Helsedirektoratet gir opp kampen mot fedme?

Tja, igjen er det skolen som skal fange opp negative tendenser blant ungdommen, måtte det være manglende sosial integrering, manglende motivasjon til å gå på skole, problemer i hjemmet, sosiale holdninger, etc.

Det er kanskje ikke så rart at man nasjonalt definerer hovedinnholdet i skolegangen nå til det å kunne regne, skrive og lese tilstrekkelig, noe som for 20-30 år siden ble sett som en selvfølge at man fikk på plass allerede i barneskolen.

Mye kan være vunnet med at man faktisk organiserer ungenes hverdag mindre ved at de selv må sørge for transport til aktiviteter. Takket være tidsklemma blir altfor mange unger kjørt og hentet med bil til alle slags organiserte aktiviteter. Rikdommen de siste 20 årene har heller ikke minsket på muligheten til å bevege seg fra A til B uten å måtte forbrenne nevneverdig av kalorier. Noen som har sammenlignet en parkeringsplass ved en videregående skole for 20 år siden med hvordan parkeringsplassen ser ut idag? En mangedobling av elevkjørte biler, for slikt har man lettere råd til idag.

Vi kan diagnostisere hvert eneste tilfelle av overvekt blant ungdommen og prøve å tilbakespore problemene til psykologiske eller sosiologiske faktorer, det vil likevel kun fokusere på "motivene" bak vektøkningen. Selve vektøkningen går likevel ut på for mye inntak, for lite uttak. Jeg har i hvert fall ennå til gode å se en vitenskapelig fedme-forklaring der tilfellet presenteres som genetisk determinert til å måtte legge på seg.

Når det observeres at 15-åringer sitter mer stille enn pensjonister kan heller ikke dette forklares ved at hvert eneste fedme-tilfelle har en unik forklaring grunnet traumatiske hendelser i tidlig barndom. Fokus på psykologiske og sosiologiske "motiver" bak vektøkning kan ikke brukes som en generell lovmessighet på alle tilfeller. Det finnes fortsatt altfor mange ungdommer som rett og slett beveger seg for lite og spiser for mye/feilaktig. Og før noen begynner å gispe etter luft nå: jeg mener at det finnes fedme både pga. kognitive årsaker, men også pga. "trivielle" årsaker.

Det sier seg selv at det ikke finnes noen quick-fix som kan anvendes både på de med spesielle forklaringsmodeller bak vektøkningen og de som beveger seg for lite og spiser for mye uten spesielle grunner. Problemet er kanskje at hver gang man prøver å kjøre nasjonal oppmerksomhet på hvordan man kan bekjempe vektøkningen blant ungdom som bare beveger seg for lite/spiser for mye, så defineres det tvert som et overgrep overfor dem med spesielle motiver/grunner bak vektøkningen. Sånn går nu dagan.

Jeg tror likevel et første skritt kan være å gjøre det mer selvfølgelig for unger å bevege seg i hverdagen uten at dette nødvendigvis må gå utover skoletiden som etter min mening bør være forbeholdt det en skole er ment å være - en plass å formidle kunnskap fremfor å være en fatcamp.

Martin

Uansett om det er en triviell årsak eller ikke vil det være behov å justere livsstilen - å fjerne magesekken er ikke noen god varig løsning.

For alle som kommer innunder begrepet fedme må det ha vært en ond sirkel over lang tid som er vanskelig å komme utav på egen hånd - jeg tviler på at det er så veldig mange som ønsker å være kraftig overvektig selv om det nok er mange som i stor grad gir blaffen.

Å operere seg ut av sirkelen tror jeg fungerer dårlig - er det noen automatikk i at opererte pasienter blir et kostholdsforbilde senere i livet - eller viderefører de det dårlige kostholdet inn i en ny tilværelse med store restriksjoner på næringsinntak?

Jag tycker det kan vara bättre med data än ren synsing. Här är forsknings artiklar som jag hittade via wiki
http://www.nejm.org/doi/full/10.1056/NEJMoa066254
http://www.nejm.org/doi/full/10.1056/NEJMoa066603

Det verkar faktiskt som att metoden fungerar rätt ok.

Det gjør det sikkert, men det er i det hypotetiske tilfellet at operasjon blir et vanlig tiltak at oppfølgingen kan svikte.

Tross alt er det sisnevnte som er viktigst for å unngå å legge på seg igjen.

Vet hva? At man bør endre livsstilen hvis man er overvektig og vil gå ned i vekt? Nei, det tipper jeg bare på.

At kirurgi er en dårlig løsning er bare min mening så lenge det finnes bedre alternativer som samfunnet burde satt inn ressursene på.

Jeg la bare merke til en setning i siste artikkelen du linket til:



Kanskje blir man mer ulykkesfugl hvis man går ned i vekt?

Ellers ser det jo som folk går ned i vekt ja, ikke overraskende.

Sitter du virkelig der og tenker at det norske samfunnet inkl alle eksperter på kosthold/idrett, samt alle regionale og nasjonale sentre for spiseforstyrrelser ikke har satt inn andre resursser og ikke kommer til å sette inn andre resursser på kosthold og overvektsproblematikk.

