Verre blir det ikke.

Jeg stusser alltid når jeg leser sånne skrekkhistorier, for min erfaring med norsk helsevesen er utrolig bra, og jeg .

Ett eksempel: For ca. 4 år siden fikk min far på 74 år et komplisert ankelbrudd mens han var på besøk hos meg. Pappa har benskjørhet, og mange bein i leggen og ankelen ble most og kirurgen brukte en masse skruer og plater for å sette sammen alle beinsplintene. En halvtime etter uhellet ble han hentet i ambulanse av to kjempedyktige ambulansedamer som ga ham førsteklasses på stedet-behandling, smertestillende, beroligende og kontaktet sykehuset for å forberede operasjon. Noen dager etter operasjonen kjørte jeg ham de 50 milene hjem og tok fly hjem - alle utgifter + + blei dekket av trygdeetaten. Pappa fikk etterbehandling og fysioterapi i flere måneder, og etter knapt et halvt år var beinet og foten helt fin igjen, i dag 4 år senere går han lange turer både på beina og på ski uten problem.

Jeg synes helsevesenet er kjempebra, men jeg tror at folks forventninger generelt er litt overdrevne.

Bare så det er sagt, jeg mener på ingen måte at det norske helsevesenet er dårlig. Mine erfaringer derfra er veldig positive, med særdeles få unntak. At jeg trakk frem statistikken var bare for å sjekke om det var hold i Brandonman sin magefølelse rundt ventetider, og det var det jo.

At Sverige og Norge scorer høyt på outcome kan jo, hvis man leser statistikken positivt, være grunnet i prioriteringer, som gjør at ting som ikke haster innmari får vente, mens akutte ting og langtidsbehandling av alvorlige ting går først. I en del andre land er det muligens slik at den som skriker høyest eller leverer en stor nok konvolutt under bordet kommer foran dem som trenger hjelp mer akutt.

Jeg vil gjette videre på at dette skyldes et enormt overforbruk av spesialisthelsetjenester grunnet en kravstor befolkning og doctores som bare sender pasienten videre i systemet istedetfor å ta en alvorsprat slik at pasienten "føler at plagene mine blir tatt på alvor".

Dessverre publiseres ikke legevis statistikk på bestilling av CT`r, MR`r, henvisninger til spesialist, og prøvetaking slik at det er umulig å komme med noen slags korreks.

Det er bred politisk enighet om en restriktiv bruk av makt og tvang med vekt på pasientautonomi i psykiatrien i Norge, og det har vært drevet politisk kampanje for mindre maktbruk siste år, derav de mange selvmord hos folk som får psykiatrisk omsorg. Dette vil nok øke på.

Styringen av helsevesenet i Norge er under enhver kritikk. At en økonomisk modell skal ligge til grunn for driften er sinnsykt, helse er ikke og kan aldri bli lønnsomt.
Kravene i befolkningen er for store, prioriteringene er gale i og med at ingen tør/makter å ta den svært vanskelige diskusjonen om hvem som skal få behandling, hva slags behandling som skal tilbys etc. Det er en helt naturlig slutt på livet, og det er døden. Ressursene burde i større grad gå til eldreomsorg ved livets slutt, til psykiatrien og til potensielt kurable sykdommer.
Forholdene på Norges største sykehus er alt for dårlige for pasienter og ikke minst for ansatte.
Hadde jeg vært 20 år i dag hadde jeg aldri valgt å bli helsearbeider. Jeg angrer ganske enkelt på mitt yrkesvalg, og det er ikke fordi faget medisin ikke e interessant.

Interessant om helsenorge, organisering, makt og ikke minst pengebruk:

http://tidsskriftet.no/article/2503561

Mvh
g

nå skal det være sagt at jeg ikke har noe mot helsepersonallet, jeg mener de gjør en glimrende arbeid! men det er helsetilbudet det er store mangler i.

-Brandon

Har lest det tidligere Geir.
I det sentrale østland er det så ille stelt at det kanskje er bra folk flest ikke veit hvordan situasjonen er. Hadde media fått fri tilgang og det medisinske miljøet ikke vært så "redd" for evt konsekvenser, kunne det vært skrevet mange tilsvarende artikler som vist til i innledningen.
Jeg synes det værste er floskelen "...det skal ikke gå utover pasientenes tilbud og sikkerhet...". At sentrale politikere og byråkrater er frekke nok til å lyve meg rett i trynet gjør meg fly forbanna. Jeg vet de lyver, jeg ser det hver dag.

