Helsedirektoratet gir opp kampen mot fedme?

Trening er medisin for meg også. Jeg trener nå godt og regelmessig og klarer å spise riktig stort sett hele tiden. Utskeielsene er få, små og kontrollerte.

Det som har vært veldig sårt, og dermed forsterkende, er emnet i denne tråden. I 2010 kuttet helsedirektoratet bort mitt eksisterende tilbud tilsynelatende for å bruke pengene på å operere flere. Jeg var inne i et opplegg med 6 års behandling og oppfølging. De tok vekk mine 5 siste år av dette og feide meg (og alle andre på samme opplegg) av med at jeg nå var et kommunalt ansvar. Kommunen har ingen tilbud.

Når jeg trenger hjelp er det dermed ingen andre å gå til. Disse 8 månedene kunne vært unngått om jeg kunne tatt en telefon til Tonsåsen og sagt at jeg trenger hjelp. Da hadde jeg vært på plass der i løpet av dager. Med sykemelding og velsignelse fra både lege og arbeidsgiver.

Jeg fikk beskjed om at jeg kunne søke meg inn på nytt grunnopphold. På det tidspunktet hadde jeg en BMI på 34 (gått ned fra 54). Kravet for nytt grunnopphold er en BMI på 40 eller over. Dermed kvalifiserte jeg ikke.

Eneste måte å få hjelp på enten i form av ny "fat camp" eller operasjon var å skaffe seg en BMI på 40+ igjen. Noe jeg nå har gjort (ikke med overlegg).

Nå forsøker jeg meg på Pedalterapi som en behandlingsform. Jeg er ikke interessert i å komme inn i et system som garantert kommer til å svikte meg igjen.

Først. Jeg mener ikke å dømme her, jeg ønsker å forstå noe jeg ikke begriper. Dersom spørsmålene mine føles ubehagelige, si i fra.

For meg virker det som du har slått deg til ro med at dette er noe utenfor din kontroll som har rammet deg til tross for at du har fri vilje. Jeg forstår at det ikke er slik du ser på det selv, og det er din virkelighet.

Jeg antar at maten som forårsaker vektøkningen, går du selv i butikken og kjøper. Hva skjer dersom du får kona til å handle mat for deg og hun bare kjøper det som er bra for deg?

Raskall: Som man pleier å rope til kamerater i feltet når det røyner litt på: Ikke gi deg!

Nå skal ikke jeg svare for Raskall,men kan heller skrive noen spørsmål som kanskje vil belyse temaet fra en annen side litt:

-Hvis det finnes en flaske alkohol i ett hus,vil alkoholikeren finne den og tømme den da?

-Får en spillegal tak i penger å spille bort selv om han er blakk?


Rare spørsmål for noen kanskje,men klarer man å tenke seg til at svaret er ja på begge,ja da skjønner man kanskje litt av hvilke sterke psykiske mekanismer som ligger bak flere former for misbruk,avhengighet etc.

Eller hvis vi tar deg GeirK som eksempel: Hvis du bestemte deg for å bruke hele din mentale kapasitet til å gå opp 20 kilo i vekt ved å spise masse potetgull,tror du din kone kunne stoppe deg?

Jeg tror dette er relevante spørsmål, med det tilleggsmomentet at en alkoholiker eller en spillegal kan velge å legge opp livet sitt slik at han eller hun har så godt som ingen tilgang på alkohol eller spill, mens en som overspiser må forholde seg til mat flere ganger om dagen.

Takk for at dere svarer for meg. Dere har helt rett. Jeg husker flere tilfeller hvor jeg sitter med en 200 grams melkesjokolade i hånda. Hodet tenker fornuftig. Hodet tenker at jeg bør gå og smøre meg et par grove brødskiver med magert kjøttpålegg før jeg stikker ut på sykkeltur. Før jeg er ferdig med den tanken er melkesjokoladen åpnet og halvparten borte. Så tenker atter fornuften at "faen heller, hvorfor spiste jeg den sjokoladen". Så blir jeg forbanna på meg selv. Dette trigger en reaksjon som gjør at den siste halvparten forsvinner.

Så tenker jeg at skaden er skjedd og jeg må prøve å fikse det. Halvannen time på sykkelen blir "løsningen". Jeg kommer så hjem og har da fortjent "restitusjonsmat". Hodet sier at et par grove brødskiver med gulost og et glass melk er bra restitusjonsmat. Av en eller annen grunn blir restitusjonmaten f. eks. 3-4 egg. Greit nok, men ikke når man blander dem med hvetemel, melk smør masse sukker som stekes i et vaffeljern.

