Etter en god natts søvn har jeg nå fått såpass overskudd at jeg orker å skrive en liten rittrapport.
Som folk her vet har jeg endret ambisjoner i forhold til tidligere år. I 2001 skulle jeg gjennomføre. Tid 7:09. I 2011 overvurderte jeg meg selv kraftig og ville inn på 5 timer. Da ble det 5:46. I år er jeg bedre trent og lettere enn noensinne før i voksen alder. Så i år skulle 5 timer gå og ble satt som det realistiske målet. For morro skyld satte jeg også et grisete mål på 4 og en halv time. Jeg fablet litt om å klare 4:15 men den ambisjonen forsvant fort opp til Skramstadsetra. Der klokka jeg inn omtrent nøyaktig på skjema til 4:30.
Men jeg starter med starten. Jeg er så heldig at jeg har fått meg en "venninne" på Rena som stiller sitt hus til disposisjon. Det er ufattelig mye deiligere å overnatte (alene) i en deilig dobbelseng på eget rom i et rolig boligområde oppi åsen på Rena. Det koster det dobbelte av madrassovernatting i gymsalen og er 10 ganger så komfortabelt og gir en fantastisk oppladning. Jeg våknet frisk og opplagt kl. 0730 og koste meg med en raus frokost fra kjøleskapet til Solveig. Kl. 9 trillet jeg ned til Rena for å føle litt på stemningen.
De neste 2 timene gikk med til ca. 37 dassbesøk, nervøs fikling med mobilen og inntak av et siste måltid før start:
Det var to ting jeg var usikker på før start: Bekledning og oppvarming. Jeg tok på løse ermer og ben for sikkerhets skyld. Men i det jeg stod og ventet på å komme inn i startbåsen hørte jeg på høyttaleren noen som hadde vært over fjellet si at kort-kort var greit. Så jeg røsket av meg ermer og ben og la dem i sekken. Jeg valgte også å ta oppvarminga på strekningen opp til grusen.
Mangelen på oppvarming kan ha kostet meg en bedre tid. For ut fra Rena var det ei gruppe på 3 som stakk fra pulje 50. Jeg hang på dem opp til Kirkeberget men der kjente jeg at jeg måtte slippe. Så jeg ble liggende alene som nr. 4 i pulja. Ingen tok meg igjen og jeg hadde ikke sjanse til å henge på de andre med kalde bein. Og der ble jeg liggende hele rittet. Jeg tok igjen hundrevis (tusenvis?) av ryttere fra pulje 49, 48, 47 og etter hvert ned i pulje 44. Jeg ble liggende i ingenmannsland hele veien for de gruppene jeg tok igjen syklet for sakte og de som tok meg igjen fra pulje 54 syklet alt for fort. Det var en råsterk pulje. Mange ekspresstog kom fra den pulja.
Et par kilometer inn på grusen tok jeg også igjen kollega Arve som hadde startet i pulja før meg. Det var litt artig for før start flåset jeg til ham at jeg skulle ta han igjen før Skramstad. Han trodde ikke noe på meg.
På skramstad var jeg på 46:01. 5 sekunder foran skjemaet til 4:30. Da hadde alle tanker om å komme nærmere 4 blank forsvunnet. Beina føltes dog fine til tross for en puls på over 90% hele veien opp. Men jeg er en erfaren ringrev og vet at jeg ikke kan sykle på treningspuls i ritt. Da går det alt for sakte.
Allerede på Skramstad kjente jeg at det ville bli vanskelig å få i seg mat uten å stoppe for å spise. Maxim-barrene bare vokste i munnen og den ene gelen jeg hadde med monnet ikke. Men jeg spiste en god frokost og et energirikt måltid rett før start så jeg tok en banan i fart på Bringbu og bestemte meg for en kort stopp for lefse og spekeskinke på Kvarstad.
Fra Skramstad til Kvarstad er det egentlig ingenting annet enn gamping så det er ikke så mye å skrive hjem om. Bortsett fra at jeg fortsatte å ta igjen masse folk fra tidligere puljer. Det kan forresten se ut som om jeg hørte hjemme i pulje 44 i år. For der slutta jeg å ta inn så mange. Når jeg ser på tidene i den pulja så hadde nok det vært riktig nå i år.
Vel fremme på Kvarstad lå snittfarta mi på 19,5 km/t. Jeg innvilget meg pause frem til snittfarta hadde sunket til 19.0. Det ga meg tid til å få i meg lefser, spekeskinke og banan. Jeg rakk også å tøye ut bein jeg kjente krampene lurke i. Før Kvarstad hadde det begynt å røyne på og jeg fikk et boost da jeg satte i gang igjen. Det varte dessverre ikke så lenge men tankene var stort sett positive hele veien.