En sommerdag i fjor var jeg turnuslege og jobbet i et akuttmottak. De hadde et triageringssystem som gjorde at jeg kunne velge og vrake mellom de pasientene som skulle tilsees. Jeg tok da selvfølgelig indremedisinske pasienter foran nevrologiske pasienter, da det er indremedisinerene som godkjenner turnusen, og ikke nevrologene, nevrologene gir indremedisinerene stort sett faen i. Ettersom alle pasientene måtte tilsees av turnusleger i dette akuttmottaket, slik at det var flere assistent-bakvakter per turnuslege, og jeg utgjorde flaskehalsen, var jeg selvfølgelig opptatt med å føre noen medisiner fra sykehjemslista til et gammelt kolsvrak over på et eget skjema for hånd, da nevropasienten min fikk kramper i akuttmottaket. Jeg bare nevner dette, siden vi allikevel er på anekdotenivå.
Åja, jeg har en hjerneblødning også. Pasienten var også sortert på ikke fullt så farlig nivå, men en av sykepleierene fattet allikevel muffins. Da jeg avbrøt noe annet jeg hold på med, (fordi å adlyde sykepleierene har høyere prioritering enn noe annet, de fittekjerringene sladrer), da viste det seg fort at noe var galt. Jeg bestilte CT og fikk pasienten opp på intensiv for transport med luftambulanse. Jeg var redd - ikke for at pasienten ikke skulle klare det, det driter jeg i, det har jeg sett flere ganger. Jeg var først og fremst redd for ubehaget intensivfittesykepleierene kunne skape for meg, siden disse fucka horene var mer opptatt av at jeg ikke hadde meldt pasienten etter boka (halloooooo turnuslege og hverken anestesi eller nevrolog er å nås, dette skjer ila min etter jeg skjønner hva som er ståa) og kjører pasienten for EGEN maskin bort til CT og intensiv.
Enda en anekdote som går litt imot hva du har opplevd DagRS.
Men om du bor midt i Oslo-gryta, og folk som er involvert i deg vet nøyaktig hvilket sykehus du skal til, så kan det gå fort. De spanderer også flere undersøkelser på deg. Ja, jeg har jobbet litt forskjellige steder. Og jeg bruker også mer tid på å dekke min egen ræv enn å tenke på hva det feiler en pasient.

Argumenter?
Det er forskjell på akutt, semiakutt, outpatient. Har du også oversikt over alle mulige kreative organisasjonsmåter?

Jobber du i allmenn Ynot? Jobber du på legevakt?

Jeg er i allmenn i en større by, jobber masse legevakter, og har matchende turnover. Jeg har ikke giddet å notere meg statistikk på dette, men det er en sterk trend at av alle pasientene jeg får som er gjengangere, så er det en haug med mer eller mindre sannsynlige diagnoser som fastlegen bare har latt skure. Her snakker jeg kun om de tilfellene hvor jeg med min kompetanse VET at det burde vært gjort noe før. Type kreft som skriker kreft.

Pasientene forteller meg at de ikke får noen skikkelig forklaring på hva de feiler, og at fastlegen bare sier at de skal vente å se. Når jeg stiller dem spørsmålet hvorfor de ikke bytter fastlege, så har de ikke noe svar. Min konklusjon er at dersom du er kvinne og jobber sentralt, så får du fylt opp den jævla lista de uansett, og det å skulle gjøre en skikkelig innsats fra et tidlig tidspunkt, det er ikke noe som lønner seg. Du får din 2ad takst uansett, pasientene kommer jo enten du er udugelig, eller du er god. Jeg er et levende bevis på dette, og siden kommunen betaler meg en fast lønn, uavhengig av hvor mange pasienter jeg tar, så jobber jeg den udugelige ræva av meg, bare for å tekkes alle slik at jeg kan få lisensen i hånda, før jeg NAVer. Pasientene bare strømmer på.

