Samlivsbrudd .... igjen

GeirK skrev mye bra om familieterapeut tidligere i tråden.
Når det er sagt, har man bestemt seg for å bryte opp og det nå ser ut til at dere er enige om alt, så vil jeg likevel anbefale Familievernkontoret. Ikke fordi dere skal finne hverandre igjen, men de brukes vel så gjerne for å bistå til et ryddig brudd. Det kan være lurt å være litt i forkant selv om ting ser OK ut nå. Til syvende og sist er det jo for barna deres, så det burde være et sterkt argument.

Noen tanker: Er det sikkert at mor kommer til å bo i nærheten av barna? Kan hun finne på å flytte til familie eller jobb på en annen kant av landet? Hva skjer da?
Det finnes eksempler hvor mor har hovedomsorg, har funnet ny samboer og velger å slutte i jobb for å studere. Eksmannen må plutselig betale skyhøye bidrag til mor fordi hun ikke har inntekt lenger, uavhengig av at hun faktisk har samboer som forsørger henne.
Jeg bare nevner at det finnes fallgruber som nødvendigvis ikke ser aktuelle ut på nåværende tidspunkt. Sørg for å få ryddet opp i det mens dere fortsatt er venner.

Ønsker deg lykke til. Du har fått mange gode råd her.
Barna takler det sikkert fint så lenge dere kan være venner og samarbeider. Av egen erfaring vet jeg at det som barn er et helvete når mor og far er uvenner. Da slites man i stykker.

Jeg tenkte på denne:

Listen til Spiff var genial, burde nesten henges på kjøleskapet
Den oppsummerer mine erfaringer.

Hvis kona ikke vil til samtale må man vel nesten bare godta det uten og nødvendigvis være enig. Kan jo også evt foreslå at hun kan ta en tur uten deg bare for og se hva det går i. Vi var hos to forskjellige terapauter, men fikk vel igrunn beskjed om at de ikke hadde noe tro på at dette kunne bli bra igen. Er nok ikke alt som kan reddes, ofte har det gått for langt før man søker hjelp. Synes ikke vi skal sitte her og mene noe om hva de burde gjøre og ikke gjøre i forhold til å redde forholdet. Hvis valget er tatt så burde det respekteres og ikke krangles om her.

Noen ting til:

- Ikke snakk stygt om ex'en til andre enn den innerste kjerne du kan stole på hvis(når) frustrasjonen blir stor, det kan slå hardt tilbake.
- Bruk venner for alt det er verdt, er det ordentlig venner tar de seg tid til å stille opp og høre på deg uansett når tid på døgnet. Det kan være gull verdt.
- Aldri, aldri bruk ungene imellom dere og snakk kun positivt om henne til ungene.
- Ikke grav deg ned i destruktive tanker.
- Vær forbredt på overraskelser fra ex'en, ikke alltid tankene er like rasjonelle. Vi var også enige om alt og jeg skulle overta huset helt til hun fant ut at økonomien hennes var dårlig. Hun ville da selge huset i håp om å få mer penger, noe den andre parten igrunn ikke kan nekte på. Endte med at huset ble solgt, hun satt igjen med mindre penger og barna mistet barndomshjemmet sitt. 3 år etter er jeg fortsatt j..... bitter pga av det fordi det var noe av det tyngre for ungene og tap for alle parter.
- Sikre deg med avtaler slik at den ene parten ikke plutselig tar med seg ungene og flytter langt avgårde. Selvom om du stoler på henne så vet man aldri hva som skjer i fremtiden. Du kan i praksis risikere og "miste" ungene hvis den ene bestemmer seg for og flytte langt avgårde uten en avtale. Jeg hadde ikke sovet godt om natten hvis ikke dette hadde vært på plass selvom jeg aldri tror hun kunne kommet til å gjøre det.

