Dødsfall i EWS

Det heter XC det. La nå enduro bli en mellomting mellom XC og DH sier nå jeg, og det er jo ikke sånn at selv om det går nedover så betyr det at det er livsfarlig.

Men å lage så lange fartstetapper over et for stort geografisk område slik at rytterne ikke kan kjøre gjennom løypa på forhånd blir for drøyt, spesielt dersom etappene har krevende og spektakulære elementer.

Jeg er heller ikke spesielt begeistret over Nesby-enduroen som var i år, hvor etappene skulle være hemmelige. Det er morsomt helt til nok en rytter skader seg for livet, eller i verste fall dør.

Bare så det er sagt, så har ikke jeg deltatt på ett eneste enduroritt, men har store planer neste år.

Hvil i fred, Will Olson

Vet ikke helt hva du legger i begrepet xc. Er det xco så er jeg ikke enig med deg. Jeg mente sykling på sti der man kanskje har et totalfall på fartsetappen men at det går mer opp og ned og er flatere partier. Jeg tror neppe enduro hadde blitt ødelagt om det ble litt mindre fokus på nedoversykling. Blir i alle fall dumt om enduro blir dh midt i svarte skauen med mye mindre sikkerhet.

Da blir det ikke enduro - eller gravity enduro som man brukte for et par år siden for å presisere nettopp at det er nedover det skal gå.

For min del er enduro å kunne sykle fort på stier som er frie for fotgjengere og som er ryddet, samt å kunne ljuge litt med kompiser på vei opp og før start. Og for å slå kompiser. Og for å slå andre.

Enduro er moro nettopp fordi det er fokus på nedoversykling.

Å sykle i det som føles som lydens hastighet mellom trærne i Nesbyen er sykkelhøydepunktet så langt i år. Det var sjukt moro, men veldig uvant for en som vanligvis sykler i Oslo. Ja, det er risiko. Men den risikoen er kalkulert og verdt det (for meg i hvertfall, enhver står fritt til å vurdere annerledes).

Det er jo slik med livet generelt at man ikke har noen garanti for at man får oppleve morgendagen. Man kan drukne i badekaret, og det er nok flere som gjør det, enn som tragisk omkommer i enduro-ritt. Forsøker ikke å bagatellisere noe som helst, men ulykker kan, og vil(!), skje uansett sport, selv om man har tatt alle mulige og tenkelige forholdsregler - dessverre! Så må man ta lærdom når uhellet først er ute, og se om det er noe man kan gjøre bedre/annerledes/forby slik at man unngår liknende hendelser ved en senere anledning. Mest sannsynlig er det helt umulig å helgardere seg også.

Løsningen er neppe å forandre på enduro-formatet som sådan, men det er naturlig å spørre seg om man, i jakten på spektakulære bilder og løyper, har strukket det for langt og gjort det for farlig. Flere aktører mener at løypene er helt på grensen til det forsvarlige og noen ganger over grensen. Skal man kanskje vurderer å påby visse former for kroppsbeskyttelse i nedover-partiene, eller skal den enkelte utøver bestemme dette selv innenfor visse minimumsrammer? Å delta på sportsarrangementer, om det er Nesbyen-Enduro, Oslo Maraton eller Tour of Norway for Kids, innebærer en eller annen form for aksept av risiko for at noe kan gå galt - ingenting er 100% trygt. Det kan være alt fra skrubbsår til alvorlige bruddskader, hodetraumer osv. Å akseptere at man kan dø, blir feil, men samtidig er noen idrettsgrener langt mer utsatt for alvorlig skade enn andre, noe utøverne i aller høyeste grad er klar over. Se på RedBull Rampage for eksempel - at det går så bra som det faktisk gjør er nesten utrolig med tanke på potensiale for fatale skader og alle skadene og harde fallene som også inntreffer, trening i løypa før konkurranse til tross.
Likevel er det mange som vil, og er kvalifiserte for, å delta på slike arrangementer. Landeveissyklingen mistet Wouter Weylandt i et tragisk fall i høy hastighet for noen år siden, innenfor det som regnes som sportens naturlige rammer for utøvelse. Noen ganger skjer bare det verst tenkelige uten at det nødvendigvis er noen fullgod forklaring på hvorfor.

