Helsedirektoratet gir opp kampen mot fedme?

Nei, overvekten var en direkte årsak av sykdommen og behandlingen. Den førte til kraftløshet (derav manglende fysisk aktivitet) og vannansamlinger i kroppen.



Sykdom eller genetisk disposisjon, ikke vet jeg. Problemet har ikke vært konstant i hundrevis av år, men sykelig overvekt hos småbarn (som dette sidesporet i tråden handler om?) er noe annet enn den generelle vektøkningen hos unge. Og det er på ingen måte noe nytt problem. Det ser ut til at noen småbarn, dersom de får spise seg mette og leve slik det faller naturlig for småbarn, blir overvektige. (Denne linken har vært brukt tidligere i tråden.) Slik var det f eks med den andre kameraten jeg skrev om tidligere. En slik tilstand er vanskelig å behandle, og foreldre trenger i alle fall både støtte og veiledning om de skal kunne få til det. Om foreldrene så nekter å ta imot slik støtte og veiledning, kan vi kanskje snakke om forsømmelse av foreldreansvar, men det er oftest en helt hypotetisk problemstilling.



Der er vi ikke uenige i det hele tatt. Jeg mener bare det ikke finnes noen god grunn til å støte foreldre til overvektige småbarn på generelt grunnlag.

Dette er interessant. Har FAU et juridisk ansvar for elevene under transport til/fra skolen?

Av hundretusenvis av overvektige i Norge, så er det kun en liten andel som kan slå i bordet med en medisinsk grunn. De andre må desverre inn under kategorien "feilærnært". Overspising er jo blitt en ny nasjonalsport, og de vanene arver man gjerne fra sine foreldre og venner.

Med unntak for de som legger på seg ekstremt av medisinske grunner, så synes jeg det helt klart er omsorgssvikt når et barn blir så overvektig at skolen blir et mareritt. Å la en 5 år gammel gutt vralte rundt i sitt eget fett på grunn av idiotisk kosthold er kort og godt barnemishandling.

I et stadig mer "kosesosialt" samfunn, hvor flere og flere vil outsource personlig ansvar til skole/stat/etc så må det være lov å si: "Skjerp dere, ungene deres blir feit av all dritten dere spiser"...

Raskall, enig med deg i mye - men at fedme skyldes andre problemer mener jeg ikke alltid er riktig. Tror vel så mye at man får enorme problemer av å bli feit, selv om man i utgangspunktet var aldri så veltilpasset.

Det vet jeg ikke. Dette kom frem i en diskusjon jeg hadde med representanter fra en skole som hadde opphevet aldersgrensen for sykling. Det var også representanter fra vegvesenet tilstede som bekreftet dette.

Skal se om jeg finner igjen referatet fra det møtet i Fredrikstad sykkelforum og om det er noen referanser til regelverk.

Det har de nok ikke, men jeg har blitt tilsnakket fordi mine barn syklet til skolen før lovlig alder, selv om de ble ledsaget av meg. Det brydde jeg meg ikke om, men skolemaffiaen trur nok at de sitter med utvidete rettigheter om hva som er lov i noen tilfeller.
De kom jo aldri med en henvisning til 'lovverket' heller

Trygg Trafikk har skrevet om temaet:

http://www.tryggtrafikk.no/Sykle+til+skolen.b7C_wJnU2N.ips

Det er for meg mest nærliggende at det er FORELDRE som er juridisk ansvarlige for sine egne barn på vei til skolen. At man velger en kollektiv minstealder for å få lov til å sykle til skolen mener jeg er en fornuftig tilnærming av følgende grunner:
- Modenhet i trafikken
- Forskjellsbehandling sett fra barnas øyne (hvorfor får kåre og nina lov og ikke jeg?)

At FAU som en kollektiv representant for foreldre setter en slik grense er jo i og for seg relativt logisk da, synes jeg.

Bare for å presisere for nye lesere som måtte komme til; jeg mener ikke at dette er umulig å gjøre noe med ved å stille krav til unge om at de må bevege seg mer og tenke over hva de putter i seg. Når det gjelder den helt generelle vektøkningen hos unge, bør både foreldre og ungdommen selv skjerpe seg. Det er den sykelige overvekten hos førskolebarn (den som er lett å se og legge merke til, men ikke er uttrykk for det samme som brusmagen hos norske 18-åringer) jeg er redd møter reaksjoner som er mer basert i magefølelse enn i fornuft og empati.

Da er det mulig vi snakker forbi hverandre, da jeg med syklig overvekt oppfatter alle med BMI over 40, uavhengig av årsak; sykdom eller livsstil.



