Øke utholdenheten, er virkelig sone 1 veien å gå?

Ja, er klar over det, tenkte bare å nevne en fordel med å ha litt ekstra vekt, siden det knapt har vært nevnt en eneste fordel med det. De fleste tror jeg ville valgt å være lett, any day.

Men hva mener du om det andre i kommentaren min?

I praksis hadde jeg nok feiget ut også. MEN: Dersom jeg var en skikkelig tøffing, ville jeg antakeligvis fortsatt kun hentet ut noen få prosent av det jeg tapte på vei opp. Jeg måtte økt farten fra 60 til 69 på vei ned. Det skjer ikke ved å legge på 5 kg ekstra på magen. Tenk hvis jeg la på 15 kg. Tror du farten da ville økt til 87 km/t?

Ikke meningen å være kravstor. En BMI på 20 er visstnok innafor det som kalles normalvekt, men om det er 20 eller 22 er ikke så viktig. Det viktige i denne diskusjonen er for meg at jeg tror man sykler fortere om man tar av de 10 kiloene.

For å komme noen vei i denne debatten tror jeg man må begynne å se etter skjæringspunktet for hva som er fornuftig; slanke seg for å få økt w/kg eller øke watten. I ekstremtilfeller vil det ene alltid være mer riktig enn det andre (ved 190 cm og 60 kg sier det seg selv, på samme måte som 160 cm og 120 kg). Jeg tror ikke det finnes noen fasit altså, men her må folk gå i seg selv. De aller, aller fleste har noen kilo for mye som man relativt greit kan ta av. Jeg tror f.eks. det er mye enklere for meg (180 cm/72 kg) å gå ned 3-4 kilo enn å øke watten for å få tilsvarende økning i w/kg (som eksempel, 72 kg som utgangspunkt med terskel på 330 watt).

Siden du spør, sikkert ikke. Men siden diskusjonen ble i overkant teoretisk en periode så er det vel ikke utenkelig at man med rettstrekk nedover med 500 negative høydemeter kunne få stor fart, og sikkert en del større fart om man la på seg 15 kilo. Men det skal vel godt gjøres å ta igjen det man taper på vei opp...

Jeg synes at det spørsmålet (slanking eller effektøkning) må besvares ut fra hvor tung man er, hvor høy effekt man klarer å tråkke og hva man ønsker å oppnå.

Jeg refererte i et tidligere innlegg til at bakkeklatrerere gjerne har rundt 20 i BMI, temporyttere 21-22, og spurtere har 22-23. Banesyklister drar gjerne på opp til ca 25-26 i BMI. Det er jo en rettesnor når det gjelder kroppsvekt?

For at disse BMI-tallene skal "gjelde" må bortimot alt fett skrelles vekk. Jeg har ca 22-23 i BMI, men jeg har jo ikke noen perfekt spurt-kropp likevel. Hadde jeg skrellet bort 7-8 kg fett, hadde jeg havnet rundt 65 kg. Det gir BMI rundt 20, altså klatrekropp. Jeg har ikke nok muskler til å oppnå perfekt spurt-BMI uten at jeg har for mye fett. Jeg har en klatrekropp med altfor mye mykt utenpå.

Etter at man har "valgt sin kropp" som passer til oppgaven, er det etter mitt syn bare å trene så godt som mulig for å løse nettopp denne oppgaven.

Mitt tips: Det å skrelle vekk noen kg vil for de fleste av oss være meget effektivt. Det betyr ikke at man ikke skal prøve å ha så høy effekt som mulig:)

Dette tror jeg er viktig, da det sannsynligvis er få som er så slanke at de ikke ville skilt seg ut som ganske "fyldige" på bilder i badebukse ved siden av "kyllingen" Rassmussen eller nevnte Schläck broder. Det blir jo litt håpløst om man tror det er sant at det å slanke bort bilringen rundt magen er så tøft for kroppen at muskelmassen vil forsvinne?

Nu förstår jag inte ens vad du menar. Det som diskuteras där är ju 3 olika personer som alla syklar med 360 w men som väger olika mycket.

Kriss (och du tror jag) drar slutsatsen att han på 60 kg syklar raskast.
Jag drar slutsatsen att han med best aerodynamic syklar raskast och att det inte behöver vara han på 60 kg som har det.

Ingen säger väl något om att ökt vekt är en fördel och på en individuel syklist är väl (nestan) aldrig ökt vikt en fördel.

