svenskt perspektiv på norsk mtb

Nå vet jeg at jeg forsvarer meg selv her, men;

Jeg tror du kan ta deg en tur i løypa på Skogly. Det er ikke mange meterene som kan kalles myr der, og mindre blir det hvert år. Løypa går i all hovedsak i helt alminnelig skogsbunn med røtter, og den tåler fint at det er litt fukt i lufta. Og løypa får masse skryt av ryttere som både er gode og dårlige teknisk. Og bedre skal den bli også.

Klart man kunne hatt bedre områder å ha løyper i (jeg savner blant annet noen bergknauser), men hvis man begynner å se litt rundt i byen så er det ikke mange stedene hvor man;
- kan lage bra løyper, og faktisk fikse noen artige elementer uten bråk
- har et klubbhus som man kan leie for en grei pris med kjøkken og dusj
- har parkering
- er relativt avsondret fra turgåere
- får lov til å arrangere ritt
- EDIT: Kan ha løyper som passer både de minste ungene og de meste tekniske gode seniorene.

Hadde man kunne arrangere ritt hvor som helst i Bymarka hadde det vært topp, men slik er ikke virkeligheten dessverre ikke.

Et annet problem (som jeg som svensk i Norge) har opplevd er at mange av de som har talent for kondisjonsidrett har trent massevis av langrenn og sykkel som kondisjonstrening for å bli bra på langrenn.
Så de er vanvittig sterke på landevei og grusvei, men så fort det blir litt terreng, mye svinger og bratte kneiker (helt vanlig lysløype) så er de ikke trent for det. Da er det ikke gøy å kjøre fordi de ikke er så gode som de er vant til. Det hjelper kanskje ikke når en gamling som jeg kjører fra dem på en tung alu-sykkel...
Det her gjelder de som er fra 18 til 22 og som har en treningsbakgrunn.
Når en satsing på terrengsykkel da betyr rundbane, som de ikke føler seg gode på, så gjør de noe annet.

Og det betyr at ungene må inn i idretten i tidlig alder, før de er 10 år.
Jeg har vært trener for unger i mange år, og det jeg ser er at de som dukker opp på trening når de har kommet i 13-14 årsalderen forsvinner raskt igjen. De klarer dessverre da ikke å holde følge med de som har holdt på en stund, og da er det ikke moro. Ikke er det moror å da ende opp i en gruppe med de som er hakket yngre heller.

Noen unntak er det naturligvis, men dette er dessverre regelen. Da er det mye enklere å henge med på landeveien, hvor kondisjon er hovedingrediensen.

Møter meg sjøl litt i døra i og med at jeg driver et maratonlag for "voksne". Men ønsker meg faktisk et par juniorer på laget. Problemet foreløbig er at det ikke vokser juniorer på trær i Tynsetomtådet

13-14års-alderen er da supert å begynne.

Jeg var benkesliter på ballspill-laget og middels god i badminton da jeg begynte med terrengsykling i 14-års alderen. Jeg har dog aldri vært på høyt internasjonalt nivå, men jeg tror ikke vi bør sette en så tidlig grense heller. Det er mange som ikke har funnet seg sjæl før de er 13-14. For mange bør terrengsykling også være et attraktivt alternativ til mainstream-sportene som langrenn og ballspill. Blir det for strukturert tidlig kan det likeså godt være det som skremmer ungdommen unna.
jeg syklet for det meste med jevnaldrende gjennom hele ungdomstiden, ingen trente oss. Vi syklet i skogen og lærte oss teknikken selv.

Hvordan gjøres rekrutteringsarbeidet i land som Sveits, Italia, Tsjekkia, Tyskland, som leverer de beste seniorene om dagen?

Klart det er en knallhard konkurranse med langrenn i Norge, når utøverne når juniornivå. Eirik Sverdrup Augdal er vel et utmerket eksempel på at tererngsykkelsporten utkonkurreres av langrenn.

Kanskje man, i 8-15-årsalderen, burde samarbeide med langrennssporten, istedenfor å konkurrere med den, om både talentene og bredden! I langrennsklubbene finner man barn- og ungdommen som liker utholdenhetsidrett, naturopplevelser og individuell idrett - felles for begge idrettene. Årstidsmessig er det vinn-vinn-effekt! Sykkel på sti er et langt tryggere og morsommere for denne aldersgruppen enn rulleski!

