Spillavhengighet

Det er normen her jeg kommer ifra
Og min far var 30 da jeg kom, men føler at presset kommer sakte men sikkert!

http://www.pressfire.no/nyheter/PC/6328/-Et-kraftig-verkty-vi-kan-lre-forbaska-mye-av

Dataspill får ufortjent mye pepper! Problemet er når det blir altoppslukende. Det finnes dårlige alternativer og gode alternativer. Det eneste vi kan gjøre som foreldre er å forsøke alt i vår makt å styre de unge inn på de bedre alternativene. Husk, han kunne vært ute og drevet ugang isteden!

Spillavhengighet er ikke en egen diagnose i ICD-10, men flere av faktorene og symptomene som er tilstede på "Psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser som skyldes bruk av psykoaktive stoffer" er ofte tilstede ved det vi omtaler som spillavhengighet.

Dvs: A, sterk lyst eller trang til å spille,
B problemer med å begrense spillet, med hensyn til innledning, avslutning og mengde,
C Blir rastløs, urolig, irritert eller sint dersom du ikke har tilgang på spillet, eller noen forsøker å begrense din tilgand til spillet (abstinenssymptomer).
D, Toleranseutvikling, du må spille stadig mer for å oppnå samme glede/følelse som du hadde da du spilte mindre.
C, Økende likegyldighet til andre ting enn selve spillet, slutter på skolen, mindre idrett, mindre med venner osv for å for å være i fred til å spille. Noen begynner f.eks å lyge for å få spille mest mulig
E Spillet oppretholdes i samme frekvens og mengde på tross av av at det er skadelige konsekvenser knyttet til spillet. Miste jobb, kjæreste, venner, andre hobbyer. Spiser feil mat, lever generelt usunt osv.

Hvis fire eller flere av disse symptomene er tilstede bør alarmklokkene ringe.

Noen ganger ser jeg ikke på spill to tre timer pr dag som noe større problem enn å se dårlige såpeoperaer. men når det blir 10-12 timer i helgene er det verdt å gå litt nærmere inn på hva guttungen er i ferd med å gjøre med livet sitt.

Som nevnt tidligere så er ikke nødvendigvis spillinga problemet, jeg har tre stykker som begynner å bli store og de samles foran pc for å sosialisere eller spille og noe særlig intersserte for fysisk krevende aktiviteter er ofte ikke tilstede .....sånn har det bare blitt og det har ihvertfall jeg valgt å akseptere så lenge skole og generell oppførsel hjemme og ute har vært i tankene deres.
Alle klarer seg fint, men den mellomste er litt treg i modningsprosessen og velger stort sett minste motstands-vei på det meste. Hun har alltid spilt mye WOW noe jeg også begynte med, men forsto raskt at det ikke var noen god ide (der ble 3-4 timer raskt til 10-12) og dermed ble det satt grenser for henne da. Nå når hun er blitt myndig og fremdeles ikke ser ut til å forstå at resultater på skolen kommer av jobbing og hun nå har det teoretiske påbygningsåret på VGS igjen så har kona og jeg valgt å "sende" henne på folkehøyskole med fordypning i gaming (lol).
Vi har enkelt og greit satset på at et år hjemmefra, med opplevelser på reise og i møte med et nytt miljø med ungdommer fra hele landet skal realitetsorientere henne på en bedre måte enn gnålet og putene under armene vi bidrar med. Nå er det gått et halvt år og det funker, jenta er fornøyd, blid og ikke minst hun har en plan for neste år......som hun har lagt helt uten vår hjelp.

Min sammenligning synes jeg er relevant, fordi man etter min mening er temmelig arrogant dersom spillavhengighet og konsekvenser av denne avfeies som uvesentlig.
Mine erfaringer dreier seg om bekjente og perifer slekt, som har gått gjennom hele alfabetet Dag skisserer. Resultatet har vært skoleslutt, terminering av arbeidsavtaler, NAV/utelandske ekvavilenter og skilsmisser.
Siden jeg selv har vært en gamer siden 2003/04 (fortsatt aktiv) har jeg sett mye drit, og er veldig var for mine egne barns spillmønstre. PC/PS3 benyttes av barna som sosial kanal og kan være utviklende f.eks i forhold til språk, men alt er til sin tid, og konsollet skal ALDRI komme i veien for skole, jobb og trening. Det er ikke før de flytter ut av fars tak jeg mister den kontrollen.

