Årets hårete mål: Hole 12-timers! En ny start!

Jeg har i perioder hatt lave jernnivåer enten jeg har trent eller ikke. Tar en tur innom legen og får sjekket dette i løpet av uka. Takk for tipset.

Hvis jeg reiser fort opp hender det ganske så ofte at jeg må holde meg fast noen sekunder pga svimmelhet. Blodtrykk perfekt, likeså alle blodtester. Ikke vær engstelig for det som er ganske normalt.

Som sagt, det man som regel kjenner er forskjell i blodtrykk liggende og stående. Helt normalt fenomen, men hvis man er bekymret; snakk med legen.

Samme her sjekket 2 ganger hos lege. Alt ok og helt normalt, men hun lurte på hvor hydrert jeg var når dette opptrådde. De gangene det skjer så har jeg nesten uten unntak drukket lite, eventuelt drukket mest bare kaffe.
Drikk vannet ditt og slapp av. alt ok

Var hos ernæringsfysiologen i dag. Første veiing på overvektspoliklinikken på 2 måneder. Bestemte meg for å ikke si noe om vektnedgangen før veiingen.

Vi satt og pratet litt og hun var jo bekymret over at jeg hadde gått opp en del i vekt de foregående målingene. Sånn profesjonelt bekymret, liksom. Litt bebreidende men mest medfølende.

Vekta er en sittevekt med displayet på baksiden av stolen. Hun slo den på og jeg satte meg ned. Det ble helt stille noen sekunder mens hun trykket febrilsk på konsollet. Hun ba meg reise meg og sette meg igjen. Med ryggen til humret jeg umerkelig.

"Nu fattar jeg ingenting" sa hun til slutt. "Jag måste kolla på en annan våg, den her fungerar inte helt".

"Er du sikker?", spurte jeg humrende.

Da gikk det opp for henne at vekta likevel var OK. Hun gliste og lurte på hva jeg hadde gjort. Og opp fra ryggsekken dro jeg opp matdagbok, treningsdagbok og all statistikk jeg har laget.

En halvtime med bare ros og gode ord senere tok jeg med meg bihulebetennelsen og busset hjem igjen.

Det var et morsomt møte.

*sukk* Fikk meg én tur i ferieuka mi. De siste tre dagene har stort sett blitt tilbragt under dyna med feber og bihulebetennelse.

Og sånn går nu dagan. Meldt friskt og fint vær på lørdag. Håper jeg er frisk nok til å få tatt en tur da.

Men i dag har feberen gitt seg og det har dumpet ned deler i postkassa. Så da får jeg vel tilfredsstilt litt frustrasjon i verkstedet.

Dager som dette styrker sykkelgleden kraftig. De begynner som en stor frustrasjon. Tur er planlagt og ute snør det. Ute blåser det så trærne ligger på skrå. Gradestokken viser 1.2 og lysten til å sykle er fraværende.

Men etter ei ferieuke under dyna med bihulebetennelse og feber klør det i beina. Det klør så mye at været trosses og regnbuksa, som har blitt for stor, finnes frem og trekkes utenpå sykkelbuksa. Sitteknutene treffer sykkelsetet og turen innledes. Over Greåker mot Sannesund er vinden snill. Kjenner snøen piske i ansiktet mellom industribyggene men ligger og dunker i bortimot 30 km/t frem til Sandesund. Svinger så til høyre opp mot gangbrua og kjenner vinden slår meg så hardt i siden at jeg nesten går overende.

Der begynner blodslitet. Det deilige blodslitet. De omtrentlig 10 kilometerne sydover mot Gamlebyen går ekstremt sakte. På 10 km synker snittfarta fra 28 til 19 km/. Den eneste trøsten og motivasjonen er at løypa snur 180 grader etter en båttur fra Gamlebyen til Fredrikstad. Det er lite trøst i at det har klart å snike seg fuktighet inn i sykkelskoene. Fuktighet som gir effektiv nedkjøling av tærne i den ene varmegraden værgudene har spandert på meg i dag.

Men motvinden har selvsagt trykket så mye melkesyre ut i låra at det er umulig å kose seg i medvinden de siste 9 kilometerne hjem. Eller jo forresten, man koser seg jo. Det skal lite til for å oppnå høy fart men det gjør noe så inn i gamperævva vondt i låra. Og enda verre, men annen type smerte, i tærne.

I det jeg svinger inn gata mi og skal opp den siste bakken slår det meg hvor fantastisk turen har vært. I stedet for å, som normalt, legge inn klatregir og bruke den siste bakken til å roe ned puls og kropp forblir jeg på 42-skiva, løfter rumpa fra setet og spurter opp bakken. Vel oppe på toppen ser jeg stjerner, kommer meg av sykkelen og må legge meg ned på gressflekken utenfor huset. Med musikken på ørene ligger jeg og kjenner pulsen gå ned, konsentrerer meg om å puste rolig og plutselig kjenner jeg noen pirke meg i skulderen. Jeg åpner øynene, drar pluggene ut av ørene og ser ei bekymret dame. "Er alt ok?". Jeg gliser og sier at alt er veldig OK og forklarer at jeg bare roer ned pulsen etter en sprint opp bakken. Hyggelig at folk bryr seg så jeg takker henne og reiser meg opp for å forsikre henne om at alt faktisk er ok.

