Samlivsbrudd .... igjen

Har jeg? hvor? Har du flere ting å finne på at du vet om meg? Du leste heller ikke første setning av det jeg skrev særlig godt ser jeg.


Jeg er fullt klar over hva en psykolog, eller rett og slett en tredjepart kan utrette av endring av tankesett.
Jeg ser poenget du prøver å få fram, men jeg mener fortsatt det er noe tull. Igjen er det noe med at om man trenger en tredjepart for å fortelle/minne på hvorfor man skal like hverandre, så mener jeg det ikke er liv laga.


Her kan jeg igjen bare konkludere med at noen god spåmann blir du aldri. Tolkning av andre er tydeligvis ikke din sterke side.

Det er da virkelig ikke noe tvil om at et brudd i en familie er opprivende og traumatisk. Hadde du lest hva jeg skrev så hadde du sett at det står tydelig at jeg mener det aldri har vært en lettere, dvs mindre traumatisk, tidsperiode å leve i hva brudd angår, da mulighetene til å komme seg videre (på sikt) er bedre enn noen gang. Skillsmisser er mer vanlig (og dermed mindre stigmatisert), samfunnet er mer forberedt på skilsmisser og jeg vil dermed anta støtteapparatet dermed er der og har erfaring, og med de sosiale mulighetene vi har fått av internett, er det lettere enn noen gang å finne den neste kjærligheten når man føler seg klar for det.

Du kan da ikke både gjemme deg bak å ikke kunne temaet, og samtidig mene å vite hva som er riktig? Og hvis du er "fullt klar over hva en psykolog [,,] kan utrette", så rimer det ikke med at du mener det er tull.

Må man ha vært hos psykolog selv for å ha en mening om det? Det er jo almenngyldige problemstillinger det er snakk om, og vi er mange som har familie og venner som har vært i lignende situasjon.
Jeg har heller ikke vært i terapi, men min oppfatning er at det har en pris. Det kan helt klart hjelpe med å sortere følelser, men man må være ærlig, og kanskje få spørsmål og svar man ikke ville ha. Og sorteringen går ikke nødvendigvis i din favør. Din kone føler seg kanskje ferdig med denne prosessen, og har ikke spesielt lyst til å utsette verken seg selv eller deg for en potensielt vond konfrontasjon. Jeg syns likevel det er rimelig å be om det, som en gest til deres lange historie.

Jeg er fullt klar over hva en psykolog kan utrette fordi jeg desverre har vært nødt til å benytte meg av det helsetilbudet selv. Men da mot sykdom. Og det fungerte ypperlig mot sykdom. Jeg er ikke i tvil om at en psykolog kan få et par sammen igjen, det jeg stiller spørsmål ved er om det er verd det. Når man går til psykolog for å endre tankesettet i forbindelse med sykdom, er det fordi alternativet er å være syk. Jeg ser ikke på en skillsmisse som en sykdom. Man lever best når man oppholder seg med personer man trives med. Å skulle benytte en psykolog for å få tilbake trivselen med et annet menneske blir for meg veldig kunstig.

Å få hjelp til å leve godt sammen har alltid vært der i de fleste samliv. Svigerfamilier, familie og venner har tredt støttende inn i mange parforhold og rettet opp skakkjørte ekteskap. Å bli påmint om hva det er du elsker i den andre part, stoppe vonde tankespiraler etc. er en fin ting å få fra dine nærmeste. At familieterapeut er blitt en profesjon tyder på at denne funksjonen har blitt flyttet. Jeg tror ikke du skal henge deg opp i tittelen til vedkommende, men heller tenke på de som en uhildet tredjepart.

At halvparten av alle ekteskap går i dass kan skyldes mange ting, men at det er positivt tror jeg ikke.

Dette spørsmålet har vi vel ikke vært innom, ikke på så tydelig måte som det er formulert i alle fall. Men vi har nok vært innom temaet. Men jeg tenker jo svaret gir seg selv. Hvem i en familie er tjent med å ha det slik? Jeg er ikke interessert i å fortsette i alle fall.