Skal jeg fortelle deg faren med å ta en hypokonder-pasient på alvor? Faren er at de da tar med hele familien sin til den "flinke legen" Så da sitter du der med tolketjenester, stresser livet av deg for å holde tidsskjemaet, og belønning for strevet fins ikke i systemet.
Skal jeg fortelle deg faren med å fortelle en pasient at jeg tror det er en sjanse for at du har angst og dermed blir mer klar over symptomer fra kroppen din som er bagatellmessige? Det er at skulle du ta feil, så er du VG-mat og har en pasient som vil knekke deg som en uansvarlig dritt.

Hele saken koker ned til at du ikke har kontroll over din egen adferd. Hadde du hatt det, hadde alle som var intelligente nok til å bli leger skjønt at det riktige er å gi akkurat så mye faen at du får fylt opp lista di, og være akkurat så gjennomsnittlig at du ikke blir blinka ut av den jævla fylkeslegeslasken/fitta.

Gi faen.
Gjør lite.
Si lite.
Be de komme igjen.
Bruk det offentliges penger på alle mulige dyre undersøkelser. Jeg har foreløpig ikke sett tilsynssaker på for dyre undersøkelser, men i og med at rettspraksis ikke er offentlig tilgjengelig (Kafka-samfunn) må jeg innrømme at jeg bare gjetter.

Har du krav på noen veiledningstimer i jobbsammenheng? Hvis du har det tenker jeg at du burde benytte deg av det.

Hva slags argumenter er det du etterlyser hvilepuls? Du beskriver situasjonen på en lesverdig måte selv. Jeg har følelsen av at Plata-politikken er et glimrende eksempel på kunsten i å flytte på problemer. Flytte de til et mindre synlig sted. Allmennpraksis i Norge er stykkprisfinansiert. Effektiviteten stimuleres og består av å få ekspedert pasienten hurtig til rette innstans. Opp i systemet er en kjapp og inntektsgivende løsning. Og betydelig belastende for et allerede skvisa spesialist-tjeneste.
Samhandlingsreformen et annet eksempel på problemflytting. Det er nok noe færre, eldre som ligger på korridor på sykehusene. De ligger på korridor på sykehjemene. Under muligens enda værre kår enn før.
Dagnes DRG-finansiering skal visstnok ha sitt opphav i amerikanske forsikringsselskaper. Forsikringsselskaper driver ikke veldedighet. Det norske helsevesenet er et tilbud, ikke butikk. Kanskje allmennpraksis er butikk?

Ord blir fattige!

Ord blir fattige ja, og selv om jeg ikke jobber som intensivsykepleier lenger(og ikke er dame), er det godt å se at Hvilepuls har respekt for faggruppen De besitter tross alt en enorm mengde med erfaring som gruppe på jobb, og har antagelig sett flere sjeldne tilfeller enn en turnuskandidat/fersk assistentlege.

Nuvel, saken fra Ahus er for meg en uforståelig skandale, men neppe et eksempel på systematisk svikt i helsenorge. Antallet selvmord i psykiatrien er en helt annen sak og jeg TROR at vi der er vitne til noe i nærheten av systemsvikt. All ære til VG for å ta tak i den saken.

Jeg jobber på et DPS for tiden, vi er pålagt (som alle andre i spesialishelsetjenesten) å gjøre suicid vurderinger og det gjøres systematisk på de pasientene som har en alvorlig depresjon. Eller der det er mistanke om selvmordstanker eller et dødsønske. Selvmord er vanskelig å gardere seg mot, men de fleste som gir utrykk for at de er redd for eget liv og har risikofaktorene for å ta sitt eget liv inne, får tilbud om frivillig innleggelse. De aller fleste tar i mot.

Problemet er de som ikke ønsker innleggelse og som faller innenfor de samme risikofaktorene. Men som er ved sine fulle fem og ikke vurderes som "psykotiske". De er det i dag vanskeligere å få lagt inn og å holdt inne på tvang.

Uansett om vi liker det eller ikke, menneskene har råderett over eget liv og det er ikke lenger straffbart å ta sitt eget liv.

