Er setebeltet for kort, eller mannen for feit?

Feil. Det ser ikke ut som du fikk med deg det jeg har uthevet.

Du forsøker å overbevise Stine om at hun egentlig er enig med deg i noe du tror.

Skyldes dette
a) dårlig leseforståelse, eller
b) hersketeknikk?

Pick one.

Når vi først er inne på dette med dårlig leseforståelse....

Geir tror ikke at overvektige flest har mat som hobby.
Stine mener at overvektige kan ha mat som hobby.

Ingen av utsagnene ekskluderer det andre. Med mindre Stine mener at overvektige flest har mat som hobby så har de egentlig ingenting å krangle om. Bortsett fra krangle om de har noe å krangle om.

Kanskje du skulle vurdere å ha minst ett riktig svar blant svaralternativene dine. Inntil da klarer jeg ikke å svare.

Geir: du ser ut til å være så oppsatt på å sette fast Stine L at du ser navnet hennes over alt.
Kanskje dere to skulle skaffet dere et rom slik at støyen deres ikke overskygger resten av diskusjonen?

Det er vel Glenn jeg diskuterer med nå, tror jeg.

Jeg ønsker ikke å sette fast Stine. Jeg ønsker å forstå hva det er hun er uenig med meg i, slik at jeg slipper å få det på meg at jeg har fordommer mot overvektige, eller hvilke holdninger det nå er hun feilaktig tillegger meg.

Alle har litt fordommer mot folk som er litt anderledes.

Det er normalt.



E

Forøvrig tror jeg verden ville blitt et mye bedre sted om alle var renslige, slanke, pene og smarte.


e

Syklister er ofte anorektisk tynne, skitne av søle og har tøy på seg som ikke kan beskrives som pent.

Så en tynn og feilaktig konklusjon må være at det ikke er gode syklister i en bedre verden :-D

Jeg oppfatter at du gjennom denne tråden har fordommer mot overvektige. På lik linje som du har fordommer mot mye annet gjennom andre tråder. Ref. Bl.a. tråden der du og din kone reiser rundt i Trøndelag og ler av folk med julelysestake i vinduene. Jeg oppfatter det også slik att du i denne tråden er mer opptatt av å arrestere andre i diskusjoner mer enn du er opptatt av å diskutere innholdet. Akkurat slik du ofte opptrer i andre tråder. Slik er min oppfattelse av deg, og den forbeholder jeg meg retten til å ha. Om du har en annen forståelse er det helt greit, så lenge jeg får ha min i fred.

Kan du fortelle meg hva det er jeg skriver i denne tråden som du er uenig i?

Kan du også fortelle meg hvilke andre ting jeg viser fordommer mot?

Det at jeg ler av folk som skal ha det samme som naboen, er vel ikke en fordom, men jeg har allerede unnskyldt en nedlatende tone i den tråden

Er det tegn på moralsk forfall å le av folk som har annen smak enn en har selv?

Generellt synes jeg fordommer er greit, så lenge man selv erkjenner at det er nettopp det. Fordommer.



E

Du kverulerer masse, Geir. Det er det som gjør at du får en del motbør. Men jeg liker at du er litt terrier. Personlig ville jeg gitt beng etter å ha mast på et svar kanskje 2 ganger, men du står på. For oss som kjenner din argumentasjons- og diskusjons-teknikk er dette underholdende. For de som er litt mindre kjent med den og som er direkte "offer" vil det nok oppfattes kranglete og irriterende.

Om jeg kan få komme med et lite råd: Når du ikke får et svar eller bare får usaklige svar, så kan du trygt anse at du har fått gjennom poenget ditt og at motparten er for feig til å akseptere "tapet".

Tror også i et forum på nett så er det lettere å generalisere og bruke litt sterkere uttrykk en man faktisk mener. Mange skriver på mobilen etc og da gidder man ikke komme med lange utredninger for å underbygge enhver påstand. Men velger antakeligvis en litt annen debatteknikk når man står face to face med en og diskutere.

