Jobbintervju og kommende baby

Jeg leverer i disse dager masteroppgaven min. Nedgangstider gjør min kompetanse veldig lite ettertraktet, men jeg har blitt invitert til et jobbintervju.

Kort om jobben:
- Statlig
- Har hatt et lite engasjement der for lenge siden, mens jeg studerte.
- Trolig "lovet vekk" til noen andre.

Jeg vet at noen sitter i stillingen i dag, midlertidig. Det er nok en heit kandidat som jeg er nødt for å slå. Jeg vet ikke hvem det er, men jeg mistenker at jeg har høyere utdannelse (relevant). Praktisk er nok denne bedre egnet, for øyeblikket, siden han/hun har stillingen allerede.

Jeg skal bli far i januar, og så langt ute i svangerskapet er ikke det en hemmelighet. Hvordan forholder jeg meg til dette på intervjuet? Jeg har jo mest lyst å fortelle det, med holdningen at jeg ikke vil jobbe et sted som tar det ille opp. På den andre siden er jeg ikke spesielt lysten på å miste denne muligheten, og hvis ingen tvinger meg til å si noe ennå, kan det kanskje være en idé å holde kjeft. Jeg vet ikke hvor lang tid det tar før jeg kommer på et intervju igjen.

Hva tror det allvitende fora?
Noen som har andre generelle tips som er lett å glemme, men gjør godt inntrykk?

Jeg kan ikke se at følgende ikke skal gjelde også far.

Det er ikke noe vits i å si det. Det er en statlig arbeidsplass og blir du ansatt har du evig liv, så lenge du ikke gjennomfører terrorangrep eller går løs på sjefen med kjøttøks.

Er det noe problem? Det er jo ikke som du skal ha mer enn 10 uker pappaperm i løpet av det neste året (?) likevel?

Jeg hadde nok nevnt det, men kanskje når dere likevel snakker om familiesituasjon e.l. likevel. Type "Fortell litt om deg selv" i starten av intervjuet.

...Men hvis du er redd for at det minker mulighetene dine, og det ikke kommer opp, MÅ du jo ikke si det heller.

Hvis intervjueren er den som evt. blir din sjef/overordnede i stillingen, vil han kanskje synes det var rart at du ikke nevnte det før, når han får vite det senere.

Vanskelig... Selv om loven er klar, skal man ikke se bort i fra at de som ansetter tenker sitt og med mer eller mindre viten og vilje tar hensyn til en slik opplysning når de skal ansette. Hvis det er veldig kritisk at vedkommende er til stede på jobb fremover er det jo mindre attraktivt å ansette en person som skal være borte i pappaperm. Samtidig er det jo en stund frem i tid, og du skal jo tross alt ikke være sååå lenge borte heller.

Det passer fint å fortelle om det innledningsvis når du forteller om deg selv, men det er jo også lett å hoppe bukk over. Du kan si kort om alder, sivil status og sånt, og gå over på hobbyer og fritidsaktiviteter, før du dreier over på det faglige og gir dem en orientering om hvilken utdanning og erfaring du har som er særlig relevant for denne jobben.

Om sjefen føler seg snytt for at du ikke har opplyst om en baby på vei, er det jo enkelt å parere med at du ikke syntes det var relevant å bringe det på banen.

Enig i denne varianten, og da spesielt siste del. Spør de så kan man vel nærmest anta at de vil bryte loven og bruke det mot en. Tror ikke sjefer i statlige selskap er noe bedre enn sjefer i private bedrifter i så måte.

Hold det for deg selv og sørg for at du blir evaluert på det som er viktig, nemlig kompetansen din.

Det sier han vel ingenting om. Selv har jeg hatt ca 5 måneder på mine barn, og det har vært de mest givende månedene jeg har hatt. (Note to self: slutt å snakke som en levende klisje heretter)




Enig i at han ikke behøver å trekke fram dette selv. Men hvis han blir spurt om familiesituasjon, ville jeg nevnt det.

Jeg arbeider i staten og har vært med på en rekke ansettelser - også av gravide som vi skjønner vi "mister" i opptil ett år. Tror staten kanskje er mer opptatt enn andre av å tenke langsiktig på denne typen ansettelser, heller enn å fokusere på om vedkommende er borte i noen måneder.

Jeg dro på intervju et par dager etter at min sønn ble født (rett fra sykehuset faktisk), opplyste om dette og fikk jobben for noen år siden.

Om det får utslag for om du får jobben eller ikke er avhengig av sjefen, men det bør vel generelt ikke komme overraskende at folk i 20-40 årsalderen får barn for en sjef med litt omløp i hodet.

Det positive er at du ikke trenger å forholde deg til henting/levering i barnehage osv. på over ett år

Vi har ennå ikke avklart fordelingen av permisjon, men til tross for ideologiske overbevisninger ser det ut til at hun får en stor del av kaken.

Stillingen er av en type der de nok ikke forventer at jeg blir for resten av livet, derimot er det et veldig godt utgangspunkt vandring videre i systemet. Noe de kanskje kan ha stort utbytte av.

Jeg tror jeg heller litt mot å holde kjeft, med mindre det blir snakket om privatliv, da kan jeg heller trekke det fram uten å gjøre noe nummer ut av det.