Må si at dette er en veldig bra tråd, ikke minst siden det er med både elitesykelister, media, forbundsfolk, trenere på ungdomsnivå i diskusjonen. Faktisk en av de beste trådene her på lang tid og håper også landslags ledelsen leser her, hvis ikke må du ØysteinL tipse de:)

Har ikke noe spesifike synspunkt, annet en at svaret ligger en plass i innleggene her. Vet at i Elverum (JH sykkel) var mange lovende unggutter i terrenget for en 4-5 år siden ( 14-16 års alderen). Med lovende mener jeg veldig veldig god, og mye bedre en oss stuttjukke stimosjonister. Og disse gutta var også veldig god i terrenget. Så må de ta et valg om landevei eller terreng og alle hoppet på landevei. Om dette var et klubbvalg, eller at gutta virkelig heller ville sykle landevei vet jeg ikke (ser jo kulhets faktor, sponsorer osv). Men par år senere var vel ingen igjen i klubben (NTG og den slags for noen), og nå har vel flere/fleste av de lagt opp (Otoen vet mer om dette).

Hva hvis klubben hadde sagt, "vi skal støtte der maks i terrengsatsingen", bygge opp under klubben osv. For her var det helt klart et miljø med masse talent, riktig alder, men noe ble feil, og jeg tror ikke det var guttas motivasjon som var feil. Heller ikke nødvendigvis at det var landevei som fristet mest. Men noe stoppet utviklingen og hindret at miljøet blomstret. OBS! Ikke noe kritikk til JH, tror de gjør mye bra for ungdom, men mer en observasjon. Og tipper dette er noe som andre kan kjenne seg igjen, andre plasser i Norge.

Ikke at vi skal ha noen grense i det hele tatt, men min erfaring er at det for mange er svært demotiverende å se de andre i gruppa mestre vanskelig terreng på en helt annen måte enn det man selv gjør. Og det i en alder hvor begynner å bli veldig sårbar på tanke på hvordan man tror man blir oppfattet av andre.

Man helt klart; noen takler det uten problemer.


Selv begynte jeg ikke før nærmere 30.

Hemma i Sverige hade vi ett par obligatoriska tävlingar där folk vallfärdade årligen, det var som att resa till en helig plats. Här var det verkligen kvalitet på tävlingen och upplevelsen (tänker speciellt på Shimano Cupen i Borlänge) Det är minnen som stannar länge och som skapar extra engagemang.

Här borde ert förbund direkt pröva påverka den delen av idrotten. Uppmana till verkligen kvalitativa upplevelsen som sätter sporten i ett annat lys. Det är otroligt viktigt. Men, det kanske redan finns ett sådant måste i kalendern?

Det er veldig viktig at de som kommer litt sent inn i en idrett, får litt ekstra omtanke. De må forklares at det vil kunne ta litt tid å komme på høyde med jevnaldrene. De må være tolmodige o.s.v. 13-14 åringer er fortsatt i gullalderen, men de vil naturligvis ikke henge med, de som har dundret rundt i NC-løyper, siden de var 7-8

så här skriver Birken vinnaren Fredrik Ericsson om Grenserittet. och Norska MTB cyklister.

http://www.toppfysik.nu/2013/08/05/grenserittet-och-tankar-kring-bredd-och-topp/

Den gångna helgen gick Grenserittet av stapeln och för min egen del blev det en relativt lyckad helg med två 3:e platser. Grenserittet är ett lopp från Strömstad i Sverige till Halden i Norge med målgång uppe vid Fredrikstens Festning. Trots att halva loppet går i Sverige är det i princip bara norska deltagare. Fler svenskar borde absolut prova detta lopp, som är mycket bra arrangerat och har en bana som kan beskrivas ”som CykelVasan, fast roligare”.

En annan sak som Grenserittet har gemensamt med CykelVasan är att det arrangeras en uppvisningstävling för eliten dagen innan det stora loppet. På CykelVasan körs ju Eurosports Sprintstafett dagen innan och här heter det Fuji Elite Show Course. Den typen av lopp är alltid roliga för både aktiva och publik eftersom de sällan är på absolut blodigaste allvar och de är upplagda för show och propagandacykling.

