Snakke til hensynsløse trafikanter - vits?

Jeg har blitt såpass gammel at jeg ikke reagerer på enhver situasjon i trafikken. Biler parkert i sykkelfeltet, vimsede fotgjengere med bikkjer til alle kanter eller syklister på rødt - så lenge de ikke utsetter meg for fare lar jeg det gå ved å riste på hodet. Men noen ganger føler jeg at jeg må reagere.

Den siste uka er jeg blitt sneiet i en rundkjøring av en bil som ikke brukte blinklys, og i dag sto en rød liten bil parkert tvers over fotgjengerfeltet, noe som gjorde at jeg, mine barn på vei hjem fra skolen og en del andre måtte ut i veibanen for å passere.

Begge gangene følte jeg at jeg måtte si fra. Begge var tross alt en fare for sine medtrafikanter. I det første tilfellet signaliserte jeg at sjåføren burde bruke blinklys når han skal ut av rundkjøringen, slik at han blir forutsigbar og jeg vet hva han skal. Da kom den vanlige regla om sykelister på fortau og veiavgift og så videre. I neste rundkjøring brukte han heller ikke blinklys. I det andre tilfellet banket jeg på vinduet. Da spratt en illsint dame ut og skrek "ser du ikke at jeg har på nødlys?" Joda, jeg så det, men kunne hun ikke stå et annet sted med nødlysa på slik at barn på vei hjem fra skolen ikke måtte ut i veibanen for å komme forbi? Deretter kom det noe sint jeg ikke helt skjønte, før jeg spurte om hun trengte hjelp. Da satt hun seg inn i bilen igjen og fortsatte å være sint.

I begge tilfeller, og faktisk i de aller fleste tilfellene jeg prøver å fortelle hensynsløse trafikanter hvilke problemer de skaper, føler jeg at det er til ingen nytte. Det blir bare sinne og munnhuggeri med de vanlige argumentene, og ingen hører egentlig på hva jeg har å si. Det er kun i de tilfellene hvor den andre ikke var klar over at han eller hun gjorde noe gærnt, at jeg føler jeg blir møtt med litt forståelse. I det aller fleste tilfellene er jeg rimelig sikker på at trafikanten er fullt klar over at han gjør noe hensynsløst, og blir sint når han blir konfrontert med det. Angrep er som alle vet det beste forsvaret.

Jeg prøver selv å ta så mye hensyn som mulig, men gjør sikkert feil jeg også. Folk er jo så forskjellige til å oppfatte situasjoner og det er vanskelig å kommunisere trafikanter imellom. Blir man sint, er det helt umulig. Jeg sier derfor ikke at jeg er feilfri, men jeg prøver så godt jeg kan.

Så til dere som snakker til andre i trafikken: Hva er vitsen? Føler dere at dere blir hørt og forstått? Hvis jeg slutter å reagerer vinner jo drittsekkene, og det vil jeg ikke - men vil de vinne uansett, fordi de ikke forstår eller bryr seg? Burde jeg bare slutte?

Eller burde jeg starte tilsnakket på en annen måte? Burde jeg for eksempel ha banket på vinduet til den lille sinte Golfen og spurt om hun trengte hjelp til å komme seg bort fra fortauet, slik at andre lettere kunne passere? Man har jo ofte ikke god tid til å tenkte over hva man skal si, og den første reaksjonen kan sikkert være litt skarp og bli oppfattet feil av den andre.

Jeg husker vi hadde sånne greier bakpå sykkelen med refleks som skulle fortelle bilister hvor vi var osv. Kanskje greit å innføre noe sånt igjen, bare med både refleks og pigger til å røske opp i lakken på biler som kommer for nærme?

