Spilletid for enkeltspillere i dagens barnefotball

Barnefotball går etter egen erfaring helt fint frem til noen foreldre tar initiativ til topping av lag. Nå er ikke jeg i mot topping av lag når guttene/jentene kommer opp i 10-11 års alderen, men det må skje ryddig.

Eldstemann spilte med en herlig gjeng med både trenere og spillere frem til noen foreldre på de andre lagene syntes vi hadde det for bra. Da ble lagene blandet, og alt ble bare tull. Når man så skulle dele etter «kvalitet» ble det enda verre. Det største problemet her er mangel på kommunikasjon. Førstelaget kjører ekstratreninger som liksom er åpne for alle, men alle får ikke beskjed om tidene. Førstelaget deltar delvis i hemmelighet på turneringer de andre ikke får forespørsel om å være med på. Man «låner» de beste fra lag 2&3, men er ikke åpen på det. I tillegg tok man ut alle 4 keeperne til førstelaget slik at lag 2&3 måtte lære opp nye keepere. Resultatet er dårlige resultater for lag 2&3 (men også for lag 1), hvisking, tisking, misunnelse og skuffelse hos de som ikke vurderes som gode nok. Enden på visa er at flere og flere gir seg, og spesielt trenerne på førstelaget ser ikke at det er et problem. Gutta her er blitt 12-13 år.

Da fikk jeg sagt det

Men når det gjelder spilletid så er det stoppeklokkeprinsippet som gjelder delvis fremdeles. Meget god stemning på sidelinja blant foreldrene er det også. Nå gjelder dette «eget» lag. Var på knøttecup med yngste dattera og der står vi flere foreldre og ser på 5-6 år gamle gutter fra VIF og LSK som bevisst filmer, dytter, spenner bein og holder på uten at treneren tar tak i det. Ikke greit i min verden da dette er noe så små gutter må ha blitt oppfordret til å holde på med.

Et tips! Guttungens trenere var de første årene ikke klar over at det eksisterer divisjoner i områder med mange lag. Disse divisjonene er nivådelt, men man melder på etter egen tro på laget. Tok noen år før de fant ut av dette og gutta begynte å vinne kamper. Mye stygge tap med tosifret antall mål i starten.

Dette hadde jeg også tenkt å prøve med 5-åringen, men jeg lurer på hvordan jeg skal få ham med opp til starten av Snaken 1. Han kommer garantert ikke til å gidde å tråkke opp Fjellseterveien

Noen unger er ambisiøse fra seksårsalderen og vil bli gode, lære triks og teknikk osv. Andre vil helst bare være der de andre i klassen er. Utfordringen er å få "koserne" til å synes det er gøy å bli flinkere og vise dem at treningen gir resultater. Stadig oppmuntring og spilletid er helt nødvendig, samtidig som de beste også må lov til å utvikle seg.

Jeg hjelper til som trener på to lag med syvåringer og prøver så godt jeg kan å legge opp treningen slik at alle kan være med OG bli bedre. Ofte med fokus på samspill (pasninger, veggspill, innkast/mottak osv.) Individuell dribling er noe de ivrige driver med utenom uansett.

Jeg er også ute på banen når vi spiller "kamp" på trening, slik at jeg kan gi alle individuelle tilbakemeldinger om posisjonering, pasningsmuligheter og utspill. Noen enkle grunnregler rydder unna mange "feil" som kan gjøre de svake engstelige, sånn som "utspill fra keeper alltid ut til siden, ikke midt foran mål", "innkast alltid fremover på banen", "ikke pasninger på tvers foran eget mål" osv. Dette kan godt gjøres på en måte som ungene setter pris på, uten at man blir en brøleape.

Litt på siden, denne diskusjonen, men det må vi vel kunne tillate oss:)

Jeg har brukt 4 forskjellige metoder når vi sykler i marka:
- Kjøre bil til toppen, sykle ned med mini, "levere han hjemme", sykle opp og hente bil igjen
- Få noen til å kjøre oss til toppen
- Ta en runde i marka, der jeg dytter han i de lange motbakkene. Blir det for bratt, må vi av og pushbike. Blir det enda brattere, må jeg ta begge syklene. Blir han sliten, må jeg skyve egen sykkel og gi han en dytt i ryggen mens han sitter og tester bremsene på sin egen sykkel:) "Sje pappa, æ sleive i oppoverbakke!"
- Sette begge gutta i sykkelvogn, tråkke opp bakkene, la størstemann hoppe ut av vogna og sette seg på egen sykkel på toppen (det er utrolig hvor smale stier man klarer å sykle med sykkelvogn, hvis man bare vil det sterkt nok..). Da får også 2-åringen blitt med på sykkeltur, og begge gutta er strålende fornøyd med egen innsats.