Og den følelsen. Når man har syklet og tatt seg helt ut i skikkelig drittvær. Den følelsen er den beste følelsen som finnes. Og enda bedre blir det når jeg kommer på at Milan-San Remo går i dag. Sykkelen får en omgang med hageslangen, jeg synger meg gjennom en deilig dusj og setter meg for å se på TV med en god, varm kopp kakao.

En perfekt søndag, med andre ord. En søndag som ble innledet med jentungens første scoring på håndballbanen i en 13-7-seier mot Østsiden.

Ferie-uka ble ikke så verst likevel. Selv om den kunne vært så mye mye bedre.

Her er forresten regnbuksa som var så trang at jeg ikke klarte å sykle i den for 2 måneder siden:

Raskall, det er veldig flott å lese det du skriver. Du skriver godt, og det er fint å registrere at du virkelig er godt i gang med å nå målet ditt om å bli frisk i 2015! Stå på, dette klarer du!

Fin lesning på en søndag Raskall!

Topp!

Interessante ting skjer om dagen. Til tross for at jeg har redusert insulin-mengden kraftig de siste dagene havner blodsukkeret for lavt når jeg er i aktivitet.

Håper dette er et tegn på at kroppen har klart å sparke i gang egen insulinproduksjon. Fortsetter nedtrappingen de neste dagene. Hvem vet, kanskje jeg kan kutte ut insulin-sprøytene snart?

Hatt et par labre uker nå. Har trent godt men har ikke klart å gå ned i vekt. Har vel hatt et lite platå som det heter. Men det med platå er bare piss. Jeg har ikke vært flink med kosten. Har tatt et par grep de siste dagene og nåla har begynt å flytte seg nedover igjen.

Nådde et par milepæler i dag. Samtidig med at vekta bikka under 130 kilo (129,8) gikk også BMI-en ned til 39,8. Jeg har gått fra kategorien "Fedme, klasse III (ekstrem fedme)" til "Fedme, klasse II".

Dette ble feiret med en syre-tur på halvannen time. Gode og møre bein nå. Og et par personlige rekorder rikere.

Samtidig nærmer avreise til Nimi seg med stormskritt. 10 dager igjen nå. Det blir en spennende vår og sommer.

[quote=Raskall
Dette ble feiret med en syre-tur på halvannen time. Gode og møre bein nå. [/quote]

Syretur på 1.5 time ? Hva mener du ? 1.5 time over terskel ? ?

Det betyr en runde rundt Glommastien med full guffe hele veien. Roet kun ned litt ved passering av noen få fotgjengere og når beina sa stopp.

Tok et par timer før jeg klarte å gå normalt igjen etterpå. Elsker slike turer.

Jeg misliker ellers denne påska sterkt. Det er alt for fint vær. Og jeg har vakt. En helvetes-vakt også, for telefonen kimer hele tiden.

Sitter og ser ut på sola og tenker på de lange, fine turene jeg kunne hatt. Fikk en kollega til å være vikar et par timer i går etter 3 dager helt uten fysisk aktivitet. Han tilbød seg en liten vikar-runde i morgen også og jeg gleder meg allerede til turen.

Når jeg er ferdig med oppholdet på Nimi må jeg høre med sjefene om det går an å melde seg ut av vaktordningen. Vakt og trening er overhodet ikke kompatibelt og en uke uten trening tar for meg et par uker å komme seg etter. Og når det da er 5 friuker mellom hver vakt blir det lite kontinuitet.

Evt må jeg finne et eller annet som klarer å få meg til å tilbringe mer enn 5 minutter på spinningsykkelen før jeg blir gal av kjedsomhet.

Ikke all trening er morsom. Feks alle øktene på rulla i vinter var vel ikke bare noe jeg gleda meg til men ble gjort fordi jeg måtte. Så det er bare å bite tenna sammen og tråkke ivei på spinningsykkelen om det er eneste at
alternativet.

Sufferfest. Eller vanlig spinningtime på treningssenteret. Funker som bare det.

Musikk på øret!

Fanken. Hadde jeg bare hatt bittelittegranne medvind. Det er helt vindstille i dag. Trøsten får være han som har 2015 KOM ser ut til å ha syklet racersykkel.

Jeg skal ha denne 2015-KOMen før jeg drar til Nimi (dvs i løpet av en uke). Får holde øye med vindstyrke og -retning.

Jeg har ikke ambisjoner som gjør at jeg ikke kan hvile hver 6. uke. Disse ukene har jeg jobbsyklingen for å vedlikeholde form. Med kun vektreduksjon som målbart mål går det helt greit å slippe opp vakt-ukene og justere kalori-balansen med kosten. Jeg har prøvd innesykling over tid tidligere og det dreper treningslysten helt og holdent. Jeg sykler ute hele året uansatt vær- og føreforhold. Det gir meg mye mer.