Jeg har begynt å komme til den samme erkjennelsen. Jeg kjefter sjelden opp andre i trafikken siden jeg sykler relativt lite langs vei, men jeg tar lite for å gi tilsnakk til folk som kaster fra seg søppel, hundeiere som ikke plukker opp etter seg, eller folk som oppfører seg som dr*** mot andre. Men i de tre sistnevnte tilfellene har jeg vanskeligheter med å finne ut hva en "myk" inngang til situasjonen skal være. (I trafikken er det er gjerne mer adrenalin involvert og det gjør ikke akkurat klimaet enklere. )

Hvis vi alle tar vårt ansvar og sier fra, kan vi jo håpe at de som tar seg til rette etterhvert synes at det blir så ubehagelig at de slutter.

For meg er det å påpeke drittsekkoppførsel å ta samfunnsansvar.

Jeg konfronterte for ikke lenge siden en som passerte meg veldig, veldig nær til tross for at det var 400m sikt, null trafikk i mot og jeg lå på hvitstripa. Han mente at han hadde rett til å passere meg på kloss hold siden jeg ikke slapp ham forbi. Jeg diskuterte ham inn i hjørnet der han endte opp med unnskyldningen at han ikke var i stand til å svinge utenom meg for å overholde 1,5m avstand. Han fikk streng beskjed om å lære seg å kjøre bil.

Jeg lar dem ikke sette seg inn i bilen. Jeg stiller meg foran og stiller dem spørsmål á là "Hvem var det som hadde vikeplikt her?" og hvis de etter 5-6 repetisjoner ikke klarer å svare på spørsmålet, får de streng beskjed om å sette fra seg bilen til de har lært trafikkreglene. Det er jo å håpe at min konfrontasjon sitter såpass i hos enkelte at de begynner å gå i seg selv.

Ta nøkkelen neste gang

Det går jo også an å ha en litt "mykere" fremgangsmåte og heller si: "Har du muligheten til å flytte bilen? Du står i veien for barna som sykler forbi her." heller enn "Flytt bilen, du står i veien for barna som sykler forbi her.".

Min personlig erfaring er at folk er litt mer medgjørlige hvis du formulerer ting som et spørsmål og får dem til å tro at de gjør deg en tjeneste ved å ved å gjøre det for deg, heller enn å bjeffe kommandoer til dem. Folk liker jevnt over å gjøre tjenester og føle seg nyttige, og den følelsen får de hvis man spør dem om å gjøre noe, selv om det er noe så idiotisk som å flytte bilen. Innholdet i det du ber om er jo fortsatt det samme, men måten mottageren oppfatter det på kan fortsatt bli radikalt forskjellig hvis man gjør det om til et spørsmål.

Fremføringen er viktigere enn budskapet. Men uansett utfall av en samtale/diskusjon så vil begge parter få høre en annen trafikants opplevelse av en situasjon. Dette er lærdom. Selv om du blir bedt om å dra til helvete, eller ber noen dra til helvete, så vil partene tenke litt ekstra på det når de får roet seg ned.

Jeg hadde en "samtale" med en bilist her på 16. mai. Jeg kom ned en bakke som blir til en sving når den flater ut. Jeg holdt meg ca. en meter unna fortauskanten på min side. I motsatt retning kom en bilist som valgte å kutte svingen slik at jeg fikk særdeles liten plass. Det gikk bra, men jeg slo ut med hånda (med alle fingrene strukket ut) og brølte ut i dødsangst. Svingen har god sikt og føreren burde ha sett meg i god tid. Jeg så i hvertfall bilen slik at jeg hadde god tid til svinge unna.

Jeg så at bilen stoppet og begynte å rygge, så jeg snudde for å høre hva han hadde å si. Var det en unnskyldning, kanskje?

Han lurte på hva som var problemet, jeg forklarte og han skjønte ikke problemet. Kona hans i passasjersetet henviste meg til fortauet. "Ser du der, det er et fortau", sa hun til meg. Ingen av dem hadde forståelse for at jeg ikke kunne sykle der i 40 km/t.

Jeg ga til slutt opp og syklet videre. Jeg hadde syklet 75km og hadde 30 igjen før jeg var hjemme så jeg orket ikke å misbruke energien.