Jeg skal love deg at om noen i min omgangskrets hadde brukt 3-4 timer daglig og 10-12 timer hver fridag på å se på såpeserier, eller sport, eller hva som helst, og hadde gjort det over lengre tid, samtidig med at resultater på skole eller jobb dalte, tidligere interesser forsvant og familie ble bekymret - så hadde jeg reagert da også.

Jeg er enig i at i de fleste tilfellene så er ikke spill noe stort problem.
Ungdommene/barna lever balanserte og gode sosiale liv.
De spiller noen timer, er i aktivitet ute, på ski, sykkel, svømming, korps, band eller driver med andre fritidssysler resten av tiden.

Problemet er når vi får det vi kaller for alvorlig "funksjonsfall".

Ting forandres tilsynelatende over natta og poden blir innadvendt, isolerer seg og presterer dårligere på skolen.
Han mister totalt interesse for andre ting og kan bli slurvete med egenhygienen, kommer ofte forsent på skolen, ser generelt trøtt og uopplagt ut. Han er sint og oppfarende og er ofte i dårlig humør. Det eneste som tilsynelatende gir livet mening er noen timer på pc eller spillkonsollet.

Hvis dette skjer med en "oppegående" og "gløgg" funksjonsfrisk ungdom ville jeg ha blitt bekymret.

Dette tenkte jeg på også, å bli så altoppslukende opptatt av noe som helst og ofre alt annet kan umulig være helt sunt. Uansett hva det skulle være. Sågar stisykling.

Til sammenlikning har jeg en kollega som skrur og mekker på bilen sin hver kveld etter at barna er i seng. Han bruker mye penger på reservedeler, og legger langhelger og noen ferier til tyskland for å kjøre bane. Helgene blir ofte brukt på skruing og mekking, og han tråler alt av engelske forum for å finne billigste/beste erstatningsdel og hvordan ting kan utbedres.

Dette er en interesse som gir svært lite tilbake til familien og samtidig er rimelig asosialt sett fra min side, forutenom at de er tre gode venner (med samme type bil) som reiser på turer sammen.

Men dette her helt akseptert blant alle, og mange synes det er en "spennende" hobby som de gjerne spør og greier ut om.

At dette er så mye bedre enn å spille kan jeg ikke begripe.

Selvfølgelig er ikke spilling sunt om det går utover skole/jobb, helse eller økonomi, men jeg mener veldig veldig mange reagerer på spilling LEEEEEEENGE før det kommer til det stadiet, bare fordi det alment ikke er akseptert enda.

Det er viktig å ta i betraktning at det vi snakker om her er ungdom. Unge mennesker i en viktig å meget sårbar fase av sitt liv. Hvor små feilsteg kan få store konsekvenser. Spillingen kan veldig ofte være et symptom på at andre ting ikke fungerer så bra i livet.. Det kan fort bli en slags flukt...

Hva gæmliser som oss driver med "midt" i livet, etter endt skolegang med gode jobber og ett " perfekt" samliv er det ingen som har noe med ;-)

Når jeg leser denne tråden leser jeg den klassiske diskusjonen mellom fagpersoner og folk som har meninger. Jeg ville veid argumentene til Dag langt over "jeg kjenner en som ..." og "da jeg var liten ..."

Tenk selv på hva dyp kunnskap virkelig er. Alle kan gå på ski, sykle, kjøre bil og mene noe om psykologiske problemer. Det er lov selv om man ikke er Northug, Hushovd, Solberg eller psykolog. Likevel vet jeg hvor jeg ville satt pengene hvis det betydde mye for meg.

Jeg har erfart det samme som Erling, man må engasjere seg og være med i aktiviteter hvor man tar med unga. Det kan ofte være veien fra å bare være passiv til å oppdage samhandling med andre, samt gleden ved å være fysisk aktiv. Å nekte lager bare krøll.
Man må vise veien og håpe på det beste.