Selv om man kanskje er motstander av å kjøre inn i marka for å sykle, anbefaler jeg absolutt de to første alternativene! Jeg synes ikke det er "juks" at 4-5-åringer får 2-300 høydemeter gratis. Det blir masse sykling, godt humør, litt tråkking i ny og ne, iskrem på Narvesen på butikksenteret når man kommer ned, god stemning:)

Snaken 1, 2 og 3 + den fra Baklidammen til Theisendammen er perfekte stier for småtassene. Masse flyt, små drop (10 cm), overkommelige røtter, passelig helning 99 % av veien. I tillegg møter man ganske mange folk, så tassen lærer seg hvordan man oppfører seg i møte med turgåere, hunder osv.

Det anbefales virkelig å prøve disse stiene, selv med små barn. Det er imidlertid ganske sannsynlig at det vil bli et velt eller to...

Ryddighet er nok et stikkord, ja. Det blir jo helt feil når ting skjer i det "skjulte" (i hermetegn, fordi alle får det med seg likevel, bare litt for sent).

For min del kan de gjerne ha et lag med bortimot toppidrettssating fra 10-årsalderen, hvis det er det barna, trenere og foreldre vil (og har blitt enige om). Jeg har hørt mange historier som minner om din, og det var noe av bakgrunnen for at jeg startet denne tråden. Jeg synes det er trist at enkelte kan synes det er en god ide å ha en skjult agenda når man driver barnefotball. Synes man at det er grunn til å ha et førstelag med resultatfokus, så bør man jaggu ha mot til å si det høyt, og også kunne argumentere for det. Da er det helt greit.

Idrettsforbundets bestemmelser om barneidrett skal følges av alle, det er ikke opp til trener eller lagleder.
Det kan heller ikke søkes om disp. fra disse.
Særforbund har også utarbeidet bestemmelser om hvordan reglene skal oppfylles i praksis i de aldersbestemte klasser.
Jeg kjenner ikke til foppall spesiellt men innen ishockey er dette reglementet detaljert og håndheves knallhardt fra forbundet/kretsen, det skjer ikke sjelden at trener/lagleder bøtelegges ved f.eks. topping av lag.
En trener i vår klubb fikk i fjor en personlig bot på 10000 kr. for feil bytte under en kamp.

Samme i barnefotball, ligger ute på forbundets sider.

Jeg har rett og slett ikke råd til å betale 5-sifrede beløp for å få lov til å stå på sidelinjen i 18 minutter. "Der røyk sommerferien gutter, pappa gjorde feil bytte.."

En trail gator fungerar perfekt på den typen turer.

Synes dere at dette er en god løsning? Jeg sier ikke at det ikke er det, jeg spør.

Hvordan reagerer de som blir bøtelagt? Er det 1 overtredelse og bot i postkassa, eller får man advarsler? Hvis det skjer "ikke sjelden" som du sier, ville jeg som forelder kviet meg for å bidra, i frykt for å tråkke i salaten og ødelegge hele familiebudsjettet.

Hvilken feil var det som ble gjort og i hvilken idrettsgren? Gjaldt det en frivillig trener eller en ansatt trener? Uansett så må det være ganske alvorlig brudd på regler for at bøter i denne størrelsen blir brukt, og høres rart ut om det 'bare' var et feil bytte.

Når jeg googler litt, ser jeg at de i ishockey kan ilegge bøter til klubb, lagleder eller trener på opptil 50.000. Arrester meg gjerne hvis jeg tar feil, men 50K er mye penger i min verden.

Edit: Barneidrett, ja..

Mine barn har spilt ballspill og gått på ski, men det var ikke før de begynte med sykling at jeg fikk høre om bøter.

Jeg vet. Vurderer å skaffe en.

Jeg synes ikke bøter hører hjemme i barne-/amatøridretten.Selvsagt trenger man å irettesette og korrigere uønsket opptreden, men bøter synes jeg bare blir dumt.

Jeg lurer litt på om det er noe poeng med en "toppidrettssatsing" fra 10 års alder, og lurer litt på om man kan si at barna er med på å bestemme det?