MEN jeg er overbevist om at jeg fikk fyren til å tenke. Forhåpentligvis nok til at han ikke kutter den svingen på gammel vane uten å se seg for neste gang. Noen ganger angrer jeg på at jeg har sluttet å ha kamera på hjelmen.

Her er forøvrig svingen (Det er ikke jeg som sykler på bildet. Det er klippet fra Street view):

Når folk tror de blir møtt med motstand og kjeft går de i forsvar. Før noen har sagt noe som helst. Så hvis formålet faktisk er å nå fram til personen, og få dem til å endre atferd både nå og i framtiden er det sånn ca null poeng i å skrike og kjefte og peke i panna. Det er fryktelig vanskelig å la være derimot, når man tror at noen er ute etter å drepe deg. Jeg trøster meg med at et brøl i tide er en fin måte å få oppmerksomheten på, så kan man heller moderere seg hvis det blir en videre diskusjon. Å være overbærende besserwisser er heller ikke noen god strategi, bortsett fra å føle seg bedre selv. Det hjelper lite å vinne diskusjonen hvis den andre parten forlater stedet med en følelse av å ha blitt latterliggjort og ydmyket. Det du vil er at de skal dra derfra og ha LYST til å oppføre seg mer hensynsfullt.

Har du hjelmkamera og kan bevise ting og føler at du har ressurser nok til å anmelde drittsekken, så gjør det. Gjetter mye henlegges, men det hjelper nok å ta tak i det.

Nå er det såklart ingen slike her, men det er jaggu mange som sykler både hensynsløst og i svime også..

Favoritten min er de som sykler treningsrunde rundt byneset i Trondheim og tviholder på sin rett til å ligge foran 50-100 biler fra fergeleiet på flakk til sentrum.. svingete og uoversiktlig vei omtrent uten muligheter til forbikjøring - her er jeg!

Tror ikke det har noen hensikt å si fra der heller..

Strekningen Flakk Trondheim er grunn god nok til å holde seg unna bynesrunden spør du meg.

Forøvrig tror jeg konfrontering formulert som spørsmål er smart, det gir åpning for dialog fremfor forsvar og motangrep.

Etter å ha sykkelpendlet Asker - Oslo sentrum noen år, er begrepet "hensynsløse trafikanter" dreid fra bilister til syklister.
De er i sin boble. Ikke bare bryter de trafikkreglene med viten og vilje, men med kald beregning.
Jeg orker ikke kommunisere med dem med annet enn hoderysting.

Jeg er iallefall takknemlig for at politiet fikk tatt førerkortet fra han her:
ØB, Video

Jeg sitter og lurer på om denne mopedusten er identisk med vår "venn" Marius som oppsøker (og eskalerer) konflikter med andre trafikanter:
Marius på YouTube

Uansett, slike folk har ingenting i trafikken å gjøre verken med pedal eller motor.

Det var betryggende å se at terskelen for psykopat-oppførsel i trafikken kvalifiserer til førerkortbeslag. Etter denne saken investerte jeg i dashcam for å kunne dokumentere den typen adferd.

Veiavgift??? Hva er det?

Stemmer bra med min erfaring.
Lite provoserer det vi omtaler som "hensynsløse bilister" like mye som de av våre medsyklister som driter i alt av lover og regler og opptrer svært uberegnelig i trafikken... Dette slår tilbake på syklister generelt, også de mest lovlydige av oss.

Veiavgift er en avgift funnet opp av bilister som tror de eier veien fordi de eier en bil.

Før dette dreier over på hvem som er hensynsløse i trafikken - alle vet at det er trafikantene som er idioter, og at de finnes i alle leir.

Jeg tar til meg forslagene om å formulere meg mer forsiktig og høflig. Selvfølgelig er det viktig at jeg får fortalt hvordan jeg opplever situasjonene, og da må det være bedre å få den andre parten med på en meningsutveksling, og ikke munnhuggeri. Det er lov å være uenige, og det er greit å oppfatte situasjoner på forskjellige måter. Men det må også være lov å si sin mening uten å bli truet med juling eller kjeftet huden full med tullete argumenter. Dessverre opplever jeg det siste oftest.

