Barnevoldtektsaken

Enig. Kjedelig å bure inne noen som er uskyldig, men enda værre å ta livet av dem (om det gjøres på en skånsom eller übersmertefull måte er ikke så relevant). I tillegg til angre-knappen man får med fengsel, tenker jeg at død er en enkel utvei for den som er skyldig i en slik sak. Er man dømt, med rette, for å ha voldtatt og misbrukt spebarn tror jeg livet ser heller nitrist ut i mange, mange år fremover og jeg synes det er mer fortjent enn å slippe unna tvert.

Dessuten er det ofte et problem for overgrepsofre at de føler skyld. (Det vil forhåpentligvis ikke bli noe problem i akkurat denne saken.) Det vil neppe bli et mindre problem om overgriper dømmes til tortur og død.

Ett problem ved fengsel, er at folk slipper ut igjen, og det kan gi angst hos offeret. Noen god løsning på det problemet, har jeg ikke.

Det virker umiddelbart mer grotesk, men jeg er redd det er like vanlig. Det er ikke alltid foreldre er glade i barna sine, noe saken trådstarter lenker til, er et tydelig bevis på.

Huff, nå har jeg visst spamma hele tråden her. Dette er et tema som opprører meg sterkt, og særlig det at vi som samfunn viker tilbake for de vanskelige valgene som faktisk kan hjelpe overgrepsofre. Vi fantaserer om vold mot folk som antakelig vil dømmes til lange straffer, men tar ikke så mye som en alvorsprat med en volsmann som truer offeret for å få henne til å trekke anmeldelsen. Vi velger ikke å se barn og unge som tydelig ikke har det bra, og vi følger vår naturlige impuls til å ta parti med den sterkeste og mest sosialt kompetente når vi sitter i juryen. Det er til å grine av.

Hvilket tydelige bevis? Hva får deg til å tro at en overgriper ikke er glad i sitt offer, eller at et offer ikke er glad i sin overgriper? Verden er nok mer komplisert enn mange tror.

Det er ikke det som er tilfelle her. Vi snakker ikke om en far som er overgriper, men om en far som er klar over forholdene men allikevel velger overgriperens side.

Det var også en mor som tillot overgrep.

Betyr det at verken mor eller far er glad i sitt lille barn? Vil de ikke lulle det, legge det i seng, vekke det om morran, gi det mat, bytte drittbleier osv?

Som sagt, verden er nok langt mer sammensatt enn vi tror.

Jeg uttrykte meg upresist. "Glad i" er et upresist begrep, og handler vel mer om hva man føler enn hva man gjør. Jeg vet selvsagt ikke hva slags følelser akkurat disse overgriperne hadde eller har.

Noen foreldre er dessverre ikke glade i barna sine. De viser det med handlinger, ord og holdning. Ikke alle disse foreldrene gjør noe straffbart. Det er for eksempel ikke straffbart å la være å støtte et barn som har blitt utsatt for et overgrep. Samtidig er det nok mange overgripere som er glade i barna sine, men som likevel skader dem. De viser med andre ord ikke den omsorgsevnen de burde ha. Da trenger barnet hjelp, og overgriperen kan straffes.

Så har man noen foreldre som er overgripere, og som åpenbart mangler enhver empati med offeret. Jeg vet for lite om den aktuelle saken til å ha noen mening om hva det er snakk om her. Ut fra hva jeg har lest, ser det ut til å være snakk om grove overgrep som ikke er forenelige med vanlig foreldrekjærlighet, men du har i og for seg rett - psykologi er komplisert.

Ytre omsorg er vel ikke nok til å fastslå kjærlighet av den typen man forventer av foreldre? Det er snakk om systematiske overgrep her. Hva slags historier disse menneskene forteller seg selv, vet jeg ikke noe om. Likevel bør vel ord som "glad i" og "kjærlighet" ha en eller annen form for innhold? At man har noen varme følelser og et visst omsorgsinstinkt for eget barn, er vel ikke nok?

Ikke at det er så viktig. Det vesentlige her, er at barna reddes og de voksne hindres i å gjøre noe sånt igjen. Samt at vi andre nok en gang minnes om at vi må være klar over at noen barn har det forferdelig vondt, også i Norge.

En helt utrolig grotesk sak. Nesten så det er vanskelig å lese om det. Samme med Alvdalsaken. Ikke til å tro at voksne mennesker, uansett tilstand kan utføre slike handlinger.

Det kanskje aller verste med overgripere, er at mange av dem er blitt utsatt for slike ting sjøl, og har ikke blitt trodd eller har ikke turt å fortelle, eller fått mulighet til å bearbeide skadene de selv er blitt påført.

Ingen unnskyldning for å ødelegge andre liv selvsagt, men desverre er dette en del av forklaringen i mange tilfeller.
Noen blir så følelsesmessig skadet, at de ikke fungerer som voksne mennesker.

