meg helskinnet i mål.
To uker før start fikk jeg en liten advarsel da jo slo ribbeina ved en OTB under 5 minuter inn i den første prøvetuuren på sti. Det var nære på.

Turen? Jeg hadde en kjempetur stortsett hele veien, kanskje pga. av lave skuldre og ingen forventninger. Kroppen fungerete god, bla takk en god natts søvn før start, hunøret var på topp, løypa passet bra og forholdene var slik som de burde ha vært for å teste en billigsykkel. Ingen som kan si at det var en lett solskinnstur.
Startet bakkerst i pulja men klarte å kjøre meg bra frem før vi kom til Sjøseter. Wolverine og RK med 19/22 psi ruller som bare det på grus (det la jeg merke til hver gang vi kom ut på transportetappene) og ga meg muligheten til å kjøre kjempebillig mellom stistrekkene. Kilometer etter kilometer ble unnagjort over forventning. Til tross for værforholdene var det bare få momenter hvor dekkene ble upålittelige, men de sviktet egentlig aldri (grepet var ikke opptimalt oppover til tider, men det var mer enn nok andre med mere terrengpregende dekk som slet også). Etter Brettdalen økte vinden og hagla slo horisontalt mot kropp og sykkel; helt konge! Først på Hitråket kom det første dippet. Jeg merket at gjørma begynte å tære på bremseklossene og siden mekaniske bremser ikke er selvstillende ble bremseeffekten etterhvert sterk redusert. Og med utforkjøringen fra Hitfjell i sikte skønte jeg at jeg ville å glipp av en del av moroa. Jeg kunne bare trille nedover og måtte av sykkelen i de bratteste partiene. Ut på grusen ved Reina måtte jeg ta en lengre stopp for å få justert klossene på nytt så godt som det lot seg gjøre for å hive meg inn på stibiten over Snultra. Et skikkelige stupp over styret pga. for dårlige bremser og dertil høy fart fikk meg innse at det ville bli dårlig med bremsing de siste 4 milene inn til mål. Og at jeg måtte vare forsiktig for ribbeina ville ikke tåle enda et trøkk. Jeg gikk de siste metrene ned til grusen før vi kom inn i fredagsbirkenland. Der hvor jeg hadde tenkt å skytte fart fikk vi vinden rett i trynet og dipp nummer to meldte seg. Den værte dog ikke lenger enn at jeg begynte å plukke opp de første fredagsbirkensyklister og skjønte hvor tungt mange av dem hadde det. De fleste var nok ikke mentalt forberedt på slike forholdt. Og motvinden hadde også sine fordeler. ved gjøre meg bredt klarte jeg å utnytte den til å holde farten i sjakk og kun bruke det lille jeg hadde igjen av bremser for å klare svingene. Trillet det meste etter Sjusjøen, ny og ukjent trasse inviterer ikke til små hopp når du ikke aner hva som kommer rundt svingen og det å bremse litt ned fra 30 tar mange, mange titals meter. Etterhvert ble jeg forbikjørt av mange som jeg hadde tatt tidligere i løypa. 'Stien' mellom Avskåkalia og Mesna ga ikke merverdi uten bremser men ga meg tid til å tenke på Ballettbakken. Jeg hadde begynt å sette meg på stanga og bruke venstrebein for å bremse og ante en mulighet til å kunne trille ned i steden for å måtte gå av sykkelen. Fikk mye oppmerksomhet de siste svingene på asfalten ned mot ballettbakken. Time farten til å akkurat bikke over kanten av stupet og så var det bare å sette seg på stanga og plante hælen godt ned i bakken. Takk for løs grus i balletbakken, jeg klarte å holde farten under kontroll og fikk tid til å tenke på plan B og C men med et stort smil og unnskyldninger ropet til Røde Kors nede i bakken klarte jeg tunnelen og kunne sikte meg inn på siste hoppet ved Lysgård. Heldigvis fri bane og hoppet ble gjort med et stort smil og etterfulgt av nødbremsing med beina.
Et par svinger igjen og behersket målgang for både å kunne løfte sykkelen over målstreken og ikke havne i sperringen etter en for rask sluttspurt. Godt under 8 timer er noe som jeg må være særdeles fornøyd med. Mine sterke sider denne gangen var trilling/tråkking på grus og oppover, mens jeg ikke hadde følelsen at jeg tapte noe i de tekniske partiene før bremsene begynte å svikte.

