Bortmobbing av nye forum-medlemmer

Definisjonen av mobbing er vel et side-/blindspor i denne tråden, Raskall sier ganske tidlig at det nok ikke var optimalt valg av ord. Om man synes det er interessant å diskutere mobbing så skal ikke jeg hindre noen i det, men intensjonen med denne tråden var vel å sette fokus på hvordan vi møter hverandre, hvordan vi kommuniserer, her på forumet. Så lenge debattantene ikke glemmer dette oppi alle sidesporene så kommer det kanskje noe fruktbart ut av denne tråden. Og det gjelder ikke bare den ene siden i denne diskusjonen.

Du har en glimrende anledning til å hjelpe til med at diskusjonen konvergerer mot en konklusjon her, altså =)

Jeg sliter med å finne ut hva du prøver å si. Er du enig med definisjonen av mobbing eller er du uenig i at noen faktisk har følt seg mobbet?

Jeg må presisere igjen at jeg ikke har sagt at noen driver med mobbing på forumet annet enn i hypotetiske situasjoner, og da er deg jeg som er mobberen.

Hvis eleven føler at karakterene ikke er satt på grunnlag av evner i faget så vil følelsen av mobbing være helt reell.

Oh giid. Ok, jeg skal holde kjeft med mine definisjoner og la de voksne "debattere" videre på de "riktige" temaer. Beklager så mye det enorme sidesporet

Man kan jo gjerne føle seg mobbet, men det er vel ikke dermed sagt at handlingene er mobbing? Det kan vel som påpekt også over være snakk om
- at noen er svært hårsåre, og tar seg nær av omtrent hva som helst
- misforståelse av det som er sagt eller gjort (også uten at det er avsenders feil)
- at man drar frem mobbekortet i mangel av argumenter, enten for å dra oppmerksomheten bort fra temaet, for å avvæpne avsender eller for å få andre til å oppfatte avsenders argumeter som av liten verdi fordi de kommer fra en mobber

Jeg mener at det ikke er opp til noen i enhver situasjon å kunne definere seg selv som mobbet, og det er vel derfor at både skoleverket og arbeidstilsynet har satt noen kriterier for å kunne kalle det mobbing.

Følelsen av mobbing er vel reell, men handlingene er ikke nødvendigvis mobbing. Det kan jo være elevens følelser som er basert på feiloppfatninger av sine egne evner?

Jeg sitter på jobb og min mulighet til å ta meg av deg er derfor ikke konstant.

Kan man bli mobbet uten at noen mobber? Det er klart at dette kan være forårsaket av en feiloppfatning av egne evner, men da er læreren ansvarlig for å rette opp i den feilen på en eller annen måte. Det spiller liten rolle for eleven hvorfor det er en oppfatning av at karakterene er satt på feil grunnlag. Eleven føler seg mobbet av læreren uansett.

Det var et dårlig moteksempel av to grunner. Det ene er at man neppe klyper noen av mistak. Det andre er at det ikke finnes noen grunn til å benekte at den andre kan ha følt smerte av det (hvis man er over syv år gammel).

Et mer relevant eksempel på en fysisk tilsvarighet ville være at du av mistak tråkker meg på foten og jeg sier at det gjør vondt. Du ville vel neppe sagt at det umulig kan ha gjort vondt. Mest sannsynlig ville du sagt "unnskyld, det var ikke meningen" og jeg ville ha godtatt unnskyldningen. Hvis du derimot fortsetter å tråkke meg på foten, med et smil rundt munnen så ville jeg vel kanskje ha tatt det som mobbing (eller erting).

+1

Igjen, jeg snakker om følelsen av å bli mobbet, ikke at man prøver å komme seg ut av en situasjon ved å gjøre seg til offer for mobbing uten at man egentlig føler seg mobbet.

Det forutsetter jo først at eleven tilkjennegir at denne føler seg mobbet. Læreren vil jo sjelden kunne vite det ut fra handlingen.
Og det eneste læreren i et slikt tilfelle kan gjøre er å forklare fakta om man føler at karakterene er korrekt satt.

