Etikette i skogen

Var ute og sykla med en kompis denne uka. Et godt stykke ute i skogen gikk girveksleren til kompisen inn hjulet. Eiker, girveksler og kjede spruta som en vanlig dag på jobben for Ron Jeremy. Etter ca en halvtimes jobbing, fikk vi hjulet til å rulle slik at han kunne sparke seg hjem. (Heldigvis ikke alt for langt fra grus så han kom seg hjem omtrent like fort som meg som sykla sti.)
Og her kommer vi til poenget. Hva er etiketten i disse tilfellene? Det er ikke førstegangen jeg har vært i denne situasjonen og blir sikkert ikke siste. Når alt som kan gjøres for å fikse utstyret er gjort kan man da si farvel og sykle videre på turen sin eller avbryte turen og slå følge hjemover? Jeg har valgt det første hver gang (vi snakker om materielle skader selvsagt!) og har heller ikke forventet at noen skal avbryte sin tur de gangene det er skjedd med meg. Men alikevel har jeg en nummen føleses at jeg ikke følger etiketten her...?

Det kommer helt an på hvem du er og hvem han er. Hvis du er småbarnspappa og dette er den ene langturen du har mulighet til å ta hver uke så er det en selvfølge at kompisen lar deg sykle videre. Hvis kompisen ble lurt ut på tur av deg og ellers ikke er så mye ute på tur mens du sykler hver dag så er det fint hvis du hjelper ham helt hjem, med en hånd på ryggen bortover flata f eks.

He he.. Er i kategori 1, småbarnspappa med tidsbegrensninger. Denne gangen syklet jeg hjem for å rekke kveldsgrøten. Er nok der akkurat nå at jeg unngår i det lengste å sykle med nybegynnere. Her er effektivitet alfa omega. Så kategori 2 blir det nok en stund til at jeg vil havne i.

Enig med Dan.

Du har full forståelse fra meg (enten sover man ikke eller så er en eller annen syk eller vondt i viljen)...

Jeg hadde utvilsomt ventet, og nok blitt litt (stilltiende) sur dersom jeg ikke hadde blitt ventet på, hvis jeg først var ute på stitur med en kompis. ...Men det er meg.

Du hjelper til så kompisen kommer seg hjem, og så tar du turen videre når du vet at han er på god vei hjem uten fare for liv og helse. Med mindre kompisen din er et barn.

Enig med Baronen. Voksne folk som kun har skadet sykkelen trenger ingen til å følge dem hjem kun for moralsk støtte.

Stein: leste du helt rett? Siden du skriver "ventet"?

Jeg sykler videre, ingen som setter pris å ødelegge turen for andre heller
Om man er langt til skogs, så sykler man hjem og henter bilen om det snakk om flere timers gåing

Ja. ventet => "syklet sammen med han tilbake", da.

Kommer jo litt an på fokuset, da. Jeg er på leke-/kosetur når jeg sykler i skogen. Er man ute for å trene, er jo saken litt annerledes.

Ja selvsagt. I Oslomarka er det jo dårlig access med bil, så er man langt til skogs så er det langt hjem også. Kommer man seg til en bilvei så er det ikke lenge til at neste buss hjem passerer.

Drar du ut på tur med en kompis;
for turens del ?
for å dra på tur med en kompis ?
for å være sammen med en kompis ?

drar du ut med en kompis, bestevenn, treningskompis, en i klubben, en du knapt kjenner ?

Hvis jeg hadde vært i en slik situsjon som du nevner - med en god venn - så hadde jeg slått følge hjem. Hvis det hadde vært med en mer perifer bekjent hadde jeg gjort som deg....hva hadde du forventet av en kompis?

Overlater aldri noen til ulvene, uansett årsak. Vi drar på tur i sammen, og tar utfordringene som dukker opp i sammen. Jeg får ikke syklet så mye som jeg ønsker, men ingen enkelttur er så viktig at jeg ikke har råd til en avbrutt tur i ny og ne. Kjedelig med avbrutt tur, men enda kjedeligere med avbrutt tur + ødelagt sykkel. Jeg sykler med folk fordi det er sosialt, så da blir gåturen hjem en skravletur i marka. Kan jo brukes til å diskutere hvilke nye deler man skal gå for. Eller ny sykkel. Eller andre essensielle spørsmål.

