Årets hårete mål: Hole 12-timers! En ny start!

Trenger ikke CX for å kjøre i 70 km/t ned der, logget 72 jeg på fulldemper'n der forrige lørdag

Sterkt. Hvilken utveksling? Jeg ble bare sittende og hoppe når jeg trampet på med toppfart på 62 km/t og da ble det så vinglete at jeg bare huket meg ned og tenkte aerodynamikk.

40-11, Arch Ex m Hopenav/ Dogstarbygg, RaRa 2.25 f/b.

Den første gangen var i 2010(?) da du syklet fra Lillehammer til Oslo. Jeg kjørte bilen til en kompis tilbake til mål igjen da jeg havnet bak deg rett før Minnesund. Du var en ukjent storhet da, men allerede den gang lot jeg meg imponere av deg.
Andre gangen var for tre-fire år siden da du mekket sykkel på Birken.

'Møtt', det var nok lettere for meg å plassere deg enn det er for deg å huske meg.

Antall sykler er n=n+1? ;

HVa blir neste, singlespeed?

Nei.. Nå har jeg redundans og sykler for to bruksområder. Klarer seg for en stund nå. Men jeg kommer nok til å ta med min vante tusenlapp på sykkelauksjon til våren og se om jeg får nok sykler til å sette sammen et eller annet som kan brukes til noe morsomt. Bare for morro skyld.

Har vært et par kjipe år på vårauksjonen nå. Enten har det bare vært dritt eller så har det vært budkrig-sykler.

Jeg hadde 73 ned der nå i år, med 36-10. 46-11 holder nok til det meste, høy utveksling er oppskrytt.

Det sitter langt inne å akseptere at jeg er str L i tøy. Kjøpte nye treningsbukser i XL i dag uten å prøve dem på. Syntes de så litt små ut men tok sjansen. Vel hjemme prøver jeg dem på så er de faktisk litt for store. Hodet henger ikke helt med tempoet til kroppen.

Hehe, kjenner den følelsen litt ja gitt. Kokte en fleecegenser i dag, for å krympe den litt.. Hjalp det? Nei..
Gikk ned en buksestørrelse, skal på 95-vask de også.
Ikke galt dette, raskall, slettes ikke!

Jeg logget 77 km/t som topphastighet med min Spark 910 fulldemper med fabrikkoppsett som fulgte sykkelen. Eneste forandringen jeg har gjort er å sette opp sykkelen slangeløst med Conti RK 2.2.

Fanden så utro jeg føler meg om dagen. Det er dødsgøy å sykle racersykkel i skauen.

Litt festlig at denne ikke har blitt kommentert. Veldig morsom bil. I dag tar jeg teoriprøven og starter intensivt på med kjøretimer. For denne skal jeg kjøre til treningssenteret i vinter.

Livet er litt ålreit for tiden.

Sjekk Midnattsolrittet. Går 1-2 uker før Lofoten Insomnia. Ikke så langt og sikkert ikke like spektakulært, men sikkert fint dette også. Har vurdert det selv et par ganger men det har aldri passet.

Fantastisk "snarvei" til toget i dag. Dette kan bli en vane. Og ved å dra 10 minutter tidligere enn vanlig rekker jeg mitt vanlige tog fra Moss. Inkludert en dusj på Moss stasjon. Trygg, innendørs sykkelparkering er det der også.

https://www.strava.com/activities/387439947

Dette frister til gjentagelse. Med denne sykkelen satser jeg på PR-bonanza på hjemveien.

FOR en start på dagen. Gjentas i morgen men da for siste time hos overvektspoliklinikken på sykehuset i Moss.

Klarer du det 2-3 ganger i uka, tror jeg du er under 3.30 på Birken neste år!

Hehe. Blir nok ikke så ofte i kuldegrader og snø/slaps. Men mistenker at jeg heretter pendler hovedsaklig fra Moss de 2-3 dagene jeg skal til Oslo pr. uke.

Få på piggdekk og skjermer på cyclocrossen din, så klarer du alt bortsett fra de kaldeste dagene!

Jeg vil komme med en oppfordring til de av dere som kjenner noen som sliter med overvekt og prøver så hardt de kan uten å få det til. Gi ros, validering og oppmuntring når de IKKE får det til. For det er da de trenger det. Jeg skrev følgende innlegg på den lukkede gruppa til de som har vært på Nimi. For det er når jeg får det til og har fått det til jeg er mest selvdreven og uavhengig av ytre motivasjon.

Innlegget:

Det er en ting jeg lurer på om jeg er alene om å føle. Jeg har gått ned fra 185 til 101 kilo (sliter med de neste 1,1 kiloene. Pokker) og er vel en av de som "har fått det til". Alle som gir meg validering for jobben sier at de "skjønner at dette har kostet blod, svette og tårer" og "må ha vært en kjempetung jobb".