Denne gangen var det dessverre maksimal uflaks som medfører at en terrengsyklist omkommer mens han utøver den sporten han var glad i. Dette skjedde slik jeg leser det, på et ikke spesielt risikofylt strekke av løypa og kunne egentlig ha skjedd med hvilken utøver som helst.

Derfor er innlegget fra sosiale medier viktig: lær deg livsviktig førstehjelp i tilfellet du kommer til en som er skadet, ha basic førstehjelpsutstyr tilgjengelig i sekken, memorer nødnumrene og kanskje ha en eller annen form for sporingsanordning som kan aktiveres ved behov - enten for eget behov eller for andres.



RIP, Will Olson

Det forstår jeg.

Det er nettopp dette arrangørene må ta med i vurderingen. Da din subjektive risikovurdering av løypa egentlig ikke betyr noe for noen andre enn deg selv.

Næh, XC er laaaaange ritt. Kunne godt ha tenkt meg XC i Enduroformat, dvs fartsetapper kjørt én og én på sti, Oppover, nedover og bortover og av variert lengde fra 2-15 min. (som nevnt et annet sted i tråden) Gjerne variert fra flyt til knot og crux slik at man måtte gjøre kompromiss med sykkel, utstyr og linjevalg (tenk det megastresset med valg av dekk, vandring, demperoppsett...mmm).

Da hadde vi fått det sosiale +transporten fra Enduro inn i XC, og sluppet all den forbanna "hold høyre"-ropinga

XC varer vel rundt en time eller halvannen, mens enduro varer i 4-8 timer per dag.

Du ønsker deg det jeg ser på som etappe-fastride.

Yes! 4-8 timer ritt & sosialt, og mange fastrides

XCO går på lukket rundbane. Vi kan godt kalle det etappe-fastride, eller kanskje #fastride. Den store forskjellen fra XCO må være at man kjører flest oppover høydemeter på transportetappene. Det kan gjerne gå nedover men løypene må legges sånn at man ikke tjener på å slippe bremsen og lukke øynene. Alle som har syklet konkurranser som går over flere timer vet at konsentrasjonen og vurderingsevnen blir noe dårligere mot slutten (Bare se hvor mange som kløner det til i Ballettbakken pga. kjøring langt over evne.).

Igjen, uten at jeg har deltatt på ett eneste enduroritt, så håper jeg og tror at enduro er "topptur med sykkel, hvor rittet starter på toppen på vei nedover", og jeg håper at det fortsatt vil bli det.
Men det viser jo egentlig hvor mange disipliner det finnes innenfor terrengsykling. Kanskje det burde vært en ny konkurransegren som var ren stisykling, med like mange meter opp som ned?

Knutspeed og sveinaa: det høres veldig ut som om dere ikke er i målgruppen for enduro, men er litt misunnelige på de som synes det er gøy og får det sosiale i tillegg.

Tja. Jeg har som mål å få prøvd meg, og tror det vil være fantastisk, men savner alternativet til vanlige andre ritt som blir avgjort av O2/kjørestyrke og ikke teknikk/gutsing (satt på spissen). TSR er tipp-topp, men det sosiale er litt prisgitt at man har bra vær etter målgang, og at ikke de du kjenner kom i mål flere timer før eller etter deg.

Jeg syntes Enduro er knalltøft, og følger WS på tv/nett. Med litt flaks og klaff i planlegging håper jeg å få prøvd meg neste sesong (i moden alder...). Har jo tilogmed kjøpt sykkel til det

Kan hende du har rett. Enduro per i dag passer i alle fall best for de som har kjørt DH før

Skal du på pallen har det vist seg å være en fordel.

Dette er en veldig trist sak.

Synes det man bør trekke med seg ut av dette er at det ikke bør være flaut å ta på seg litt skikkelig med beskyttelsesutstyr, utover hjelmen, når man skal delta i eller øve til endurokonkurranser.

Helt enig. Hjelm, kraftige knebeskyttere, lange hansker, sekk med plate og solide sko er standard. Albuebeskyttere innimellom. Har en Bliss-genser med innebygget padding på albuer, skuldre og rygg, men må innrømme at jeg aldri har brukt den. Den er tung, varm, og litt feil når jeg som regel har på sekk allikevel.