Det var ett par saker som slog mig i samband med Grenserittet.

Först och främst hur stort loppet blivit. Senast jag körde var 2003 och då var det i paritet med de flesta deltävlingarna i Mitsubishi MTB Challenge, d.v.s. runt 1000 deltagare, medan det nu vuxit till ett lopp som mer liknar CykelVasan eftersom de 8000 startplatserna som finns varit fulltecknade länge.

En interessant företeelse som finns inom några andra idrotter men inte i samma utsträckning inom svensk MTB väldigt många klasser och priser i alla dessa. Här var det pris för herrar och damer 17-19, 20-24, 25-29 och så vidare upp till 70-74 och t.o.m. 80-84 för herrar. Trots att jag var 3:a i loppet vann jag exempelvis herrar 35-39 år, vilket jag kan tycka är lite fel eftersom om man kör i elitklassen borde det rimligen vara den enda klassen man kan få pris i åtminstone när det gäller enklare nyttopriser (en väska i det här fallet). Är det lite mer betydande prispengar eller en mästerskapstitel på spel så bör man å andra sidan nog tänka tvärt om eller verkligen fundera på om man ens ska ha flera olika klasser med dessa ingredienser för de mellan 19-40år…

Norge har alltså en väldigt bra bredd när det gäller MTB men dessvärre en ganska dålig topp. I år var 1-4:a i herrklassen svenskar och det har varit svensk dominans i herrarnas elitklass de senaste åren. Oftast brukar bredd och elit följa varandra åt relativt väl, men inom norsk MTB verkar det för tillfället finnas en ”mismatch”. Vi kan dock vänta oss att toppen kommer med tiden, särskilt med tanke på att jag hör rykten om väldigt bra ungdomsverksamhet på andra sidan gränsen.

I elitklassen var det väldigt tydligt att många av de norska cyklisterna hade stora brister gällande sina taktiska och tekniska färdigheter. Trots en väldigt tekniskt lätt bana hade flera problem på de partier som krävde lite teknik och dessutom var det flera som körde på ett sätt som missgynnade dem själva och andra, vilket så klart är oerhört frustrerande om man tillhör dem som också missgynnas. Vad detta beror på är lite oklart men en teori är att MTB-sporten vuxit snabbt i Norge och att många som är i mycket bra fysisk form, exempelvis från längdskidåkning, börjat elitsatsa på MTB sent och därmed inte hunnit tillskansa sig samma teknik och taktik som de flesta av oss svenska elitåkare som nästa alla har rätt många år på nacken inom cykelsporten.

En annan faktor som kan spela in både när det gäller avsaknaden av bra topp trots bra bredd och den bristande tekniken och taktiken är vilken träningskultur som finns i respektive land. Min högst subjektiva uppfattning är att det finns ett större fokus på träningsmängd och mer kvantitativa värden av träning i Norge. Jag hör ofta norska cyklister prata om att de tränar 20, 30 och t.o.m. 40 timmar per vecka och att det är någon typ av norm inom elitcykling i Norge. Det finns även ett par prominenta norska idrottsforskare som förespråkar träningsvolym relativt hårt.

Det är naturligtvis viktigt att träna långa pass när man håller på med uthållighetsidrott och det finns absolut en miniminivå gällande träningsmängd där man under den volymen inte kan kompensera med högre intensitet för att få optimalt träningsstimuli. Det finns dock en risk att volym och att jaga timmar stjäl fokus, energi och tid som påverkar kvalitén på träningen negativt. Ju högre intensitet man arbetar vid desto tydligare blir ofta brister i teknik och även taktik eftersom det finns mindre utrymme för misstag när man ligger närmare sitt max. Dessutom om man jobbar mot att samla ihop en viss mängd tid varje vecka finns mindre tid och ork kvar att öva på olika typer av tekniska färdigheter eller reflektera över taktiska förehavanden.