Har et par sufferfest-videoer og det er vel det eneste som har fått meg til å ikke ha lyst til å begå kjedsomhet-harakiri etter 20 minutter på rulla. Men jeg sykle som sagt heller ute hele året. Da koser jeg meg og klarer å holde motivasjonen oppe.

Har også prøvd medlemskap på senter flere ganger før. Det blir bare støttemedlemskap fordi jeg ender opp med å sykle ute i stedet.



Funkærnte. Eneste som har funka et par ganger er Rammstein Live-opptak.

Kan høres negativt ut dette, men erfaring sier at fysisk aktivitet innendørs dreper all motivasjon for meg. Går det ikke an å sykle spenner jeg på meg turstøvler/truger i stedet. Men det er stort sett en hypotetisk problemstilling her i Fredrikstad.

I dag dro jeg frem et par gamle kompiser fra innerst i skapet. Tok en liten prøvetur og jaggu blir dette innlemmet i min aktivitets-portefølje. Akkurat like morsomt som jeg husket. Og mye mer allsidig enn å bare sykle:

Tv-serier. Eller lydbok! Lydbok funker for lange, kjedelige bilturer, og burde funke for spinning også. Evt. VR-rulle, hvis du tror det hjelper.

Holder med deg at innetrening er dødens kjedelig. Jeg har et par-tre ruller, og de blir ikke brukt lenger. Kjøpte meg fatbike i høst, og har brukt denne ute i hele vinter. Det er så utrolig mye mer givende å komme seg ut, og få litt frisk luft. Med fatbike så går det fint å sykle nesten uansett vær, spesielt kulde er ikke noe problem siden det går såpass sakte og er i skogen. Den har iallefall utvidet sykkelsesongen min ute såpass mye at jeg vurderer en oppgradert fatbike til neste sesong.

Formen begynner å komme seg nå. Persen på min testrunde (Glommastien, 28,5 km) fra sensommeren 2011 er på 1:14:28. Da veide jeg ca. 115 kilo og var i mitt livs form.

I dag kjørte jeg samme løype på 1:16:55 og veier 129 kilo. Jeg tolker dette som at formen min er bedre nå enn den gangen bare at jeg har mer å dra rundt på.

I overimorgen er det avreise til Nimi. Satser på å gå ned 25 kilo på oppholdet der. Det er visstnok ikke urealistisk i følge de jeg har snakket med som har vært der før. Det blir spennende å se tiden på Glommastien når jeg er ferdig på Fat Camp.

Nå skal det dusjes før vi skal kose oss med mongolsk buffet. Nam Nam.

Spennende lesing dette raskall, håper du klarer målene dine på "fat camp" og at du fortsetter å skrive her under oppholdet ditt! Lykke til videre!

Denne tråden er fin som fy. Raskall setter riktige ord på det han jobber mot, flere (meg selv inkl) sitter nok i samme båt mtp vektutfordringer.
Jeg er kretsmester i å gå ned, det har jeg gjort flere ganger. Å gå opp er med andre ord litt for lett...
Gikk i 2 år hos livsstilsendringsprogram i kommunen, hvor jeg gikk ned en del (26kg) Klarer greit å holde den vekta jeg har nå, litt sjonglering med et par/tre kg, men det går som sagt greit.
Mangler 10kg på å veie tosifret, og det hadde vært fint, tror jeg. Men utover sjongleringskiloene sitter det dønn.

Edit: oppgradering av fatbike vurderes hardt her også, quattro!

Urk.. Dagen før avreise. Kjenner så definitivt at spiseforstyrrelsen ikke er kurert. Jeg har hatt moment de siste ukene men i dag, dagen før avreise dukker monsteret opp på overflaten. Jeg er utålmodig, frustrert, usikker, pissnervøs og irritabel.

Dette resulterer i en usigelig trang til å tømme absolutt alle skap for alt som finnes av mat. Jeg tok meg selv i å vurdere å "drikke" av sukkerposen da jeg laget morgenkaffen i dag. Men klarte å la være.

Heldigvis setter dette først inn den siste dagen. Hadde skallen vært der den nå er hadde jeg vært ufattelig deprimert ved ankomst. Nå er jeg derimot klar for å "hit the ground running".

Snakket med en som har vært der i går og fikk vite at det er vanlig å gå ned 25-30 kilo på grunnoppholdet. Så jeg leker med tanken på å sette meg som mål å krype under 100 kilo før sommeren er over (Les: Birken). Jeg veier pr. i dag 129,5 kilo.

Jeg begynner å leke med tanken på 4:30 på Birken i år.

God tur til fat camp. Oppdater her mens du er der, da!

Selvsagt. Valideringen jeg har fått i denne tråden har faktisk hjulpet meg ganske mye. Det er morsomt at andre synes tråden er interessant.