TS, jeg ville lyttet litt på DagRS, han virker som en fornuftig kar. Han har kanskje et synspunkt på hvordan du kan få poden din til psykolog (en sympatisk en, som ikke er negativ til spilling i utgangspkt og tror at counter strike er grunnen til drap og elendighet over hele kloden).
Jeg tror jeg ville sagt at "det er mulig at spillinga di er normal, jeg vil at du skal gå til en psykolog allikevel, så får du heller fortelle typen når du er der at det var jeg som sendte deg, og dersom dere da ikke har noe å prate om, så er det greit, så skal jeg slutte å plage deg."

Ungdommer går ikke/får man ikke til psykolog.......som hovedregel

Med en sekstenåring i hus som spiller WOW ca 70 timer i uka (jeg får utskrifter) kjenner jeg OP sin situasjon godt. Jeg syns det er vanskelig å sanksjonere, men forsøker å appellere, hver dag. Jeg kan stenge nettet, selvsagt, og har gjort det ofte, men det er naboer som har åpne nett på alle kanter. Stenger jeg nettet blir det dårlig stemning i huset, som går ut over alle, og det produserer ikke skolearbeid eller meningsfylte aktiviteter uansett. TV er ikke noe bedre, men veldig usosialt og gir mindre utløp for evnene i alle fall.
Hvem sender barna sine til psykolog fordi de forsømmer skolen? Jeg spilte ikke (annet enn plater, da), men var stort sett med venner (på gammeldags vis) da jeg var på samme alder, fant nok på mer fanteri enn han gjør, var ikke mer ivrig med skolearbeid heller, men er enig med de fleste (i min generasjon) i at det er fremmed og merkelig å se at det er så lite direkte samvær mellom ungdom i dag. Likevel tror jeg å være tålmodig og forståelsesfull, bli kjent med og høre på ungdommen, ikke minst, er beste tilnærming, jeg vet sønnen min er klar over at han bruker for mye tid på dette, og han er absolutt smart nok til å klare seg igjennom det. Vi har nok et nærere forhold enn de fleste fedre og sønner, og jeg har avveid dette problemet i mange år. Han vokser det nok av seg, det er ikke som å lese bøker, noe jeg brukte mye tid til også, men kanskje det er en brukbar erstatning for noe av det samme behovet for eventyr og opplevelse. Jeg mener det er mnindre verdt, mer som drøvtygging, bildene er ikke dine egne, osv, men samtidig er du mer med på å fortelle/utvikle historien. Det er riktignok synd å se alle timene og evnene han legger inn i noe som gjør en spillindustri til den gullgruven den er, i stedet for å engasjere seg i ting som kunne gjøre verden til et bedre sted å være, osv..

Du har nok et lite poeng, men det er veldig lite og utrolig pasivt i denne sammenhengen. Kanskje du har fordommer selv?

Jeg har vært psykolog siden 1997, jeg har pratet med mange ungdommer, noen fordi mor eller far mener de skal.
De beste psykolgene har få problemer med å få ungdom til å møte jevnlig til samtaler.

Hvor tror du alle ungdommene som kommer til psykiatrisk ungdomsteam eller BUPA kommer fra?

De kommer antakelig som oftest (motvillig) fra type BV institusjoner undertegnede jobber på etter at typer som meg har forsikret de (som ikke har rømt enda) i mnd vis at de ikke trenger å være "gæærne" for å ta seg en tur
Som sagt; Hovedregel.....finnes unntak

De du snakker om utgjør faktisk bare en liten prosent. Flere av ungdommene jeg jobbet med i Psyk Ungdomsteam kom fra etablerte hjem og slet med depresjon/angst. Gjerne knyttet opp mot prestasjoner og forventninger de opplever at omgivelsene har til dem.

Mulig at verden ser litt anderledes ut fra ditt ståsted. Jobbet selv nærmere 10 år i barnevernet og hadde vel et litt annet syn dengang enn jeg har nå.
Mye av arbeidet dreide seg om å motivere forsømt og skakkjørt ungdom til å dra til psykologer i øst og vest. Akkurat det kan nok oppleves som ganske nytteløst. Men det er en del andre ungdommer som også er i behov av profesjonell hjelp fra dyktige psykologer.