Tror, i hverfall for egen del, at misforståelser/uenigheter lettere oppstår her inne på TS en om vi hadde hatt en verbal diskusjon. Vi er sikkert like uenig om enkelte saker, men det er lettere å unngå misforståelser.

Hmm... Når man erkjenner at det er fordommer så er det vel ikke fordommer lenger? Da har man erkjent at "problemet" ligger hos seg selv og ikke andre og dermed har man kommet seg over fordommen.

Det er bare det at diskusjoner blir mest lærerike dersom man konkluderer. Jeg vil heller gå ut av den og vite at jeg tok feil enn å lure på hvem som hadde rett - i de tilfellene det klart kan konkludere med rett eller galt. Jeg har fått utrolig mange reviderte og nye perspektiver på ting av folk her inne som har baller til å forsvare sine egne argumenter.

Man kan like gjerne stille seg selv de spørsmålene man stiller andre innimellom.
Hva mente jeg egentlig? Hvis andre stiller det spørsmålet, og man har ordlagt seg litt feil, vel så kan man rett og slett bare oppklare hva man mente.

Det jeg personlig liker litt dårlig er denne felle teknikken som benyttes til tider, altså man legger ut et svar som er litt underfundig og som egentlig ikke gir noe svar før det er stilt en god del spørsmål. Klarer ikke helt å se man oppnår noe annet enn å få andre litt ut på glatta - for så å snøre grepet og arrestere vedkommende.

Om saken har sklidd ut - hva så, "jeg vant" virker å være greia innimellom.

Denne tråden kunne ha vært en litt viktig og god tråd, det er mange spørsmål som er viktige i en slik tråd, ikke går de på fedme alle sammen heller.
Har litt med hvordan vi velger å være mot hverandre.

Således ser man at samfunnet har en vei å gå, kanskje ikke så rart noen føler seg satt til side og utenfor. Da kan trøst, missbruk osv ofte være nærmere enn de som er "vinnere" evner å forstå.

Dette kan skje noen vi alle har i nærmeste krets som vi er veldig glad i, ta litt lærdom av hvordan dere opptrer.

Jeg har f.eks. en datter som sliter med det samme som pappa har slitt med. Vet ikke min arme råd rundt hva og hvordan jeg skal hjelpe henne. Hun er 19 år, på vei til å bli det jeg tror jeg kan si er depresiv og veldig innesluttet. Jeg har snakket med leger ++++ for å få råd og hjelp. Jenta er en over middels intelligent person. Hun går nå ut fra Videregående med 2 femmere på kortet, resten seksere slik det ser ut pr d.d. Er med andre ord ikke noe i veien med topplokket på henne.
Sosialt svikter alt rundt henne, hun liker ikke alkohol og fester, føler seg rett og slett misstilpass = deltar ikke. Hun får stygge bemerkninger og blir ertet i gym på skolen = deltar ikke.

Min datter velger å gjemme seg helt bort, og trøster seg med godteri og film.
Hun er veldig klar over at dette er slik, såpass langt har jeg faktisk kommet med henne. En skulle kanskje tro at min endring i livet også ville vært en motivasjonsfaktor for henne, hun er utrolig stolt av pappa og hva han har klart, men hun klarer ikke å gjøre noe med det hun sliter med selv.
For meg så handler det ikke om vekta hennes, men livsglede og trivsel. Vekta vil gå gradvis i riktig / bedre retning om helse, trivsel og slikt kommer på plass.

Flere her inne vet hvem jeg er, jeg velger likevel å være åpen rundt dette, all den tid jeg tror flere kan ha godt av å lese hva som kan skje, det kan faktisk skje deg og dine også.

Min utfordring til dere nå er: kom med råd til hvordan jeg kan hjelpe denne jenta.
Hvordan overbevise, motivere ja rett og slett klare å nå gjennom?

Jeg har forsøkt å få henne med på svømming, sykling, gå turer for å ta bilder +++ uten å snakke om vekt. Vekt prat = snakke til døve ører. Og sånn er det bare.

