Ser for meg en mann uten utdannelse og med lav lønn som er kortvokst, overvektig, med måne og tynt skjegg
Fordi han ikke har barn når han fyller 45? Tenkt på at noen kanskje prioriterer ned det å få barn, eller kanskje rett og slett ikke ønsker seg barn i det hele tatt? Det finnes jo mer enn nok mennesker som det er, mener jeg.
Det er ikke alle som synes barn er det mest fantastiske i verden, kjenner flere som er barnløs og rundt 40, uten at de preges av det. De lever akkurat det livet de vil leve.
Ser for meg en mann uten utdannelse og med lav lønn som er kortvokst, overvektig, med måne og tynt skjegg
Full av fordommer er du, men du klarer ikke å linke til en artikkel som kan leses uten å måtte betale for det. Jeg har også fordommer, men jeg klarer stort sett å holde kjeft om de, og det skal du være glad for.
Er det iøvrigt ikke også i Norge som i danmark at lige netop folk med "lav" løn og uden uddannelse står for at producere flest børn?
Det er vel forksjellige grunner til at menn blir valgt vekk. Jeg får ikke lest artikkelen, da jeg ikke gidder å betale for kjipe aviser, men dette er ikke en ny ting som blir tatt opp. Suksessrike menn har to eller tre barnekull, med forskjellige kvinner, på bekostning av "taperne".
Selv om jeg er et stykke unna de nevnte 45 år, kjenner jeg flere som fort kan havne i nevnte kategori, av ulike grunner. Noen havner sikkert der grunnet usannsynlige forventninger til hva de "fortjener". Andre er rett og slett dårlig på å markedsføre seg selv. I et samfunn som får mot mer likestilling, kan menn gå i fellen og tror at kvinner vil sjekke dem opp. Hvis kvinnen holder på tradisjonelle kjønnsrollemønster, vil den mannen som knekker koden, og sjekker opp kvinner, få "tilgang til" flere kvinner. Jeg kunne selv fort endt opp der selv, da sjekking er grusomt uinteressant. Heldigvis møtte jeg en fantastisk kvinne som klarte å sjekke meg i senk.
Fruktbarheten i befokningen er mest avhengig av kvinner, og "hvor løsslupne" de er. Én mann, med god kvalitet på varene, kan ordne haugevis med unger på kort tid, bare han får tilgang på nok damer.
Som barnfri må jeg innrømme at jeg blir forbauset over at folk tar det for gitt at uten barn så evner man ikke å sette seg inn i den enorme gleden det er å ha barn, når det helt åpenbart er den andre veien det skorter på forståelsen, nemlig at folk som har barn ikke ser ut til å skjønne at noen faktisk kan bevisst velge bort barn og nyte livet veldig godt likevel.
Fruktbarheten i befokningen er mest avhengig av kvinner, og "hvor løsslupne" de er. Én mann, med god kvalitet på varene, kan ordne haugevis med unger på kort tid, bare han får tilgang på nok damer.
Ja, det ser ut som fruktbarhet brukes om antallet barn som faktisk blir født i en befolkning. Jeg trodde fruktbarhet sa noe om individers fysiske forutsetning for å produsere barn.
Som barnfri må jeg innrømme at jeg blir forbauset over at folk tar det for gitt at uten barn så evner man ikke å sette seg inn i den enorme gleden det er å ha barn, når det helt åpenbart er den andre veien det skorter på forståelsen, nemlig at folk som har barn ikke ser ut til å skjønne at noen faktisk kan bevisst velge bort barn og nyte livet veldig godt likevel.
Det er flere ganger at jeg som tobarnsfar tar meg selv i å ønske et liv uten barn.
Som barnfri må jeg innrømme at jeg blir forbauset over at folk tar det for gitt at uten barn så evner man ikke å sette seg inn i den enorme gleden det er å ha barn, når det helt åpenbart er den andre veien det skorter på forståelsen, nemlig at folk som har barn ikke ser ut til å skjønne at noen faktisk kan bevisst velge bort barn og nyte livet veldig godt likevel.
Utfordringen er vel at det i alle tilfeller er ganske umulig å si noe om andres subjektive valg ut i fra egne subjektive preferanser?