Mulig noen foreldre trenger veiledning, men jeg tror nok de fleste sitter med nok kunnskap til å vite at å spise seg mette på kjeks, cola og potetgull, kombinert med mye stillesitting, er en godt utgangspunkt for å fete seg opp. Vi snakker til og med etterhvert om en generasjon som er godt inne i alt mulig av slankeprogrammer på TV.

Jeg snakker om sykelig overvekt. Fedmen og overspisingen er et symptom på noe annet som er galt. Det kan være så "enkelt" som en stygg skilsmisse man ikke har bearbeidet følelsmessig til seksuelt misbruk man selv har fortrengt (med mat).

Jeg har hatt sommerjobb som motivator (samtalepartner og treningsinstruktør) på "Fat Camp" de siste to somrene og har ved å fortelle min historie hjulpet andre til roten av sitt problem. En av dem som har gitt meg sterkest inntrykk er en dame som påstod hun bare var glad i mat. Hun kom etter hvert frem til at hun hadde fått sjokolade (spesifikt en cuba-sjokolade) som belønning av en voksen person som misbrukte henne seksuelt over mange år. Hun var ca. 5-6 år når misbruket begynte. Det seksuelle misbruket var fortrengt men vemmelsen over cuba-sjokoladen var til stede. Hver gang hun så denne sjokoladen i butikken falt hun helt sammen. Kompensasjonen for disse følelsene hun ikke forstod ble å spise. Jeg skal ikke på noe som helst vis ta æren for at hun kom til roten av sitt problem (og i dag er slank) men hun har takket meg fordi jeg fikk henne til å grave dypere.

En annen var ei som la på seg etter at hun giftet seg. For første gang på Fat Camp fortalte hun noen at mannen slo henne. Når han angret og ba om unnskyldning serverte han henne mat. Maten ble hennes kjærlighet. Sist jeg snakket med henne hadde hun gått fra mannen og var lykkelig alenemor. Jeg vet dog ikke hvordan det går med hennes misbruk av mat.

Jeg er nå også ganske trygg på at mine foreldre ikke leser dette forumet så jeg tar sjansen på å fortelle kilden til mitt problematiske forhold til mat:

Mamma og pappa drikker. Pappa var så skuffet over hvor lite guttete jeg var og hadde bestemt seg for å banke meg tøff. Noe han forsøkte ukentlig. Så ble jeg straffet med romarrest frem til jeg hadde tenkt over hva jeg hadde gjort galt. Noe jeg forøvrig aldri fant ut.

Det var på Fat Camp-en jeg fikk hjelp til å grave frem hvorfor jeg brukte mat feil: Det jeg hadde glemt var at hver eneste gang pappa hadde banket meg, kom en snøvlende mor inn på rommet mitt med trøst. Trøst i form av potetgull, brus, sjokolade, kaker og alt annet jeg elsket å spise. Siden dette kun var en gang i uka ble jeg ikke feit som barn. Da jeg flyttet på hybel og fikk andre utfordringer og ansvar ble mat brukt som trøst hver gang jeg følte noe. Dårlig forberedt til eksamen? Spise. Studielånet brukt opp i september? Spise. Klarte ikke å tilnærme meg en jente jeg likte? Spise. Slik fortsatte det. Da jeg flyttet hjemmefra veide jeg 80 kilo. Da jeg var ferdig med studiene og skuklle i millitæret veide jeg 150 kilo. Utbrent i slutten av min første voksne jobb veide jeg 160 kilo. Deretter ble jeg bevisst på at jeg hadde et problem men klarte ikke å håndtere det. De 10 nesten årene jojoslanket jeg. Gikk først ned til 105 kilo og traff hun som i dag er min kone. Gikk så opp til 150 igjen og ble tvunget ned i vekt igjen for å kunne gjøre kona gravid. I 2009 bunnet jeg vekta som gikk til 180 kilo. Da var jeg henvist til rehab-senter og klarte å grave meg ned til årsakene jeg nevner over. Jeg vet nå hvorfor jeg har et galt forhold til mat men har enda ikke klart å bli kurert for "lidelsen".

Midt oppe i dette har Helsedirektoratet frarøvet meg den oppfølgingen de lovte meg frem til 2016 ved å halvere antallet plasser på min "Fat Camp" og la meg stå alene igjen.

Jeg har dog én mulighet for å få mer hjelp: Søke meg inn på nytt grunnopphold. Frem til nå har ikke det vært mulig. Kravet for å komme inn er nemlig en BMI på over 40. Jeg har dog vært så flink at jeg reduserte min BMI fra 55 til 34 og kvalifiserer derfor ikke til opphold.