Greia er bare at jeg synes ikke selve vektnedgangen har vært kjempetung. Hver eneste kilo ned har vært en lek. Hver eneste kilo har gitt meg mer overskudd og økt mestringsfølelsen. Så det "å få det til" har faktisk bare vært dritmorsomt hele veien.

Men av de 6 årene jeg har brukt på å ta av 84 kilo er det kun til sammen ca. 15 måneder jeg har "fått det til". De resterende 5 årene er det som har vært tungt. Da har jeg stått bom stille. Jeg har inni der også gått opp 30 kilo som jeg har gått ned igjen. Så faktisk har vektnedgangen vært 114 kilo i den perioden.

Det som altså er beinhardt, blytungt og kjempevanskelig er å IKKE "få det til". Og det er det å ha kommet meg gjennom de periodene uten å gi opp eller å dø jeg VIRKELIG trenger ros for. De 15 månedene har jo faktisk vært lett.

Er jeg alene om å føle det slik? Det er i hvertfall når jeg ikke får det til jeg trenger oppmuntrende tilrop, validering og ros. For det er DA jeg kjemper.

Det er de månedene der jeg snakker om når jeg sier det er flest "hverdager" i livet. Så OM og når man bommer - og vekta kanskje går en kilo eller to opp igjen. Det er DA det er kjempeviktig å nullstille og overbevise seg selv om å ta et skritt tilbake igjen og fortsette å leve i en flytsone som gir flere mnd enn de 15.

Finnes neppe noe enkelt svar, annet enn at man må forsøke å ta innover seg at man ALDRI noen gang skal tillate seg unnskyldninger for å havne der man var -på ny.

Det siste her kan være ganske tungt å innse, men klarer man det, så har man kommet langt på vei.

Forøvrig er det helt normalt at vekta stopper opp et eller annet sted. Skal man da deppe over at man veier 100 f.eks. og la dette føre en tilbake til 180? eller skal man like seg selv og forsøke å leve som best man kan?

Jeg velger et siste, selv om jeg alltid har hatt en drøm i voksen alder etter vekttap på 70 + som går på å bli "normal" i kroppen.

Jeg kan til og med tenke: Det fortjener jeg jammen, slik jeg trener og lever.
Det siste her har jeg sluttet med, fortjenesten min er at jeg i dag veier ca 95-100 kilo og viktigst av alt - jeg går ikke opp i superheavyweight klassen igjen.

DET er en seier, for det er det utrolig mange overvektige som gjør (som du selv var innom - (opp 30) ) Mange får JOJO tilværelse. De mestrer ikke hverdagene sine helt.

Lurifax er inne på noe. Vekten er i grunn bare et tall og når tallet er så lavt at det ikke setter begrensninger for et aktivt liv, så må man kanskje starte å fokusere på den økte livskvaliteten man faktisk har fått. Kanskje man kan fokusere på at man har klart over 98% av målet

Jeg er egentlig veldig komfortabel det jeg er nå. Med unntak av alt for mye hud. For å fø operert vekk den må jeg ned 10 kilo til og bli der i ett år.

Og Lurifax har selvsagt helt rett men det er intet nytt i det han skriver. Jeg har smertelig erfart alt sammen flere ganger. Denne gangen er dog annerledes. Jeg får tett oppfølging i totalt 5 år og har startet med behandling mot spiseforstyrrelsen. Det kommet alltid til å være den kamp men det er en kamp jeg nå skal bli i stand til å vinne.

Tidligere dårlige erfaringer er også greit å ha med seg. Jeg går ikke i de samme fellene flere ganger.

Jeg har en datter som sliter med overvekt også, jeg forsøker etter beste evne å gi ros og støtte når det er tunge dager, og hun sliter som mest. Synes ikke det hjelper så mye (hjalp ikke så mye på meg heller når jeg var yngre) - snakker til meg selv gjør jeg også (ofte på sykkelturene) dog prekær jeg ikke høylydt så andre skal tro jeg er enda snålere enn jeg allerede fremstår som.

Vekt, det er et veldig sårt og ømt tema, det er nå helt sikkert. Spesielt for de som virkelig sliter med dette.

Så gode råd og forslag i så måte ser jeg frem til å lese om.

Selv tenker jeg tanken rundt min datter -at pappa kanskje ikke er den som når frem best.

Trodde en stund at man kanskje viste litt vei når man gikk foran som et godt eksempel, men tror ikke det har inspirert eller løftet dette til et annet nivå for jentunge, ei heller at hennes søskenbarn har gjort en helt fantastisk omlegging. Han har lyktes så til de grader.

PS. Ikke noe av dette brukes på noen måte som rettesnor - bare så det er sagt. Er ingen vits å henvise til hvor vellykket andre er, eller hvor vellykket de er som får til det de forsøker. Der står egentlig resultatet som et bevis, som de evt. selv kan la seg inspireres av etter mitt syn.

