Nå er jeg sint på vegne av alle (sykelig) feite

Forsiden på VG i dag er et meget godt eksempel på hvorfor jeg ikke melder meg inn i Landsforeningen For Overvektige. En organisasjon med en slik leder blir bare feil. Jeg har lenge gremmet meg over Jørgens fremstilling av overvektsproblematikken i debatten og media.

Artikkelen i dag tar kaka. VG skriver om Jørgen Foss som betaler av egen lomme for fedme-operasjonen fordi han er redd for å dø. I artikkelen sier han følgende: "Jeg kunne sikkert spist mindre og løpt mer, men jeg tror ikke jeg hadde blitt noen atlet likevel. Jeg tror heller ikke at jeg er noen monsterspiser. Kroppene våre er sammensatte og alle er bygd forskjellig, selv om jeg sikkert kunne gjort veldig mye annerledes." Det er nettopp de tingene han der ramser opp han trenger å jobbe med og finne ut av. Om resultatet av de granskningene blir at han må opereres så OK. Men det er ikke i skalpellen svaret ligger.

Jeg har vært større enn det Jørgen noensinne har vært og funnet de svarene jeg trenger for å gjøre endringer og forbedre livet mitt. Jeg respekterer at mange synes operasjon er en akseptabel og god metode for å gå ned i vekt men artikkelen i dagens VG viser ikke en god leder og et godt forbilde for landets overvektige. Skal Jørgen Foss være en god leder for oss overvektige MÅ han tre ut av offerrollen og bli mer offensiv med både egen situasjon og som frontfigur for landets overvektige.

Dette skrives kun om i betal-VG (papir og VG+) så jeg får ikke linket til artikkelen.

Grrr!! ferdig med utblåsningen nå!

Problemet med å ha en landsforening for overvekt er at om man klarer å gjøre noe med situasjonen, som jo et godt forbilde/leder burde gjøre, så er man plutselig ikke definert som del av gruppen lenger. Så ved å være deltagende i gruppen forsterker man sin tilhørighet og gjør det vanskelig å forbedre livet sitt. Ergo må lederen være en som ikke gjør noe med situasjonen, altså en som er en dårlig leder/forbilde.

Haha, for et catch 22!
Er du feit kan du være leder, men om du blir et godt forbilde og går ned til normal vekt, da er du ikke lenger en representant for de fete....

Nja.. Jeg er vel ikke helt enig med deg. En som faktisk har fått det til, gjerne i kombinasjon med lederrollen, vil tvert i mot få en tyngde (HAHA!) som blir vanskelig å stå i mot i f. eks. debatter.

Denne lederen må selvsagt fortsatt klare å være "feit i skallen" for å ikke gå i pekefinger- og bedreviter-fellen.

Det jeg har sett av Foss i debatter på TV, virker det som han tror på at fedme-"epidemien" (et ord jeg vegrer for å ta i min munn), stort sett er genetisk betinget. Om jeg forstår ham rett, legger han ikke bare for dagen usannsynlig dårlige kunnskaper om biologisk evolusjon, men han drar sine medlemmer inn i en behagelig offerrolle der det ikke er annet å gjøre enn å vente på at staten skal få dem til å ta inn færre kalorier enn de forbruker.

Stemmer helt med mitt inntrykk også.

Virker som om det dessverre finnes en del mennesker som oppriktig mener at trening,kosthold samt det å skaffe seg hjelp til sine evt. emosjonelle problemer ikke virker.

Heldigvis så går det en drøss med Tv-show der deltagerne går ned opptil 40-50 kilo ved hjelp av trening,kosthold og vilje til å ta tak i alle ting som har ført til denne overvekten.

Men hvis man mener at man selv ikke kan gjøre noe med overvekt,ja da er det få som kan hjelpe/hjelpe seg selv.

Nemlig. Han er vel den dårligste frontfiguren jeg har sett noensinne.

Mye av dette kan vel tilskrives hans (mangel på) livserfaring i en alder av 23 men foreningen hadde fortjent noen som taler saken på en bedre måte.

Tja, når jeg hører om folk som i fullt alvor sier at de skal legge på seg 15 kilo til for å få så høy BMI at de kan få "slankeoperasjon" da blir jeg bare trist(dvs. jeg trodde det bare var en fleip, det var det ikke).

Da tenker jeg han ble lang i maska når han fikk beskjed at han måtte slanke seg de samme kiloene pluss noen til før han blir operert...

Trodde det var helt normalt å måtte slanke seg ganske mye før en slik oprasjon. For å gjøre faren for komplikasjoner mindre, også for å vise at man kan og har viljen. Det som irriteter meg mest er folk jeg vet om som har fått det og som få år er på vei tilbake til samme situasjon. Hva hjelper det å snurpe igjen det mest tøylige organet vi har? Når den mentale situasjonen og kostholdet ikke er endret. Endrer man dette i forkant, så trenger man heller ikke å legge seg under kniven. I ytterst sjeldne tilfeller er det feil i kroppen som frembringer fedme, men det er sjelden. Problemet er livstil, mentalitet og kosthold!!!!!!!!!!