Kommer an på hvem du spør og hvilken idrett du skal bli god i.

http://www.idrett.no/tema/barneidrett/bestemmelserogrettigheter/barnerettigheter/Sider/default.aspx

http://www.idrett.no/tema/barneidrett/bestemmelserogrettigheter/barnebestemmelser/Sider/default.aspx
'
http://www.idrett.no/Documents/Barneidrettsbestemmelsene_Utfyllende_kommentarer_u_kommentarfelt.pdf

For å bli super god er det nok nødvendig i mange idretter, men kan det være sånn at basisegenskaper er viktigere enn spesialisering i den alderen og at man nødvendigvis ikke trenger å nå toppen som 17 åring, men at man kan nå toppen som 25 åring? Ser man det sånn kan man faktisk holde leken og moroa i barneidretten lengre...

I barnehockey er det slik at alle skal spille like mye, uansett.
Det er ikke flyvende bytter slik som i hockey for ungdom og voksne, men det gis et signal i en sirene og hele rekka skal bytte på likt, dette er ikke vanskelig å forholde seg til og som forelder synes jeg det er en fin ordning.
Ved skader osv. som gjør det nødvendig å bytte en spiller skal neste mann som sitter på benken utpå.

At det reageres på gjentatte bevisste brudd på denne regelen synes jeg er fint, bøter og størrelsesorden på disse synes jeg er i overkant, men sånn er det altså.

I ishockey så er det sjelden at treneren er en "tilfeldig pappa" som har meldt seg frivillig, i hverfall i vår klubb er dette meget kompetente folk med trenerutdannelse.
Det er ikke sånn at man risikerer en bot ved et uhell men heller slik at forbundet kanskje ser seg lei av at samme person bryter reglene.

I en del idretter (ikke nødvendigvis ballspill) så er 25 alt for sent. Feks Moto Cross så blir de i USA tatt ut av skolen allerde fra 7års alderen for å kunne få kjørt nok motorsykkel. Så alt kommer ann på idretten.

Dessverre trur jeg at i de idrettene som er store så vil man som nordmann ikke ha kjangs til å nå opp om 10-15 år. Enkelt og greit fordi det er så mange som er villig til å ofre så hinsides mye for å bli best. Og i en del andre land så spiller det ingen rolle om 1000 av 1001 talenter i en idrett blir borte så lenge 1 blir god. Mens i Norge så må alle som er talent tas vare på og ikke kjøres for hardt.

Alle idretter går "videre" og lærer av andre idretter. Og det er mer enn nok gale foreldre rundt omkring. Og i mange tilfeller så må man nesten bli sett på som en gal pappa om man skal nå opp i store idretter. Dessverre kommer det bare å bli mer og mer av dette.

Selv syntes jeg det er noe dritt for at jeg syntes det skal være morsomt å drive med idrett til en viss alder. Men er redd dette kommer til å bli mer og mer borte. Er greit vi har bra bestemmelse i Norge, men på sikt kommer de til å gjøre at vi ikke har noen bra i verdensidretter.

Det er ingen tvil om at det er tøft i mange land, og at noen idretter krever ekstremt mye. Synes eksempelet med Moto Cross illustrerer utfordringen eller problemet om du vil. Lurer bare litt på hvordan man skal klare å motivere seg når man kanskje har lagt ned over 10 000 treningstimer før man kanskje har fylt 14 år? Kan jo ikke være lett å holde på motivasjonen.

Jeg tror at bare man prater høyt og sannferdig om slike ting, så er det stor sjanse for at debatten vil forhindre at ting farer helt galt av sted. Det var den tanken som lå bak mitt innlegg ("de må gjerne ha toppidrettssatsing for min del, bare de snakker åpent om det", eller noe sånt). Hvis man er åpen om hva man driver med, så kan hvem som helst gripe inn eller melde fra dersom man er på ville veier. (Skolen, barnevernet, naboer, venner, medspillere, konkurrenter, kona di, forbundet, idrettskretsen, idrettslaget osv).

Kanskje sant. Tror allikevel at mye satsing for tidlig ikke er initiert av barna selv men heller tilrettelagt av foreldre evt. idrettsledere som har spottet et talent. I dagens samfunn tror jeg og man må se viktigheten av at flest mulig holder på lengst mulig. Både for å få mer bredde i toppen, men også for noe så generelt som folkehelsen. Pluss at det er viktig å ha det moro. Forsvinner leken blir det plutselig en dag gørr kjedelig.