Og om eleven etter en forklaring (og kanskje etter å ha fått avslag på en klage) fremdeles føler seg mobbet? Hva da? Er det fremdeles lærerens ansvar, eller bør man kanskje innse at ikke alt som er følt mobbing faktisk er mobbing, men at det kanskje kan bero på dårlig selvinnsikt?

Absolutt, jeg bare utbroderte litt videre.

Tja, hvis jeg vil få din oppmerksomhet og tar deg i armen kan jeg komme til å klype deg, ikke sant?


Begge argumentene dine forutsetter at fysisk smerte og emosjonell "smerte" ikke kan sammenlignes. Mine argumenter baserer seg på at mobbing påfører en person emosjonelle lidelser av en eller annen art. Da er eksempelet mitt perfekt fordi du nettopp bekreftet min definisjon.

Jo, men hvem sitt ansvar er det? Skal man alltid legge ansvaret over på avsender? Har ikke "offeret" også et ansvar for å eventuelt avklare de faktiske forhold? Og kan det ikke være at offeret faktisk tar feil, og for eksempel har dårlig selvinnsikt?

Jeg må visst bli flinkere til å vurdere hvordan det jeg sier oppfattes Dette var ikke rettet mot deg, selv om jeg ser hvordan det kan oppfattes slik, det var en kommentar til hvordan debatten har utviklet seg.

Det er mange elementer i eksempelet ditt som virker inn på om det er mobbing eller ikke, og eksempelet er bra. Det forekommer meg at det er derfor så mange elever hater skolen og lærerne. Lærer er myndighetspersoner med mye makt og ansvar, og elever som ikke forstår hvorfor lærere gjøre som de gjør kan ofte føle seg mobbet tror jeg. Jeg kan tenke meg at lærere ikke klarer å unngå at elever ikke kommer i situasjonen du beskriver i kortere eller lengre perioder. Det er like vel lærerens ansvar å rette på situasjonen slik at eleven ikke føler at karakterene er satt for å mobbe.

Ta den tiden du trenger. For å oppsummere så dreier det seg om fem relativt korte konversasjoner over en periode på fire år. Det tar deg fem minutter å lese igjennom dem og konkludere. Det tar du deg tid til hvis du er mann nok til å fronte fakta, og ikke en feiging som ikke står for det han sier.

Kan det ikke like gjerne være gjerningsmannen som har dårlig selvinnsikt? Blir situasjonen bedre for den som føler seg mobbet av at noen sier de er overfølsomme? Eller at de bare manipulerer situasjonen ved å påberope seg å være offer? Hvordan kan en person som virkelig føler seg mobbet få det bedre med mindre de som mobber, med vilje eller ikke, faktisk retter seg etter at en person føler seg mobbet?

Ansvaret er på den eller de som er ansvarlige for at en person føler seg mobbet.
Ansvaret ligger alltid på avsender hvis kommunikasjonen er så dårlig at noen føler seg mobbet.
Hvis noen føler seg mobbet så er de faktiske forhold at kommunikasjonen har vært for dårlig og må avklares av den som har kommunisert slik.
Hvis offeret føler seg mobbet og årsaken er dårlig selvinnsikt så er følelsen av å være mobbet fremdeles reell og offeret er ikke i stand til å gjøre noe med selvinnsikten. Det er gjerningspersonen sitt ansvar å kommunisere på en måte som fjerner mobbeaspektet og hjelper med selvinnsikten.

Nå vrir du deg unna. Saken er ikke om du svarer eller ikke. Saken er at du ordlegger deg på en måte som kan oppfattes som lett hoverende og bedrevitende. Blant annet ved å stille spørsmål ved nær sagt alt, vesentlig eller ei. Samtidig fremstår du ikke som direkte ydmyk når du bruker ord som ...eneste rette..., ...eneste fornuftige..., ...det er en forutsetning..., når du selv øser av dine subjektive meninger om temaet. Det er mulig temaet fremstår tindrende klart for deg, men for andre kan det hende verden fortoner seg litt annerledes. Det er slikt som skaper mangfold. Det er naturligvis lov å stille spørsmål hvis man undrer seg over noe, men din undring og spørsmålsstilling fremstår nok for enkelte som intet mer enn forsøk på å ta ethvert tema/spørsmål og knuse det til smuler. Minner litt om politiske diskusjoner der budskapet alltid drukner i bagateller. Derfor mener jeg at man skal forsøke å holde seg til sakens kjerne i starten slik at ikke den som først tar opp tråden føler seg tråkket på fra første sekund. Så får det heller være at det elegant eller uelegant sklir over i det komplette tøv før eller siden. Det får vi tåle.