Imponert Raskall over det du har klart. Det ligger UTROLIG mye tid og beinhard trening og blodslit bak å klare noe slikt!

Min samboer er kursleder vektnedgang, og hun kan allerede første kurskveld si hvem som går ned og lykkes. Det går på innstillingen alene. INNSTILLINGEN. Så er jobben hennes å støtte de som har riktig innstilling og påvirke innstillingen.

"Jeg kunne sikkert spist mindre og løpt mer, men jeg tror ikke jeg hadde blitt noen atlet likevel."

Allerede i første setning så har han misset det viktigste målet. RIKTIG INNSTILLING.

Dersom alle hadde brukt like mye tid på trening daglig som foran TVen, så hadde alle kunne deltatt i NM/VM/OL. Dersom det er noe som skulle vært skattlagt pga helsefare, så er det TVn. Men ikke si det så våre avgiftskåte myndigheter hører det.

Og han har sikkert håpløst utgangspunkt.. Never. Give. Up.
http://www.youtube.com/watch?v=qX9FSZJu448&feature=player_embedded

...og PCen

Dette har det jo da også blitt fleipet med:

http://en.wikipedia.org/wiki/King-Size_Homer

Hadde jeg brukt hatt skulle jeg tatt den av for deg Raskall! Imponerende arbeid du gjør. Keep up the good work!

Nå har jeg på ingen måte fått det til. Skulderskaden har gitt næring til monsteret (spiseforstyrrelsen) og de siste 13 månedene har kostet meg 20 kilo. Men jeg gir ikke opp. Jeg vet at dette bare er en (stor) hump i veien som jeg må komme meg over. Det å skulle legge seg under kniven nå er helt utenkelig. Til tross for at jeg er kvalifisert (BMI>40). Det som gjør det utenkelig er at jeg VET at monsteret kun finnes i hodet mitt og det er der kampen må foregå. Det hjelper ikke en dritt å fjerne og snurpe inn indre organer. Det er denne bevisstheten overvektige må få og gjerne også få hjelp til å få. Det å gå et par ukers startkurs og noen få timer hos psykolog hjelper ikke.

Egentlig kunne jeg tenkt meg å ha den jobben Foss har men jeg har ikke psyken til det. Jeg har mer enn nok med egen situasjon for tiden.



Det var den setningen som trigget mitt sinne også. Hvem er det vel som forventer at man skal bli en atlet?



Nemlig. Det er ikke for sent før du hører jorda treffe kistelokket.

Synd å høre om utfordingene.. Slike ting gjør det vanskeligere å holde seg i aktivitet, sikkert på sykkel også. Enda viktigere med riktig innstilling, tankesett, pågangsmot, ofring, prioritering planlegging og oppfølging. Men dette klarer du!

Sykler jeg for mye, så slår ryggen krøll. Derfor må jeg gjøre andre ting. Om man er toppidrettsutøver eller "normal" eller overvektig så er det viktig med allsidig trening. Lytte på kroppen og ta signalene. Finne alternativ trening/fysisk aktivitet når det butter. Tenke annerledes. Trene smartere. Sette seg delmål og mål.

Noe annet er det der betal-VG. Slik er det i sverige og. Liker det ikke..

Jeg har hørt, fra sikre kilder, at Foss sa at det ikke var mulig å klare å slanke seg fordi han nektet å leve på kaninmat resten av livet. Det er innstillinga si det. Jeg syns det er vanvittig i utgangspunktet at man skal kunne få støtte til en slik operasjon uten noen som helst vilje til gjøre noe for saken selv. Det burde jo vært satt som minimumskrav at man for eksempel slanket seg 10kg ved hjelp av trening og å spise sunt før man eventuelt kunne snakke om operasjon. Eller en form for tilbakebetaling dersom man etter en slik operasjon la på seg store mengder igjen. Jeg har ikke satt meg inn i saken og har ikke greie på dette her, men jeg syns det er en vanvittig sak å klistre på fremsiden av landets største avis. Null medlidenhet å hente fra meg.
Angående dette med å være leder for tidligere nevnte forening så må det vel være medlemmer som velger denne lederen? Da er jo spørsmålet, tenker jeg, ville disse medlemmene valgt en leder med gode holdninger dersom denne personen stilte til valg? En leder som fortalte dem at alle kunne ta i et tak for seg selv og sin egen helse? Eller ønsker de en leder som går hardt ut med at dette er et problem skapt utelukkende av gensammensetning, samfunnet og alle andre man kan skylde problemene sine på?

Takk for at du sa det Raskall, jeg har ofte kjent fordommene blomstre i meg ved lesning av noen av utsagnene fra min (tidligere) lokalpolitiker Foss og hadde begynt å lure på om jeg hadde blitt sur og intolerant på mine eldre dager...