Og da er du forhåpentligvis på plass, og bidrar med dine synspunkter omkring det på en saklig, positiv og nyansert måte. Det vet jeg at du er i stand til, ut fra hvordan du fremstår her på forumet. Dersom ting hadde skjedd i det skjulte, hadde du måttet "avsløre ugjerningen" først, og konfrontere dem som er ansvarlige. Da hadde du hatt en litt vanskeligere jobb.. Dersom man er åpen og ærlig, vil forhåpentligvis minst 1 av de involverte tenke på barnas ve og vel. Og hvis den ene synes at opplegget er helt i strid med alle retningslinjer, kan han ta det opp med klubb, forbund, lag eller hva det nå måtte være.

Edit: Det blir litt som å diskriminere enkelte grupper på jobben. Hvis man gjør det i det "skjulte", vil likevel alle merke det. Alle vet det, men det blir vanskelig å påvise/avsløre. Dersom sjefen sier "fra nå av får ingen kvinner lov til å ta viktige beslutninger", vil antakeligvis noen ordne opp.

For ordens skyld: Jeg er i det store og hele enig med deg. Det var derfor jeg startet denne tråden.

Dette med tidspunkt for elitesatsing er helt forskjellig fra idrett til idrett.
Jeg har to barn som driver idrett, en gutt som spiller ishockey og en jente som driver med kunstløp.
Disse idrettenes satsningstidspunkt er svært forskjellig til tross for at de begge utføres på is.
I kunstløp er det tidlig satsing som gjelder, alle vet det og alle aksepterer det på et vis, det er viktig å starte så tidlig som overhodet mulig, det sier seg selv når verdens beste kunstløper er for ung til å delta i OL, under 15.
Det triste med dette er at nesten alle som begynner slutter før de er 14.

Hockey er en idrett som de fleste andre idretter hvor man har mye bedre tid, ihverfall burde ha.
Et nøkkelord i barneidrett mener jeg er Tålmodighet, spesielt hos foreldre. Det virker på meg som om alle har hastverk med å oppnå gode resultater for ungene, det er om å gjøre å vinne mest mulig i ung alder. Hvem er det viktig for? Ihvertfall ikke barna.

La barn trene så mye de orker, gjerne så tidlig som mulig, men sørg for at det er på deres premisser. Idretten skal være barnas greie og ikke de voksne sin.
Kjør dem til trening og hold kjeft i bilen hjem.

Nettside som tar opp noen viktige ting rundt barneidrett: www.changingthegameproject.com

Jeg har en far som har kjørt meg på trening (bortimot) 7 dager i uka i mange år, helt fram til jeg ble gammel nok til å kjøre selv. Det kunne bli flere ganger om dagen, også. Han har også kjørt landet rundt for at jeg skulle få delta på samlinger og konkurranser, mange ganger i året. Han har aldri lagt seg borti resultater, utførelse, trening, taktikk eller noe som helst. Men han var leder i idrettslaget, og førstemann inn og sistemann ut av hver eneste dugnad.

Jeg har aldri blitt presset til å gjøre noe som helst, og måtte betale halvparten av alt idrettsutstyr jeg kjøpte selv, for å bevise at jeg virkelig ønsket. Men jeg har fått lov til å trene så mye jeg selv ville, og det var vesentlig mer enn noen andre i min klasse på skolen.

Jeg har ALDRI hørt mine foreldre kjefte på konkurrenter, lagledere, trenere, tilskuere eller dommere.

Dette har jeg tenkt å ta med meg videre, når mine egne barn blir så gamle at de driver med organisert idrett (hvis de vil). Jeg vil aldri nå min far til anklene en gang når det gjelder arbeidskapasitet, men jeg skal gjøre så godt jeg kan.

Absolutt ikke uenig. Kona er lagleder på ballspillaget til jr., og jeg håper det er med på at jeg kan påvirke indirekte i alle fall. Håper og tror foreldrene er litt bedre enn de var når jeg var ung. Husker spesielt en episode fra håndball banen. Da skrek faren til en av mine medspillere følgende når sønnen skulle ta straffe på en god keeper: Skyt han i trynet ........ (utelater navnet). Sønnen var til info fullt utviklet med helskjegg i 16 års alderen og hadde nesten skuddarm som en senior. Ene og alene for å gjøre keeperen skuddredd.

Din far har tydeligvis gjort ting riktig, akkurat slik som min far gjorde og som de fleste foreldre innen idretten gjør, og slik jeg prøver å gjøre for mine barn.
Men det er et faktum at barn slutter tidligere og tidligere med idrett, (og 43% dropper ut av videregående men det er en annen sak).
Hvis du leser på nettsiden jeg linker til står det at 70% slutter med sport før de er 13 år i USA.
Hva skyldes dette om ikke de voksne?