Finnes det f.eks en trøye med beskyttelse for bryst/mage som er mulig å sykle med? Voldsom padding vil aldri være hensiktsmessig, men tenker på penetrasjon. Er jo fullt mulig å spidde seg selv på en gren/stubbe stein/styre/pedal. Tenker i retning noe tynne kevlar-innlegg e.l.?

Tror ikke noen syns det er flaut å ha på seg beskyttelsesutstyr. Dilemmaet er bare det at du må komme deg opp på toppen for egen maskin, og da er det veldig lite digg å ha på seg brynje, helhjelm, kne- og leggbeskyttere.

Syklet oslo-enduro i fjor med en poc-vest som hadde bryst-beskyttelse. Den lar seg nok penetrere, men demper slag og stopper noe penetrering, er sånn myk vpd2 som blir hard ved slag. Ryggplata har jeg tatt ut siden sekken har det innebygd. Ryggplata er det eneste tunge, resten veier ingenting.

Sånn til vanlig topptur/trening bruker jeg ikke brystplata, kun skulderbeskyttelse. Kan bli varmt på varme dager ellers. Men skuldrene og albuene mine trenger ikke så mye luft. Føler meg faktisk litt beskyttet av gopro brystselen når jeg bruker den av og til, den er i hardere materiale med litt padding under også...

Men en kompis har samme vesten og kjørte nesbyen enduro med den. Han tok av seg vesten på oppturene og hang den på sekken. Tar bare 1 minutt toppen. Er laaaange oppoverbakker der. Jeg hadde nok kun tatt ut brystbeskyttelsen dog.

Er det publisert noe som helst angående årsaken til at han døde, bortsett fra "blunt-force trauma to the chest"?

Vi lærer vel ingenting av dette med mindre vi vet nøyaktig hva som skjedde.

Ser du på EWS så kommer nok flere av de beste fra utfor noe som er naturlig. Ser du derimot på de som driver med DH nå og de som driver med XCO nå så er de ganske jevne i EWS:

Dem som gidder å trene har en fordel om man vil på pallen mener nå jeg - er nok ikke bare å trille ned løypene og flyte på gamle DH egenskaper gitt.

De som tror det har nok ikke syklet Enduro nei. :-)

Grunnen til at vi ser ex-DH-syklister på en enduro-pall, og ikke XC-syklister, tror jeg har noe med at DH og enduro krever et visst nivå av ferdighet, noe XC på langt nær gjør.
Mulig jeg river opp et vepsebol nå, men har du god kondis og har lært å sykle (noe alle kan fra de er maks 5 år) så er du god på ritt som Birken, Grenserittet, osv. Å være god nedover på tekniske partier krever adskillig mer ferdighet enn bare å ha god kondis.

Det er det vel ikke så mange som tror heller, mener jeg.

Men jeg tror at det å være vant til røfft terreng i stor fart, og kunne finne den sonen hvor man flyter oppå steinene/dumpene framfor å hompe opp og ned, og være komfortabel der, gir en visse fordeler. Samt det å lese linjer i teknisk terreng, også for/i stor fart. Det tror jeg man trener veldig bra med å kjøre utfor. Ikke dermed sagt at det er den eneste måten å trene det på, men en god måte.

Har man det i bunn, sammen med styrke og kondis tror jeg man kommer langt.

Har du noen gang syklet en XCO (rundbane) løype?

Ingen som har sagt at det går uten trening da. Vil allikevel tro DH trening til daglig gjør deg bedre rustet enn rundbane/maraton trening trening daglig...

Nå er da ikke Birken det samme som XC. Har kjørt løyper i world cup med vel så tekniske partier som det er i Enduro her hjemme. Merker vel at det er flere i denne tråden her som ikke kan veldig mye om verken XC, Enduro eller DH. ;-) Skal man sykle fort i en av disse så må både form og teknikk være helt på topp.

Feks så kjørte Emil Lindgren (ca 10-15 i rundbane WC) fortere enn Greg Minnard i Enduro i finale Ligure. Og så har man feks Jared Graves som kjører like fort som veldig gode rundbane folk selv om han driver med Enduro. Så uansett gren så må man beherske mye hvis det skal gå fort.

Jeg bare kommenterte det jeg oppfattet som at det skal være en nødvendighet å ha kjørt DH.