Før nå. Et tøft halvår har fått meg opp på en BMI på 40 igjen. Jeg tør ikke å spørre legen min om hjelp igjen. På grunn av reduserte plasser på fat camper er ventetiden lang. For å få hjelp raskt henvises jeg til operasjon. Jeg nekter å la meg operere.

Jeg tror generelt vi som foreldre må bli flinkere å legge føring for daglig aktivitet. Med det mener jeg ikke sport en time to ganger i uka, men det hverdagslige. Om vinteren, en skitur når det er fint vær, en tur på skøytebanen, ake litt, ta med kakao og rusle en tur sammen med barna. Om sommeren, på løkka å spille ballspill sammen med barna, en sykkeltur, en tur i skogen. En tur i nærbutikken så tar man med barna å går når man bare skal ha noe lett å bære med seg.

For det første for man kvalitets tid sammen med barna, det andre er at man får innlært aktivitet uten at det skal være noe konkurranse. Dette er veldig viktig da ikke alle barn liker å være like frempå ovenfor andre barn. Dette tar ikke lang tid og er like viktig for de voksne. Og ingen skal komme å fortelle meg at man ikke har tid. Dette gjelder hovedsakelig de som ikke har uken fylt opp av organisert trening, men samhold med foreldrene er for de like viktig.

Som jeg nevner er den daglige aktiviteten det viktigste. Hvis man har halve døgnet ledig, dvs 12 timer * 7 dager = 84 timer tilgjengelig i uka, da vil helt klart 2 timer organisert trening i uka utgjøre minimalt kontra det å være aktiv på skolen og i fritiden når det gjelder forbruk.

For å sette atter et perspektiv på hvor stort dette kan være:

Jeg har konfrontert mine foreldre med hva de har gjort mot sine barn. De fornekter at noe av det har skjedd. De er også sykelig overvektige og misbruker mat i tillegg til alkoholen.

Ser forresten ut som jeg har vært veldig treg på avtrekkeren med denne saken, jfr http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/ostafjells/vestfold/1.1651517 som ble publisert i 2007.

Har det gått fem år med slike operasjoner uten at media er noe særlig skeptisk?

Modenhet kommer ikke kollektivt, den er individuell



Da er det bare å kjøre på med skoleuniform og mobilforbudt. At en del foreldre ikke klarer dette med 'grensesetting' og 'si nei' til barna får være deres problem sålenge de heller ikke bryr seg om at jeg ikke synes en 7-åring trenger mobil



At skolegårdmafiaen skal bestemme over ting som til syvende og sist har å gjøre med mine og andres barns helse synes er bare en tåpelig ide. Heldigvis så har de ikke noe reell myndighet.

Sterk historie, Raskall. Og modig av deg å dele den.

Du viser tydelig at det å hjelpe folk til å hjelpe seg selv, er noe helt annet enn å fordømme dem. Og bare så det er sagt: For meg virker det meningsløst å tilby operasjon som eneste løsning. Det sier seg selv at du virkelig må ønske det selv om du skal ha nytte av noe sånt. Det virker også helt åpenbart at det lønner seg stort, både for samfunnet, for familien din og for deg, at du får et tilbud som gjør at du kan ha en god helse!

Å ta ansvar selv er ikke det samme som å klare seg helt alene.

Bingo. Det er av og til skremmende å observere 17-, 18-åringer som lettere panikkpreget bruker 5-minutters pausen mellom to undervisningstimer til å måtte slå på pc´en, bare for å få med seg de livsviktige hendelsene som skjedde på Facebook den siste timen. Selvølgelig rekker elevene som regel ikke dette, siden pc´en gjerne bruker cirka 5 minutter til å bli slått på og av. Da går panikkpreget over til bunnløs desperasjon.

Å gå ut, bare for å få litt frisk luft, er definitivt ikke på elevens agenda i slike traumatiske øyeblikk.

Det sier seg selv at slik adferd på ingen måte kun er forbeholdt elever. Manglende fysisk aktivitet er et samfunnsproblem og den digitale tidsalderen har dessverre bidratt til å forstørre dette problemet.

Martin,
iferd med å bidra til samfunnsproblematikken

Forresten en link til kronikk av professor i medisin som kritiserer av Helsedirektoratet angående å være lemfeldig med bivirkninger om helsetiltak (i dette tilfellet svineinfluensavaksine):

http://www.vg.no/nyheter/meninger/artikkel.php?artid=10078572

Nå gjaldt ikke dette fedmekirurgi av ungdom, men det er en del paralleller til trådemnet også:

Dette er kompliserte greier, og ingen kjenner vel den fulle sannhet omkring fedmeutvikling, risk for diabetes , hjerte-kar sykdommer mv mv.
LIKEVEL, og til opplysning:
a/ Gastric banding har FDA-godkjenning som behandling av juvenil fedme
b/ om du googler f.eks "MC-4 receptor + control appetite" så finer du mye interessant lesing om monogent betinget juvenil fedme
c/ den særlig interesserte kan gå videre med "incretiner" og kanskje spesielt lese om "GLP-1"

Jens Juul Holst er en danske som har skrevet mye om dette bl.a .