Hun er ikke supersize enda, men har passert 100 kilo, dette er tungt for en jente på 166cm, som ikke har styrken i bunn som pappa hadde. Jeg er livredd for helsa hennes - for å si det pent. Hjelp får man stort sett ikke, når jeg snakker med leger osv så får jeg beskjed om at dette er taushetsbelagt informasjon. Det at jeg egentlig bare vil de skal forsøke å nå frem virker ikke å nå frem til de.

Noen som kan tenke seg hvor leit det er å se noe slikt når man VET hvordan det er å være stor? Raskall vet, dere andre som ikke vet, dere synser og tror, og kjekler om ordvalg og språkbruk. Så kom igjen, bruk dette glimrende hodet - bidra til å hjelpe et menneske som trenger det.

Eller blir dette for personlig - så dere feiger ut?

Og det er derfor jeg storkoser meg med trådene hvor du er en aktiv deltager. Og sånn som her tror jeg du har rett i at du og Stine er enige. Jeg oppfatter deg heller ikke som fordomsfull mot overvektige. Men noen ganger tror jeg du fortsetter å kreve svarene dine lenge etter at den som har fått spørsmålet har sluttet å lese tråden. Det kan du ta som et klinkende klart svar på at du har rett.

Jeg jobber med IT. I saksbehandlingssystemet vårt kan vi be kunden teste ut en mulig løsning på et innmeldt problem. Vi kan purre på svar i ukesvis uten å få et eneste svar. Når vi så avslutter saken i saksbehandlingssystemet vårt sendes det en mail om dette til innmelder. I 9 av 10 tilfeller hører vi aldri noe igjen. i det 10. tilfellet melder kunden tilbake, ofte illsint over at vi har avsluttet saken, at det fremdeles ikke fungerer.

Ut fra det konkluderer jeg med at i tilfellene hvor vi ikke får noe svar har vi funnet det rette svaret. Slik tror jeg det er på internet-fora også. Når man ikke lenger får noe svar kan man konkludere.

Jeg vet jeg har gjort dette i noen sammenhenger - mest ubevisst tror jeg, men uansett ikke bra. Dette har jeg imidlertid forsøkt å bli bedre på, og i denne saken her så var det et rent svar til Øyvind som ble feiltolket og ikke en gang forklaring av hva jeg mente fra meg og to andre hjalp.

Så tilbake til saken.

Det står stor respekt av deg at du tar opp et så personlig problem her inne, så du fortjener at alle legger hodene i bløt. Jeg er dessverre for mye acheiver og ekshibisjonist slik at jeg lett kommer med løsninger med motivasjon å vise alle hvor løsningsorientert jeg er, mer enn et genuint ønske om å hjelpe andre, men jeg føler for å hjelpe her.

Her er det en negativ spiral på gang. Jeg låner litt terminologi fra "Leadership and Self Deception", som er en veldig lettlest bok om mellommenneskelige relasjoner. Anbefales!

Collusion map ser slik ut:

1. Hva datteren gjør: Murer seg inne og spiser godteri
2. Hva vennenene ser: Ei jente som er tjukk og asosial
3. Hva vennene gjør: Kommer med stygge bemerkninger
4. Hva datteren ser: Omgivelser som ikke liker henne
1. Hva datteren gjør: Murer seg inne...

Og slik går det rundt i selvforsterkende sykliske sammenhenger.

Denne sirkelen må brytes ved at den ene parten endrer det den gjør. Det skjer ved at man greier å se den andre siden som mennesker med styrker og svakheter og ikke som objekter - i dette tilfelle "hu tjukke som ikke gidder å være sammen med noen" og "de slemme vennene". Det vil bryte den vonde rundgangen sakte men sikkert. Her er det imidlertid nokså fastlåst. Går det an å ta en samtale med vennene og åpne øynene slik at de ser mennesket i datteren din eller blir det for stigmatiserende for henne?

Veldig enig i det Collusion map viser til egentlig.

