SSWC2013

Det kommer *buuurp* bilder her etter hvert. Hva gjorde dere hjemme i dag?

Bildene lar vente litt på seg, men jeg kan avsløre at til neste år skal hele det norske singlespeed-laget (jeg, hvis ikke dere andre snart skjerper dere) dra til Anchorage for SSWC2014. Bare å glede seg!

Hvor er Anchorage? Kanskje jeg skulle joine deg på det norske singelspeed laget.

Alaska.

Lag en ferdig pakkepris så skal jeg ta det opp med sjefen(kona), men har både SS og lyst

Hmmm, har jeg sett en slik tråd før .... ?

Martin

Du har sett alle tråder før, det teller ikke. Men hvis du tenker på min sutring over at ingen andre noensinne blir med på disse turene så kommer den av at jeg alltid får spørsmål om hvorfor jeg er den eneste deltakeren fra Norge. "Er det ingen andre der som sykler singlespeed?" "Eh, jo, ganske mange men..." Men hva da?

Da er jeg tilbake fra Cogne og årets singlespeed-VM og kan presentere en liten bildekavalkade fra en fantastisk helg. Alle bildene er ødelagt med Instagram, men slik ble det bare.

Etter snaue fem timers kjøring fra rivieraen og opp til Aostadalen kunne jeg sjekke inn på hotellet, skifte til sykkelklær og begi meg ut på en første tur på fredagsettermiddagen. Jeg begynte med å dra til piazzaen og hilse på dem jeg kjente før jeg syklet ut på den innbydende stien/grusveien opp i Valnontey mot sørvest.



Siden løypen for selve rittet allerede var merket opp så oppdaget jeg jo fort at det var deler av den jeg syklet. Men der rittet snudde over en bro og ned igjen på andre siden elven så valgte jeg å fortsette inn i dalen. Til slutt endte grusveien med en fraværende vinterbro og jeg måtte snu nedover igjen.



Jeg fant en parallell vei nedover, og koste meg langs elven. Værmeldingen så truende ut for hele helgen, men det var mer sol enn overskyet og regnet kom nesten utelukkende om natten.



Tilbake ved snupunktbroen fulgte jeg skiltingen videre langs løypen. Til å begynne med var det latterlig rask dårlig grusvei bratt nedover, med noen innlagte små oppoverhumper som ga litt luft under hjulene. Men etter hvert så svingte løypen inn på ordentlig sti og plutselig var jeg i Nordmarka, bare med littegranne færre røtter.



Og slik fortsatte løypen med omvekslende sti, hjulspor og grusvei. Til slutt kjørte jeg litt for langt inn i dalen mot sørøst, forbi Lillaz, og ble belønnet med et pent fossefall.



Denne første turen gikk slik:
http://app.strava.com/activities/80488117

Etter en stopp på piazzaen igjen for å drikke en øl fra den offisielle SSWC-kranen, ta litt lunsj på en uteservering og snakke med hyggelige folk så svingte jeg opp om hotellet, tok en dusj og benyttet meg av spa-avdelingen. Så var det ut igjen, treffe mer folk, drikke mer øl og se på første runden av The Decisional, altså konkurransen om hvilket land som skal få æren å arrangere neste års VM. Deltakere var USA, UK, Slovenia og Japan. Første runde var et klassisk pixiebike-race hvor mange krasjet og noen vant. Bildet viser Biff i ferd med å krasje igjen for UK. Offerviljen var det ingenting i veien med og han endte med noen ganske dype kutt på armer og bein.



Så var det samling i festteltet for middag. Stappfullt av folk, god stemning og unødvendig høy musikk. Hva kjøttspiserne fikk turte jeg ikke å spørre om men det så ut og luktet som geit-i-kål. Som vegetarianer fikk jeg en god pastarett isteden. Win!



I ni-tiden var det dags for night ride. Vi var vel et tredvetall, av noen hundre, som valgte å bli med, mens resten fortsatte festen i teltet. Jeg følte at jeg valgte riktig. De fleste hadde gode lykter så det var en skikkelig lysorm som ringlet avgårde langs elven. Innimellom måtte vi stoppe å vente inn folk. Da slokket de fleste lysene sine og vi sto der og så på stjernene og drakk singlemalt og koste oss. Når det så var dags å rulle avgårde igjen og alle satte på lyktene sine samtidig så ble det som å stå på en mørk fotballbane hvor noen plutselig slår på flombelysningen. Momentan dag.