Nå er det er sagt så tror jeg dette går veldig bra for deg selvom det ser mørkt ut i begynnelsen. Jeg storkoser meg og har det mye bedre nå enn de siste årene som gift. Du får mye større frihet, treffer nye venner og damer og kan for en stor del gjøre slik du selv vil. Dette vil gå bra, tenk postivt og se hvilke muligheter det nye livet gir deg og ikke se tilbake på hva som kunne vært. Lykke til!

Årsaken er at en eller begge partene har utviklet seg i forskjellige retninger, og det man gjør er å fortsette livene sine hver for seg.

Retorisk.
Mener du at hvis begge parter ønsker å skilles, så skal de fremdeles jobbe videre med sakene, fordi de har avgitt et løfte til hverandre for 10-20-30 år siden?

Men vet du hvorfor hun velger å splitte familien fremfor å gi ekstern hjelp en sjanse?[/quote]

Når du skriver på denne måten, høres det ut som hovedformålet med skilsmissen er å spiltte familien.

Neppe noen enkel beslutning uansett hva som ligger bak.

Jeg tipper årsaken er at det er for seint. Prosessen har kommet for langt.

Det er aldri for seint å komme sammen igjen, men tror da må det komme som et oppriktig ønske.

Min eks flyttet ut i fire måneder, i en liten leieleilighet, i nærområdet. Det var hennes ønske, for at hun skulle få tid til å kjenne litt på den nye tilværelsen.
Jeg tenkte at det var bra, men det var bare en utsettelse av det som allerede var et faktum.

Ett viktig poeng med å søke proffesjonell hjelp, er at man selv (og kona) senere kan si med hånden på hjertet at de prøvde alt.

Det kan være overfor barn som lurer, eller sin egen samvittighet.

"Har utviklet seg", skriver du. Det høres ut som dette er en naturlov som man ikke selv kan påvirke. Jeg har et annet syn på dette. Som voksent menneske har man ansvar for å selv å styre hvilken retning man utvikler seg i, og bidra til at denne retningen støtter opp om et sunt og godt ekteskap.

Absolutt. Premisset bør være at når man er gift, så er det et fast holdepunkt. Og så angriper man problemene ut fra det. Dersom man skal stille spørsmål ved ekteskapet, så er jo alt i spill, og da er det ikke rart det kan ryke. Det å "ønske å skilles" burde ikke være et alternativ på bordet.

Nå synes jeg denne tråden utvikler seg til nettopp det trådstarter sa at han ikke trenger.
Utfallet er satt. Det er ingen vits å diskutere dette videre i denne tråden. Start heller en ny.

[/quote]Absolutt. Premisset bør være at når man er gift, så er det et fast holdepunkt. Og så angriper man problemene ut fra det.[/quote]

Så hvis to voksne mennesker har funnet ut i fellesskap at de ikke ønsker å leve sammen, fordi det har vist seg at de gjør hverandre ulykkelige, så skal de gjøre det likevel, fordi de lovet hverandre det for 20 år siden?

...si meg, er du revisor?

Trådstarter kjenner terrengsykkel.no, og det kommer jo råd og betraktninger underveis her.

At begge ønsker dette er vel ikkje heilt riktig, Espen. TS vil jo prøve å berge dette med å gå til familieterapeut.

De bør prioritere å se på "hva er det som gjør at vi er ulykkelige", og undersøke hva de kan gjøre med det.

Hvorfor skal man ikke respektere dette ønsket?
Sliter med å forstå hvorfor enkeltes diskusjonstrang skal henge høyere enn trådstartes ønske.
Det blir det siste jeg sier om den saken.

Det var svar på retorisk spørsmål.

Jeg oppfordrer han ikke til å jobbe mer med eksteskapet, snarere tvert om.

Dette spørsmålet bør heller gå til de i denne tråden som mener det er moralsk feil å skille lag.