Jeg har hittil stort sett avbrutt turen og slått følge med den havarerte. Ikke fordi jeg mener at vedkommende trengte hjelp, men for å være hyggelig med en god venn.

Jeg forventer ikke det samme av andre, og synes at alle avgjørelser er ok så lenge det ikke "står om liv".

Jeg slo ikke følge med naboen som havnet i bekken 500 m hjemmefra (på tur ut). Han klarte faktisk kunststykket å falle i bekken/elva 2 ganger i løpet av 3 minutter. Siden dette var sent på høsten, og tempen var ned mot 0, dro han hjem. Han fikk sykle de 2 minuttene alene:)

Spørs hvor langt det er hjem, og hva du kan bidra med.

Er det langt til skogs og du kan dytte han hjem så han sparer en time, eller er det bare snakk om selskap, og han triller/går hjem like fort uten deg?

Enig med mange her. En sykkeltur med venner er som en middag med venner: jeg gjør det ikke fordi jeg er så forbanna sulten, men for å ha noe å holde på med mens man slår av en prat. Sykkelturer blir det altids mulighet til senere.

Egentlig enig med alle her. Men konklusjonen må være at det ikke finnes en klar etikette, men heller en situasjonsbetinget vurdering gjort ved hvert enkelt tilfelle.

QFT

Dette er ikke en "etikette i skogen", men en "etikette til kompisen" egentlig.

I slutten av september var vi i Livigno for å sykle sti. Etter stadige havari for Whyte-sykkelen til en god kompis fikk han det ultimate tekniske problemet rett før en 1100 hm nedkjøring fra Bernina-passet til Poschiavo. Planen vår var å sykle ned og ta toget opp igjen til bilen.



Først lo vi godt som kompiser gjør, og tok så masse bilder. Etter å ha hjulpet til med å spjelke bruddet med noen metallbiter og elektrikertape, ble vår venn sendt tilbake til bilen (ca halvtime rolig sykling, en time hvis han måtte gå). Han hentet oss i byen vi skulle til, og vi kom frem samtidig.



For to av oss, å la være å kjøre denne nedkjøringen fordi en sykkel havarerte var aldri en tanke som slo oss engang. Hadde vi kun vært to i utgangspunktet hadde det vært noe helt annet, da med tanke på egen sikkerhet - jeg hadde ikke kjørt ned der alene og risikert å bli liggende med en eller annen brukket vital kroppsdel.
Trist stemning da Frodolini satte snuten hjemover, forøvrig. Hele historien kan leses på Ånnasklubben sin blogg om det skulle være interessant: http://www.xn--nnas-poa.no/?p=1445

We ride together, we die together. Bad boys for life ?

Jeg er mest enig med Dan her tror jeg.

Jeg følger med kompisen hjem ja.
Et tilfelle er der jeg og en kompis drev pushbike opp til Geitfjellet i Trondheim, hvor han knakk en bolt i ramma på første turen, som vi ikke merket før vi stod på toppen igjen 2 turen.
Da trillet/gikk jeg ned med han samme vei som vi gikk opp.

Vil påstå at 99% av turene mine er for det sosiale, og ikke nødvendigvis for antall kilometer.

Enda en stemme til Dan herfra.

Dersom det er meg det skjer noe med så ville jeg nok funnet en liten trøst i at kompis i alle fall fikk en fin tur.

Greit å gå for seg selv og forbanne alt som er for dårlig, og fordele skyld for at det ble som det ble. Og planlegge laaaaaaange innlegg om hvor ræva elendig dette giret er som ikke en gang tåler en par runder rundt i hjulet. Og hvordan i helvete kan et girøre koste flere hundre kroner????

Enig med Dan, og alle de som er enige med Dan.