Om det er samme person er det enklere. Da det er soleklart at magen vil være til hinder for god posisjon i bukken for 2 av dem. Derfor vinner han på 60 kg

Er ditt tips da at man skal leie en vindtunell for å jobbe med aerodynamikken i sittestillingen?

Man må vel slanke ganske heftig før muskelmassen forsvinner, og av de jeg ser på ritt (meg selv inkludert) er det ikke mange som ser helt Rasmussen ut. For mosjonister som trener for å sykle ritt tror jeg i de fleste tilfeller folk har mer å hente på å slanke seg enn å øke watten på konstant kroppsvekt. For egen del sykler jeg aldri så fort som når jeg er på det letteste (69 kg var rekorden i fjor) og føler meg litt innhul og sulten på start. Tipper både muskler og watt er på plass på samme måte som når jeg veier 72.

Dette gir jeg snart opp. En siste gang...

Nå stiller jeg det opp slik at dine utsagn står til venstre, mine utsagn til høyre for likhetstegnet.

- "som alla syklar med 360 w" = "dersom ikke effekten økes"
- "men som väger olika mycket" = noen av dem har "økt vekt"

Alle sier det samme. Du bare snur rekkefølgen på ordene i setningen, og omformulerer litt, og så sier du at du ikke skjønner noen ting, at man ikke diskuterer det samme osv..

EDIT: Og ja, vi er fortsatt enige om at andre faktorer (som feks luftmotstand) fortsatt er viktigst..

En egenskap det ikke er snakket så mye om er egenskapen til å "ta ut alt". Det er stor forskjell på hvor mye smerte den enkelte tåler, noe som gjør at watt/kilo ikke nødvendigvis er riktig i enhver sammenheng.

Eksempler er Bjørn Dæhlie og forsåvidt Alexander Kristoff.

Her er hva trener Stein Ørn sier :

Alexander er alltid en skummel mann å ha med i avslutningen. Han har den Bjørn Dæhlie-aktige evnen til å ta ut det maksimale.

- Plutselig har han de ekstra 25 prosentene ingen andre har. Det er et av hans store talenter, sånn har det alltid vært.

Husker fra slutten av -80 tallet da en av syklistene i klubben ( senere trener for bla. Ola Kjøren) med lav BMI og stålkondis syklet fra meg på stort sett hver trening. Vi kjørte Tr.heim-Oslo sammen det ene året. Etter en del timers sykling begynte det selvsagt å gjøre vondt for oss alle (jeg kjørte på 15.42 det året). Lav BMI var ihvertfall ikke noe suksess den gangen og det ble aldri registrert målgang på han.

Men er selvsagt enig i at lav vekt er en en stor fordel.

He he... "de siste 25 prosentene". Da har man litt å gå på

Hehe, neida, skjønte det. Jeg er helt sikker på at jeg gjør det hvert fall Hadde en katastrofesesong i 2013 og veide 7-8 kg over normalen. Det har kanskje noe med at jeg hadde trent mindre...

Det jag har diskuterat och det jag trodde de flesta andra har diskuterat är om vikten i sig sjelv betyder något under flat sykling. Sveineas exempel handlar väl just om detta och inte om ökt vikt är fördel.

Om vikten påverkar resultatet under flat sykling så gör det det via aerodynamiken (och lite genom rullemotstand) och du var väl också enig i att det inte går att säga spesiellt mycket om hur vikten påverkar aerodynamiken. Längd, sittestilling, kroppsbyggnad hur vikten är fördelad på kroppen är också viktigt. Jag betvivlar för exempel att några kg runt magen gör spesiellt stor skillnad i luftmotstandet, det kan till och med vara så att den formen gir mindre luftmotstand.

allrighty, da peiler vi tråden litt tilbake til utgangspunktet:

http://www.sporten.com/nyhet/se-den-beinharde-treningsuken-til-en-triatlet

"SVØMME SYKLE LØPE: Triatlet Anders Alveng trener 15-20 timer i uka. Mesteparten av treningen er i lav intensitet, også kjent som sone 1"

Som jeg har sagt flere ganger: Stort sett enig:)

Som du ser av programmet kjører han jo 3 intervall økter. Så spørsmålet er kanskje heller; kunne han droppet noen av dem og forventet like god fremgang?