Barn eller ei. Det er uansett jævlig mange ulykkelige sjeler her til lands. Tror neppe barn eller ikke barn ville gjort noen stor forskjell
Redigert av sveinaa; 11/03/201511:50.
Medlem i NOTS – Vern om terrengsykling og meld deg inn du også!
Som barnfri må jeg innrømme at jeg blir forbauset over at folk tar det for gitt at uten barn så evner man ikke å sette seg inn i den enorme gleden det er å ha barn, når det helt åpenbart er den andre veien det skorter på forståelsen, nemlig at folk som har barn ikke ser ut til å skjønne at noen faktisk kan bevisst velge bort barn og nyte livet veldig godt likevel.
Det er flere ganger at jeg som tobarnsfar tar meg selv i å ønske et liv uten barn.
Som barnfri må jeg innrømme at jeg blir forbauset over at folk tar det for gitt at uten barn så evner man ikke å sette seg inn i den enorme gleden det er å ha barn, når det helt åpenbart er den andre veien det skorter på forståelsen, nemlig at folk som har barn ikke ser ut til å skjønne at noen faktisk kan bevisst velge bort barn og nyte livet veldig godt likevel.
Det er flere ganger at jeg som tobarnsfar tar meg selv i å ønske et liv uten barn.
Som barnfri må jeg innrømme at jeg blir forbauset over at folk tar det for gitt at uten barn så evner man ikke å sette seg inn i den enorme gleden det er å ha barn, når det helt åpenbart er den andre veien det skorter på forståelsen, nemlig at folk som har barn ikke ser ut til å skjønne at noen faktisk kan bevisst velge bort barn og nyte livet veldig godt likevel.
Det er flere ganger at jeg som tobarnsfar tar meg selv i å ønske et liv uten barn.
Du er nok ikke alene om den tanken. Trøster meg allikevel med at det sannsynligvis er dagens samfunn, og ikke nødvendigvis jr som provoserer frem slike tanker.
Medlem i NOTS – Vern om terrengsykling og meld deg inn du også!
Som barnfri må jeg innrømme at jeg blir forbauset over at folk tar det for gitt at uten barn så evner man ikke å sette seg inn i den enorme gleden det er å ha barn, når det helt åpenbart er den andre veien det skorter på forståelsen, nemlig at folk som har barn ikke ser ut til å skjønne at noen faktisk kan bevisst velge bort barn og nyte livet veldig godt likevel.
Det er flere ganger at jeg som tobarnsfar tar meg selv i å ønske et liv uten barn.
+1, og jeg regner med veldig mange andre også.
Ja, kan skrive under på den. De små jævelene bruker oss foreldre til å slipe hoggtennene sine på slik at de blir klar til et selvstendig voksenliv.
Som barnfri må jeg innrømme at jeg blir forbauset over at folk tar det for gitt at uten barn så evner man ikke å sette seg inn i den enorme gleden det er å ha barn, når det helt åpenbart er den andre veien det skorter på forståelsen, nemlig at folk som har barn ikke ser ut til å skjønne at noen faktisk kan bevisst velge bort barn og nyte livet veldig godt likevel.
Det er flere ganger at jeg som tobarnsfar tar meg selv i å ønske et liv uten barn.
+1, og jeg regner med veldig mange andre også.
Signert
Hør Hør. Det er heldigvis skjeldent. Sånn sett er ønske et hardt ord. Fantasere er mer treffende for min del.
Håkon. Insta-Håkon 2012 Ibis Mojo HD 2012 9:Zero:7
Som barnfri må jeg innrømme at jeg blir forbauset over at folk tar det for gitt at uten barn så evner man ikke å sette seg inn i den enorme gleden det er å ha barn, når det helt åpenbart er den andre veien det skorter på forståelsen, nemlig at folk som har barn ikke ser ut til å skjønne at noen faktisk kan bevisst velge bort barn og nyte livet veldig godt likevel.
Det er flere ganger at jeg som tobarnsfar tar meg selv i å ønske et liv uten barn.
+1, og jeg regner med veldig mange andre også.