Hvis jeg klarer å endre fremgangsmåten kan jeg i hvert fall sitte i etterkant og vite at jeg gjorde det riktige, uansett om det ble en grei situasjon eller nok et håpløst tilfelle av road rage.

Jeg skulle gjerne ha blokkert billister fra å sette seg i bilene sine igjen og presset fram svar og unnskyldninger. Men dessverre har jeg ikke ballene til det, og jeg er heller ikke kjapp nok i kjeften og har argumentene på greip der og da. Så kudos, Geir, men jeg tror ikke det er riktig framgangsmåte for meg.

Har sluttet helt med å diskutere med andre trafikanter. Jeg synes folk oppfører seg uhøflig og ufyselig i trafikken. Om de gjør feil eller ikke spiller ingen rolle. Det skal ingenting for at folk girer seg opp, så tenker at jeg ikke gidder bruke tid på det. Smiler, og sykler videre.
Også skremmende mange eldre folk som er er sinte. Jeg trodde folk roet seg med årene og fikk litt større perspektiv og ble litt romsligere, men neida.

Hadde en fin en for noen uker siden.
Jeg sykler på en gang og sykkelvei gjennom turområde i Guds frie natur. Plutselig skvetter en hun ut foran meg og jeg bråstopper. Jeg snur meg mot eieren som kommer ca 100 meter bak sammen med sine to mindre døtre, og sier at han må ha hunden i bånd. Han kommer raskt mot meg og stiller seg 10 cm fra ansiktet mitt, fly forbanna og ber meg stikke ellers så skal han...
Jeg svarer at han må sette på båndet og peker på båndtvang-skiltet like ved. Han fyrer seg mer opp og sier han skal banke meg opp. Noe som han sikkert klarer siden han er høyere og sterkere enn meg.
Jeg sier at vi gjerne kan sloss, men at han må sette på båndet først. Jeg ser på døtrene hans, og spør om de har bånd til hunden, men det har jeg ikke noe med, sier han. Jeg gjentar at vi sikkert kan sloss men han må likevel sette på båndet. Han girer seg enda mer opp og ber meg stikke ellers..
Plutselig går han videre, fly forbannet. Jeg sykler videre, snur meg og peker på skiltet igjen. Men tenker at jeg ikke gidder mer.

I ettertid lurer jeg på to ting.
-Kunne jeg gjort noe annerledes. Jeg var helt rolig og tydelig.
-Det andre jeg lurer på er hvordan han tenker etterpå. Hadde dette vært meg så hadde jeg følt meg helt dust og gjort forsøk på å forklare til mine unger at min oppførsel der ikke var bra. Jeg har vel en anelse om at han ikke forstår hvordan han fremstår ovenfor sine barn.

Det er dessverre min erfaring også, fra Bærum og innover.

Det er så mye villmannssykling (særlig problematisk rundt Lysaker og Aker brygge), at det dessverre ikke er vanskelig å skjønne at syklister har dårlig rykte.

La meg legge til rundkjøringen ved Filipstadkaia.

Villmannsyklingen er av en eller annen grunn sammenfallende med ekstremt dårlig infrastruktur. Ikke at det unnskylder villmannsyklingen, men jeg har en antagelse om dårlig infrastruktur gjør at mange av oss har lettere for å finne fram jegeren i seg... Jegerens funksjon er å få tak i byttet. Fort. Litt som kl.17.58 på dagligvarebutikker rundt om i landet.

Godt poeng.
Jeg skjønner jo at folk iblant sykler på rødlig mann når de har klar sikt og ingen biler i nærheten. Eller sykler (kontrollert) snarveien i rundkjøringa på Filipstadkaia når de ser det ikke er biler/myke trafikanter.