Alltid? Uansett årsak?
En lærer vil jo alltid ha begrensede verktøy i sin jobb, og ut over å forklare eleven de faktiske forhold (noe som jeg faktisk kan tenke meg at i noen tilfeller kan forsterke følelsen av mobbing) er det jo lite læreren kan gjøre. Det vil jo alltid være noen som ikke vil innse.

Årsaken til at jeg stiller disse spørsmålene er at jeg er relativt lei av det jeg ser på som en økning i situasjoner hvor folk skal påbrope seg en offerrolle, og på den måten fraskrive seg ansvar for sin egen situasjon. Og det gjelder ikke bare når det gjelder påstått mobbing ...

Og hvis du bare tar meg litt hardt i armen og jeg oppfatter det som klyping, betyr jo ikke det at du er en mobber.


Hvorfor forutsetter de det? Jeg mener de definitivt er sammenlignbare. En uheldig armtaking blir til et ondskapsfullt klyp og et uheldig formulert argument blir til ondskapsfull mobbing.


Men forutsetter du fortsatt at man er mobbet bare man føler seg mobbet? Hvis man går alene i skogen og en fugl roper noe som vinden modulerer slik at det høres ut som "øy, feiten", er man da fortsatt mobbet hvis man tror det er et menneske som roper dette?

Her er det jeg mener du tar feil. Ikke i det at avsender ikke i mange tilfeller kan gjøre ting bedre, men i at avsender alltid har ansvar.

Folk har også et ansvar for sin egen situasjon, og om de oppfatter ting (som av almennheten oppfattes som OK) som mobbing så er det kanskje deres egne sosiale egenskaper det er noe feil med, ikke avsenderens.

Nei. Dette er ikke en naturlov og man blir ikke kvitt mobbingsproblemet ved å gjenta det.


Nei. Dette er ikke en naturlov og man blir ikke kvitt mobbingsproblemet ved å gjenta det.


Språkbruken din viser jo at du har bestemt deg for at den som gjør noe som får noen til å føle seg mobbet er en mobber, uansett hvor tilfeldig og misforstått det kan være, når du bruker "gjerningsperson" som betegnelse på den som ikke når frem til den som føler seg mobbet.

Det var ikke med hensikt.


Det er jeg klar over. Spesielt de som ordlegger seg skråsikkert om ting som er kontroversielt eller som de ikke vet nok om, vil nok gjerne oppfatte det slik.




Dette er god input. Det skal jeg bli bedre på.

Ikke hvis det dreier seg om en spøkefugl.

OK, du påfører smerte og sier "beklager, det var ikke meningen". Det er greit. Så gjør du det igjen, og igjen, og igjen .......
Når er det mobbing? Det er mobbing fordi personen som er offer føler seg mobbet. Skjer det én gang kan man kalle det å være forulempet, med mindre man sier "du er så overfølsom", eller "du har så dårlig selvinnsikt", eller "jeg mener at det ikke er mobbing så derfor kan det ikke være mobbing". Når det gjelder fysisk smerte er det lett å se når det er mobbing. Når det er gjelder emosjonelle lidelser er det ikke så lett å se når det er mobbing. Derfor er det følelsen av å bli mobbet som er så viktig i definisjonen av mobbing.

Da er vi uenige.

Her er vi ute på et interessant sidespor. La oss si at jeg har en emosjonell lidelse (type paranoia feks) som gjør at jeg føler meg mobbet av det du faktisk har skrevet til meg på ts, noe ingen uten en tilsvarende diagnose, ville oppfatte som mobbing. Du vet ikke om diagnosen og jeg forteller deg ikke at jeg opplever det du skriver som mobbing. Du har altså svært små forutsetninger til å forstå at du oppfattes som mobbende. Er du da en mobber?