Ikke bare skiraffen. Det virker som om Jorunn Sundgot-Borgen mener det samme.

Det er ikke vektreduksjonen i løpet av første året som er grunnen til at det går bra eller ikke. Det er noen andre årsaker bak.

I så tilfelle ville det være mye mer samfunnsøkonomisk lønnsomt og medisinsk forsvarlig å sende de 50 ungdommene på et års arktisk skole på Jan Mayen med fem lærere, stort utendørsaktivitetsprogram og begrenset næringsinntak.

Av JSB kan en forvente slike fatalistiske holdningen, men skiraffen er jo et klokt dyr.

Jeg synes Sundgot-Borgen har mange rare meninger om ganske mye, men i akkurat denne saken synes jeg hun har rett (selv om eg ikke har fått med meg alt hun har kommentert).

? Du har väl skrevet en massa gånger i den här tråden att metoden fungerar dårligt och att folk inte kommer gå ned i vikt över tid.

Eller vad menade du med tex

Kan du inte i alla fall se på första bilden i min första link så att du vet i alla fall något om det du skriver om? Viknedgångan vid en gastrisk bybass var faktiskt nästan 30% efter 15 år.

Da mente jeg at å fjerne magesekken ikke er noen god varig løsning.

Jeg mener det ikke er noen ineffektiv måte å fjerne overvekten på, det er jo gjort på 1-2-3, det er bare det at det er en helt feil måte å angripe problemet på og et medisinsk inngrep som fører med seg trasige bieffekter.

Kommentaren min var til anonymous13 som sier at vektnedgang pga GBP fører med seg økt treningslyst etter ett år. Det er det ikke.

Medisinska bieffekter som medför tex lägre dödlighet? Ja, farliga saker...

Jag tänker i alla fall så att en metod som resulterar i lägre vikt över tid och andra fördelar för pasienten är en bra metod och en god varig lösning.

Men om det är helt fel sätt så kan väl du säga vad som är ett bra sätt?

Jag har tyvärr ingen anning om vad du menar.

Hvis du faktisk prøver å ikke være moralist, lykkes du dårlig.

I Storbritannia derimot, er dette forskerprat.

http://www.bmj.com/content/341/bmj.c3074.full
http://www.abcnyheter.no/nyheter/vitenskap/100716/fedme-knyttes-til-omsorgssvikt

Noen tar til orde for det. Jeg bare etterlyser en mer differensiert undervisning i kroppsøving, blant annet ut fra noen års erfaring i skoleverket.




Her er det snakk om sykelig overvekt blant unge, ikke det at for mange unge i dag er inaktive og har dårlig kosthold, noe som for de flestes vedkommende bare gir noen få kilos overvekt. (I alle fall ut fra det jeg kan se, og jeg ser noen hundre tenåringer hver dag.) Sykelig overvekt blant unge er ikke et nytt fenomen.



Men her dreier saken seg altså om hvorvidt det er forkastelig å tilby kirurgi til en gruppe tenåringer, eller ikke. At sykelig overvektige utsettes for en rekke overtramp, er forøvrig et beklagelig faktum, og kanskje et større problem enn at noen ungdommer kanskje trener litt mindre enn Birken-generasjonen synes er optimalt.

Ja, akkurat:

Most recently, UK researchers reported that four out of the five obese children in their study identified with an extremely rare genetic deletion associated with overeating had also been on child protection registers. This was widely reported as evidence that families of obese children were being unfairly accused of abuse.

Eller enda tydeligere:

Failure to reduce overweight alone is not a child protection concern—The outcomes of weight management programmes for childhood obesity are mixed at best, with the body mass index of some children falling substantially and that of others increasing despite high family commitment. As obesity remains extremely difficult for professionals to treat, it is untenable to criticise parents for failing to treat it successfully if they engage adequately with treatment.

Nå er det skoleplikt i Norge. Det vil si at i skolen har man muligheten for å nå absolutt alle barn. Derfor mener i hvertfall jeg at skolen er et glimrende sted å forebygge og forberede.

Nå har jeg vært i skoleverket siden 1995, og selv om jeg er enig i at kroppsøvingen bør differensieres mer, tror jeg M@rtin har et godt poeng akkurat her. Skolen har ikke ressurser, og heller ikke kompetanse, til å ta seg av flere samfunnsproblemer nå. Uten å ha undersøkt, vil jeg tro læreplanene i Mat og helse og Kroppsøving skal fange opp noe av det du etterlyser, men det er i praksis vanskelig å nå så langt. Det er jo på ingen måte sånn at skoleverket er den eneste påvirkningsagenten barn utsettes for.

Hmm, jeg er i hvert fall rimelig enig med ham. Nå er vel ikke jeg noen moralist da ...