Når det kommer til det med parterapi er hun så tydelig på at det ikke kommer til å funke, så la oss legge denne død nå. Man kan mene hva man vil om det, og det har også jeg gjort overfor henne.

Separasjon er mao. uunngåelig her. Fokuset da er jo hvordan man takler dette på best mulig måte. Å få høre at kona er en dritt fordi hun ikke vil i terapi er ikke til hjelp for meg nå.

Har vært gjennom noe helt likt. mine råd er:

1. Ikke prøv å finne ut hvorfor kona vil skilles.
2. Ekteskap og kjærester er som heroin. Det tar en tid å "kicke" den trygge gode følelsen. Men tro meg, håpløsheten forsvinner som dugg for solen.
3. Planlegg hvem du vil være for barna, hold ALLTID det du lover. Ikke lov mer enn du kan holde
4. Med så mye damer i verden må du faktisk velge å bli gammel alene. Singellivet er fantastisk til tider. Det har sine ups and downs som et ekteskap
5. Vær alltid pappa. Aldri bli kompis med barna dine
6. Begynn å tenke økonomi. det er enkelt å havne på skråplanet når man er litt deprimert og gir fan.
7. Sykle mer.
8. Puss opp hjemme sammen med barna og lag det til ditt og barna sitt hjem.
9. Alle dine tanker vil være endret om 6mnd. og på nytt om 12 mnd. Og plutselig en dag så ser du dette fra avstand og som en erfaring istedet for et tap.
10. Innse at du har mistet noe. men også at du nå kan være mer av deg selv.
11. Sykle enda litt til
12. Etter masse tenking, månedsvis med tenking, kan du prøve å forklare deg selv hva det var som skjedde. Så gjør du det samme etter 15 måneder og kommer frem til noe annet.
13. Bli ALDRI fiende med (H)eksen. ta noen kuler. Det er ingen som vinner.
14. Bak boller med barna, lær deg å lage verdens beste spagetti med pølser og ketchup
15. Lag deg en Tinder konto.
16. Logg av Tinder
17. Snakk med barna etter en stund (ikke en uke da, når ting begynner å normaliseres De kan virke upåvirket men de tenker like mye som deg . de er bare bedre rustet til å kompansere for tap enn oss svake gamle.
18. Følg de opp på skolen. Mistrivsel og problemer i privatlivet vises på karakterboka umiddelbart.
19. Ikke begynn å kjøpe shit til barna. De er noen kyniske troll og vil bruke dette mot deg i lang tid. Planlegg dette med eksen. Det er ikke lov å ta omkamper UANSETT.
20. Du kommer til å bruke noen venner som emosjonelle søppelbøtter, si det til de.
21. Kjøp deg en fin dress. Du trenger ikke se deprimert ut.
22. Damer vil prøve seg, kjør i vei.
23. Ikke kjøp dyr bil
24. Siste råd er viktigst. Dra til familievernkontoret og sitt gjerne hele dagen der slik at en veldig detaljert samværskontrakt skrives. Avtal hvem som tar ungene på ferie, sett datoer for alt. ferie, jul, pinse, påske, høstferie, vinterferie, det er barna som føler seg trygg når den kontrakten er gjort.De trenger trygge rammer De trenger bare forutsigbarhet og da er det så peise dumt når voksne folk skal pisse rundt å ødelegge for hverandre.

Ja og så et PS. Ligg unna Facebook. For guds skyld ikke legg ut noe annet enn Angolsk politikk og Bilder av Donald Trumps vanvittige sveis. Tro meg. IKKE legg ut noe annet.

Spiff

En nummerert liste, det liker alle menn! Og når det som står i den er både klokt og køddent, da er det fine greier. Takk!

Tenker kanskje at det blir et valg mellom to onder, hvor det ene dedinitivt er best i lengden.