Sykkelen har klart oppgaven mer enn bra synes jeg. At bremsene sviktet var et minus men ikke uforventet. Og dette skjer også på under 4 timer på grusbirken når forholden er som de var. Jeg har ikke hatt følelsen av at jeg måtte holde igjen for å skånne sykkelen.
Hekken var det lite fleks i til tross for karbonstag og jeg kjente det godt i ræva etter målgang. Demperen var stortsett en sprettert som man blir fort vant til men som ikke skånnet skuldrene mine. Jeg våknet flere ganger den første natta pga. smertene.
Men sykkelen duget definitivt til terrengsykling, selv om jeg ikke er i tvil på at jeg hadde syklet mye mer komfortabelt og raskere på en helstiv sykkel.

Gjorde jeg noe feil? To ting som kommer opp nå. Jeg hadde ekstra sett bremseklosser som jeg ikke tok med. Jeg anslår at jeg tapte ca. 20-25 minutter på dårlige bremser de siste 4-5 milene og kunne godt ha brukt 5-10 minutter på å bytte klosser underveis og fortsatt vunnet masse tid. Og jeg mistet brillene et sted etter Snultra. Hadde tatt dem av for å prøve å stille bremsene en gang til og da jeg skulle ta dem på igjen så hadde de ble hektet av. Har gått med øyebetennelse de siste dagene men det går bra igjen idag.

Jeg hadde en kongeopplevelse og angrer ikke et sekund. Turen var som den var og den var i det store og hele fantastisk.

Høres ut som løypa ble godt mottatt og de fleste var meget fornøyd. Det som dog slår meg er at noen klager på kø sykling på stiene, og utifra bildene som er publisert ser det ut som det faktisk ble en del køsykling. Første gang jeg syklet var i 2012 og da var det veldig mye kø på de tidlige stibitene fram til Skramstad, såpass mye at det sto helt stille i perioder etter dette løste det seg fint opp. Fordelen med 2013 til 15 løypa var at feltet ble såpass spredt på grusen at kødannelsen totalt uteble. selv syklet jeg ikke i år så mulig jeg har feil inntrykk men køsykling på sti i ritt er veldig kjedelig. Hadde det vert mulig kunne kanskje starten vert litt hardere for å skille mer mellom rytterne.

Eventuelt starte med motsatt Gundersenmetode. Sistemann i år starter like lang tid foran vinneren neste år. Slik at alle i prinsippet skal komme likt i mål. Det kunne blitt skikkelig spenning inn mot mål. Og vannvittig spredning i starten

Glimrende idé! Og i så fall utnevner jeg samtidig meg sjøl som storfavoritt neste år. Forbedringspotensialet er brutalt.

Og forresten:
Er det andre enn meg som har hatt mageproblemer etter rittet i år. Har vært plaget med dårlig appetitt på fredag, kramper på lørdag og sprutemage på søndag.

Ikkje kjekt nei.

LarsB

Jepp. Kramper og generelt kvalm, og hui! hvor det går på ramma. Nada drikkeflasker neste gang om det er vått...spiste jo brødskiver og bananer med diverse fra hanskene også.

Skjønner ikke helt hvorfor en del stiller i et så steinete ritt som Ultrabirken med stisykler satt opp med lettvektsdekk som Fast Track Sworks/Control. Om man kjemper om seieren skjønner jeg at man kanskje vil gamble, men når man uansett er listefyll så ser jeg ikke poenget.

Jeg var en av de med stisykkel og rittdekk. Jeg tror jeg ville fått det blytungt på grusen med stidekk, og jeg følte heller ikke at jeg tapte mye tid på å velge litt forsiktige linjer i terrenget. Nedkjøringa fra hitfjell var eneste stedet jeg følte at det var marginalt med rocket ron (ss) bak. Uansett er vel en sykkel med mye vandring mye snillere med dekka enn en rittsykkel/hardtail?