På hvilket grunnlag mener du å kunne beskylde foreldre til overvektige 4 - 5-åringer for å ha "sviktet som foreldre"? Det er jo ikke noe mindre enn en hårreisende beskyldning! Du vet ingenting om hva som gjør at en unge på 4 - 5 år er sykelig overvektig, du bare tror noe om det. Og ut fra denne antakelsen, eller synsingen, føler du det er riktig å trampe på andre mennesker ved å skrive på Internett at de har "sviktet som foreldre". Det er fantastisk!

Dette følger bare den generelle utviklingen i den vestlige verden. Det viktigste er å fjerne ansvaret fra individet og over på "staten". Enten du er for feit, for lat til å jobbe/studere, ikke kan oppføre deg osv. så er det alltids mulig å få det beskrevet som en sykdom/diagnose. Å ta ansvar for egne handlinger var en grusom praksis man drev med i gamle dager.

Jeg skjønner jo hvorfor du reagerer, men hva om spørsmålet ble stilt andre veien - hvem har ansvaret for at en 4-5 åring er sykelig overvektig? Foreldrene kommer høyt opp på min liste over de som skal sørge for at ungen har en fornuftig helse... Forøvrig enig i at skoleverket skal slippe å få enda mer ansvar for alt som går galt med våre unge håpefulle. Da må noe gjøres med kapasitet og lønnsnivå først tror jeg.

Engasjert ser jeg.

Om man som foreldre ikke klarer å styre hva en på 4-5 år dytter i seg, og eller har av aktivitetsnivå, har man langt på vei sviktet som foreldre. Og til slutt er det jo det det handler om. Det å oppdra en unge etter min mening handler om å gi denne et godt utgangspunkt for voksenlivet, og med syklig overvekt i så tidlig alder har man et så dårlig utgangspunkt som mulig. At det er andre årsaker som i større eller mindre grad gjør det vanskelig kan jo så være, men umulig nekter jeg å tro at det i de fleste tilfellene er.

Og nei, jeg VET ikke hva som er årsaken i hvert enkelt tilfelle, derfor er min mening av generell karakter, men jeg føler meg rimlig sikker på at i de fleste tilfelle er det noe som kan gjøres, helt eller delvis, med det om man bare legger litt innsats i det. Dessverre er vel det vanskelig når bruken av ordet "Nei" på vei ut når det gjelder barneoppdragelse. Vi snakker om 4-5-åringer her, og unger i denne aldersen bør man klare å ha en viss kontroll over hva foretar seg. Hadde det vært 14-15-åringer hadde nok saken stilt seg annerledes, da disse er langt vanskeligere å bestemme over.

Du kan gjerne være forferdet, og synes det er fantastisk. Jeg er i motsetning til deg (slik jeg oppfatter det) uenig i at alle og enhver skal beskyttes mot å høre det som i mange tilfeller er sannheten. Å sy puter under armene på folk og fortelle at de er ansvarsløse for egen situasjon er etter min mening helt feil retning å gå.

Om jeg er engasjert? Det er ikke jeg som skjeller ut en hel gruppe på generelt grunnlag.

Sykelig overvektige 4 - 5-åringer er en liten gruppe. Jeg vokste likevel opp sammen med to.

Den ene var alvorlig syk, og døde i den alderen. Sånn var det.

Den andre kjente jeg svært godt, og fulgte ham tett gjennom hele barndommen og ungdommen. Vi bodde hos hverandre hele sommerferien, og tilbrakte mange helger sammen hvert år.

Han har tre søsken. Ingen av dem er overvektige. Familien hadde en normal, aktiv 70-tallslivsstil. Gutten ble bedre fulgt opp enn de fleste andre av kameratene mine. Vi spiste omtrent det samme, lekte i skauen, klatret i trær, syklet til badevann, syklet for å besøke hverandre (15 km) og gikk på ski. Ordet "nei" var alt annet enn ukjent i vår oppdragelse. Tjukk var han, og tjukk ble han. Han ble mobbet ut av skolen og ut av alt sosialt liv.

Det er mulig du ønsker å si folk sannheten, og la være å sy puter under armene på dem. Javel. Da får jeg regne med at du tåler en sannhet, også: Ditt syn på hva som gjør 4 - 5-åringer sykelig overvektige, er preget av ureflekterte holdninger om at overvekt er et moralsk problem, som noen må ha skylden for. Ja, av og til kan folk skylde seg selv for at de blir overvektige, og ikke alle foreldre er flinke til å gi barna sine riktig kost. Men å gjette på at sykelig overvektige småbarn vanligvis eller nesten alltid er foreldrenes skyld, og så komme med generelle moralske dommer på det grunnlaget, er både umodent og hjerteløst.

P.S. Jeg var forresten temmelig undervektig som barn. Hvem hadde egentlig skylden for det?

Her er vi rimelig uenige ser jeg.

Nå er vel disse spørsmålene helt uhørte i dine øyne, men jeg stiller det likevel:
Kan det for eksempel tenkes at den ene av søskene som var syklig overvektig ble det fordi på grunn av sykdommen så ville foreldrene være ekstra "snille" med ham? At det da var vanskelig å si nei? Og er det utenkelig at med bedre vektkontroll så kunne han hatt en mer normal vekt?