Den tanken har faktisk aldri slått meg. Jeg savner vesla hvert eneste sekund jeg er borte fra henne. Når andre jubler over barnefri så jubler jeg hver gang jeg ser den nydelige datteren min.
Men jeg forstår også ønsket/valget om å ikke ha barn. Jeg ble pappa da jeg var 32 år gammel og ser gledene ved livet før hun kom til verden. Jeg gleder meg også til den dagen hun er voksen og flytter hjemmefra. Men disse 18 (+) årene jeg får under samme tak som henne skal gjøres til de 18 beste årene i hennes (og muligens mitt) liv. Bare 7 år igjen nå.
Hør Hør. Det er heldigvis skjeldent. Sånn sett er ønske et hardt ord. Fantasere er mer treffende for min del.
Man må jo ta det for det det er, jeg kunne aldri drømt om et liv uten barna, de gir vanvittig mye glede. Men det er enkelte ganger, under raseriutbrudd og trommehinna vibrerer mer enn 15-tommeren i russebilen på 16.mai, eller når kabalen ikke går opp osv. Man fantaserer jo om hvor enkelt livet kunne vært uten, og det er jo det det er..noe man fantaserer om i et svakt øyeblikk
Forestillingen om den lykkelige kjernefamilien og et liv uten barn som mislykket og ufullendt er ganske så typisk Norsk. Velger man bevisst bort barn her oppe så skal det litt av en rygg for å tåle den massive fordømmelsen/forundringen man blir møtt med. Det er muligens litt lettere for en mann, men er du kvinne og ikke bor i en hipstergate/miljø så er vel eneste utvei å emigrere. At det likevel finnes menn der ute, påvirket av zeitgeisten eller ikke, som er ufrivillig uten barn og ikke minst dame har jo såklart med den rivende utviklingen av bla kvinnefrigjøringen å gjøre. Japan går vel foran som det beste (verste) eksempelet hvor kvinnen ikke helt følger de rasjonelle mønstre for hvordan utvelgelsesprosessen burde/skulle ha foregått når kjønnene blir likestilte. Kravspekket følger, sikkert overraskende for genusforskere, likevel tradisjonelle/ genetiske mønstre som makt, penger, beskyttelsespotensiale selv om mange av dem er å regne som på toppen av næringskjeden selv. Det sier seg selv at det ikke er så mange Tor Olav Trøimer der ute og damene (ihvertfall i Japan) velger heller å gå og drømme om fantasimannen. Noe jeg forøvrig synes å se antydninger til i deler av MILFflokken til kona. Mens de venter på Tor Olav Trøim så har de det moro med noen 10-15 år yngre partysvensker
Savne barnet "hvert eneste sekund" man er borte fra han/henne/de? Prøv flere barn krydret med stadige søskenoppgjør, opprør, frekkhet og trassighet samt en dose pubertet. Legg også inn i ligningen oppussing på hus slik flere av oss til stadighet må holde på med. Så jeg kan ikke si at jeg savner de så raskt. Men det er godt å komme hjem igjen etter å ha vært borte (men MYE lenger enn et sekund).
Den seriøse avisen VG referte nylig til en rapport som viser at foreldre er mindre lykkelige når barna når en viss alder. Og det må jeg bare innrømme at jeg føler på kroppen selv.
Jeg er litt sånn at jeg mener man må kunne kose seg i sitt eget selskap også. Jeg nyter tiden jeg har for meg selv, på samme måte som at jeg nyter å være sammen med kona og barna. Hvis jeg skulle surka og vært deppa når jeg drar på egotrip eller kona reiser med barna til svigers så hadde det ikke vært mye glede i livet.
Det er godt å være borte fra hverandre, både voksne og barn, så er det like gledelig å se hverandre igjen.
Så leste jeg en ting for en tid tilbake, som jeg egentlig er enig i. Det er ikke barna som er viktigst, det er kona. Man skal ikke planlegge hver dag eller livet etter barna, for hvordan har barna det om foreldrene ikke har det bra med hverandre? Det er viktig å sette bort barna til besteforeldre e.l. og ha voksentid også, på fjellet, på sykkel eller kino..og ikke om jeg sitter på fjellet med kjerringa og savner barna mine..