Eksempelet vi har her i tråden virker ganske utpå spør du meg.
Om faren lykkes med å få han med til psykolog skylder jeg deg, far og gjerne hovedpersonen en poløl hver

Takker for mange gode tanker - som igjen ga meg en ide
som jeg prøvde ut i går kveld med positiv tilbakemelding - så
får en se hvor lenge det sitter i.

Jeg sa at hvis han sto på i to år til kunne han kjøpe en slik:
Dette er bilen sin
Det tok litt tid før han skjønte at han faktisk kunne kjøpe en slik
når han signerte første jobbkontrakten.

Vi ble enige om at han skulle tenke på bilen hver gang han heller ville spille enn å gjøre lekser.........

Det ble i hvertfalll gjort lekser til sent på kveld i går

Det var gulroten sin ja
Utover det tar det tid å innarbeide nye vaner, og det er jo heller ikke spillingen i seg selv som er problemet, men at det stjeler tid fra alt mulig annet.

Snakk om fin gulrot!

Om du ser han har tendenser til å skli vekk fra jobb og skole igjen, så ta han med ned på butikken og se om du kan få en prøvetur eller noe. Det bør friske opp lysten litt

Hvis du som 16 åring spiller WOW ti timer hver dag i snitt, så forsømmer du mer enn bare skolearbeidet ditt.

En 16 åring er midt mellom det å være barn/ungdom og i ferd med å bli voksen. Hjernen, fysikken og det sosiale er i en rivende utvikling. Det er en viktig periode av livet hvor personligheten er i ferd med å formes og sementeres. Isolasjon og stilesittende spillatferd i denne fasen av livet er usunt.

Hvordan skal en så forhindre og motivere barn/ungdom fra problemspilling? Det er viktig at reguleringstiltakende er fleksible og målrettet. Regulering av spillet krever kommunikasjon, samhandling og forhandlinger. Reguleringsprosessen har ofte i seg selv en samhandlende effekt. Hver og en i husttanden bør bli hørt og partene bør få uttale seg om hva de mener er passende spillfrekvens. Husk at det kan være andre i familien som også blir berørt av at det finnes en med problemspilling i familien. Slik atferd kan ofte ha en tendens til å forsure mye av miljøet dersom det ikke tas tak i.

Ønskene i en hustand som er forhandlet fram kan være:

At det skal være stille i huset etter bestemte klokkelslettt
Å kunne delta på raids til bestemte klokkeslett fordi man vil holde avtalen med gruppen sin.
-Å holde avtaler er viktig både i den virtuelle og virkelige verden. Er du ikke til å stole på, regner ikke folk med deg.

Å ha tid i spillet til utføre andre nødvendige gjøremål enn å raide. (å gi beskjed om at man blir forsinket er en vel ansett ferdighet som de fleste foreldre ønsker å lære barna sine)
-Å få hjelp til nødvendige gjøremål i huset.
-At familien skal ha felles måltider
-At alle skal gå på jobb, skole hver dag
- Den som spiller skal ha en fritidsaktivitet i den virkelige verden
-At den som spiller ikke skal bli avbrutt i sin oppsatte spilletid.

Det er uansett viktig at alle blir hørt og at det innledes forhandlinger der ingen forslag eller ønsker blir ledd av eller ikke respektert. Skriv ned de reglene en blir enige om og lag forskjellige bonussystemer dersom reglene blir oveholdt. Ha evalueringsmøter. Hyppig i begynnelsen, litt sjeldnere etter hvert som systemet fungerer. Husk å rose hverandre dersom dere klarer å holde avtalene og reglene som er satt ned.

Når det gjelder spørsmålet om hvem som "sender" den håpefulle til psykologen. Så ville du blitt svært overrasket dersom jeg kunne ha fortalt deg. Det er oppsiktsvekkende hvor mange kjendissønner og døtre som dukker opp i denne bransjen.