Begynte å stusse litt om det var en vanlig treningsuke som var lagt ut der, den var jo over 30 timer.
Når man trener så mye så må det meste være lav intensitet. Men så ser du jo at han har 3 hardøkter på treningssamlinga. En som kun har 3 økter i uka bør vel legge disse over sone 1.

Jeg ville heller spurt, kunne han droppet noen av timene på lav intensitet og forventet like god framgang?

Kanskje ikke, i og med at han skal mestre 3 ulike idretter? Jeg ser for meg at det blir litt annerledes enn når man satser på bare 1. Det tar litt tid å perfeksjonere teknikken, spesielt i svømming (nå gjetter jeg!), men også i løping og temposykling..

Sant det. Men så kan man tape 10min på svømming hvis man er jævlig god til å sykle og/eller løpe. Det er jo de to øvelsene du bruker mest tid på, 18mil sykling og 4,2mil løping, mot 3800m svømming som tar 1time+?
Nå tok jeg bare full-lengde som et eksempel, men fordelinga er jo lik på halvdistanse også.

Det blir en rar diskusjon. Om man dropper 2 timer rolig trening eller 2 timer hard trening i uka og går fra 15 timer til 17 timer tror jeg de fleste ville fått dårligere fremgang om de skrinla hardtreningen.

Hvis man har tid til å restituere og er vant til beastningen, ja. Hvis jeg plutselig skulle begynne å trene 15-20 timer i uka, kan det hende at jeg hadde droppet nesten all hardtrening.

Det var jo det jeg gjorde i fjor (litt nedskalert), da jeg gikk fra 0 timer de foregående årene til 400 timer. Kun sporadisk hardtrening. Kroppen protesterte heftig hvis det ble for mye hardt. Jeg hadde jo null grunnlag. I år går jeg ned i antall timer og opp i intensitet. Jeg føler at jeg må velge.

Det der med å velge er interessant, og kan ha en sammenheng med at kvalitet kan være viktigere enn kvantitet?

Det er vel heller ingen hemmelighet at man må ha et godt grunnlag som er opparbeidet med mange års sammenhengende trening for å kunne trene over 700 timer (et valgt tall som ikke er absolutt) i året? Grunnlaget blir vel og viktigere og viktigere hvor mer "kvalitet/hardt" man ønsker å legge inn også?

Hvordan hver enkelt takler økning i belastning/treningstimer er jo veldig individuelt, og jeg er forundret over f.eks søstra mi som gikk fra 200 timer til 1000 timer+, hun har hatt svært lite skader og viser stadig framgang.
Det er jo ikke å stikke under en stol at hun har svært mye rolig trening, men sånn er det jo med store mengder. Jeg har drodlet litt med tanken om kvalitet/kvantitet, men ikke kommet så langt..

Jeg siktet meg inn mot 3-400 timer i året, fordi jeg tror det er en treningsmengde jeg har tid til de neste årene. Da valgte jeg å starte rett på 5-10 timer i uka, og heller senke intensiteten. Det var flere årsaker til dette:
- Jeg ønsket å sykle mest mulig (nyfrelst)
- Jeg ønsket å la trening bli en vane, og lære meg å sette av tid til det
- Jeg ønsket å forbedre teknikken i terrenget

Planen var å holde timetallet relativ konstant, men øke innslaget av hardtrening etter hvert. Nå har jeg bestemt meg for å trene hardt ca 3 ganger i uka i vinter, og la den rolige treningen bestemmes av tid/lyst/mulighet...

Jeg merker i hvert fall at det er ekstremt stor forskjell på mengden hardtrening og mengden rolig langkjøring man tåler på ei uke..

Du har sikkert lest denne, men jeg tror Estil kan mye om dette og vet hva han snakker om. http://www.namdalsavisa.no/sport/article...ok&ns_fee=0

Jo, jeg har lest den, og den til Olaf Tufte: http://www.aftenposten.no/nyheter/sport/Tufte-mener-overtrening-er-umulig-6332714.html

Det er vel ingen av de som "ikke har peiling". Jeg tror også at det er mye hardere konkurranse i toppen i dag enn det var når Estil var på topp. Du ser hvor sykt små marginer det er i toppen på resultatlistene.

Du må gjerne legge frem en artikkel fra 2005 der 3 verdensmestere er uenig med Tufte og det han mener om saken. Sånn ift. samtiden i 2005 så tok vel Estil gull på 5 mila i VM akkurat det året også