Foreldre som holder sammen for barnas skyld, og som leker at de er glade i hverandre, tror jeg er direkte skadelig for barn, og ikke minst foreldre.

Voksne som ikke har det godt, er skjelden gode foreldre.


e

Enig Espen.

Og takk for den forrige posten din også, den har jeg lest flere ganger.

Det er et tredje valg her, å prøve å få forholdet på rett kjøl.

Ikke i dette tilfellet (som jeg har skrevet flere ganger nå) selv om det kan være uforståelig for mange. Det hjelper meg ikke stort å kverne mer om dette nå.

Edit: Vi har jo forsøkt å få forholdet på rett kjøl. Bare ikke med ekstern hjelp.

Hei, beklager din situasjon, og håper jeg ikke kommer i en lignende selv.

Men må si at jeg kunne nok ikke vært mer uenig i dine tanker her. Jeg er av den oppfatning at enten så bare elsker man noen eller ikke, det er ikke noe man kan bestemme seg for.

Mener ikke å ikke ville ønske deg det beste fremover, men det er slik jeg føler det i alle fall. Vet ikke om det vil være noe matnyttig for deg/(dere?) å tenke på det på min måte (sannsynligvis ikke), men jeg ville si hva jeg mente allikevel.

Håper det løser seg med det praktiske, og ja - det er mange ting som kunne vært verre (helse, dødsfall etc).

Cheer up!

Vanskelig å tvinge gjennom.

I en hektisk hverdag, med begge i full jobb og relativt små barn, kan det være vanskelig å prioritere å elske, eller å sette en annen foran seg selv, som jeg tenker å elske er i praksis.

For meg handler det om overskudd. Har man ikke overskudd til det, må man velge vekk andre ting for å få dette overskuddet. Derfor mener jeg at det er et valg. Men mulig dette er et veldig pragmatisk syn på en følelse ... Og en av forskjellene mellom mann og kvinne, hvis man skal være litt fordomsfull.

Ikke noe problem at du er uenig, og takk for oppmuntringen

Hør på Spiff, han har helt klart vært på romferd før.

(+1)

Håper det er greit at jeg er litt direkte her. Regner med du forventet å også få noen synspunkter som utfordrer litt, og ikke bare det du ønsket å høre. Min påstand er at dersom dere vurderer å bryte ekteskapet fordi "følelsene ikke stemmer", så har dere misforstått hva et ekteskap er. Et ekteskap skal jo nettopp være en stabil ramme som man løser problemene innenfor. Dersom man begynner å stille spørsmål ved denne rammen i det øyeblikket det blir litt tøft, så ser man jo bort fra hensikten med å faktisk være gift. Da er det ikke rart det kan begynne å vakle. Dessuten bryter man et løfte man har gitt til hverandre, i en høytidelig seremoni, med vitner til stede. Hva slags eksempel setter det, for eksempel overfor barn og andre par?

Så er jeg klar over at skilsmissestatistikk etc viser at folk flest ser på dette på en annen måte. At et ekteskap er mindre forpliktende enn det jeg beskriver over. Men da har man ikke tatt tilstrekkelig på alvor det som faktisk er intensjonen med og innholdet i et ekteskap.

Sånn, det er mitt synspunkt. Og den naturlige anbefalingen er å holde ekteskapsrammen fast, og angripe de utfordringene dere måtte ha med dette som fundament. Så regner jeg med det er mange som klør etter å fortelle at jeg tar feil.

Jeg er i og for seg enig med deg jeg, men jeg tror ikke du har lest hele tråden. Du utfordrer jo ikke meg med det du skriver her, og det blir litt god-dag-mann-økseskaft.

Vær greie med meg nå og godta at det ikke blir mer jobbing med ekteskapet, i alle fall ikke nå. Kona orker og vil ikke. Og jeg vil ikke ha en diskusjon på hva definisjonen av et ekteskap er i denne tråden, det er ikke dette jeg trenger nå.