Det er forøvrig via andre veier vi har fått vite at andre ikke er helt greie med henne, hun gjemmer bort dette også. Så det å gjemme seg vekk ser utvilsomt ut som nøkkelen her. Hun har et par gode veninner på skolen som ser henne og som forsøker å få henne med på litt ting. Ofte så er dette da settinger hvor det er litt alkhol i bildet, men mest tror jeg hun unngår dette for å slippe å møte de som da ikke tenker veldig mye på hva de faktisk gjør med et menneske når de hevder egen fortreffelighet og dytter andre ned. Jeg forsøker å bryte noe av dette ved å ta henne med på kino - forsøker da å få henne med på å gå de 2,8 km det er opp dit, fremfor å ta bilen. Noen ganger lykkes dette. Hun er utrolig glad i å ta bilder, film - så jeg forsøker å ta henne med ut i skog og mark, ned til sjøen osv. Men jeg ser at det er tungt, og da kommer denne motløsheten hennes som gjør at neste gang så skal hun noe annet, eller har ikke tid.

Jeg har ikke tenkt til å gi meg altså, det er bare det at jeg begynner å gå tom for tanker om hva man skal forsøke. Håpet er at løsningen bare detter inn, men det gjør den ofte ikke..

Men hun er et klassisk eksempel på at vektproblemer ofte kan ha bakgrunn i emosjonelle problemer - de er neimen ikke enkle å finne ut av.

Men min datter har null problemer med å lese merking, og forstå hva som er sunt og usunt. Det ligner nesten selvskading - om jeg kan være så erlig å si det jeg tenker.

Jeg vet at flere har vektproblemer grunnet til emosjonelle problemer, men hva er egentlig linken mellom dette og overspising. Er det noe fysiologisk forklaring på dette?

Den er tøff. Finnes vel ikke noe fasit svar, men det jeg tenker er:

Så lenge hun bor hjemme så har dere noe kontroll over hva hun spiser. Hvis det ikke er godis i huset så blir det det vanskligere å få tak i det.

Når det gjelder trening så gjelder det å finne noe som trigger henne. Jeg tror også det er lettere å høre på gode råd når det kommer fra andre enn foreldre. Hva med noen pt timer på Elixia/Sats el.

Hva med å avtale en belønning hvis hun klarer å gjennomføre diverse delmål? Premie for å trene x antall ganger i løpet av måneden. Vi hadde vel en noe tilsvarende diskusjon vdr en som hadde en sønn som spilte dataspill. Der ble det vel lovt en bil i premie, trenger kanskje ikke å dra den så langt.

Det optimale er selvfølgelig å manipulere henne til å komme med disse forslagene selv. Ikke noe er så irriterende som mas og gode råd fra foreldre.

Maten skuffer aldri. Den tilfredstiller alltid. Den dømmer ikke og er der når du trenger den. Når alle andre viser deg ryggen vil maten alltid være der og gjøre godt. Den blir på en måte det eneste du kan stole på.

Det er ingenting som gir så øyeblikkelig lindring som en 200-grams plate med melkesjokolade når du føler hele verden går deg i mot.

Den negative siden med å spise for mye og feil kommer så sakte at man emosjonelt ikke ser den.

Snickersen skuffer meg aldri!

Det skjønner jeg - og det er ofte slik at jo lenger en går og grubler på problemet jo vanskeligere blir det å tenke ut av boksen.

Jeg har slitt litt med at livet har vært i overkant overveldende spesielt det siste halvåret, og har lagt på meg noen kilo som jeg vil ha av. Jeg er heldigvis en person som liker å trene, men med to stykker i krevende jobb og en aktiv treåring, ender jeg ofte med å stå i vinduet og kjenne at jeg har lyst til å dra ut på ski eller sykkel, men erkjenne trist at det ikke er anledning.