Jag upplever att vi inom svensk cykling just nu har en riktigt bra kultur gällande träning. De flesta elitaktiva tränar i snitt 10-20h/vecka (mer under korta perioder) och 600-1000h/år, vilket är en rimlig träningsvolym om man ska orka genomföra lagom mängd högintensiv träning, tuffa distanspass och teknikträning med bra kvalité. Det här tror jag är en helt avgörande faktor för att vi just nu står oss rätt hyfsat internationellt trots fullständigt horribel bredd på tävlingscyklingen (motionscykling har lyckligtvis en helt annan trend) i Sverige.

I ishockey f.eks. vil du slite lenge hvis du ikke er med fra 7 års alderen. Nå kjenner ikke jeg opplegget til typiske terrengsykkelklubber men kjører man på med trening i teknisk terreng fra den alderen vil det fort bli et ganske stort gap mellom ungane. Jeg tror heller ikke dette er et like stort problem i en individuell idrett som i lagsport.

Problemet her er at det er bortimot indoktrinert i langrennsmiljøet at sykkel generelt er dårlig trening. Dette var faktisk et tema da jeg gikk C-trenerkurs midt på 90-tallet og er argumenter jeg hører av og til også i dag. Dette er jo selvsagt sprøyt. Nå ha jeg aldri sett en arbeidskravsanalyse for rundbane terreng, men er rimelig sikker på at den er noe av det nærmeste en kommer langrenn.

Mye bra i den her tråden!
Tror at det er bra om aldrer blandes, og at ungdommene får prøve forskjellige typer av sykling. Gjør man mye forskjellig trening/sykling sammen så bygger man opp gruppen og miljøet og så får flere muligheten å være gode. Tar meg selv som eksempel: startet med terrengsykling når jeg var 13. Der var flere gode syklister i klubben i alder 12-17 som alle trente sammen. Jeg var ikke særlig god på terrengsykling i fellesstart, ikke heller på fellesstart på landevei. Men av en tilfeldighet så fikk jeg kjørt tempo på landevei, og der fikk jeg resultater. Ble ingen spesialisering direkt på det, men i vært falll så visste jeg at jeg var god på det.
Noen av de andre tok lang tid på å bli gode, og en del bare koste seg med syklingen.
Poengen min er at med et godt miljø, med variert sykling så er det enklere for ungdommene å finne sin plass og å finne det som de vil satse på. Uansett så har de det morsomt og trives. Og da er det en god mulighet at noen av de blir interessert i å satse på å bli best.

For øvrig interessant det der med at sykkel skal være dårlig trening. Hadde ikke hørt det før jeg kom til Norge, i Sverige er det flere som bevist har kombinert det (framforalt på skating) med gode resultat (blant annet ol-gull, eller var det silver...).

Dette ble jo en riktig så bra tråd. Ser jo at det er flere som har kritisert forbundet her og der. Sikkert noe med riktighet noe mer feil. Selv har jeg vært med en del i støtteapperatet i år. Og det har skjedd mye med forbundet i år. Men som også sendte ut en pressemelding så bommet vi litt med opplegget fra start. Grunnen til dette var vel først og fremst fordi man hadde utøvere som hadde noe i world cup å gjøre og da burde de få hjelp netopp der. En av disse var jo Eirik som senere valgte å satse ski fra våren av. Så da forsvant plustelig en av de som opplegget "var" for. Når det da viste seg at nivået på de fleste andre ikke var der man hadde trudd så var det skivebom å dra rundt. MEN de som har vist nivå i år har fått satset. Feks Lene og Ingrid ble i år blant annet sendt over dammen for å kjøre world cup. Og de som er hakket under har fått dra på mindre UCI ritt. Slik som det bør være.

En kjempe forskjell i år er også at NCF (Eddy) spørr folk som har vært i miljøet. Er rett som det er han ringer feks meg å spørr hva jeg mener. Dette gjør han også med flere andre. Dette skjedde ikke før, før ville de knappt ta tlf hvis noen ringte. Jeg har i år vært stort sett veldig enig det som har blitt gjort.

Jeg er 100% sikker på at allerede i 2014 og særlig 2015 vil dere se et landslag/forbund som satser mye hardere enn det har blitt gjort. Og faktisk kommer det til å bli bra.

