svenskt perspektiv på norsk mtb

Det kan jo også være så enkelt som at majoriteten av norske klubber/syklister er mere opptatt av grustrening/ritt enn orntli' terrengsykling?
Det er forsåvidt ikke noe galt i det, men da er det jo greit om de samme folka/klubbene erkjenner det fremfor å fokusere på svakhetene i andres satsing på ungdom og elite.

Jeg stusser også over dette. I "min" klubb er det arrangert intervalltrening en dag i uka siden i vår. Først på asfalt, deretter på grus. Nå når rittsesongen er over har klubben gått over til å arrangere "kosetur på sti", der det sykles sti uten fokus på pulssoner. Som Øystein sier så er det forsåvidt ikke noe galt i det, men når man underveis i sesongen stadig hører om folk som har lyst men ikke tør å melde seg på ritt fordi man er redd for terrenget, mener jeg det er feil fokus. Greit nok at det er lettere å presse seg selv på trening i "konkurranse" med andre, men selv synes jeg det er mye mer å hente på å få teknikktips fra flinke folk på sti. Det kryr av folk med svært gode terrengsykler, mange også på FS, derfor synes jeg det er rart at man skal skille så innmari på "trening" (som foregår på asfalt og grus), og "kos" (som foregår på sti). Det er lov å trene på sti også, tenker nå jeg.

Synes også at to klubber i samme by burde kunne dra større veksler på hverandre, særlig når det gjelder satsingen på barn og unge. Når den ene klubben arrangerer teknikktrening for barn med en av de beste i landet som instruktør samme dag og bare et steinkast unna der den andre klubben arrangerer rundbane, burde det ringe en bjelle.

Enig i det, Kriss. Men husk at vi har en XCO WC-rytter i stallen da...

Poenget med innlegget var egentlig å peke på det jeg mener er feil tankesett, som kanskje sprer seg nedover. Hvis vi snakker om en særnorsk kultur der asfalt og grus er det vi trener på, så tror jeg det kan forplante seg nedover i rekkene også. Hadde "alle" vært hekta på sti med XC-utrustning, så tror jeg det kunne utgjort en forskjell.

Enig i det, Kriss. Men husk at vi har en XCO WC-rytter i stallen da...

Poenget med innlegget var egentlig å peke på det jeg mener er feil tankesett, som kanskje sprer seg nedover. Hvis vi snakker om en særnorsk kultur der asfalt og grus er det vi trener på, så tror jeg det kan forplante seg nedover i rekkene også. Hadde "alle" vært hekta på sti med XC-utrustning, så tror jeg det kunne utgjort en forskjell.

Jeg vet det, men er ikke vits i å arrangere teknikktreninger for han..

Ikke enig, man må skille mellom massene/mosjonistene og talenter i rundbane.

Jo, vi sykler mer i terrenget. Vi arrangerer flere terrengritt. Vi tar dem med på Trøndercup og lar dem sykle i myra på Skogly. Vi tar dem med på den stien vi selv sykla kvelden før og lærer dem hvordan man tar droppet. Vi viser dem hvordan en hageslange fungerer og gir dem en flik av dynetrekket og ei flaske blå Rock'n Roll. Så henger vi opp en plakat av Ola over senga deres og sier at "en dag, sønn, skal du bli bedre enn han der".

Det er et stort paradoks at jeg som avdanka gamling som selv i minde glansdager ikke var noe særlig raskere enn topp 10 på en veldig god dag fortsatt kan levere strekktider i Terrengsykkelritt-løypa og i tekniske rundløyper som nesten matcher de beste juniorene, og det med omtrent 5 timer trening i uka. God teknikk varer livet ut, kondis kan du trene opp når som helst. Sannsynligvis vil kondisen komme ved å sykle teknisk også, Min er i hvert fall tuftet på det.

Terrengsyklister opp til junioralder bør holdes unna alt som heter rulle, laktattester og Vo2-max-tester. De bør få en terrengsykkel og sendes ut i skogen ut å bli fortalt hva som går å sykle på en enkel halvdemper og hva som ikke går. De fleste 13-14-åringer vil raskt mestre det å sykle i terrenget selv om 30+-åringer synes det er dritvanskelig.

Norske XC-ritt er jo mer enn tekniske nok. Men det er så mange utekniske ritt å delta på og de med penger og innflytelse velger å delta på disse. Ungdommene liker kanskje det tekniske, men blir fortalt at de må trene grus og landevei for å bli gode.
I Sveits plukker de erteposer fra bakken mens de sykler til de er 15-16. O2-trening satser de på at kommer av seg selv mens de sykler i terrenget.
I Norge håper mange på at det motsatt er tilfelle. At teknikken bare kommer flyvende selv om man trener på grus og vet. Nino trener på veien fint lite og når han gjør det gjør han det på terrengsykkelen.

Det er et stort paradoks at jeg som avdanka gamling som selv i minde glansdager ikke var noe særlig raskere enn topp 10 på en veldig god dag fortsatt kan levere strekktider i Terrengsykkelritt-løypa og i tekniske rundløyper som nesten matcher de beste juniorene, og det med omtrent 5 timer trening i uka. God teknikk varer livet ut, kondis kan du trene opp når som helst. Sannsynligvis vil kondisen komme ved å sykle teknisk også, Min er i hvert fall tuftet på det.