Så i praksis kan psykologen/psykiateren konkludere i journalen med at det er fare for at pasienten kan ta sitt eget liv, men at han eller hun ikke ønsker innleggelse og at pasienten regnes som tilregnelig og står fritt til å velge selv. Skulle da denne pasienten velge å ta sitt eget liv, så er systemet sånn at psykologen/psykiateren ikke kan klandres så lenge han/hun har gjort en suicidal vurdering og journalført denne.
Jeg har hørt noen få sånne historier,. I de aller fleste tilfellene klarer en å overtale pasienten til en frivillig innleggelse eller en er kreativ i vurderingen og får til tvang. I slike situasjoner står en ikke alene med ansvaret som psykiater/psykolog.

Det er ganske greit Dag, mitt ståsted er pasienter som er inneliggende, og som er suicidale, og som allikevel klarer å ta livet av seg, enten med en gang, eller som oftest etter en tur innom intensivavdelingen.
Nå er jo mine anekdoter ikke en systematisk gjennomgang, men jeg er helt, helt sikker på at om man hadde mistet pasienter på intensiv fordi det var vaktskifte/rapport hadde det blitt et ramaskrik av dimensjoner, mens det samme skjer på psyk. og det er nærmest noe man må regne med.

Poenget mitt er at det ikke er god nok overvåking av kritisk syke inneliggende, og utover det er jeg enig i at pasienter som ikke kvalifiserer til tvangsinnleggelse og som ikke ønsker å bli lagt inn må få bestemme selv.

Jeg vet om et par slike tilfeller av selvmord. Akutt.psyk her på Ullevål har hatt noen av dem. Slike hendelser er tragiske og bør selvfølgelig ikke forekomme.
Pårørende bør føle seg trygge på at ders slektning er i trygge hender når han/hun er inlagt på sykehus.
Men det skjer glipper og det er på mange måter forståelig selv om det ikke skal forekomme. Psykiatriske sengeposter har dessverre enkelte svakheter og smutthull som alvorlig syke og selvdestruktive pasienter vet å utnytte. Dødskraften, dødstrangen i et menneske kan være uforståelig sterk.

Hvis vi ignorerer anekdotiske bevis for hvor godt eller dårlig norske helsevesen fungerer er det et viktig element som preger helseforetak på systemisk og organisatorisk nivå. Det kalles New Public Management. Uten å gå inn i generelle styrker eller svakheter i New Public Management (NPM) er det en del ting å si om hvordan dette påvirker sykehus.

Tradisjonelt var sykehus styrt av Overleger. Overlegen er en lege som styrer med tanke på at alle pasienter skal få rett behandling så tidlig som mulig. Sykehuset blir ikke styrt som om det skal være budsjettansvarlig, men behandlingsansvarlig. Det koster mer, men samtidig har man ett system som har ett fokus; behandling av pasienter.

Med NPM får man tradisjonelle administratorer inn i ledelsen. For de er pasientene bare tall. De har ikke kunnskap om hvordan adekvat behandling ser ut. De har et budsjett å forholde seg til som ikke nødvendigvis er i samsvar med behandlingsansvaret sykehuset har og har fokus på å holde pengebruken innen budsjettet. Legene er nå nødt til å argumentere med medisinsk ukyndige administratorer om hva som er best behandling for pasienter. Kostnadene øker fordi man har skapt et byråkrati i et system der kostnad og effektivitet bør måles i antall liv reddet og pasienter behandlet, ikke i penger betalt per pasient.

Dagens klokeste innlegg Joachim. Det er vel slik vi ansatte føler det har blitt. Men de aller fleste av oss yter det beste, eller rømmer til det private.

Det er et prinsipp i all administrasjon som blir behandlet som faktum men som aldri har blitt påvist. Det er bedre og billigere å slå to små skoler, det samme gjelder sykehus, sammen til et stort. Noen fysikere undersøkte størrelsen på byråkratiet, dvs størrelsen på administrasjon i forhold til størrelsen på akademiske ansatte, hos forkningsinstitusjoner i Europa. For sammenligning tok de med englands NHS (national health service) i datamaterialet. De tallfestet hvor mye byråkratiet øker når en enhet blir større.
Artikkel.