Først vil jeg ønske Mann38 lykke til i tiden fremover, med 2 småbarn selv forstår jeg tankene som kommer. Det kommer helt sikkert til å noen tøffe stunder fremover på flere plan, men tar du vare på barna og deg selv (i nevnte rekkefølge) så kommer dette til å gå bra. Ta kontakt med bank så raskt som mulig og prøv å få til en begrenset periode fremover med lavere betaling. Sett opp budsjett over planlagt forbruk, og prøv å hold deg til dette. Følg ihvertfall opp budsjett mot virkelig forbruk slik at du ser hvordan du ligger an i løypa før du kommer på etterskudd og har mulighet til å korrigere.
Selvsagt mulig du er såpass økonomisk i tankegangen at dette er under kontroll.

(Kristen)fundamentalister som mener ekteskapet er et hellig løfte som ikke skal brytes kan forøvrig gå seg lang tur og holde seg borte. Både barn og voksne har det generelt sett bedre med 2 hjem enn å bo under samme tak hvis et forhold ikke fungerer. Hvis flammen er lav kan forholdet reddes, men hvis gnisten er helt borte så kan det være like greit å gå hver til seg. Livet er for kort til å ikke gjøre det beste ut av det.

Kanskje det er årsaken til at det blir brudd?
At han mener det samme, og hun ikke skjønner det, eller vil skjønne det eller ikke ønsker å endre adferdsmønster.

Jeg mener det er fånyttes av folk å sitte å spekulere i hvorfor hun ønsker skilsmisse, og om hvorfor hun ikke vil fortelle om det. Og jeg mener det er forkastelig å karakterisere henne eller handlingen basert på stort sett kun sine egne spekulasjoner om årsaken.

Kjøp heller en herlig transportsykkel med plass til barna - eBullit eller noe tilsvarende. Hvis du ikke allerede sykler til å fra jobb, så er dette et mental "friminutt" hver eneste dag.

Saklig. Hvordan høres dette ut for deg: "(Ateist)relativister som mener ekteskapet er et verdiløst løfte som kan brytes når som helst kan forøvrig gå seg en lang tur og holde seg borte."

Fint om det er mulig å holde en ryddigere tone enn dette.

Jeg ble skilt i en alder av 39, hadde mange av de samme bekymringene som deg. Landet med begge beina godt plantet på jorda.

Eneste jeg bestemte meg for, veldig tidlig var å ikke stresse med ny bedre halvdel, snarere tvert om. Jeg ville lære meg å trives godt i eget selskap og ta best mulig var på tenåringene mine.

Det tror jeg gjorde at reisen ble annerledes enn hva jeg fryktet på forhånd. Kjærligheten dukket opp på ny igjen også etter en stund

Ikke tenk for mye på å bli såret, mtp forholdet til din eks, la alltid barnas ved og vel komme først. Finner hun en anne? vel det er sånn livet er. Det skjedde ved vårt brudd, lot det passere uten en eneste kommentar fra min side. Jeg hadde fokus på barna og meg selv, utover jobb og alt annet. Dette går bra, livet går videre, uansett hvor håpløst det føles når man står midt oppe i ting.

Tusen takk for det.

Vet jo at diskusjoner her har lett for å utarte seg, og det er jo en av tingene jeg liker med dette forumet. Men ikke i denne saken, som jeg ettertrykkelig har nevnt.

Jeg har selvsagt også tenkt at hun er barnslig fordi hun ikke orker å kjempe mer. Tror ikke dere kan tilføre meg noe nytt når det gjelder akkurat dette, og hver gang noen skriver noe om dette stikker det ganske bra i siden.

Jeg tenker jo at hun kan ha gode grunner til å ønske skillsmisse, sett fra hennes ståsted. Det er ikke sikkert du hadde syntes at de grunnene hadde vært like gode (om du hadde visst de), men til slutt er det jo hun som skal avgjøre det.

EDIT: For å sitere GeirK for en tid tilbake (sånn omtrenlig); Ikke prøv å forstå andres valg basert på egne prioriteringer.