Her må du jobbe med innstillingen din. Du kunne blitt en flott leder av foreninga.

"Raskall for President!"

God ide. Jeg tror også at vi kunne ansatt litt flere byråkrater til å etterforske viljen til folk, før de fikk støtte. Man burde gjøre dybdeintervjuer, kreve vitnemål fra familie, personlige erklæringer, og signaturer fra både fastlege og ernæringsfysiolog. Men vi må også avsette 3 måneder til saksbehandling, så en filosof får tid til å gi en ekspertuttalese på hvorvidt den eventuelt utilstrekkelige viljen er selvpåført eller skapt av verden rundt, og først når alt dette er i boks, kan pasienten/feitingen da settes på venteliste til operasjon, og den ventelisten bør være på ca 4 måneder så de får tilstrekkelig tid til å ombestemme seg, også selv om det ikke er vits, fordi køene er mye lenger enn det, og ingen bryr seg om garantier osv blir brutt.

Vekta de er den samme, uansett hva slags innstilling du måtte ha i øyeblikket. Og tatt i betraktning hvordan vekta svinger ved humørlidelser, så er det kanskje ikke så dumt at en fatalistisk resignert type er sjef for et feitingforbund. Syns det er fint at typen provoserer folk, jeg. Folk er stort sett idioter som tar det for gitt at du har noen innvirkning på viljen din. Hvor faen er beviset på det?

http://www.youtube.com/watch?v=RXTq2_3LfXM

Ricky Gervais er ganske direkte, men jeg føler han faktisk har en del gode poeng i forhold til det vi diskuterer her. Jeg har dog ikke lest artikkelen, men får inntrykk her av at vi snakker om en person som ikke gidder å ta grep for å forandre seg.

Så hva gjør du med det å ikke gidde??

Når du sier "du", lurer du da hva jeg gjør personlig for å gidde, eller lurer du på hva jeg mener folk burde gjøre for å løse problemet med at de ikke gidder?

Jeg antar sistnevnte, og siterer Alpers første bud. "Ta deg sammen!" (som forøvrig gjelder det meste her i livet føler jeg) Jeg sier ikke at det er lett å ta seg sammen og faktisk gjøre grep i forhold til å omstrukturere livet sitt. Det er mest sannsynlig særdeles vanskelig. Dog er det det jeg mener må til for veldig mange. Det å ta på seg offerrollen fører deg i feil retning. Nå har jeg riktignok ligget på idealvekt stort sett hele livet mitt, så jeg skal vel kanskje ikke snakke for høyt om akkurat dette temaet, men jeg har veldig stor respekt for de som faktisk klarer å gjøre noe med situasjonen selv.

Og var igjen Kari Jaquesson på banen med det som alt for få tør å si:

http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=10046215

Synes en del "tok seg sammen".

http://www.osloby.no/sprek/--Malet-mitt-er-a-komme-i-Amal-for-de-pakker-sammen-6998280.html

Løsningen: 2 timer (minst 45 min) lavintensitet (puls ~135) belastning 3 ganger i uka. Spis normal sunn mat. Se vekta falle.

Jo da, men du blir ikke varig slank på viljestyrke alene. De samme faktorene som gjorde at du ble feit i første omgang vil fremdeles være til stede, så før eller senere legger du på deg igjen.

Fedme er et symptom på et livstilsproblem eller psykologisk problem, mer enn problemet i seg selv...

Men hvor mange av dem har trent jevnlig før Oslo Maraton og vil gjøre det etter Oslo Maraton? Jeg tror på at disse har "tatt seg sammen" når alle har forbedret årets tider med minst 25% i neste års Oslo Maraton.

Jeg mistenker at disse deltok for å få frem et poeng fremfor å vise at de har tatt tak i problemet.

Ja, vi sykelige overvektige trenger hjelp og et sted å gå når det butter. Men det er vi selv som må gjøre jobben. Jørgen Foss prøver å legge ansvaret over på "myndighetene" fremfor å jobbe sammen med myndighetene for å få frem gode løsninger. Jørgen er et offer og gjør i sin rolle som leder av LFO alle sine medlemmer til offer.

Et offer kan ikke få det bedre før det slutter å være et offer. Det er den narkomane som selv setter skuddet, det er alkoholikeren som selv tyller i seg spriten og det er den feite som selv stapper maten inn i tryta.

Det er ikke noe galt i hverken å gi eller motta hjelp, men hjelpen fungerer ikke før man selv tar ansvaret. Det blir som å gå til fysioterapeuten og få "hjemmelekser" for å bli frisk av en skade for så å drite i hjemmeleksene og ikke forstå hvorfor man ikke blir bedre.

Vannet er sluppet løs på mølla igjen:

Jeg har en spådom: Jørgen kommer til å bli bortimot normalvektig i løpet av et års tid. Om 5 år er han eller er på vei til å bli like stor igjen.

Jeg håper jeg tar feil.