Boka om ved som er så populær nå hevder at det kun er polarekspedisjoner som bruker mer energi enn tømmerhoggere (på gamlemåten). De snakker om ca 5-6000 kcal i energiforbruk per dag!

Hva med oss fiskere. Jeg har ofte en arbeidsdag på 10+ timer med intens fysisk arbeid. Det må forbrenne en del kalorier.
Men mye av arbeidet står jeg stille og bruker kun armene. Så så effektiv trening er det ikke. Og tar ikke spesielt mye av meg heller.

Ikke uten grunn, så var mange av de beste langrennsløperne før i tiden nettopp tømmerhoggere. Dem er det ikke mange igjen av i disse dager, desverre. Men tipper de som måtte eksistere har en rimelig seig fysikk.

Her er et innlegg i debatten rundt fedme fra forskning.no.
Som konkluderer med at det er effektivt med tanke på å opprettholde vektap samt bedre livskvalitet.

Vi ser her at det er de sykelig overvektige med tillegsdiagnoser som f.eks diabetes som skal prioriteres. Det er også interessant å lese at kun 20% prosent av deltakerene på rehab i Ebeltoft som klarer å opprettholde et vekttap på 10% over tid. Spesielt med tanke på hvor populært det stedet var for noen år siden. Kjenner til flere nordmenn/kvinner som solgte leiligheten eller tok opp lån for å få et opphold der.

http://www.forskning.no/artikler/2012/februar/313857

Var det noen som så debatten på NRK i går?

Når det gjelder sykelig overvektige med diabetes 2 er det egentlig litt snodig, som også raskall nevner over, at ikke "nullkarbo" blir forsket på som et alternativ for disse - så lenge de er avhengig av kunstig tilførsel av insulin som er et fettlagringshormot - og et slikt strikt kosthold mistenkes å ha en veldig reduserende effekt på insulinbehovet.

Å kjøre et kalorirestriktivt kosthold stiller store krav til egenmotivasjon og det er ganske åpenbart at man da må stille store ressurser til rådighet når det gjelder oppfølging. Hvilke studier har norske myndigheter gjort på dette?

Det er nok et argument for at ikke slankeoperasjoner bør settes som standardløsning for sykelig overvektige før alt annet er prøvd, så lenge man er klar over de negative bieffektene av kirurgi.

Jeg glemte den til fordel for brettspill (Settlers) med familien.

Men den går i reprise nå kl. 1000 om noen skulle ha vinterferie og en time til overs.

NRK legger det meste på Nett-TV

Regner med det er den som ligger ute på NRK nett-tv, med overskrift "Hvem har skylda - 90000 nordmenn er så overvektige at de kvalifiserer til fedmeoperasjon"?

Skal se den når jeg får en time til overs.

1+

Tror det er flere faktorer som spiller inn. En viktig faktor er at fler har stillesittende jobb og kjører bil over alt selv på avstander under 1 km (ref min venninne som kjørte 800 meter for å trene på Sats flere ganger i uken.) En annen viktig faktor tror jeg faktisk er den misfortåtte ideen om at fett gjør deg fet. Det som skjedde på midten av 80-tallet var at ideen om at fett var farlig ble almenn. Da begynte matvareprodusentene å markedsføre varer med 0,5% fett o.l. og folk kjøpte det. Det folk ikke var klar over var at fettet var erstattet med sukker og stivelse. Grunnen er at om du tar ut fettet mister du veldig mye smak (dette er vitenskapelig bevist. Fett løser seg hurtigt opp i munnhulen.)

Det var også forskjell på det farlige og det sunne fettet. Nå viser det seg at det "sunne" fettet (les plantemargariner og oljer) kanskje ikke er så sunt allikvel. Mye vegetabilsk olje i hel og halvfabrikata består av herdet vegetabilsk fett som det viser seg er nærmest som gift for kroppen.

Selv gikk jeg ned 10 kg på kun å slutte å spise lettprodukter. Årsaken er nok rett og slett blodsukkeret. Med litt mer fett i kosten så blir jeg ikke lenger så fort sulten. Før hadde jeg ulvehunger i 10 tiden etter frokost. Nå kan jeg fint gå til lunsj og av og til lenger også før jeg blir sulten.

Jeg anbefaler alle å se den. Jeg opplevde den som svært nyansert og synes det kom fram usedvanlig mange gode poenger fra begge sider.