Problemet derimot nå er at selv om NCF får litt størrre og større budsjetter så går total summen som blir lagt inn i rundbane i norge mindre. Det er flere og flere lag som bruker mindre og mindre penger på rundbane. Så total summensom blir lagt inn blir mindre og mindre.

Men igjen der jobben må gjøres er i klubber og krester. Får man frem utøvere som er på et såpass nivå at de kan kjøre fort ute, ja da er jeg trygg på at de kommer til å få hjelp fra NCF med å kjøre ute.

Hvis en rytter hadde vært rask og faktisk vunnet ritt hjemme så var det i år 210 poeng å kjempe om på hjemmebane. Dvs at man er ranket rundt 100 i verden bare på ritt hjemme. Ja poeng er viktig men når man ser på world cupen de siste rittene så er denne såpass laber blitt at i senior får snart alle som er med poeng.

Problemet er ikke poengen for de har vi hjemme også nå. Problemet er at det ikke er noen ryttere som bemerker seg noe større over en hel sesong. Truls har jo kjørt bra i år til tider og var i knall form før VM men så knakk han dessverre hånden. Utover han så har det ikke vært noen særlig med veldig fart.

Norges antagelig beste rundbane syklist om dagen sitter jo på Nordstrand og regner matte vi andre ikke er i nærheten av å skjønne med hår på beina. (anders)

Et relevant spørsmål som kan stiller er jo hvorfor Anders velger å ikke konkurrere, selv om han er sterk som en bjørn og har utfortempo som få matcher.
Hvorfor synes ikke Anders at det er noe moro å sykle viktige ritt med eller uten forbundsstøtte?

Og Norges mest lovende rundbane syklist går på ski:-P

Anntagelig fordi han ikke syntes det er så moro å sykle ritt mer. Og anntagelig fordi han vet hvor mye man må legge i det for å komme opp til et nivå man kan leve av.
Trur ikke folk skjønner hvor langt det er fra å være god i Norge i menn senior til og få til bra resultater ute i menn senior. Da må man være nøye med alt fra man står opp til man legger seg. OG man må trives med det dag etter dag.

Jepp, Anders var (er?) god nok til å være WC syklist i dag og Eirik velger som kjent langrenn..
Hadde disse to slått inn for fullt hadde det plutselig vært bra!
Truls er vel den som har trøkket til å bli skikkelig god. Men spørsmålet der er om han får brukt nok tid til å bli like god teknisk som de beste nå som han er på et landeveislag? Gutten er jo smekkfull av watt, så den dagen all den watten går i riktig retning vil det gå jævlig fort i et rundbaneritt.. Men igjen, så er det vel ikke sikkert den dagen kommer så lenge han er på Joker.
Damesiden er jo bra per nå, så lenge Gunn Rita kjører har vi både topp og topp 20 og 30 kandidater pluss podiekandidat på sprint

Men per nå på herresiden:
- den senioren som har potensial til å kjøre fortest studerer og sykler et par tre ritt i året.
- den junioren som virkelig er lovende og har en motor som få uansett idrett i norge valgte ski.
- beste U23 rytter som har trøkk nok til å bli skikkelig god er på et landeveislag

OG
-Den med flest Junior/U23 medaljer sykler maraton (Håkon)
-den siste som har hatt medalje i MTB sykler Pro Tour (Lars Petter)

Så vi har hatt rytterne til å kunne ha et sjukt bra lag i World cup. Men støtten var ikke der for noen år siden. OG er fortsatt langt unna det det må være for at store idrettstalenter blir på mtb. Men vi får håpe at klubbene gjør en bra jobb med alt som er tatt opp tidligere og at man på sikt får et landslag med midler til å støtte opp de som da evnt må komme.

Att talenter velger landevei istellet før terreng er iallafall inget spesifikt norskt problem men møjligt att det er mindre i en del lender som Sveits.

Forskjellen er at Feks frankrike kan miste noen for de har så mange å ta av. I årets første junior ritt i Frankrike var det ca 200 på start i fransk cup :-)

En meget interessant tråd!!
Utover trenerkursene, arrangeres det idag noen form for samling for trenere i regi av forbundet? Der man kan dele erfaringer, få tips/råd/coaching til å utvikle seg videre som trener.
Siden det er mangel på trenere, bør det kanskje settes inn mer ressurser til å løfte kvaliteten på de vi allerede har?