Kan jeg bare spørre hva slags fagkunnskap dere har når det kommer til spillene? Har du noen gang spilt WoW? 70 timer i uken logget på WoW betyr ikke 70 timer aktiv spilling. Slik jeg husker WoW fra den korte tiden jeg spilte, men også det jeg vet fra venner som spilte spillet i flere år så brukes VELDIG mye av tiden (opp mot 50% av tiden) bare stående stille i hovedbyen mens man venter på at folk skal komme online, bytte til seg ting, vente på at questen man skal gjøre skal bli klar osv. Mao så blir det brukt mest som ett chatteprogram mye av tiden, og da går det fint an å gjøre skolearbeid ved siden av.

Sier ikke at du tar feil, men ti timer spilling på papiret betyr ikke nødvendigvis 10 timer aktiv spilling. Stor forskjell på MMO og FPS spill som f.eks counter-strike.

Det er mye "dødtid" i de fleste online spill, det har du helt rett i. Vi omgir oss med eksperter på flere spilltyper, vi snakker daglig med mennesker (pasienten våre, er våre eksperter) som spiller alt fra moderne online rollespill til folk som er hektet på pengespill.
Jeg har best peiling på online poker, ballspill, casino osv. Fordi dette er det som oftest får størst konsekvenser for folk i det hverdagslige hvis det går galt. Jeg har satt meg en del inn i andre spiltyper også og har kolleger som er flinke til å holde seg oppdatert på det som skjer i spillverden generelt.
Jeg må jo også tilstå et jeg er en genuin brettspillentusiast og har brukt mye tid på forskjellig brettspill opp gjennom tidene.
Spill er knallgøy og kan gi deg mange flotte opplevelser, men det kan bli et stort problem dersom du mister kontrollen og det blir altoppslukende og du mister fokus på andre ting.

Noen ganger merker ikke spilleren dette selv og når han skjønner det, kan veien tilbake til en normal hverdag bli veldig tøff.


Og ja, jeg har spilt både WOW og Counter-Strike. Jeg merket med en gang at dette var noe jeg kunne ha blitt skikkelig hektet på. Men det er dessverre ikke nok tid i verden til å få med seg alt.

Kanskje i mitt neste liv... (tok du an?)

Året etter at jeg gikk på universitetet så spilte jeg(poker) aktivt ca. 16 timer i døgnet.
Dette gikk utover synet mitt som nå er på ca. -2, det var helt fint før jeg startet. Noe av årsaken kan være at det ofte var mørkt i rommet. Sosialt liv utenom ble det lite av, og kontakt med familie/venner ble nedprioritert.
Jeg kom meg heldigvis ut fra dette og inn i jobb, men det var kun fordi jeg ikke tjente nok på pokeren. Hadde jeg gjort det er jeg ikke sikker på hvor jeg hadde vært idag.

Las Vegas?

Hehe, fysisk hadde jeg antakeligvis bodd i et lavkostland(bulgaria el lignende). Men jeg hadde antakelig fortsatt med spillemengden og vært avstengt fra sosialt liv. Mer eller mindre.

hehe, second life du refererte til?

Joda, tror vi i bunn og grunn er ganske enige, jeg er bare opptatt av at gaming skal bli mer akseptert og at man forstår det er mer enn bare "spilling". Det er en kanal der man sosialiserer, har gode venner, kan drømme seg vekk i en fantasiverden (slik man før gjorde i bøker osv), samt at man lett kan snakke med andre om problemer og følelser (siden det ofte er veldig anonymt).

Er så lei all den negative omtalen gaming får i Norge og mange unge blir stemplet som spillegale over en lav sko, ihvertfall når man sammenlikner med våre naboland.

Det er jo ikke bare spill som er vanskelig å få forklart for utenforstående. Det gjelder jo generelt det å sosialisere på nett. Jeg husker for noen år siden da kona og jeg besøkte hennes onkel langt opp i nord og mens vi sitter der og snakker så ringer plutselig husets telefon. Vi hører mor i huset ta den og begynne å snakke med en bekjent til familien. Ganske snart så kommer hun tilbake til stua, ser fullstendig perplex ut og sier "det æ til dæ Dan, de æ distriktslægen". Det viste seg å være en herværende terrengsyklist som ville invitere til tur i fjellet. I stua etterpå gikk det litt tid til å overbevise vertskapet om at nei, jeg har aldri truffet distriktslegen før, annet enn på internet. (Og turene i området var for øvrig flotte.)