Spillavhengighet

Når vil dere annse en ungdom for å være spillavhengig (pc-spill) ?

Har en halvvoksen sønn som har spilt det samme nettspillet i sju-åtte år,
han bruker anslagsvis 3-4t hver ukedag og 10-12t hver fridag
på dette pc spillet.

Unødvendig å si at skolearbeide lider, (klarer muligens å
beholde skoleplassen med ett nødskrik)
han nekter å ta seg lørdags-/sommerjobb,
er i ferd med å gi opp en lovende idrettskarriere (har blitt
skamrost av elite-/landslagsutøvere)

Han skjønner muligens rekkevidden av å bli stående uten noen formell
utdannelse, men velger åpenlyst bort det meste for å spille dataspill.

Skal jeg lukke øynene og la ham stå til ansvar ?
Sende ham til psykolog ?
Brenne PC'n ?

Hva foreslår forumets medlemmer ?

Feilpost.

Ingen gode råd, men enig i at dette ikke høres bra ut. Alder er kanskje relevant?

Er han myndig?

Enkelt og greit, spør disse:
http://www.hjelpelinjen.no/i/start.aspx

ja

Da har du egentlig ikke annet enn bekymret far-kortet og samvittigheten å spille på.

Dette høres ut som en kinkig situasjon. Selv så er mine barn så små enda, at jeg "bestemmer" når det er nok spilling. Ser at denne strategien ikke fungerer når de blir 15-17 år.

Det beste er kanskje å bare lukke øynene og la han finne ut av dette på egenhånd, men som far ønsker du ikke at han skal kjøre alt i grøfta før han finner ut av dette.

Mitt forslag er å begrense nett-tilgangen. Forklar han at han skal få spille x antall min etter at skolearbeidet er gjort.
Uansett hva du velger av løsning, så blir det bråk. Bedre å ta figthen nå enn senere.

Idretten må han nesten finne ut av selv.

Har selv vokst opp og brukt mye tid på PC og spilling (men alltid aktiv i idrett). Det gikk litt utover skolen/skolearbeidet da jeg var 15-16, mest pga det ble mye spilling sent på kvelden.

Å gi opp en lovende idrettskarrière trenger jo ikke være verdens undergang, verre er det at han holder på å miste skoleplassen. Men igjen, er det en skoleplass han ikke ønsker så betyr det jo ikke at han ville klart å holde på den selv om han ikke gamet.

Fra min egen erfaring vet jeg at jo mer irritert/masete mor/far ble så ga jeg mer faen. Trikset her er å ha gode alternativ til spillingen, ikke gjøre spillingen forbudt. Personlig mener jeg å spille 3-4 timer om dagen er langt bedre enn å se på MTV piss-reality som 75% av jenter i samme alderen gjør. Spilling er langt mer sosialt og mesteparten av kommunikasjonen skjer på engelsk.
Den beste løsningen tror jeg er å snakke litt med vennene hans, få de til å oppmuntre han til å bli med på andre ting i helgene og til å stå på litt mer på skolen.
Prøv heller å forstå enn fordøm, det bare skaper mer problemer.

Foreldre kan fremdeles sette grenser for hva som skjer i huset som de eier. Å definere rommet til poden som PC-fri sone bør gå bra. Jeg regner med at det er far og/eller mor som betaler internettlinja og således kan bestemme hvem som har tilgang. Dersom han ikke vil jobbe, er det bare å skru igjen pengekrana - noe en bør gjøre UAVHENGIG om det spilles eller ikke.

MEN - det må dialog og forståelse til for begge parter. Jeg foreslår en samtale om hva poden har av visjoner for sitt eget liv. Hvor ønsker han å være om 10 år, og hva er planen for å komme seg dit?

Problemet med å bare kjøre på hardt mot hardt er at det er så mange enkle utveier. Logge på naboens nett, spille hos kompiser osv. og problemet er ikke forsvunnet, bare forflyttet. Å game er ikke galt, og de aller fleste nyere studier viser at gaming har en positiv effekt på de som gamer. MEN det må selvfølgelig ikke gå utover skole, økonomi eller helse. Snakk med han og vis forståelse for at du skjønner at han liker å spille - og at det er greit til en hvis grad - men at har er i ett stadie av livet der man ofte må ofre litt og stå på et par år for å få det livet man ønsker i xx antall år senere.

Jeg er helt for å ha et åpent sinn når det gjelder dataspill kontra andre ting å bruke tiden sin på, og ikke fordømme det bare fordi det er et spill. Men alle varsellampene mine lyser når du sier at både skolearbeid og idrett lider under det, så mye at skoleplassen nesten ryker.

Det kan hende det ikke er så alvorlig, men jeg ville råde deg å ta det seriøst og oppsøke råd fra de som kan dette like gjerne først som sist. Om det ikke er eå ille er jo det bare bra.

