Mobbing på skolen

Vet ikke helt om jeg er enig når det gjelder barn. Jeg vil heller si at det er mobbing ut i fra definisjon, men at den som utfører mobbingen ikke nødvendigvis mobber om han/hun ikke er klar over hva han/hun gjør.

Det kan være litt vanskelig å vite hva barn (og voksne) oppfatter som krenkende, av og til. Eksempel fra eget hjem:

Min sønn (4) og jeg øvde på et eller annet, jeg husker ikke lenger hva. Det var i hvert fall noe det er mulig å få til med flaks, men som man helst ønsker å få til kontrollert. Etterhvert begynte han å få til dette gjentatte ganger.

Jeg sa: "Wow, nå får du det til! Og det var ikke bare flaks, det var jo med vilje!"

Jeg har aldri sett han så fornærmet, hverken før eller siden. Han ble sint, ville ikke holde på mer og ropte noe jeg ikke forstod. Etter hvert forstod jeg at han syntes at jeg var ufin, siden jeg hadde brukt ordene "med vilje". Det var noe han forbandt med det å "slå noen med vilje", "ødelegge noe med vilje" osv.

Han hadde altså jobbet hardt og endelig fått det til, og så kom jeg her og sa at det var "med vilje", altså et meget negativt ladet ord.

Han følte seg krenket, men jeg følte meg ikke som noen mobber av den grunn. Hadde jeg fortsatt med det, uten å rette opp i misforståelsen, derimot, da hadde det kanskje vært mobbing.

Hva om man tar ordene "Du har en stygg bukse." (Mange vil svare feks at din er enda styggere også er det over). Dette vil mange barn ikke oppfatte som mobbing. Mitt poeng er at vi må legge til rette for at de som faktisk føler seg mobbet av de ordene ikke blir det, og da må man se til at ingen sier de ordene. For å få til det må man definere hva som ikke er lov å si først først, og den definisjonen må baseres på de som føler seg mobbet.

Jeg har vanskelig å se for meg en verden der ingen, verken voksne eller barn, føler seg krenket, misforstått eller urettferdig behandlet.

Det er naturlig med konflikter mellom mennekser, både barn og voksne. Det må man lære å håndtere, men et nytter ikke å forby dem eller innføre regler som gjør at ingen skal føle seg krenket eller å kategorisere all uønsket adferd som mobbing.

Enkelthendelser er uansett ikke mobbing etter mine begreper, selv om de kan være alvorlige nok i seg selv.

Vi er nok ikke helt uenige, men det er fortsatt lov å bruke ordene "med vilje" i min familie. Selv om 4-åringen følte at det var krenkende.

En enkelthendelse er uansett ikke mobbing. Mobbing foregår over tid, enkelthendelser kan være en krangel med ujevne odds, en slengbemerkning eller i noen tilfeller fysisk angrep. Ekte mobbing bryter ned selvfølelsen hos offeret over tid, samt bryter ned offerets anseelse blant de andre og er en grusom ting. Det handler ikke om å være såret av en enkelt bemerkning, eller for den saks skyld ha noen blåmerker en dag.

Det vil vel være bortimot umulig å få til en verden der ingen er krenket. Det betyr allikevel ikke at man skal være passiv inntil noe skjer flere ganger. Som foreldre ønsker jeg umiddelbar beskjed om min sønn oppfører seg på en måte som ikke er akseptabel mot andre medelever eller han har blitt utsatt for noe fra andre medelever. Poenget er at foreldre må varsles omgående slik at man kan snakke med barnet om hendelsen. Har man stått og plaget noen til de har begynt å gråte en gang så skal du ta deg faen på at det skjer en gang til om ingen voksne griper inn. Barn har nemlig ikke den samme evnen som voksne til å se konsekvensen av sine handlinger uten at de blir forklart for dem.

Dersom han ikke hadde sagt fra, men bare blitt såret, ville jeg jo gjort det samme neste gang. Jeg ville ikke sagt det var mobbing likevel. Dette er helt i tråd med det jeg har skrevet tidligere i tråden.

Jeg regnet med at bemerkninger du kom med ville komme, men det spiller altså ingen rolle for argumentasjonen.