Merk at hele tiden tenker jeg helt riktig. Det som skjer utenfor hodet samsvarer ikke med det som foregår inni.

Til GeirK: Jeg har på ingen måte innfunnet meg med at det skal være slik. Men jeg må forholde meg til at det ER slik. I to år var det ikke slik og det var samsvar mellom innsiden og utsiden av hodet. Jeg er nå tilbake til dette samsvaret igjen og bruker mye tid på å analysere hva som er forskjellen fra da og nå i håp om å kunne begrense skaden så godt som mulig neste gang jeg (eventuelt) "havner utpå".

Og det at kona kan stå for handlingen og kjøpe inn sunne matvarer er greit nok. Men hva med de 7 seven-eleven jeg går forbi til og fra jobb. Eller hva med loffen og syltetøyet de har i kantina. Eller vaflene i kantina på torsdagene.

Vi føler vel alle en vilje, hva skal fri i denne sammenhengen bety?

Se fra 1:09:20. http://www.hungryforchange.tv/online-premiere

Helse er sammensatt, det handler ikke kun om å bruke kniv. Desverre er helsevesenet for lite samkjørt mellom de ulike grenene. For mange er overspising symptom på en annen sykdom eller ulykkelighet.

Hvordan havner sjokoladen i hånda di?

Jeg kjøper den vel i butikken? Rart spørsmål.

Nå kommer Geir til å spørre:

Hvorfor kjøpte du den?

Jeg vet det. Og DA begynner jeg å bli provosert. Hvis han seriøst tror at jeg ikke har spurt meg selv de spørsmålene mange ganger (hver dag) så må han bare akseptere at han ikke kommer til å klare å sette seg inn i min situasjon.

Jeg forstår at det ikke er lett å la være, men det må vel finnes noen andre, litt sunnere, avhengighetsskapende ting du kunne ha kjøpt deg?

Det jeg synes er litt merkelig i en slik debatt er når personer som Marit Christensen trekker frem det genetiske, og da anser seg selv som en person som er følsom for karbohydrater. Hva gjør henne til en autoritet på området? Hvilken forskning legger hun til grunn for slike uttalelser? Nå er koblingen mellom metabolismen og genetikk et ekstremt komplisert samspill (som det meste i kroppen), og selv med mine begrensede kunnskaper fra noen universitetsfag forstår jeg at slike argumenter må ikke bare nikkes annerkjennende til, men vurderes mye mer kritisk.

Flere i debatten nevner også at de var tykk allerede som små, og at selv om de var aktive og bare spiste godteri på lørdager, var de allikevel lubne. Hvis jeg tenker på meg selv i 5-års alderen må jeg innrømme at jeg har ingen/lite kunnskap om hva og hvor mye jeg puttet i meg. Jeg tror de fleste nordmenn har liten kunnskap om hvor mye kalorier de får i seg iløpet av en dag, og i det lange løp er jo det dette som hovedsaklig er årsaken bak vekt-ned/oppgang. For min del blir "Jeg er følsom for/Har genetikiske predisposisjoner for" og "Jeg var født tykk" for billige poenger som trekkes frem uten at for mange tenker kritisk over de.

Jeg vet hvorfor du kjøpte den. Men jeg spurte hva som skjer om kona di kjøpte all maten. Det har du ikke svart på. Hun ville antakelig ikke kjøpe sjokolade.

Stiller meg sterkt tvilende til disse tallene, som mange andre kalkulasjoner kommer svaret ann på hvordan en stiller spørsmålet/forutsetningene. HAdde vi latt folk leve fett og lykkelig og daua tidlig av hjerteinfarkt tror jeg vi ville spart mangfoldige milliarder.

Her synes jeg du drar arbeidsgivers og statens ansvar utover individet litt vel langt.

Hva er dette? En slags variant av Minority report der du lar deg provosere over ting du antar jeg kommer til å si i fremtiden? Nei - jeg hadde ikke tenkt å spørre om det.

Ok beklager. Du hadde svart.


Det å snurpe igjen magesekken er vel på en måte å tvinge avhengigheten i sjakk. Hva om du overførte alt av penger og kort til kona slik at du ikke KAN kjøpe sjokolade - ville du ikke da oppnå noe av det samme. Det er litt tungvint, men må jo være mye enklere enn å ta en operasjon og det kan skje NÅ...

Og merk: Jeg forsvarer ikke at jeg impulshandler og impulsspiser feil mat. Jeg forteller bare at slik er det. Jeg vet også hvorfor det er slik. Jeg har gravd dypt nok i meg selv til å vite hvor overspisingen kommer fra.