Korrekt. Derfor må man først gjennom en prosess der personen ønsker å spille mindre. Da kan disse tiltakene gjennomføres etter Antabus-prinsippet. Jeg ville bare belyse at selv om poden er myndig, finnes de. Ikke ville ta seg jobb, den er enkel og nødvendig å fikse, dog.

Joda, men er det gitt at det er lysten til å spille som er så stor at han ikke trener/gjør skolearbeid, eller er det at han ikke trives på skolen/linjen/studiene ikke er noe for han og at han etter mange år som aktiv i idretten ikke er like interessert (de fleste faller jo av organisert idrett mange år tidligere). Det kan jo være slik at noe av dette er tilfellet og at han av vane/trygghet/fornøyelse fyller tiden med spilling siden han har mange venner online. Spilling er ikke alltid roten til alt vondt.


Man kan søke råd ja, men hver gang jeg leser uttalelser fra de som kan det så virker det som de lever i en verden slik den var for 10 år siden, der det var langt mer unormalt å spille. Og definisjonen deres av avhengihet omfavner veldig mange som langt fra har noe problem med spilling. Samtidig kan også sønnen din bli veldig sint og skremt, og ta avstand fra hele greia om han hører dere har gått så langt uten først å prate sammen på en skikkelig og forståelsesfull måte.

godt, da er vi enige

Som psykologspesialist på en poliklinikk for avhengige (spill, rus, sex, osv), vil jeg råde dere til å ta kontakt med fastlegen. Han/hun vil sørge for en henvisning til Dps, der vil det gjøres en ny vurdering (om han har rett til nødvendig helsehjelp).

I mine øyne ser dettte ganske alvorlig ut og kan utvikle seg til det verre. MAO søk profesjonell hjelp.

Dette er å skyte spurv med kononer. Du mener at de skal oppsøke fastlege på vegne av sin myndige sønn? Skal han tvangsinnlegges?

Etter å selv ha sett masse folk drite seg ut er jeg enig med Dag.

Dex: Om det var snakk om kokainsniffing som ødela skolegang og idrett for hans myndige sønn?

Neida, spill er på ingen måte roten til alt ondt. Det er mye bra og kule spill. Men både jeg og sønnen min har en viss hang til å bli hekta på ting, og jeg ser at dataspill er det utrolig mye lettere å bli hekta på - og dertil vanskeligere å bli hektet av - enn endel andre ting.

Jeg foreslår at OP ber om råd fordi han åpenbart er bekymret. Bekymringen hans er knyttet til at ting ser ut til å gå litt i ball for sønnen hans, ikke nødvendigvis spillet som sådan. Jeg tipper han har prøvd med forståelsesfulle samtaler allerede. Eller?

Jeez... Sammenlikne gaming 3-4 timer om dagen i hverdagen med kokainsniffing... Mange ser mer enn det på TV. Og selv med 3-4 timer om dagen og mange timer i helgen er det fortsatt rom for skole om man ønsket det..

Og hva mener du med "mange folk som driter seg ut?". At de har falt ut av studier? Veldig mange som detter av studier uten å drive med gaming, noen trenger ofte noen år for å bli modene nok for studier.

Tvangsinnlegges? Hvor tar du det fra?

Jeg var ikke klar over at poden var myndig. Det forandres noe, men ikke alvoret i situasjonen.

Vi har flere gutter på vår klinikk med tilsvarende og verre spillmønster.
Vi jobber poliklinisk og guttene er mer eller mindre motivert i utgangspunktet. Å bli spillavhengig er alvorlig,og det kan få store konsekvenser for hans videre utvikling.

Fastlegen er "inngangsbiletten" til videre behandling, fordi han kan henvise til spesialisthelsetjenesten. Dette må selvfølgekig gjøres i samråd med gutten selv. DET trodde jeg var underforstått.

Men for all del dytt det under teppet, lukk øynene og håp det går over, for det finnes tross alt verre ting ungdommen kan ødelegge livet på.

Eller at jobben hans som leiemorder kom i veien for skolegangen?

Litt flåsete, men poenget er at det er vesentlig forskjell på dataspill og kokain.

Gutten er myndig, så lenge han ikke utsetter seg selv eller andre for fare, så er det hans rett til å "gå på trynet". Det er ikke verdens undergang hvis han ikke blir idrettsmann eller må dumpe på skolen. Det er bare vondt for familien å se jr ikke leve opp til sitt potensiale.

Er det noe jeg har erfart så er det at det ordner seg for de aller fleste, noen trenger bare litt lenger tid.