Etterpå dro vi ned til teltet igjen, bare for å oppdage at det hadde begynt å dabbe av, så de fleste dro tilbake til hoteller og camping for å lade opp for race day.

Night riden gikk slik:
http://app.strava.com/activities/80567179

Neste dag var spenningen på topp, som alltid. Starten skulle gå 10.00 så jeg syklet ut til piazzaen 9.30. Da kom jeg perfekt for å hive sykkelen på et lasteplan og selv hoppe inn i en minibuss og bli kjørt opp til starten, høyt over byen. Stort jubel, mobbing, heia-rop og oppfordringer om å attakere hver gang vi passerte noen som var så uheldig å velge å sykle opp hele bakken til starten.



Ved starten var det karnevalsstemning med godt om transvestitter, halvnakne ryttere, boaer og utspjåking i alle grader av ekshibisjonisme.



Så nærmet det seg endelig start. Alle fikk beskjed om å gå 500 meter opp langs veien og inn en sidegate, sette fra seg syklene og så gå tilbake ned igjen. Man ante jo som vanlig at sykkelen med stor sannsynlighet ikke ville være å finne der man forlot den.



Etter en kortfattet informasjon, blant annet med oppfordring om å bruke hodet, ikke hjelmen, så ble det holdt et stille minutt for Burry Stander. Og stille og følsomt ble det, helt til det etter ganske presis et minutt ble ropt GOOO! i PA-systemet og kaoset begynte. Det viste seg at syklene sto der vi hadde forlatt dem, men alle forhjul var samlet i hauger i veien. Siden jeg hater å løpe og ikke hadde noen ambisjoner så var det ganske enkelt å finne mitt hjul og så dra ut i løypa et sted i den siste fjerdedelen av folk. Etter femhundre meter på asfalt svingte vi ut på sti og måtte innrette oss i én lang kø.



Jeg klarte å komme på halen av en gruppe som holdt passe fart og etter å ha passert noen litt langsomme ryttere i en halvteknisk utforseksjon så hadde jeg plutselig ingen bak meg, og det er egentlig slik jeg trives best, uten noen som ligger og trykker og vil forbi. Nede i dalbunnen igjen svingte vi etter hvert oppover langs elven igjen på grus og jeg kunne begynne å passere litt folk. Det ble noen korte gåpartier også, som var for bratte for min giring/mine bein og så dukket plutselig første ølstasjon opp. Det var lunkne halvlitersbokser som ble delt ut. Ikke mye stas, men boksen måtte jo selvfølgelig tømmes. Det var dog åpenbart mange som jukset og pent la ned halvfulle bokser i søppeldunken. Det ble sagt etterpå at de burde ha kjørt med hoderegelen, dvs at før du har lov til å sykle videre så må du holde boksen opp-ned over hodet og det er ditt eget valg om du vil drikke opp eller bade deg i øl.



Så var det full fart igjen videre inn i dalen mot sørvest før vi snudde og syklet andre siden av elven nedover igjen. Etter Nordmarka-partiet ble man belønnet med ølstasjon nummer to. Her var det en intim stemning, siden det var mindre folk og mindre kaos og i tillegg kaldere øl.



Mer sti, mer grusvei, og til slutt ble man spyttet ut nede ved campingen, relativt nære målområdet. Nå var det trygt å sette inn sluttspurten. Trodde jeg, og sikkert mange med meg. Men løypen fortsatte langs elven ned forbi byen før den svingte over en bro og gikk tilbake opp igjen på andre siden. Bastardi. Beina begynte å føles ordentlig sure for første gang. Men det gikk bra, jeg tok meg i mål på en sikker fjedeplass som vanlig. Fikk meg øl og fikk diskutert alle finesser fra racet med nyfunne venner.



Raceløypen så slik ut:
http://app.strava.com/activities/80675701

Så fulgte runde to av The Decisional som var kort rundbanestafett. Igjen var det noen som vant og mange som krasjet.



Til slutt skulle det avgjøres med runde tre, kast med liten giret sykkel. Et stort område ble merket opp i firkanter og hver firkant ga forskjellig poeng. Gentlemannen Dan fra UK, som endte opp som "first loser", altså andreplass i racet, tok voldsom sats for så å dumpe sykkelen rett foran føttene på en poengløs rute. UK-laget hadde bestemt seg for at de ikke hadde lyst å arrangere. Isteden ble det USA som vant både sykkelkastingen og totalen, og kunngjorde at neste års VM skal avholdes i Anchorage i Alaska. Selv kanadierne på plass syntes det hørtes langt unna og dyrt ut, så det spørs om ikke USA-laget etter hvert endrer seg til et mer lettilgjengelig sted.



