Årets hårete mål: Hole 12-timers! En ny start!

Bare pass på at de nye, grovere og bredere dekkene har god nok klaring til ramma. Hvis ikke vil grus, sand, jord, altså alskens partikler, sandblåse høl i ramma. Been there, done that. En HT er ikke nødvendigvis utviklet for også å kunne settes opp med brede stidekk.

Takk for tipset. Jeg skal kjøpe noe beskyttelsesteip og teipe mellom dekket og ramma. Det er godt med plass der, men jeg merker at dekkene er flinke til å dra med seg grus rundt, så det er greit å beskytte ramma.

Og iverksett styrketrening av kjernemusklatur! Gjør det kjempemye om du skal sykle på HT. Slang meg med på UB i 2013, og formen var sånn passe bra, men det var virkelig fullstendig utmattende for veik-ryggen min å sykle i 7,5 t på det underlaget som var. Nå skal det sies at det jeg mangla i treninga foran UB, var nettopp lange turer i terrenget

La sykkelen i bakken for å spise litt av maten vi fikk etter målpassering, men klarte nesten ikke å hente den opp igjen. Det var relativt krevende å passere Nevelfjell og Lunkefjell med etterhvert over 6 timer på sykkelen og akutt behov for å hvile ryggen etter å ha stått i nedkjøringene i noen minutter... Litt samme følelsen som å gå lenge på ski så fort jeg klarer, da pakker det seg relativt fort nede i korsryggen. Men ingen varige skader oppstod altså, kun 3-4 timer overbelastning av alt for svake muskler

Om jeg skal prøve igjen en vakker dag blir det definitivt fulldemper!

De siste to turene mine har vært stiturer. Kun transport til skauen som ikke har vært på sti. Har kommet meg helt ned på 21 psi bak og 20 psi foran. Det funker som bare det og jeg tråkker meg gjennom blåstier jeg har bannet meg gjennom tidligere med sykkelen på skuldra. Så ballene har tydeligvis blitt større i det siste. Gøy er det også.

I dag stoppet jeg og justerte setehøyden når det gikk bratt nedover og bratt oppover. Tungvindt men jeg kjenner så definitivt nytten av det. Så jeg gleder meg til jukkepinnen kommer. Tenker at selv en ebay-pinne duger bedre enn unbrako-justering.

Det er kjempegøy på sti.

Men en ting som frustrerer meg fort tiden er at kroppen er kronisk helt tom for krefter. Spruten fra i sommer, faktisk helt frem til midten av forrige uke, har forsvunnet helt og holdent og jeg føler meg rett og slett sjuk når jeg er ute og sykler. Det er et stort skår i gleden. Jeg må få kommet meg en tur til legen og få sjekket hva som kan være galt.

Men hvordan gjør dere det? Når hverdagsformen egentlig er helt OK men når det er helt tomt ute på tur. Lar dere være å dra på tur eller kjører dere på likevel?

Hadde en sånn dag i dag. Var deilig å komme avgårde, men ble blytung og tungpustet. Roa det hele ned, tok en liten sving og dro hjem igjen.
https://www.strava.com/activities/698639720

Ut på tur igjen i morgen

På denne tiden av året er treningen rent lystbetont hele veien. Så hvis kroppen føles helt tom ( veldig sjelden følelse ) så blir turen extra stileken og kanskje kortere enn tenkt . Og passer på å innta litt næring før jeg dra ut.

Cruxing er fint når formen ikke er på topp.

Uten den nødvendige teknikken er det vanskelig å spare seg når du sykler på stier. Men dette kommer seg når teknikken også peker riktig vei. Stisykling er en helt annen type trening enn grusgamping. Det er mye mer intervallrelatert og du bruker mye mer av kroppen.

Er man helt dau så finn en øde grusvei og tren litt på balanse, bunny, manual og annet småsnacks som kan brukes i skogen. Eller bare visp rolig en times tid.

Ta med ei grensag, mekk litt sti de turene det kjennes tungt å sykle. Ikke alltid like moro å dra ut, men når dørstokken først er passert og man endelig er blitt gjennomvåt, da kan man holde på en god stund...
Ta med litt kaffe, fyr opp en primus eller bål. Kanskje sykler du mye rundt de samme stedene, så du kan ha et lite depot? At jeg ikke har tenkt denne tanken selv... Jeg har et område jeg bruker mye tid i, veldig mange muligheter både mtp sykling og løping, stirydding og kos. Bading på sommern, og evt fisking for de som har tålmod til sånt..