Tenk også litt på at det er ikke sikkert at det er noen god idé å holde på et forhold av ytre omstendigheter (barn, økonomi), om en eller begge av partene selv ikke har den indre motivasjonen som skal til. Jeg kan tenke meg at det da lett kan bli konflikter om mye og mangt da det ofte vil være motstridende interesser inne i bildet.

Om løpet er så kjørt som det virker å være så tror jeg det beste for dere begge, og barna, er å erkjenne nettopp dette, se på hvor dere står i dag, og planlegge ut fra dette. Først da kan dere komme dere videre.

Nei, hun er feig, fordi hun velger den lettvinte løsningen, det vil si; hun juger.

Det som er grunnen til at hun ikke vil mer, er sannsynligvis at hun ikke er seksuelt interessert i trådstarter lengre, og muligens seksuelt interessert i noen andre, og dette føler hun såpass ubehag med å si, at hun bare juger, og gjør det lettvint.

Trådstarter klarer ikke å innse dette. Når noe så logisk og enkelt ikke klarer å bli innsett, så må det være fordi det er for sårt. Han forsøker å dekke seg selv og beskytte sine følelser med at "han sikkert har en del av dette, og egentlig er det han som ikke har vist nok interesse, fordi det har gått litt begge veier" - men basically så er det hun som dumper ham. Dvs, det er trådstarter som ikke er bra nok. Han er ikke attraktiv nok for henne.

Han er ikke mann nok til å være sinna, han er ikke tøff nok til å bryte all kontakt. Og selvfølgelig kan alt glattes over med å referere til "barnas beste." Høres for meg ut som en oppskrift på å nedverdige seg selv ytterligere som en needy liten bitch.

Det beste du kan gjøre, er å gjøre INGENTING. Ikke oppfør deg som om du er en bitter slask. Ikke kompensere ved å skulle vise hvor flott mann hun kvitter seg med. Ikke spille likegyldig - VÆR LIKEGYLDIG. Brenn alle broer, og si rett ut (DERSOM HUN SPØR) at du vil ha minst mulig med henne å gjøre, og bare glemme trynet hennes. Og alle andre svar tar du med: (trommevirvel) - WHATEVER.

Høres ut som et greit ønske.

Så typisk deg å skulle si det.
Og enda mer typisk deg om du ikke kan begrunne det.

Leste to linjer av Papegøyals første innlegg, og ignorerte brukeren. Fint om ingen av dere siterer ham. Det er grenser for hva man orker å lese når man er litt sårbar, og jeg mener jeg har gjort det ganske tydelig at det er akkurat det jeg er nå.

Fornuftig, det var bare svada 👍

....leaving it....

Nei, grunnen som Papegøyal oppgir er IKKE usannsynlig. Jeg har selv hørt to kvinner oppgi det som grunn for at de ville skille seg.

Det blir annerledes og noe blir slitsomt, men det du ikke må glemme, er at deler av den nye tilværelsen vil bli bedre enn den du er vant med.

Et annet tips, også basert på egen erfaring er at hvis/når hun finner en annen mann, vær den som tar iniativ til at dere får et godt forhold.

Jeg måtte flytte ut av vår felles bolg, som jeg hadde rehabilitert og jobbet mye med. Jeg fikk mye dårligere økonomi og sleit med det endel år.
Eks fant en ny mann ganske kort tid etter (vi hadde levet et kjærlighetsløst forhold i mange år)
Jeg kjente det i magen første gang jeg så han sto å lagde mat på mitt kjøkken, men jeg gikk rett inn, tok han i hånda, så han inn i øya og presenterte meg.
Han er en voksen moden fyr, men har har senere sagt at han syntes dette var så bra, og at han fikk øket respekt for meg.

Han er nå gift med eks, er ekstrapappa for mine barn, og de har det bra sammen.


e