Så var det prisutdeling, tattoveringsfremvisning og lotteri (utkast av premier over hodene til allmuen). Hotell, camping, dusj, folk forsvant og frem mot middagstider begynte det å regne. Etter litt leting fant jeg en restaurant med kjentfolk og fikk meg litt middag før jeg, som tydeligvis en god del andre, tok en tidlig kveld og velfortjent søvn.

På søndagen var det fellestur på de beste stiene jeg noensinne har syklet. Men det kommer i en egen post senere.

Da fortsetter vi med søndagens tur. Vi samlet oss med syklene lastet i biler i utkanten av byen og kjørte ned mot Aosta og opp den nordre dalsiden. Vi fikk høre at det skulle være én lang klatring og én lang utforkjøring. Det stemte ikke helt, men close enough og variasjonen var upåklagelig.

Vi begynte med klatring på asfalt og kjerreveier. Flott utsikt og regnet holdt seg i skyene selv om det så truende ut innimellom.



Så flatet kjerreveien ut og fortsatte vestover dalsiden til en liten bekkpassering. Her var det selvfølgelig om å gjøre å måle tekniske ferdigheter og tørre mest mulig. Moro å se hva folk får til. Og det uten gir og bakfjæring!



Etter bekken fortsatte vi uten opp- eller nedoverbakker på en av de mest perfekte singletracks jeg noensinne har syklet. Den gikk oppe på en vanningsterasse, med bekken/grøften langs høyre side og tidvis så bratt på venstre side at man interesserte seg litt ekstra for grøften for å slippe å se.



Til slutt hadde vi traversert over til neste asfaltetappe, som tok oss opp til en bar hvor det ble kaffe, øl, niste, lunsj og en god del venting for dem som ikke bestilte noe og fort ble ferdige med sine energibarer.



Singlespeedere koser seg også i oppoverbakker.



Neste lange stiparti var mer teknisk, men stort sett mulig å gjennomføre uten fotisett. Dvs, de partiene hvor man måtte holde sykkelen i venstrehånden og håpe at man ikke mistet den ut i avgrunnen samtidig som man hang med høyrehånden i en vaier og klatret opp trappetrinn resulterte selvfølgelig i doble fotisett. Men det var bare tre-fire slike steder, korte og ikke egentlig skumle.



Stien svingte nordover og ble til gressplen og gjørmehull samtidig som det begynte å regne. En litt uheldig kombinasjon, men alle hadde fått med seg værmeldingen og var forberedt med regntøy. Etter enda en klatring på kjerrevei var vi til slutt på det høyeste punktet, 1930 moh. Herfra begynte nedovermoroa. Flotte stier, tidvis bratte men stort sett uten tekniske utfordringer til å begynne med. Men etter hvert ble det mer rufsete og mange steder hvor man bare måtte slippe bremsene og håpe på en grei nok run out med bremsemulighet før neste nedoverkneik. Slik fortsatte det i en evighet, med tekniske utfordringer som for meg lå på et perfekt nivå, hvor jeg var på akkurat riktig side i valget mellom å tørre å slippe meg ned eller stoppe og gå. Vanvittig moro.



Så fulgte en kort repetisjon av en kjerrevei vi hadde tatt tidligere, for å komme oss til det siste nedoverpartiet, som viste seg å være en switchback med stedvis god banking. Nå suger jeg på banking uansett, så for min del ble det bestemorsvinger med såvidt litt bakhjulsnapping for å komme rundt, men jeg var i hvert fall ikke sist og bortsett fra sju-åtte meter med en veldig steinete S-sving så syklet jeg alt. Moro men slitsomt. Det klonket fra fronten et sted og jeg konkluderte med at det sikkert bare var håndleddene.



Til slutt kom vi ut på veien igjen og alle var svært fornøyde. Så da gjensto bare noen hundre meters bombing ned bratte brosteinsgater til landsbyens bar, øl, kaffe, brus, is og panini, sykkelvask, ha det og ses neste gang!