Vært der i ettermiddag, fikk lyst til å dra opp igjen nå..

Takk for tips om "off season"-aktiviteter. Jeg har allerede vært ute med grensag. Tok med jentungen et stykke inn i skauen i går og startet på et godt, gammeldags byggverk med mål om overnatting ut på høsten en gang. Laget pil og bue og greier. Det var artig for både far og datter. Har tidligere også vært på tjukkastur med sag i sekken og fått fjernet opptil flere trær som hadde falt over stien. Nå har lysten på en liten øks begynt å melde seg....

Slappheten har vært tilstede i over to uker nå og det er et merkelig sammenfall med tre hendelser:

1. Start på nye medisiner. (blodsukkeret har gått bananas igjen)

2. Avslag på behandling fra Modum bad. Må visst enten spy opp maten eller la være å spise for å få behandling for spiseforstyrrelse i Norge.

3. Signering av sluttavtale på jobb (uten å ha noe nytt å gå til). Outsourcing er gøy.

Alt dette skjedde i løpet av ett døgn og dagen etter var det Birken. Tror egentlig jeg har gått på en skikkelig smell. Det var nok avslaget fra Modum bad som var det hardeste slaget. Jeg hadde endelig øynet et håp om å få hjelp og så dette som min siste utvei. Men det er jo lov å håpe at lokal DPS klarer å hjelpe meg denne (tredje) gangen. Alle gode ting er vel tre?

Men i går kveld, etter å ha fått gode råd i denne tråden, kuttet ut nye medisiner og fått tilbragt kvalitetstid i skauen med avkommet begynte lysten til å sykle å komme igjen. Jeg hev på meg sykkelskoene og hjelmen og tråkket ut i skauen. Borte var de sure beina og det var mer enn en antydning til overskudd igjen. Ikke toppform, men gnisten var på plass.

Dessverre ble turen ødelagt da kinakarbon-setepinneklemma rett og slett knakk da jeg skulle senke setet før en utforkjøring. Så da ble det å luske seg slukøret hjem igjen. Jeg er ikke god nok på sti til å klare meg lenge uten å sitte. Men 20 minutter på sti er bedre enn ingen minutter på sti.

Dette var uansett en positiv utvikling og for første gang på et par uker ser jeg litt lyst på ting igjen. De siste 2 ukene har det gått tanker som har skremt meg gjennom hodet uten at jeg skal gå i detalj på det. Merkelig om diabetes-medisiner skal ha en slik effekt, men det har vel kanskje vært ei smørje av alt som har skjedd. 2015 og 2016 har vært ekstremt hendelsesrike sammenlignet med de foregående 43 årene. Både på godt og vondt. Og 2017 ser ikke ut til å bli noe dårligere.

Nå har jeg kommet hjem fra tidenes beste stitur. Jukkepinnen fra ebay landa i postkassa i dag og den smatt rett på sykkelen. Rett ut i skauen bar det og jeg kjenner at jeg har begynt å gi litt faen. Jeg har en liten koserunde som nesten er rett utenfor stuedøra. I mine øyne er den ganske rufsete og det er 2 crux jeg ikke har klart å komme meg opp. I dag bestemte jeg meg for å ta dem. Det første prøvde jeg 4 ganger før jeg kom meg opp. Lett som en plett. Full av mestring syklet jeg de hundre meterne til neste crux som er det vanskeligste (les: bratteste). Første forsøk stoppet på for små baller. Jeg bannet og snudde og jaggu gikk ikke det på det andre forsøket.

Disse to kneikene har jo ingenting med den nye pinnen å gjøre, så jeg oppsøkte noen bratte nerrover-stier, smalt setet helt ned og rullet ned mens latteren ljomet i skauen. Om noen hørte meg så håper jeg
ikke de ble skremt.

Det var bare en halvtimes tur på 5km men jeg kan ikke huske å ha hatt det så morsomt på sykkelen før. Gleder meg allerede til neste tur.

Det ser jaggu ut til at det skal bli stisyklist av meg også.