Hei igjen. Joachim beskriver samme forhold som jeg mindre presist aktualiserer i tidligere innlegg. Det er svært utfordrende å få skuta på rett kjøl når den ikke er flytedyktig i utgangspunktet. Dersom vi skal ha et helsetilbud som lovet, at alt skal gjøres for alle uavhengig av kostnader, er det nødt til å bli et underskuddsforetak. Utredning og behandling utvikler seg i stor fart med betydelig økte kostnader. Hvorvidt det fører til øket helse i befolkning generelt er usikkert, og om det fører til øket livskvalitet for den alvorlig syke, gjerne gamle og livstrøtte pasienten er høyst tvilsomt. Intensivmedisinen er særdeles kostbar, og vurderingen av hvilke pasienter som skal tilbys intensivbehandling er ofte svært vanskelig og en jævlig utakknemlig oppgave å bli pålagt i et underdimensjonert system.
Tilgangen til helsevesenet bør faktisk begrenses. Det bør koste litt mer, og det bør ikke lønne seg å være ute av jobb. Dersom man ikke er villig til å redusere tilbudet må man akseptere økte utgifter. Vis meg den politiker som tør å fronte dette.
Saken med ettåringen som døde av dehydrering er tragisk men dessverre ikke unik. Dvs den er uvanlig iom at det er snakk om et barn, men jeg er dessverre overbevist om at det dør mennesker av dehydrering i Norge hver eneste dag. Jeg vil påstå at 100% av alle som legges inn på sykehus fra sykehjem/gamlehjem er dehydrert. 100 %!
Det kan være riktig å ikke gi intravenøse væsker til terminalt syke pasienter, men gamle kan være i redusert allmenntilstand av mange årsaker uten å være ved livets slutt. Dvs de havner der hvis de ikke pleies godt nok. Historien media beskriver er altså et hverdagslig fenomen, og det er derfor vanskelig å hevde at et så omfattende problem ikke skyldes systemsvikt.

Det er ikke bare byråkratiet som blir større med NPM, men andre yrkesgrupper blir pålagt flere byråkratiske oppgaver. Fremtidig mangel på helsepersonell i Norge er skapt av NPM og individorintert rettighetstenkning/lovgivning. I min omgangskrets bruker leger og sykepleiere anlsagsvis 70-80% og 40-50% av sin arbeidstid på dokumentasjon, mot 20-30% for 15 år siden. Det er ikke rart det kommer til å bli et skrikende behov etter helsepersonell.

Det går den veien for oss psykologer også. Mye administrasjon, fakturering og dokumentasjon. Ved siden av kravet om produksjon. Har ikke oversikt over hvor mange prosent endring de siste åtte årene. Men jeg synes ikke at det bare er negativt. Bedre krav om dokumentasjon og behandlingsplaner har kanskje vært med på å gjøre situasjonen bedre for noen av pasientene.

Jeg er så heldig, eller uheldig, at jeg har personlig kjennskap til både pasient- og arbeidstakersiden i helsevesenet via nærmeste familie.

Mulig det er sneversynt, men min erfaring er at på akutt skadebehandling (beinbrudd, infarkt, osv.) så er vi dyktige i Norge, dog ikke alltid. Dessverre er deler av min erfaring også basert på behandling av nære familiemedlemmers opplevelse ved det vi ofte kaller alvorlig sykdom (les:kreft, hjerteinfarkt, etc.) på små lokale sykehus. Dessverre er det slik at kunnskapen lokalt er katastrofalt dårlig. Selvfølgelig forstår jeg at det ikke er enkelt for en lokal lege, men når en liten gutt på 10-11 år ikke kommer seg på do og klager på store smerter i underlivet så fórer man vel ikke vedkommende med smertestillende i nesten 6 måneder før foreldrene presser i gjennom en undersøkelse på et større sykehus med kompetanse på området? Løsningen i følge meg? Geografisk sentralt plassert større sykehus med kort reisevei fra flere minder byer/tettsteder. Dessverre har lokalpolitikere alt for mye de skulle ha sagt her, og det koker ofte ned til ingenting, eller at enkelte funksjoner flyttes til et av de lokale sykehusene med ditto negativ effekt for de andre i tilstøtende byer/kommuner.