Terrengsyklister opp til junioralder bør holdes unna alt som heter rulle, laktattester og Vo2-max-tester. De bør få en terrengsykkel og sendes ut i skogen ut å bli fortalt hva som går å sykle på en enkel halvdemper og hva som ikke går. De fleste 13-14-åringer vil raskt mestre det å sykle i terrenget selv om 30+-åringer synes det er dritvanskelig.

I år har det vært landslag på ganske mye mer enn VM/EM. Men det er veldig begrensede budsjetter.

Man må ikke så langt for å skaffe matching. Det holder med Danmark for de fleste av juniorene. For å sende juniorer som vi har i dag (med noen få unntak) til world cup gjør lite godt. Man må ta det veldig stegvis. Når man vinner/er på pallen i Danmark kan man prøve Tyskland også videre.

Ja godt poeng med at man må treffe på nivå. De har jo kanskje bommet litt på nivået noen ganger i år.

Jeg synes diskusjonen er inne på riktig aldersgruppe her i hvertfall. UCI--lag, penger etc bør først være et spørsmål når du står på trappene til å bli senior

Enig, olechr, i mye av dette.
De to første poengene dine mener jeg er de to soleklart viktigste forutestningene. Det første har du flere ganger poengtert at ikke ser ut til å være noen begrensning. Det andre punktet, derimot (miljø) er jeg litt mer spørrende til. Team Herbalife er bra. landslag er bra. Evt andre lag er bra. Men miljøet i sporten er mye mer enn det.

Jeg vil også prøve å rette på en godt grodd fast misforståelse: Om en 15-åring bruker lommepengene sine på Oakleybriller eller krabonstæsj, er dette fordi han/hun er 15 år og er i en alder hvor det bør være lov å være litt ufornuftige og tøyse litt med penger og hobbyen sin, mens man ennå lever trygt under vingene hjemme. Det blir fort nok seriøst. Jeg synes det er alt for mange moralske pekefingre ute og går her som egentlig ikke vet helt hva de uttaler seg om. Om enkelte foreldre skjemmer bort ungene og gir bort alt slikt stæsj, er det en familiesak. Det ødelegger fint lite for sporten. Dersom ungene jobber og sparer til det på egenhånd, så synes jeg det er mye bra læring i det.

Det derimot sporten IKKE trenger, er foreldre med laktatmålere som tar blodprøver av ungene både på trening og tur for å sjekke at det ikke "hoper seg opp for mye laktat". De trenger ikke "profesjonelle" trenere som kjører mega treningsregimer som med største sikkerhet brenner ut de beste og skremmer vekk de dårligste. De trenger IKKE seggregering på prestasjonsnivå i en alder av 12 år i klubben sin (ikke 15 åringer heller!!).

Jeg vil hevde at det ungdom trenger er å få lov til å være ungdom, og noe av det ungdom trenger mest er å bli sett og tatt vare på av de voksne, og de trenger et miljø med likesinnede rundt seg å trives i. Videre trenger de å høre at det beste de kan gjøre er å ta med seg kompiser og kjøre som tullinger rundt på stier i nærområdet, teste ut downhill-løyper, eller andre klubber sine rundbaner. Så kan trenerne i bakgrunnen sørge for at rett kompetanse bidrar til at totalen av trening, kosthold og utvikling følger en god modell, uten at det tres nedover huet på dem.

Jeg mener at samarbeid mellom klubbene er svært viktig. Både i alderbestemt og juniornivå. Man må sikre at det oppleves som et bra miljø og hvor utøverne ikke bare begrenser fokuset sitt til klubbdrakta, men opplever et felles miljø i landet, med samlinger og opplevelser både seriøse og useriøse som gir motivasojnsgrunnlag for videre satsing. Man kan gå sammen om felles reise til utenlandske ritt osv. Landslag er bra, men enten må landslaget bli mye større, eller så må det være en gruppering rundt landslaget hvor juniorer også kan være uten å føle seg overlatt til seg selv. Det siste er det mest realistiske og det kan klubber/kretser få til.

Det gjøres en del bra her allerede (med fare for å uteglemme noen vil jeg trekke fram terreng-campen til Romerike og jentesamlingene til NCF), og jeg tror man vil se fruktene av det etterhvert. Men på en del ting kan man alltids bli bedre, og aldri for god..

Derfor jeg skriver det med oakely etc er fordi det er veldig mange som sier de ikke har råd til å satse. Har ikke råd til nye dekk som sitter på gjørme osv. Når de da står med oakely briller på hodet og hjul til 15000 på sykkelen da er det helt feil prioritert. Du må gjerne være uenig det, men dette er faktisk ganske vanlig og jeg personlig skjønner ikke noe av det.

Forskning viser at dersom motivasjonen baserer seg på ønsket om å bli best, så er ikke det så bra, og det kan over tid utvikle seg til å bli et ganske stort problem.

..og akkruat den vinklingen er jeg 100% enig med deg i. ;-)

Jeg vil hevde at det ungdom trenger er å få lov til å være ungdom, og noe av det ungdom trenger mest er å bli sett og tatt vare på av de voksne, og de trenger et miljø med likesinnede rundt seg å trives i.

Det ungene trenger er Strava og prestisjesegmenter i skauen. Ungene mine er jo superfornøyde når de ser de gruser hele gubbeklubben i skauen. Selv om de ikke henger med 10 meter på asfaltintervallene i mtbgruppa :-)

For å få frem gode ryttere som vil satse er de andre som ikke er så gode, eller som ikke ønsker å satse, nesten like viktige. Det er alle de som skaper et miljø, ikke den ene som har som mål å bli verdensmester.