Men det å stoppe det er i visse tilfeller ufattelig vanskelig og det er her jeg desperat trenger den hjelpen jeg ble lovet men fratatt til fordel for de som vil legge seg under kniven.

Vi har prøvd det. Men det fungerer rett og slett ikke i praksis. Men med en jobb 2 timer unna heimen som jeg ikke vet når jeg kommer meg hjem fra hver dag er det ikke gjennomførbart.

Men dette har blitt bedre nå som jeg har 80% lokalt kontor. Jeg bor nå nærme nok jobben 4 dager i uka at jeg sykler hjem til middag og eventuelt tilbake på jobb om det kreves. I tillegg er det ikke lenger tusen "vannhull" mellom hjem og jobb.

I tillegg bor jeg så nærme jobben at jeg er på langt nær så kronisk utmattet at jeg faktisk har en barriere mot snophyllene. Og denne kontorordningen er permanent så det er så definitivt håp.

Sukker er vel like avhengighetskapende som røyking og snusing og slikt. Sto jo nettopp i vg også at klarte man ikke slutte å røyke så burde man gå over til snus da dette var mindre skadelig.

Burde jo nesten være likt for deg, bytte sjokoladen med snus/nikotin? Jeg for min del pleier å snuse mye om sommerene, og ser på det som kos/snop. Det gjør at jeg ikke har no sug etter noe som helst.
Nå har jeg nettopp hatt ei hard sykkel økt med raceren og spiste tunfisk og ris i måltidet etter treningen. Kjenner nå jeg begynner å bli sulten og sugen på noe godt, hadde jeg snust nå hadde jeg tatt en snus og 2 og kunne kjørt på med enda et såpass sundt måltid som tunfisk og ris, men det klarer jeg ikke og noe litt bedre, men da også mere usundt går ned snart.

Hehe.. nå har jeg en liten latterkrampe her. Råder du meg til å begynne snuse/røyke for å få bukt med et problematisk forhold til mat? Det kan kanskje funke men det blir litt som å amputere beinet ved kneet for å fikse et brukket leggbein.

Er du sulten så er ikke søtsaker du bør spise. Da stiger insulin som igjen fører til sultfølelse kort tid etter.

Nå har jeg ikke lest hele tråden, men fikk med meg at du har gått opp 15kg, og snakker om at du må ta en operasjon nå?.
Og da blir det jo ikke være om du skulle få kreft fra snus om 30-40 år en plass.

Du er såpass "gammel" at jeg tviler sterkt på at du kommer til å få noe som helst helseproblemer av å snuse, og viss det faktisk kan ta knekken på spiseproblemene så ser jeg ikke hva som kan være farlig å prøve?

Ellers sier jo siste forskning at snusing er bedre enn å røyke i værtfall

Du får få så mye latterkrampe du vil, jeg har mange måter til å spise sundt lenge i lengden selv. Men ser ikke point i å tipse deg i noen av disse da du sier selv at uansett hva som skjer så stikker du på butikken å kjøper deg en 200 grams sjokolade å spiser den opp på null komma niks

Nei. Jeg snakker om at jeg overhodet IKKE kommer til å ta operasjon. Men de kutter i det jeg mener er det riktige tilbudet (Fat Camps) og øker antallet operasjoner. Dette legger direkte føringer til at man skal henvises til operasjon fremfor den "riktige" måten.

My bad der.. , men snus tips var at det kunne være en siste test/utvei (feks prøve 1 uke) og se om du får vekk sukker suget)) får du vekk suget så er det lettere å fortsette sundt. Og det trenger ikke være vanskelig å slutte å snuse, jeg har gjort det plenti av ganger, har pause som regel fra sept-juni Så blir bare kose snusing om sommeren.

Men uansett ka du gjør, når du klarer å stoppe med søtsaker en stund, så synes jeg det lettest å fortsette viss jeg ikke rører NOE godt, utenom middager som er litt usunne.

Det som fungerer for meg er nok søvn og å kutte ut poteter, brød, pasta og ris. Da har jeg et dønn stabilt blodsukker og søtsuget er totalt fraværende og jeg klarer å holde meg unna søtsakene også.

Det som var mitt fall i fjor høst var at jeg syntes det ble så komplisert å spise slik at jeg prøvde å spise "normalt". Blodsukkeret begynte å svinge og jeg klarte ikke å stoppe svingningene før jeg begynte å sove igjen i slutten av januar samtidig med at jeg kuttet jobbreisingen med 3,5 timer 4 dager i uka.