I disse sosiale medietider, ser jeg at alpint har en egen facebookgruppe for alpintrenere i Norge hvor de deler erfaringer med hverandre. Det kunne jo vært en start

Det er smart ide. Jeg har aldri vært på trener kursene, men de som er der og de som holder de. Vet de egentlig hva terrengsykkel i utlandet er? Hva faktisk rundbane er og kreves?
NB.Dette er ikke for å være frekk, men ett spørsmål om noen vet.

Var igjennom trener1 for et par år siden. Hadde litt blandede følelser rundt det. Noe var greit andre ting var ikke så bra. Synes fokuset på og tankene rundt håndteringen av barn var bra. Noe som også er primæroppgaven på dette kurset. Ellers var det gjennomgang av noen grunnøvelser for nybegynnere. ellers bar det preg av å være for landevei. Hvordan den videre kursingen er, vet jeg ikke. Skulle gjerne sett dokumentasjoen de har for de videre trenerkursene. Kurset er sikkert greit for å foreldre litt inn i trenerrollen, men for å kunne trene allerede gode terrengsyklister kreves noe helt annet. Et slikt facebook-gruppe kunne sikkert fungert, som et samlingspunkt for trenere m.fl. vi har jo gruppen Regionsamarbeid terrengsykkel, som kunne brukes

Omtrent den eneste i Norge på trenersiden som har skikkelig erfaring med terrengsykling er vel Gjertrud Bø. Se hva hun har fått til i Son de siste årene, både med tanke på kvalitet og kvantitet. Meda Petruskaite som tok andreplass i juniorrittet i Hafjell er jo et Son-produkt.

Dette er litt blandet...
På T1 (som er rettet mot spennet fra barneidrett/nybegynnere opp til ca 13/14) er det relativt lite prestasjonsfokus og det meste er gren-nøytralt.
På T2 (i prinsippet opp til 15/16) forsøkes det i størst mulig grad å ha instruktører med terrengkompetanse på terrengdelen (noe som ikke alltid er mulig siden T2-instruktører er mangelvare).
Ja, disse som har terrengdelen i T2 vet helt klart hva XCO er (selv om et fåtall av de kan dokumentere det med internasjonale resultater...).

For øvrig er deltakere på T2 også mangelvare....

T2 hadde hatt flere deltakere hvis opplegget var mer fleksibelt. Å sette av flere helger i slengen med begge dagene full tid er bortimot umulig for en som allerede er engasjert i ungene, kona/gubben og jobben. Bortsett fra det er T1 kurset utrolig bra og det samme er trolig T2.

Men jeg tror dette er avsporing i forhold til hva som skal til. Som det påpekes her, er vi ikke så langt unna "det beste i utlandet" nivåmessig. Det trengs litt, men det er ikke håpløst. Problemet, som det fremkommer lenger opp her, er at de det gjelder ikke har lyst....

Hvorfor ikke?

Grunnen til at de som er bra ikke har lyst er fordi det ikke har vært/er penger nok i satsningen. De som først kommer til et nivå hvor man er jevnt best i landet har begrensete muligheter til å kjøre ritt i utlandet. Man klarer en sesong eller 2, så man må bli fort god så man kommer inn på et lag som dekker ritt.

Selv klarte jeg å få opp et lag som dekket satsningen min. Dvs jeg hadde ca 180-200 reisedøgn i 2011. Da kom farten også. Men det er mye jobbing som ikke har noe med selve treningen å gjøre og sponsorene får veldig lite igjen. Så man er da avhengig å kjøre fort på de få rittene man kjører hjemme. Rundbane her hjemme er så og si dødt på sponsormarkedet. Enkelt og greit fordi sponsorene får så lite ut av de når man stort sett bare kjører ute.

Jeg skjønner jo godt da at folk går over til landevei hvor de får et lite treningsstipend og ting er fikset. Eller at man etter noen sesonger ser sin begrensning og studerer i stedet. Eller velger en idrett hvor man får stipender og bra opplegg ganske tidelig uten at man må drive veldig med det selv.