Jeg er enig i mye av det du sier, men uenig i din konklusjon om hva mobbing er. Hva om en elev blir mobbet så mye at de må flytte. Vil da ny mobbing opå en ny skole være en enkelt hendelse, eller må man se det i sammenheng med det som har skjedd tidligere. Regner med at du er klar over at den eleven som har flyttet ikke visker ut sin historie når de flytter? De har faktisk den samme ballasten og er like "skjøre".

Helt enig. Men man blir ikke mobber før man vet eller burde visst at man har krenket andre (over tid). Når noen begynner å gråte bør man forstå at de er krenket, og man må endre atferd umiddelbart. Men ikke alle begynner å gråte. Noen biter tennene sammen, og sier ikke et ord.

Det er nettopp derfor det er så viktig å snakke med barn om hva som skjer når de gjør/sier "stygge" ting til hverandre. Forklare at når de sier gjør sånn så kan den personen de gjør det mot få så vondt inni seg som det barnet fikk, og relatere det til en episode som ens eget barn har opplevd som sårt/vondt osv. Da får de et forhold til hva som skjer når de oppfører seg sånn og kan med enkel logikk skjønne at man ikke må gjøre det.

Absolutt, praktiserer det etter beste evne:)

Jeg synes dette er en fornuftig tilnærming. Jeg ville personlig brukt store ord og sagt direkte at jeg hadde gått til pressen om de ikke tok affære.

Det er ikke formidlende for skolen at det er en elev som vilkårlig går rundt å lager ugang. Alle barn har rett til en trygg og sikker skolevei og skole med tanke på mobbing. Stå på og ikke gi deg

Godt sagt!
Og empati er noe man bør drypp-lære barna sine hele veien så godt man klarer.

Det skremmer meg at det kan virke som at voksne folk her inne legitimerer bruk av vold mot barn eller barn seg i mellom. Å stripse barn?! Hva i alle dager?

Uansett. Dersom det skjer mobbing fortjener rektor å bli snakket tydelig til gjennom møter, krav og evt. presse. Utover det liker jeg at folk er engasjert. Jeg har ikke så mye å bidra med ut over at jeg håper folk tar seg en bolle og slår ned på mobbing. Alltid.

Siden det er så mange engasjerte folk her legger jeg med et par linker for de som er interesserte:

Opplæringsloven (§9a som er mest relevant her)
http://lovdata.no/lov/1998-07-17-61

Manifest mot mobbing: Gir en kortfattet definisjon av hva mobbing er: http://www.regjeringen.no/upload/KD/Vedlegg/Grunnskole/Manifest_mot_mobbing2011_2014_hefte_web.pdf

http://www.mobbingiskolen.no/

Gammel, men lettleste. Mobbing blant barn og unge : informasjon og veiledning til foreldre, av Dan Olweus. http://www.nb.no/nbsok/nb/c8182f9b06c6302a97768b312dd5bd95.nbdigital?lang=no#0

I visse situasjoner er det legitimt å bruke makt - du har fått med deg det?

Hvis jeg tar en person på fersk gjerning i å banke opp barnet mitt, så vil jeg om nødvendig bruke så mye makt som skal til for at volden til å opphører - uavhengig av voldutøverens alder. Voldsutøveren bestemmer selv med sin reaksjon hvor mye makt jeg må bruke.

Dersom dette er en mobber, som til tross for at man har flere ganger har forsøkt å få vedkommende til å stoppe, synes jeg det er en helt grei løsning å stripse voldsforbryteren fast og tilkalle politiet. Jeg skjønner ikke hvorfor du har et problem med det.

Straffeloven § 18. Nødverge
En handling som ellers ville være straffbar, er lovlig når den
a) blir foretatt for å avverge et ulovlig angrep,
b) ikke går lenger enn nødvendig, og
c) ikke går åpenbart ut over hva som er forsvarlig under hensyn til hvor farlig angrepet er, hva slags interesse som angrepet krenker, og angriperens skyld.
Regelen i første ledd gjelder tilsvarende for den som iverksetter en lovlig pågripelse eller søker å hindre at noen unndrar seg varetektsfengsling eller gjennomføring av frihetsstraff

Nå har jeg lest hele tråden og må si jeg blir litt overrasket over reaksjonsmønsteret til deg. Du snakker om å fotfølge (trakassere) en 11-12 åring over flere dager og så gå veldig fysisk til verks mot vedkommende. Du unnskylder deg med at du gir han valget mellom å stoppe og mobbe eller føle din fysiske vrede. Hvor langt er du villig til å gå hvis han ikke stopper , men går på deg/ungen din uansett?