Her begynte jeg også å kjenne på på hovedproblemet mitt for dagen. Jeg fikk hverken i meg nok mat eller drikke. Jeg syntes jeg drakk hele tiden men kom i mål med en og en halv flaske. Jeg hadde altså kun drukket 0,75l vann fra drikkesekken, 0,3l maxim og et par glass med cola.
Så kom Rosin-bakken da. Den har jeg aldri klart å sykle opp før så det SKULLE jeg i år. Koste hva det koste vil. Og det klarte jeg. Det var en av dagens største seire. I det siste har jeg nemlig fått en liten drøm om å få oppoverbakkene som min største styrke på sykkelen. Det blir mitt neste prosjekt og det skal jeg bruke noen år på.
Men tilbake til Rosin-bakken. Den kostet mye. Så mye at det var helt umulig å sitte på sykkelen opp mot Elgåsen. Der måtte jeg av sykkelen og tøye ut kramper 2 ganger. Det var nok her jeg tapte de 6 minuttene. Jeg måtte også av sykkelen en gang opp mot Storåsen og da begynte det å bli litt mørkt. Men vel oppe på toppen var jeg klar for å gutse nedover. Men med krampefylte bein og 40/11 som maks utveksling var det kun tyngdekraft og aerodynamikk som ga meg fart nedover.
Her begynte jeg også å få skikkelig vondt i nakken. Det var kanskje en liten tabbe å bytte ut mitt brede, fine riserstyre med et vanlig, flatt 58cm styre. Men jeg tror jeg tjente på det i lengden med motvinden som var i går. Det er lettere å "gjemme" seg for vinden med et lavere og flatt styre. Men nakkesmertene var så intense at jeg måtte stoppe etter å ha kommet ut på asfalten på sjøsetervegen igjen for å få av hjelmen og tøye nakken litt. Det hjalp litt men nakken opptok mye fokus og energi resten av turen.
Så kom skiltet som pekte inn på skistadion. Da forsvant smertefokuset og jeg begynte å se lyset i tunnelen. Jeg begynte nå å planlegge ballettbakken og den skulle jeg ta bedre enn noen gang før. I år skulle ikke bakken få lov til å kontrollere meg. Jeg hadde bestemt meg for å ikke bremse før siste halvdel men der feiga jeg ut. Jeg var ikke mange meterne ned i bakken før jeg instinktivt begynte å bremse. Men det gikk likevel bra. Jeg hadde full kontroll og klarte å velge den linja jeg ville ha. Så alt i alt fornøyd også med ballettbakken.
Derfra og inn brukte jeg ikke bremsene mer enn absolutt nødvendig. Jeg svingte inn på stadion, strakk begge henda i været og brølte meg over mål. de 6 minuttene over målet gjorde overhodet ingenting og nå i ettertid ser jeg at jeg nok hadde kommet meg godt under 4:30 med fjorårets forhold. Og da må jeg si meg superfornøyd. Men det hadde vært interessant om jeg hadde funnet Leif Marius Helgås fra min startpulje. Han kjørte på 4:18 og det tror jeg kanskje hadde gått om jeg hadde sluppet å sykle alene hele veien. Kanskje vi hadde tatt igjen latvieren Martins Logins også som kom inn på 4:13.
Så kort oppsummert kan jeg si at jeg hadde min mest smertefulle opplevelse på sykkelsetet noensinne. Men samtidig også den beste. Smerte er, som kjent, bare svakhet som forlater kroppen. Hadde jeg vært flinkere til å spise og drikke kunne jeg kanskje ha klart en enda bedre tid. Og hadde jeg varmet opp hadde jeg kanskje også klart å henge med trioen som stakk rett fra start. Men det er lett å se hva man gjorde galt i ettertid.
Pulje 50 var en dødens gruppe og jeg er glad for at jeg er ferdig med den. Det var umulig å få en god gruppe fra den gruppa. De gruppene som så ut til å fungere godt kom fra de useedete puljene, først og fremst fra pulje 54. Men de syklet så utrolig fort at jeg bare klarte å henge på 2-3 minutter. Det kan hende det var de forsøkene også som ga meg krampene mot slutten.
Alt i alt: Min beste opplevelse på sykkelen noensinne. Kjempestolt over å ha prestert en slik tid helt alene. Neste år har jeg lyst til å sette meg et mål på under 4 timer. Ett år med god trening og 10-15 kilo mindre så tror jeg det skal gå. Det hjelper nok også å havne i en mer jevnbyrdig pulje.
Takk for i år!