Bokmerk følgende Strava-aktivitet og følg den neste gang du har veiene forbi. Eller ta deg veiene forbi. Dette var noe av det beste jeg noensinne har syklet.
http://app.strava.com/activities/81095683

Og så var det den gamle vanlige oppfordringen etter disse singlespeedmesterskapene, bli med neste gang! Det er utrolig koselig og oppleggene er fantastiske. Ikke råd? Joda, bare prioriter annerledes innenfor sykkelbudsjettet. Du trenger ikke den der nye gaffelen uansett. Ikke tid? Du har et år på deg å planlegge hvis du skal til VM neste høst. Ellers er jo EM om våren like gøy. Kom igjen, ikke vær en streiting, bli med'a!

Flott reportasje og fine bilder. Takk!

De to siste innleggene av Dan er noe av det beste jeg har lest på ts. Kvalifisert til årets!

Bjørn

Og her er rapporten fra årets vinner:
http://angusedmond.wordpress.com/2013/09/09/what-really-happened/
Åpenbart at han koste seg like mye som oss andre langt bak i feltet.

Er denne "Dan" han snakker om deg Dan?

Finfin reportasje Dan!

Nei er du gæern. Ikke har jeg flyttet til Midlands og ikke vil jeg noensinne klare å komme på andre plass. Det er nok heller snakk om denne gentlemannen:



Men jeg ble nå i hvert fall såvidt omnevnt i Angus bloggpost før denne.

Fin reportasje!

Er jeg den eneste som liker tekst til bildet under bildet?

Det kommer an på. Mest naturlig hadde vært å ha:

Brødtekst
Bilde
Bildetekst

Men siden det er for lite tekst til å kreve bildetekst i tillegg og for mye til kun å være bildetekst så pleier jeg å velge brødtekst med etterfølgende bilde. Ganske sikker på at du ikke ville ha reagert hvis det sto akkurat slik det gjør nå men i tillegg fire-fem ord i kursiv tekst under også. Se det altså som tekst uten bildetekst, ikke som feilplassert bildetekst.

Det er sikkert helt sant, men jeg tar meg selv i å først kikke på bildet så automatisk lese under for så å se på bildet en gang til og så skjønne jeg skal lese over (igjen)

Jeg kunne ha hjulpet deg ved alltid å avslutte siste setning før bildet med kolon isteden.

Hehe, uansett fine bilder og fin tekst!

Takk, takk!

Som vanlig bra reportasje om halvgamle menn iført skjørt med rare gummidingser på hodet, Dan (denne zinglezpeed-kulturen ser ikke akkurat ut til å fornye seg veldig med årene heller).

Har en følelse av at du må være en av de mest seriøse deltakerne på disse arrangementene (og det sier kanskje litt?).

Martin

Den trenger jo ikke det. Hypen er jo long gone og de som står igjen liker at alt er ved det gamle vanlige.


Jeg hadde argylemønstrede sokker skal jeg si deg.

Fra et av de mange bildealbumene på facebook:


Foto: Serena Sevieri

Takk for super reportasje! Alaska blir drøyt, men kanskje EM eller et mindre avsidesliggende sted i USA? Kjøpte jo nesten en Kona Unit her om dagen uansett..

Siterer fra bloggen til vinneren:


Siteter også for balansens skyld:


og slenger på illustrasjon for de skarpøyde:


Denne kompletterer jeg med bilde fra terrengsykkel.no fra 2008


http://terrengsykkel.no/ubb/ubbthreads.php?ubb=showflat&Number=576721#Post576721

Det viser at singlespeed er ved det samme gamle. Siden det er så mange veteraner skal jeg virkelig hardt vurdere EM til våren, og håper at Dan vil informere og eventuelt være støttekontakt for meg.

LarsB

Så gjerne, så gjerne. Først stykket info som jeg har funnet er at SSEC 2014 blir avholdt i Nord-Irland til våren. Det kan jo bare bety fullstendig kaos, med tanke på hvordan den britiske gjengen er som pleier å dukke opp. Hvis det kommer ti ganger flere av samme slag så er det bare å holde i hatten.

Dævan Lars, du har fila kjedeplatene dine for å spare vekt! Dette burde det være marked for å selge på Rena!


mvh OveR

Den nederste er min i NM oppsett fra 2008. Den øverste er en VM klar sykkel fra 2013. Den har visst et artig SS kjede, mens jeg har nidelt Dura Ace.

Men med dremel og natta for meg skulle jeg sikkert klart å gjøre penger på å file kjeder på Rena

LarsB

Fiffig kjede, hvilket er det?