Tilslutt må jeg jo si at å henvise til nødverge som en voksen mann mot ett barn trolig nok er ett langskudd, skulle likt å se saken hvor en mann har brukt vold for å stoppe en unge har blitt frikjent. Og ja, jeg så saken som er linket inn tidligere i tråden, men det er ganske stor forskjell på en 11-12 åring og en på 15.

Men jeg har ikke snakket om å bruke vold. Jeg har snakket om hva jeg i aller ytterste konsekvens vil gjøre for å hindre at noen plager barnet mitt. Mest sannsynlig vil det stoppe lenge før det, gjennom samtaler med vedkommende og foreldrene.


Les hva jeg skriver. Ikke gjett på hva jeg mener.

Jeg har ikke gjetttet på hva du mener, det er du selv som skriver om å bruke makt og å stripse fast unger mens du ringer politiet. Du kan godt få lov å forklare meg hvordan du har tenkt å få stripset fast en 11-12 åring som yter motstand uten at du må bruke maktmidler som bikker over til vold.

Du kan kanskje også svare på spørsmålet mitt om hvor langt du er villig til å gå?

Fysiske reaksjoner vil kun bli brukt i en situasjon det er eneste utvei. Hvor langt jeg er villig til å gå er definert som "den ikke-straffbare handlingen som er så ubehagelig for mobberen at han slutter. "

Dersom jeg pågriper en voldsforbryter, så kan det godt hende at jeg må bruke vold, ja. Det har jeg lov til. Skal jeg heller stå og se på at noen banker opp barnet mitt?

Å påberope nødverge virker lite troverdig hvis den er planlagt på forhånd.
Eller går du vanligvis rundt med strips på deg, sånn i tilfelle du skal pågripe noen?

Ellers tror jeg folk snakker litt forbi hverandre her. Du skriver om voldsforbrytere og politisaker. Jeg tror andre her har barneskolebarn i tankene når de skriver om mobbing.

En 11-12 åring er som kjent under den kriminelle lavalder i Norge og vil vel ikke bli benevnt voldsforbryter, men mener selvsagt ikke at man se på at noen banker opp unger, hverken egne eller andres. Da mener jeg at man har plikt til å gå mellom og stoppe det.

Men du er usedvanlig lite presis i din beskrivelse av hvor langt du er villig til å gå, "den ikke-straffbare handlingen som er så ubehagelig for mobberen at han slutter. " Misunner deg som i en slik situasjon klarer å tenke på hva som er innenfor lovens bokstav.

Så vidt jeg vet kan en 12-åring hverken varetektsfengsles eller straffes i Norge, så da gjelder ikke bestemmelsen om pågripelse. Forøvrig lurer jeg på hvilken situasjon man har havnet i hvis ikke det å ta sitt eget barn ut av situasjonen vil være en bedre løsning enn å bruke vold overfor et annet barn.

En forbryter er en som bryter loven. Fordi om en fjortenårig forbryter ikke kan straffes, er han likefullt forbryter.

Nødrettsparagrafen er veldig grei her. Den mildeste ellers straffbare handling for å løse situasjonen, er ikke straffbar. Da er det bare å begynne et sted og så eskalere til det løser seg.

Legg merke til ordet "eller". Hvordan kan det ha seg at vektere lovlig kan pågripe butikktyver under den kriminelle lavalder?

Tror du ville blitt overrasket over hvor lite grei nødrettsparagrafen er hvis det var barn involvert.

Mulig jeg driter meg ut og du bare kødder, men velger å tro du er seriøs....

Når man er barn er det mye man gjør og tenker annerledes enn som voksen. Om man husker tilbake til sin egen barndom vet man jo at det ikke er barn av mobbere som nødvendigvis blir mobbere og man kan vokse opp til en bli en bra mann/dame, selv om ikke alt man gjorde som barn var like bra.

Du snakker om å eskalere opp maktbruken i en situasjon mellom 2 unger, løsningen som er nevnt ovenfor her om å ta egen unge ut av situasjonen må jo være den beste løsningen for alle partene der og da. Så får man heller rulle ut "artelleriet" med møter, aviser, enkeltvedtak osv etterpå. Å måtte bli fysisk mot en unge på 11-12 er for meg et nederlag.

Fortell gjerne litt om det.