Tenk heller på hva du ville sagt til en kompis som kommer til deg og sier: "Vi skal separeres. Det er ingen vei utenom. Kan vi prate litt?".

Utrolig leit å høre, mann38. Håper du har noen gode kompiser som du kan bruke til prating når du er klar for det. (Pass på at du ikke drøyer for lenge med å prate om det med de, selv om du og kona har ting dere vil avklare først)

Ett innspill om økonomi: skjønner godt at du vil prøve å ta over huset. Jeg synes fem ganger brutto inntekt høres i overkant mye ut: husk at du som alenepappa kan synes det er ekstra kjipt å ikke få tatt den ordentlige ferieturen med ungene, eller få investert i den hobbyen/gadgeten du trenger for å få i gang livet uten kona. Og ikke glem andre løpende utgifter du nå må dekke alene: studielån ?, forsikringer, bilutgifter, vedlikehold av huset, osv.

Ett vanskelig tema til slutt: når det blir slutt, bør du (egentlig dere begge) begynne å ha i bakhodet at eksen kan komme til å finne seg ny kjæreste fortere enn du har sett for deg. Eller du kan høre rykter, som du ikke aner om er sanne, men som kan svi litt. Ut fra to kompisers erfaringer: de ble begge knust da de ikke hadde sett for seg at det skulle gå SÅ kjapt (og da kom tankene om forholdet aldri hadde vært noe ekte, eller var den nye typen likevel den egentlige grunnen til at det ble slutt, osv)

Etterhvert som livet leves, endrer mennesker seg. Ikke helt uvanlig at voksne blir klokere og kjenner seg selv bedre @ 45 enn da de var 30.

Det man var sikker på var riktig @ 30 ikke er det lengre, rett og slett fordi man har utviklet seg som mennesker.

Jeg synes folk bør ha mer samvittighet overfor barna sine, og ikke leke, enn overfor et ekstakapsløfte man har gitt til presten.

Livet er ikke pragmatisk matematikk.

Hvor stor gjeldsgrad det er forsvarlig å ha avhenger også av hvor stor belåningsgrad man har, og hvor mye økning man har vært med på fra start.

Er huset verd 5 mill, steget fra 3 og du har 2.4 i gjeld nå, er ikke dett kritisk synes jeg. Må selvsagt være et kurrant hus/sted som ikke er det første som går i dass hvis det kommer en nedtur i boligmarkedet.
Rekordlave renter gjør det mulig å betale ned mer enn man ellers ville gjort.

Det er fint for barna om en av foreldrene beholder barndomshjemmet.

Vi skal være heldige for at vi bor i et land der skatten er tilpasset livsituasjon.

Som aleneforsørger får du særfradrag for barna. 50000+

Dere kan begge få full barnetrygd for begge barna, hvis dere har delt omsorg og det ene barnet har adresse hos den ene, og det andre har andresse hos den andre. På papiret er barna da på besøk hos den andre halve tiden.
Vi var ikke gift, så vi lagde en avtale hos en mekler oppnevnt av fyklesmannen. Det var hun som rådet oss til å gjøre dette, da det er en slags fleks i lovverket på dette området.

Så lenge ungene går på SFO er det fradrag der og, men dette må deles. Vi førte opp på selvangivelsen annenhvert år.

Det er mye dyrere å bo alene, men hvis man kan beholde et større bolig, vil nok det være mest økonomisk lønnsomt på sikt. (igjen forutsatt at boligen er kurrant og du/dere liker å bo der)


e

Dette løpet kjørte jeg for omkring to år siden, og det var knalltøft!