Vanskelige greier, både for de som kjemper hver dag for å holde vekta, og ikke minst for de som kjemper hver dag som ikke klarer å gjennomføre. De siste har det tøffest -uten tvil.

Jeg tror Raskall har vært inne på det noen ganger. Man får ikke bukt med overvekt før man finner årsaken og kan gjøre noe med den. Jeg tror dessverre det er sånn at mange bruker mat/godterier som et substitutt for noe annet (belønning/trøst el..). Og når man lever i et land som Norge der man har overflod av alt også mat/godterier så blir det vanskelig å regulere dette selv når man ikke har kontroll på årsaken.

Når det er sagt så synes jeg og voksne må ta mer ansvar for barna våre og gi dem skikkelige matvaner. Trenger man sjokoladepålegg, trenger man oboy, trenger man frokost blandinger som sjoko-kuler m kun karbo osv, trenger man saft + + +. For mye av utfordringen er jo også at mange blir "tyngre" enn de trenger fordi totalkonsumet blir for stort.

Enig i stort sett alt du skriver. Men det er dette med å finne årsaken. Litt vanskelig til tider når man ikke når frem, klarer å finne "nøkkelen"

Min datter er forøvrig 22 år, så det er ikke helt enkelt. Være seg de er unge eller voksne, eller oss seniorer for den sakens skyld.

Raskall har funnet problemet, altså definert det som monsteret, Jeg tror han har alle mulige forutsetninger for å lykkes i fremtiden også. Det er sikkert mange som klarer dette. Det er tipp topp. Det gjelder å komme dit - på en måte.

Hvor trykker skoen, på en måte. Hos jenter tror jeg dette er enda mer komplisert enn hos gutta (til tider), all den tid det er enormt med følelser med i bildet. Det er i det minste mitt inntrykk etter 25 år som pappa til 3 jenter.

Helt sikker på at det ikke finnes veier rundt dette? En venn av meg har hatt samme reise, og gikk veien fra fastlege som gav henvisning til plastisk spesialist i det private, men med kommunal avtale så kostnaden var hyggelig. Denne booket igjen plass for operasjon på offentlig sykehus. Deretter gikk det veldig fort da han fikk tilbud om en plass som ble ledig grunnet at noen andre ikke kunne. Restplass så og si. Mulig du må ned de ti kiloene, men venteåret kan kanskje forkortes noe?

Jeg tror det er umulig å si noe generelt om hvor skoen trykker. Og etter å ha fulgt Raskall sin tråd så tror jeg nesten det er sånn at man må klare å definere årsaken selv og ta grep. Andre kan på en måte ikke gjøre det for en.

Blodtrykk på 120/70. Ikke ille det vel.

Dette er jo gullegodt

Underlig følelse å passe skalljakke i str M. Men valgte str L for å få plass til en tykk genser under. Egentlig ganske digg!

Klarer jeg å surre bort dette nye livet så avslutter jeg det, tror jeg.

Leaf, raskall. Grattis! Genial bil, som selvsagt har begrensninger, som kan leves med! Har hatt en slik, men solgt grunnet endret behov. Her ble den brukt i pendel, men kjappturer etter jobb var dagligdags både for meg og ikke minst madamen.
Blodtrykk omtrent som jeg har nå, laveste på mange år, godt jobba!
Synes din måte å beskrive monsteret på er god, det vil nok aldri forsvinne, men skal holdes på avstand. Jeg har et (annet) monster jeg har holdt unna i over 5 år, og jeg håper at jeg har samme holdningen til fettmonsteret etter hvert!
Å kjøpe mindre størrelser er vanskelig, hodet er innstilt på noe annet!
Keep up!

Spising, trening, alkohol (rus), slanking osv osv, er ofte "metoder" for å regulere følelser (affektregulering). Det kan ofte være noe man gjør for å få bort vonde tanker og ubehaglige følelser. Det kan starte i det små, etter hvert kan det bli et mønster og etter det en "avhengighet" og noe man gjør ubevisst, noe man ikke tenker så mye over i det daglige, men gjør allikevel. Jeg som psykolog møter mennesker som har etablert uheldige og uhensiktsmessige mønstre som er skadelige for dem. Ved å gå i terapi og få en bevisstgjøring og refleksjon rundt disse prosessee og dynamikken i det vil en ofte klare å legge om "møsntre". Det er det vi kaller CBT eller kognetiv terapi.

Raskall er veldig inne på det når han snakker om indre og ytre motivasjon og hva som er pådriveren (motoren) i endringen. Han snakker også om "indre demoner", å finne disse og å få tatt er oppgjør med dem vil også kunne lette på "trykket" og skape en bedre dynamikk. Jeg tror de fleste av oss kjenner oss godt igjen i det Raskall snakker om, selv om det for de fleste ikke ender i overvekt, så har vi alle våre metoder for å holde "demonene" på avstand og under kontroll.

Nevnte jeg forresten at shopping også er veldig affektregulerende....;-)