Jeg jobber i det offentlige. Her hos oss ansettes gravide (med synlig mage) stadig vekk, og så gir man en av de andre i søkerlista vikariatet. Varsomme for å trå feil, kan du si. Vel, man ønsker jo også den beste kandidaten, selv om man må vente litt.
Klart, er det en mindre arbeidsplass er jo alt litt vanskeligere for arbeidsgiver.

Du er jo far, så sjansen for at dette blir et problem er utrolig liten. Selv om du ev. tenker å dele permisjonen 50/50, en gammeldags sjef av typen som er negativ til å ansatte en gravid dame er såpass gammeldags at det ikke faller ham inn at du kan finne på å bli borte like lenge. Jeg vil si at de fleste arbeidsgivere synes det er positivt at ansatte har barn. Vinnertyper har som oftest familie og barn.

Hvis du i det hele tatt får spørsmål om du har barn, så er det jo ikke feil å si nei. Du har jo ikke barn, du vet eg. ikke så mye om hva det vil si å ha barn (ennå), så da er det ikke akkurat relevant for jobb heller.

10 uker er det menn MÅ ta, 6 uker er det damer MÅ ta - resten er fritt til å fordele.

Ah... Selvsagt. Beklager.

Jeg fikk barn akkurat da jeg var ferdig som student. Arbeidsgiver (SINTEF) passet da på at jeg ble ansatt så tidlig som mulig, slik at jeg fikk 2 uker betalt permisjon akkurat i det jeg startet.

Det er ikke sikkert at de bruker det mot deg. SINTEF gjorde mer enn jeg kunne forvente.

Nevnte det selv når jeg søkte på min nåværende jobb. Gikk ut i fødselspermisjon etter å ha jobbet der i to uker! Men jeg ser heller ingen grunn til å nevne det om du er usikker.

Ingen MÅ ta noe som helst. Disse tallene er bare antall uker som forsvinner ut i intet om en ikke tar dem, dvs de kan ikke brukes av den andre parten. Det er forøvrig 10 uker på hver av partene, men det er et krav til at mor tar de første 6 ukene.

Hvis man er bekymret for at pappaperm skaper problemer for ny arbeidsgiver eller ikke har lyst til å ta pappaperm så er det jo bare å finne en annen løsning. Jeg tok pappaperm fordi det passet bra der og da, men jeg tror ikke nødvendigvis man blir en dårlig far av ikke å være hjemme et par måneder med ungen.

Jeg har aldri hatt noen form for pappaperm ( med unntak av fri på selve dagen og den dagen mor kom hjem) med noen av våre to, det har tilsynelatende gått bra likevel....

Nei, men man mister de 10 ukene. Mor kan ikke ta over dine uker.
dermed er det en periode der mor må ta fri/ulønnet permisjon fra jobb.
Ikke helt optimalt med tanke på familieøkonomien kanskje?

Jeg regner med at det er en fast stilling ? Fast stilling + statlig= safere å spille med åpne kort.
Men på den andre siden : hvis det er noen kritisk viktige prosjekter /oppgaver som venter, så kan nok arbeidsgiver vektlegge kortsiktig stabilitet noe mer. Be om å få søkerlisten, så får få i ihvertfall en viss formening om hvordan du ligger an i konkurransen mht formell relevant kompetanse og erfaring.

Lykke til !

Vi har jo allerede verdens lengste svangerskapspermisjon, hun MÅ jo ikke ta fri...

Når man bruker ordet "må" i denne sammenhengen henspiller det på at man mister permisjonen ellers. Det tror jeg de fleste egentlig forstår

Jeg tror arbeidsgivere i dag forventer 1,88 barn per ansatt.

Hvis arbeidsplass eller sjef er av typen som egentlig ikke ønsker å ansette mennesker som får barn og tar permisjon plukker du det garantert opp på jobbintervjuet.

Som arbeidsgiver ville jeg nok satt pris på at du nevnte det under ansettelsesprosessen, men om du gjorde det sent i prosessen (på tampen av siste intervju, f.eks) ville jeg ikke holdt det mot deg.

Det er jo vanlig å diskutere når man kan begynne i jobben før kontrakt skrives under, da passer det jo godt å nevne fødselen og hvilke dager du forventer å være borte fra jobb.

Etter 1. juli 2014 har mor og far 10 uker vær resten er felles periode. De første 6 ukene etter fødsel må det være mor som har permisjon (mulig det kan søkes spesielt om at far har sin del da.. Er ikke helt sikker)

Hvis mor er syk, så kan far overta all permisjon, også de 6 ukene etter fødsel forbeholdt mor.

Dette trenger du ikke si noe om og de skal ikke spørre.

Lurer på hvor mange som helt ærlig glemmer å nevne at de må på HV-øvelse en uke hvert år frem til de er 45? Hvor mange arbeidsgivere spør om dette? Blir jo 20 uker på en 25-åring, dobbelt så mye som en pappaperm.

Nei. MÅ ikke men hvor skal man stæsje bort kidden fram til barnehagestart da?
Begrepet "dagmamma" forsvant vel en gang på 90tallet?

Ved sykdom kan all permisjon overflyttes den ene eller andre veien ja.

Hvordan beregnes utbetalingene fra NAV da? Hvis mor er uføretrygdet, f.eks. Blir trygden i pensjonen far overtar beregnet fra hans lønn, hennes trygd, et fast nivå, eller hva?

Regner med at NAV da gjør ny beregning, og benytter fars lønn som utgangspunkt.

Vet ikke om man skal tørre å anta noe som helst om hva NAV gjør.