Før jeg går videre, vil jeg at alle som tror at jeg ikke skjønner den store forskjellen i situasjonen til meg og datteren til Lurifax om å slutte med det. Mitt "problem" er i helt andre ende av skalaen, og de bakenforliggende årsakene er veldig grunne i forhold. Det som skal til for å nå målet er imidlert det samme - forbrenne fett gjennom kaloriunderskudd. Jeg har prøvd å spise mindre selv om jeg allerede spiser nokså sunt, men finner ut at jeg bare tror jeg spiser mindre. Vi mennesker er eksperter på å tro at virkeligheten passer med vårt syn.

Jeg har erkjent at her må jeg gå metodisk til verk og slutte med å lure meg selv. Derfor har jeg installert "MyFitnessPal" på telefonen. Her legger jeg inn vitale data samt hvor mye jeg ønsker å gå ned per uke. Det gir meg et "budsjett" på 1390kcal per dag når jeg adderer all mat og trekker fra all trening. Pulsklokke med kalorteller funker bra her. Dette gir et utrolig håndfast forhold til hva som trengs å gjøres og plutselig forstår jeg hvor mye skade de to teskjeene med dressing eller den halve koppen med peanøtter gjør. Det blir også umiddelbart klart hva som må gjøres dersom jeg ikke ligger an til å nå målet en dag. Dersom det ble litt mye til lunsj, så kommer budsjettet i balanse med en 45-minutters spasertur.

Budsjetter fungerer for folk med økonomiske problemer, og da tenker jeg at de bør fungere for folk med vektproblemer - siden de bakenforliggende årsakene ikke er så forskjellige. Det blir veldig mye mindre fristende å spise den sjokoladen når den ikke kan glemmes etterpå. Det står svart på hvitt i regnestykket hva den gjør med kursen du har staket ut.

Det krever imidlertid at man innser at man har et problem og at man setter seg et klart mål for hvor man skal og forstår at en må ofre noe. Jeg er ikke i stand til å avgjøre om datteren din er der, men med en far som virkelig bryr seg og virker som han har ressursene som skal til, er det det beste forslaget jeg kan komme på i farten.

Det første jeg tenker er at en slik spiral kan brytes med et fullstendig miljøskifte. Er det på noen måte aktuelt?

Litt OT, men må bare komme med en kommentar: Jeg trodde denne tråden skulle ende opp med en klassisk krangle/diskuteringstråd hvor selve argumentasjonen overskygger den viktige diskusjonen. Må si meg svært positivt overrasket, og selv om jeg kanskje ikke har noe godt å bidra med så følger jeg med og leser med stor interesse!

Kudos folkens!

hun blir vel ferdig med VGS så det vil vel nødvendigvis komme til høsten, så får vi håpe det hjelper.

Dette er mer eller mindre blåkopi av min fremgangsmåte Dexter. Jeg kunne skrevet ned alle disse tingene selv faktisk. Det er en sånn linje jeg har tenkt jeg måtte ligge på, altså omvendt psykologi på en måte, la henne finne veien via hint, forslag +++

Har desverre ikke fungert, så det er noe som stopper helt opp. DET sagt så har jeg ikke gitt meg, betaler gledelig et abb på treningssenter jeg for min del.

PS. Godteri er det minimalt med hjemme, desverre så har dagens ungdom pengestøtte som ikke foreldre kan eller skal blande seg inn i, så da er veien til Europris, Harrylandet hvor sukker koster nada - kort. Hater de jævla godtebutikkene om jeg kan si det.... Er alt for mange av de etter mitt syn.

En genuin interesse for en fysisk aktivitet er en forutsetning for å opprettholde en aktiv livvstil.

Treningsenter kan være dørgende kjedelig. Sliter med det sjøl, selv om det bare er noen påkrevde besøk ila en måned, for å holde liv i dårlige knær og rygg.

100 ganger enklere å komme seg ut på sykkelen, fordi jeg elsker det.

Noe hun kan glede seg til å gjøre fordi opplevelsen er god i seg selv. At trengingsaspektet er en slags positivt bieffekt. Tror motivasjonen til ren trening kan bli sterkere etterhvert som hun opplever at kroppen blir sterkere og lettere også..

Squash?
Fatbike?
Terrengløping?
Dans?


e