Sett i ettertid kan jeg si at det ikke er noen krise å være skilt, men det er tungt å bli det!
Økonomisk sett bør du klare å beholde huset, men det blir ikke en overskuddsfest, mitt beste råd der er å lage deg et økonomisk opplegg der du setter av penger hver måned til de ulike faste utgiftene(nå er ikke dette et godt råd til separerte/nyskilte spesifikt, dette burde alle gjøre(med mindre man har økonomisk bæreevne til å ta kommunale avgifter på strak arm i tillegg til årsavgiften OG alt det andre samme måned).
Jeg har en konto for kommunale avgifter, en for lisens og flere forskjellige for andre ting. De månedlige regningene som lån/avdrag/forsikring osv. osv. går jo sin gang, men alt blir flyttet over til egen regningskonto og trekkes derfra. På den måten har du oversikten over hvor mye du har til mat/klær/annet etc. etc.

Espen har gjort greit rede for hvordan dere bør gjøre det med tanke på utvidet barnetrygd. Det må du søke på, og det blir umulig å få før eksen har meldt flytting i folkeregisteret.

Ellers så listen til Spiff ut til å dekke det meste

Det er ikke verdens undergang, men det føltes sånn. Det er kanskje noen som fortsatt vil si at mannfolk ikke griner, men jeg er ikke særlig opptatt av det, og heller ikke redd for å fortelle at jeg grein hver dag i omkring et halvt år ...
Savnet av ungene de ukene jeg ikke har dem har blitt bedre, men det er fortsatt der!

Men vet du hvorfor hun velger å splitte familien fremfor å gi ekstern hjelp en sjanse?

Kvifor er det eit godt råd?

Fordi det ikke spiller noen rolle, sånn egentlig??
Fordi det bare fyller hodet med tullespørsmål?
Fordi det stjeler energi som heller bør brukes på andre ting?
Fordi det ikke hjelper?

Jeg ville sagt det samme som flere av de over sier til deg, men som du ikke vil at vi skal skrive. Litt stygt sagt kanskje, men hva er det du vil høre? At dere gjør det rette, at dette blir bra og at alt går bra med unger og økonomi og alt det der til slutt?

I den første posten din ber du om trøst, og du skriver at du ikke synes dere har prøvd hardt nok. Etter hvert skriver du at heller ikke du ønsker å fortsette ekteskapet, og at alle praktiske detaljer er avklart osv. Hvis ingen av dere vil fortsette er vel saken ganske grei; kjipt ja, men det er jo en ønsket og villet situasjon.

Beklager hvis dette ble enda et innlegg av typen du ikke var på jakt etter, men jeg mener at man (bl.a. av hensyn til barna) bør jobbe hardt for å få vaklende forhold på beina igjen.

Mye jeg kunne kommentert i dette innlegget, men nøyer meg med dette: Man gir løftet til hverandre, ikke til presten (eller byfogden). I mitt verdensbilde er løfter til for å holdes. Hvis de kan brytes når som helst senere, så er jo verdien av løftet borte.

Hvis man etterhvert opplever det som utfordrende å leve i henhold til løftet, så må man jo se på årsakene til dette, og gjøre noe med dem. Og der er det faktisk ganske mye man kan gjøre. Du har rett i at mennesker kan endre seg gjennom årene, og som ektepar må man jo være bevisst på å styre denne utviklingen i en retning som er sunn også for ekteskapet, ikke bare for seg selv som enkeltperson.

Ja - men det er jo ikke det en terapeut gjør. Evnen til å like hverandre trenger ikke å ha forsvunnet selv om en ikke liker hverandre. Evnen min til å like spaghettisaus er ikke borte selv om noen har hatt alt for mye eddik i sausen min.

Vi mistet et barn og fikk hastetimer på familievernkontoret. Jeg er overbevist om at det var avgjørende for at vi fremdeles er gift, snart åtte år senere.

Det handler ikke om å å bli minnet på hvorfor en skal like hverandre. Det handler om ikke å havne i destruktive mønstre eller hvis man allerede er der, bryte dem.

Jeg fant svaret på spørsmålet mitt.



Dette er barnslig oppførsel á là unger som ikke vil smake på noe nytt fordi de er sikre på at de ikke vil like maten - før de har prøvd.

Jeg synes hun er feig som gir opp før dette er forsøkt.

"Riktig" i henhold til hva?