Dette aspeket er det greit å ha med seg før man dømmer folk til steining i offentlighet og andre bestialske avstraffelsesmetoder.



e

Ja, det var også en mor tilstede og........ i annen sak jeg tenkte på.
Hvor overgriperen dessverre er død og hvor saken aldri vil komme opp for retten.

Men jeg skjønner nå at de virket som om jeg refererte til TS' sak.

Mest mulig smerte? Da foreslår jeg blood eagle (ble brukt under vikingtiden og er kjent for de som har sett serien Vikings)

Relevant for enkelte innlegg i denne tråden: http://debatt.nordlys.no/article/tastaturtorturistene

Takk, den trengte jeg. Har hatt lyst til å reagere på noen av innleggene her, men finner som vanlig ikke de rette ordene. Godt at noen andre kan gjøre det for meg.

Det bør ikke komme som overraskelse.

Vi kvalmes stadig over å høre hva folk blir utsatt for: steinet, torturert, sendt til konsentrasjonsleire osv i tidligere tider, i andre land og under andre regimer, og forstår ikke hvordan slike ting kan være mulig.

Men så er jo saken at det kunne også skjedd her og nå, hos oss!

Og at de som selv ville drevet det frem, eller støttet det, eller unnlatt å stoppe det, er jo vi / oss. Mennesket anno 1347, 1940, og 2015, er det samme.

Vi trenger bare en rask og hard krise før vi er tilbake der, hvor helt vanlige folk gjør ganske stygge ting.

Før vi i all vår ufeilbarlighet dømmer noen psykisk forvridde pedofile, burde vi kanskje ta en titt i speilet på våre egne svakheter (se bjelkene i egne øyer osv).

Hva er passende straff for noen som gjentatte ganger voldtar spedbarn, filmer og tjener penger på det?

Jeg unngår å ønsker de hit og dit etc., men hva f*** skal man si om slike folk?

avvikere som samfunnet må beskyttes for

bortkomne får som trenger hjelp til å finne tilbake

problemer har de opplagt

Som noen her sa, sannsynligvis er dette folk som har vært utsatt for ting selv. Noe sted har man lært hvor grensen går for hva som er akseptabelt. Ofte er grensene blitt satt i løpet av barneårene.

Noen ganger har overgripere også visse tilbakeståenheter, de er ikke helt oppegående for å si det slik, fremstår som noen som må beskyttes selv og skjønner ikke at de har gjort noe galt.

Frivillig kastrering og tvungen behandling, fengsel og bot?

Det virker som det alltid blir to "leire" når slike saker kommer opp, de som reagerer med "sinne", og de som skal være "gode".

Det de fleste nok tenker og grunner på er at straffene i slike saker mer eller mindre aldri står i stil med folks almenne rettsoppfatning tror jeg.

Da kommer frustrasjonen til syne via uttallelser som "steining" ++
Tror neppe de som kommer med slike sterke uttalelser mener de bokstavelig.

Den tredje leiren er de som spør seg hva de kan gjøre for selv å hjelpe barn i nød. Den er nokså liten.

Nja, er det nødvendigvis en tredje leir av den grunn? Vil jo i aller høyste grad si de tilhører de på den "gode" siden - all den tid de gjør noe godt.

Vil det si at du ikke tror det finnes folk som sier "kapp bjellene" av møkka - og likefullt stiller opp og hjelper barn som har og har hatt det tøft? Da tror jeg i såfall du kanskje bommer litt.

Har forøvrig hjulpet noen selv i løpet av noen år, dog har de ikke vært seksuelt missbrukte.

Redigert: Kapp bjellene av møkka er et eksempel og ingen merkelapp fra min side.
Etter mitt syn har samfunnet en stor utfordring rundt slikt som dette, straffene må stå i stil til ugjerning - noe det synes å ikke gjøre. Ei heller når det kommer til familievold osv.

Den største utfordringen er kanskje manglende eller mangelfull etterforskning av vold og overgrep, særlig mot barn. Vi har dessverre også uløste problemer knyttet til å hjelpe barn som har en vanskelig livssituasjon. Det er ikke alltid det hjelper så mye å komme under barnevernets omsorg, i følge dem som har vært der. Ikke klarer vi å beskytte ofre mot voldsmenn, heller. Hemmelig adresse og besøksforbud er ynkelige virkemidler, dessverre.

Problemet er at dette er genuint vanskelige problemer, helt uten enkle løsninger. Å fantasere om bestialske straffer, hjelper fint lite. Skulle ønske jeg hadde forslag til hva som faktisk vil hjelpe.

Generelt tror jeg det er bra med en human kriminalomsorg. Samtidig ser jeg poenget i at straffenivået i familievoldssaker er temmelig lavt, ikke minst tatt i betraktning den skaden slike forbrytelser kan påføre enkeltmennesker og samfunnet.

Nei, vanskelig å skjønne tydeligvis, men poenget er ikke å tilføre mest mulig smerte.