Veiene vi syklet på var jo tapetsert med bæsj, og syklistene forran fungerte som møkkaspredere rett inn i den pustende kjeften min. Så om du det kom via drikkeflaska eller direkte servert tror jeg ikke hadde så mye å si. Selv brukte jeg utelukkende drikkesekk og var litt happy med at jeg slapp å ta på denmøkkete flaska.

Ikke blitt veldig dårlig enda, men var ganske kvalm både på lørdag og søndag.

magnusc, har du prøvd Fast Track på fjellstier? De er mer solide enn Rocket Ron som du brukte. Og mye bedre grep på våte steiner.

Var sauemøkk nok til alle. En ting det ikke mangler på Øyer- og Ringsakerfjellet er sau, og dertil møkka deres
Jeg tenkte tanken uansett underveis og nevnte for noen jeg syklet med at det er ikke i dag man sleiker seg rundt munnen for mye.
Hvor effektivt det er veit jeg ikke, men spytta konsekvent ut første slurken av flaska på gruspartiene for å prøve å minimere inntaket av grus, gjørme og sauemøkk.

På et par drikkestasjoner så jeg at flaskene ble fylt ved å dyppe hele flaska med møkk og det hele ned i dunken med sportsdrikk. Jeg sa ifra, men det hadde nok allerede vært mange flasker nedi dunken.
Har heldigvis ikke opplevd magesjau etter rittet

Resten av løypa er jeg litt usikker på. Det var overraskende mye grus og veldig mye av grusen ble jeg syklende alene. Følte aldri at jeg kom noen vei, men kun syklet på kryss og tvers litt i ingenmannsland.
Er også litt usikker på hvor hard/ultra denne løypen er? Under bra forhold tviler jeg på at den er noe hardere enn andre stiritt, noe som er litt synd for jeg hadde håpet at Ultrabirken liksom skulle være det tøffeste rittet. Terrengsykkelrittet i 2015 var adskillig tøffere enn denne Ultrabirken. Men godt mulig man vil få flere deltakere ved å gjøre det lettere, men da vil muligens de som ønsker ultraopplevelser gå noe annet? Offroad Valdres?
Jeg savnet også følelsen av å være på fjellet, men mulig det bare var fordi jeg ikke så en dritt? ;-)

Agree to disagree :-)

Har prøvd de ja.

Fast Track Control på bakhjulet og Rocket Ron SS foran på Furusjøen rundt Master/Pathfinder. Punkterte bak.

Fast Track Control bak og Sworks foran på Lørdagsbirken. Synes Fast Track funker veldig bra som fremdekk på grussritt. Skulle gjerne hatt Renegade bak på birken, men fikk ikke tak i Controlversjonen.

Fast Track Control bak og Sworks foran på Terrengsykkelrittet.

Diverse rundbaneritt med Fast Track og diverse ritt med Renegade, blant annet Terrengsykkelrittet, Montebellorittet og Vestmarkrittet. Renegade er mitt favoritt bakdekk, så håper den nye versjonen blir litt mer solid.

Min erfaring er at Rocket Ron SS er best på det meste. Best på vått, best på gjørme og mest solid, men som bakdekk blir rullemotstanden litt høy med lavt trykk. Rocket Ron SS er også mye stivere enn Fast Track, slik at Fast Track krever mye høyere lufttrykk enn Rocket Ron SS for å unngå gjennomslag.

Ja, da er vi svært uenige om de dekkene. Jeg synes Rocket Ron er ganske oppskrytte dekk. Pacestar-gummien synes jeg rett og slett er for glatte på våte steiner og fjell. Langt bedre feste med gummien på Fast Track, I tillegg er rullebanen til Rocket Ron ganske utsatt for punkteringer. Fast Track har en utfordring med at de av og til slipper lufta litt for lett. Har banka ut lufta noen ganger. Litt for slappe i kantringen. Sideveggene er også litt for svake. Har dog ikke prøvd Grid. Men flere sier de er glattere enn Controll og SW. Når det er sagt så skal jeg teste ut Vittoria Barzo neste gang