Samtidig vet jeg gjennom den delen av familien som arbeider i helsevesenet at de bruker en helt uforholdsmessig andel av arbeidstiden på administrasjon. Dette har jeg også fått bekreftet via jobben gjennom flere kanaler. Må si jeg blir forskrekket når jeg blir fortalt om hvilket nivå man møter problemer på, blant annet innføring av et felles datasystem i helsevesenet, eller i det minste systemer som snakker sammen. Forstår at det ikke er enkelt, men når det sitter små nessekonger i hver enkelt avdeling/foretak/region og verner om sitt eget system/excel-ark så blir jeg matt... Hva er fokuset egentlig? Pasient, eller egen stolthet?

Vi har jo hørt om leger med 1.5 mill i lønn som bruker halve dagen på papirer fordi man (i beste hensikt) har effektivisert bort administrasjon.


Husker Trygve Hegnar sa (etter å ha sittet i styret på Ullevål) at det er en lek å jobbe i næringslivet.


E

Dette her er ikke et innlegg du får mye respekt for av meg, samma hvor grei og hyggelig du er.

For det første, så trekker du fram kompetansekortet og slenger kølla på bordet, mens det jeg illustrerte var en situasjon som hadde mindre med kompetanse å gjøre, og mer med hva din gruppe kollegaer kan tillate seg ovenfor den ene legen som skal se alle pasienter i løpet av en natt, takket være svak ledelse og et kontrollsystem for nyutdannede som skyter seg selv i foten.

Videre, så er jeg ikke imponert over medias evne til å skulle koke suppe på enkeltsaker. En psykiatrisk pasient tar livet sitt, ja wohooo, hvilken surprise. Hvis du skal unngå det, så må man nok lempe alle psyk pasienter over til dere intensivsykepleiere - i narkose. Det fins nemlig ingen sikker måte å spå hvem som tar eller hvem som ikke kommer til å ta selvmord. Du bør da, for å dekke din egen ræv, gjøre nøyaktig som Dag skriver. Score en MADRS, tvangsinnlegge dersom nødvendig, osv.

Hele systemet lider av en urealistisk forventning til hva helsepersonell skal klare å rydde opp i. Det var på helsetilsynets sider for noen måneder siden å lese om en turnuslege (ikke meg) som fikk refs, fordi vedkommende ikke tvang en drita pasient til å ta CT av hodet, etter en hodeskade med mulig bevissthetstap. Pasienten nektet. Jeg vet ikke selv hva man gjør med pasienter som nekter, man må tvangsinnlegge, jeg regner med at jeg da må si ifra til politiet. Jeg er derimot opplært i medisin. Det er typisk at systemet tillater meg å gjøre feil i ting jeg har lest om i årevis, mens så fort jeg tvinges av forvaltningen i Norge til å jobbe som slave for å få lisens, så må jeg kunne hele lovteksten på rams på dagen, og kjenne detaljene i framgangsmåte og samspill med alle andre offentlige instanser som politiet. Helt fucka.

Videre eksempler på urealistiske forventninger er jo hver fuckings helg når politiet tauer inn drita folk til undersøkelse de ønsker å få avklart medisinsk, slik at skylda skal ligge på meg og ikke dem, dersom pasienten/den innsatte skulle bli dårlig. Dette vet drittsekkene som taues inn, slik at de slår hodet sitt mot glattcelleveggene. Og når de gjør det, blir politiet seff helt krakilske og kommer på legevakta med en jævla gang. Hva gjør jeg da, når pasientene ikke vil samarbeide ved US og ikke vil ligge stille i CT maskinen? Ringer anestesi og Gare for å sedere og ta bilde? Dette vil samfunnet betale for? 5-6 personer og dyre undersøkelser på hver jævla ungdomsnarkiss som har utagert på byen, slått noen, og så begynner å dunke huet mot celleveggen? Dette skal jeg ta ansvaret for? Hvorfor ikke bare sette opp en CT maskin ved inngangen til politistasjonen, sier nå jeg.