Men jeg stusser mer over den syke villmannskjøringa rundt KLP-bygget på Lysaker, der folk krysser veien i 50 kmt, uten omtanke for biler eller syklistene rundt seg. Eller de mange som suser i samme fart på rødt på Aker brygge, der de presser seg forbi de 2-3 syklister og fotgjengerne som har stoppet.

Jeg sykler utover om morgenen (Ensjø - Galgeberg - Skøyen), så jeg får se alle gærningene fra orkesterplass. Kaoset starter i Dronning Eufemias gate der 9 av 10 sykler på rødt og tar hver sin rute over til operaen, der det går videre til Akershusstranda i tre forskjellige spor. Derfra og over Rådhusplassen til lysene ved Sjøgata er det stort sett sivilisert, men så:

Folk på vei inn langs Tour de Finance og Aker Brygge liker å sykle forbi hverandre, gjerne opp mot tre i bredden - og med store flagrende jakker som gjør at det tar en evighet. Jeg må ofte smelle meg helt inn til kantsteinen titt og ofte - for alle har det så travelt. Rundkjøringen ved Filipstad er som nevnt et eget kapittel.

Nesten så jeg savner vinteren da jeg bare blir blendet av deres MegaWatt XXL 9000.

Infrastrukturen er ræva, men den i seg selv legger ikke opp til å sykle som en idiot. Folk handler tydeligvis ut fra en flokkmentalitet og ikke egne vurderinger.

Når man er inne på pendling i Oslo-området: Er det fremdeles ugreit å legge seg på bakhjulet uten å spørre om lov? Hver eneste tur ut mot Hverven ender opp med klegger på bakhjulet.

Synes dette er helt greit. Jeg har mange ganger en hale etter meg og klarer ikke se at det skal være et problem. Bare å smile å være glad.

Er vel delte meninger om det.

Jeg synes det er helt OK at syklister ligger på hjul. Så lenge de tar tilstrekkelig hensyn i svinger, bakker, når den du henger på sykler forbi andre, osv.

Digresjon: uten at det skal brukes som unnskyldning for å ikke oppføre seg, så ser jeg at forfase til reguleringsplan for E18 er traaaaagisk dårlig på akkurat området rundt Lysaker. Vi snakker helt marginal forbedring av situasjonen i dag som er helt ræva. Jeg tar stort sett bussen, men de få gangene jeg haiker fra lokket så ser jeg farlige situasjoner i rundkjøringa på toppen. At noen av de folkevalgte prøver å dytte syklistene foran seg med "bedre forhold for syklister" er for meg komplett uforståelig.

Men blir jeg da forpliktet til å gi signaler til halen? Jeg vil jo nødig være indirekte årsak til at igla (iglene) på bakhjulet mitt kjører på en 4-åring jeg svinger utenom.

For meg reduseres gleden ved å sykle ganske kraftig når noen hekter seg på.

Ikke for å forsvare tullinger på sykkel, men husk at fotgjengersignaler ikke gjelder for syklister. Det er iallefall ett av kryssene i Munkedamsveien hvor det er trafikklys for alle trafikantgrupper untatt syklistene.

Sykler man hovedsykkelveien ned universitetsgata kommer man ut i et lyskryss i stortingsata hvor det er trafikklys for bil, men ikke for sykkel. Da gjelder vel strengt tatt høyreregel, men det kan jo ikke bilisten som kommer fra venstre side vite.

Det handler mindre om det røde lyset enn om at de i altfor stor fart kaster seg forbi de (syklister og gående) som står og venter - og sykler ut i veien foran biler som syklistene ikke har hatt oversikt over. (Og fra motsatt side kommer gjerne en lik fartsidiot)

Hvis jeg har skjønt det riktig kan syklister sykle på rødt så lenge det ikke oppstår fare eller er til hinder for annen trafikk. Ved Aker brygge brytes begge disse forholdene dessverre hele tiden av overivrige syklister.