Joda, men poenget mitt er at spillavhengighet får så lett skylden for at ting ikke er som man ønsker. For veldig mange så er det mye mer som ligger bak. Kjærlighetssorg, mistrivsel på skole, deprimert osv. Å tro at ting bare løser seg ved å nekte å spille eller tvinge han ut i jobb blir ofte feil. Han må forstå at det å spille for mange er en måte å slappe av på, ett trygt sted der de har det moro med folk de har kjent i flere år. Det er ikke noe i veien for å kombinere dette med aktiv idrett og skole, så sant det ikke er andre ting som fører til at man mistrives ellers i livet. Både i USA, Asia og Sverige er "e-sport" en akseptert ting, der proffe gamere tjener penger. I Norge ligger vi langt bak og anser gaming som tullete tidsfordriv. I Sverige vil en konkurranse for forsideplass på Aftonbladet, SVT har direkte sendinger av finaler, mens Norge knapt trykket en liten artikkel da en av våre få heltdis-proffer ble tatt opp av ett av de store Amerikanske lagene.

http://www.pressfire.no/nyheter/PC/6349/Norske-Jens-22-blant-verdens-beste-StarCraft-2-spillere

En åpen samtale der det er klart at man kun vil hjelpe og ikke diktere er beste løsningen i førsteomgang mener nå jeg.

Jeg hadde prøvd å gjøre en deal med gutten:
Så lenge du klarer å gjøre skolearbeidet og ikke skusler bort muligheter for utdanning osv, kan du spille det du klarer.
Om du derimot bare spiller og spiller slik at skolen går i dass og skoleplassen ryker, så betaler du forholdsmessig på internettregninga og kanskje husleie.

Da må han i så fall få seg en jobb og dette vokser man jo endel på som person også. Har selv nytt godt av tidlige erfaringer med forskjellige jobber og kolleger.

Jeg mener at så lenge han bor hjemme, kan han være så myndig han bare vil, han får innordne seg etter satte regler og bør ikke protestere dersom foreldrene ønsker å "tvinge" gjennom forandringer. Dere gir han tross alt mat på bordet, tak over hodet og tydeligvis unlimited access på nettlinje.

MEN: som sagt av flere, dette kunne vært betydelig verre, men det virker som et negativt mønster har satt seg litt fast

Hvordan definerer dere en spillavhengig? Hva vil du anslå er et dårlig spillmønster? Hvilke store konsekvenser er det snakk om?
Hvorfor ser dere på spilling som et så stort problem sammenliknet med alle de som daglig har flere timer foran TV'en og lever gjennom meningsløse realityshow og dramaserier?

Jeg har to sønner på 14 og 16 år som spiller veldig mye dataspill. Det gjør de aller fleste av deres kamerater også. Det ser ut som at pc'n har blitt et sosialt viktig møtepunkt. De spiller sammen, chatter og snakker sammen på skype hele tiden.

Dette har vært et tema vi foreldre har kranglet og diskutert med sønnene våre utallige ganger. Nå har vi mer eller mindre resignert. Begge to er rimelig pliktoppfyllende og gjør det greit på skolen. Ser ikke ut til at all tiden foran dataen går utover skolen. De trener begge to fast to tre ganger på helsestudio i uka. Så vi foreldre har kommet fram til at de bare får holde på med dataen så lenge det ikke går utover skole, venner og trening.

Vi har prøvd å lage regler og sette grenser utallige ganger. Men det holder bare en korts stund. Men det vi har erfart er at i stedet for å sette grense så har vårt best tiltak vært å aktivisere de med annet. Det funker svært ofte. Stikke i slalombakken, dra på fisketur, besøke folk, se film mm.

Nei, jeg har ikke barn, men jeg har spilt svært mye i oppveksten og vet hvordan det kjennes fra den andre siden. Nå blir jeg 29 med en god utdannelse og god jobb, og jeg følte veldig ofte at mine foreldre overdramatiserte spillingen min fordi de ikke viste bedre.

Grunnen til at jeg sammenlikner med det jeg kaller "dritt-TV" er at selv nå (bruker vel kanskje 5-timer i uka på gaming fremfor TV), så vil folk (særlig jenter) himle med øynene når jeg forteller om at jeg spiller - eller argumenterer for spilling. Da jeg argumenterer at de ser vel så mye på TV, om ikke mer, og at det er langt mindre sosialt så holder de som regel munn.

Godt at noen har skjønt det! Nå i år 2013 så er gaming så vanlig og så sosialt at det fint kan sammenliknes med andre aktiviteter. Men det skal selvfølgelig ikke gå utover helse, skole eller økonomi...
Å gjøre aktiviteter sammen er en veldig fin måte å få de til å gjøre andre ting på.

29 år gammel og har ikke produsert barnebarn ennå? Dine foreldre var helt sikkert inne på noe.