Heldigvis er det slik på legevakten jeg jobber ved nå, at crew-et på nattestid ofte er de som er uglesett av sjefen for å ha kommet med kritiske innspill. Derfor er heller ikke de alltid like glad for å bli sjikanert og skjelt ut av maniske, ustabilt personlighetsforstyrrede, ekle drittunger og min favoritt; amfetaminbrukende benzovrak, både agiterte, stjeler, voldelige, mangler hemninger og har rett og slett en ekkel personlighet. Følgelig kan disse sykepleierene av og til be pasienter om å skjerpe seg, holde kjeft, pelle seg ut, hvis ikke så henter vi snuten, osv. Jeg kan til og med sitte og banne på jobb og si "nå må du da faen meg holde kjeft og ligge rolig da, ellers ender jeg opp med å sy pikken din fast til buksa i stedet for fingeren din" og det er helt kosher. Det føles såååååå godt. Jeg skulle ønske jeg kunne gjort det på sykehuset også. Så lenge sykepleierene ikke lager bråk, det er et popularitetssystem dette her, vettu.

PS: jeg foreslår at vi overlater til intensivsykepleiere å se på CT-bilder på nattestid, de besitter tross alt en enorm mengde med erfaring som gruppe på jobb.

PPS: Det går an å håndtere sykepleiere på en greiere måte. Det fins nemlig et trakasseringssystem kalt avviksmeldinger på eks-jobben min. Det benytter sykepleiere seg flittig av, for å skulle skaffe turnuslegen represalier, dersom han eller hun ikke gjør som den allmektige sykepleierfitta vil eller befaler. MEN det går an å velge seg ut en, toppen tre sykepleiere som turnuslegene samarbeider om å avviksmelde med jevne mellomrom, og på den måten kan man slå tilbake mot ugresset. Et hot tips, dersom du som leser dette er den siste mohikaner, og må igjennom denne dritten før du kan starte privat praksis, eller finner ut at du heller vil jobbe på KIWI. Sistnevnte har jeg hørt ikke er så aller verst.

Her var jeg enig i alt bortsett fra de siste to ps`ene dine, men det er du antagelig ikke så overrasket over?

Kompetansekortet mitt var mer tatt i forhold til et par eksempler fra egen praksis med assistentleger som rett og slett trodde de kunne alt og visste alt og da i tillegg ikke ville høre hva som skjedde med pasientene. Jeg tror aldri dette med avvik var aktuelt(i hvertfall ikke for min del).
Jeg vet hvor travelt det kan være på vakt, og dette handlet ikke om det i det hele tatt.

Hva angår ps`ene dine så tror jeg at de aller, aller fleste i hvertfall klarer å avdekke blødninger på CT caput, men jeg tror allikevel vi skal overlate tolkning av bilder til leger, gjerne radiologer.

Kiwi er sikkert helt ålreit.

Mitt anekdotiske bevis: svigerfar besvimer, faller bakover og slår hodet i flisene. Han har alle tegn på alvorlig hodeskade, men det tar altså 13 timer på "akutten" på SIA før han får diagnosen brudd på hjerneskallen og to hjerneblødninger. De sjekket hjertet rimelig fort, men da det var i orden ble han oversett, og vi ble møtt med særdeles arrogante holdninger fra hjerte-overlegen. Siste kommentar: "Ja, ja. Gamle besvimer innimellom og kan være litt slitne. Ha en god kveld." Hvorpå det ikke finnes systemer/nevrologer/vilje til å gjøre noe. Uten mas hadde han vel ventet enda.

Min holdning har tidligere vært at vi har et flott helsevesen, men etter nærkontakt (flere episoder) har jeg nå innsett at mange ting rett og slett ikke fungerer bra nok. Jeg velger privat ved enhver anledning jeg har mulighet.

Jeg tror dette går mest på system, ikke menneske. Men jeg tror heller ikke at overlegene er de beste til å organisere dette slik jeg oppfatter at mange syntes var så bra i "gamle dager". Fasiten har jeg ikke, men jeg tror at en profesjonskampene mellom de forskjellige gruppene er en av tingene å ta tak i.

Øystein

Husk nå at profesjonskamp eksisterer fordi vi i Norge har sentralisering og hierarki, ikke meritrokrati. Du må sloss politisk for å få lov til å gjøre ting i Norge, det nytter ikke å jobbe opp mot markedet.