Helsedirektoratet gir opp kampen mot fedme?

laparaskopisk G. bypass tar sånn ca 1 time - tror jeg. Men som med all annen gastrokirurgi risk for lekkasje hist og pist, fistler og malabsorbsjonsproblematikk i etterkant. Stort sett går det vel greit , uten de store komplikasjonene, men jess : skrekkeksemplene finnes.
Hver sitt valg !

Det er vel disse spørsmålene, blant andre, de håper å få svar på ved hjelp av forskningen.

Dessverre, dette er noe jeg bet meg merke i på radio for noen år siden. Jeg har ikke klart å finne referansen siden.

Pluss at denne tilsynelatende sier det motsatte:

http://videnskab.dk/krop-sundhed/vi-kober-sundere-madvarer-end-vores-oldeforaeldre

Men merk at noen kilo mat mer ikke nødvendigvis betyr flere kalorier.

Det er da ikke kalorier som avgjør om man blir fet eller ikke. Det er karbohydratene.

Dem er det visstnok blitt færre av i nyere tid, ja. Så en sammenheng må det helt klart være...

Man trenger ikke være rakettforsker for å konkludere med "nei" på alle disse spørsmålene før man har fjernet en stor del fordøyelsessystemet på 50 tenåringer.

Disse 100 tenåringene er kun toppen av isfjellet, og målet for undersøkelsen kan ikke være noe annet enn å finne en dårlig nødløsning og dermed innføre fedmeoperasjon på bredere basis som behandling. Det er ikke bra!

Jeg føler at folk blander begreper her. Når det snakkes om fedmeepidemi refereres det vel først og fremst til at en stor/større del av befolkningen har en BMI over 30 og at dette medfører økte kostnader gjennom hjerte/karsykdommer, diabetes o.l. Fedmeoperasjoner er, som flere har påpekt, en siste utvei for folk som har prøvd "alt" og er sykelig overvektige langt over en BMI på 30. For denne gruppen er overvekten en såpass stor belastning at jeg er 99% sikker på at insentiver i form av å "betale det de koster samfunnet" ikke har noen som helst tilleggseffekt.

Så når man roper på mere gym og bedre kosthold er dette noe jeg tror er effektivt for å begrense den generelle vektøkningen i samfunnet. Slike tiltak tror jeg har minimal effekt på de som er målgruppen for forsøket med fedmeoperasjon.

At man fjerner et friskt organ er vel ikke særlig relevant, skal man ikke kunne sterilisere seg om man vil eller fjerne skumle føflekker. Jeg kan være med på at operasjoner er dyre og kan medføre risiko for den som opereres, men om organet er friskt eller ikke har vel ikke en dritt å si?

Hele argumentasjonen i denne tråden minner meg om rusdebatten der man i alle år har behandlet herionavhengige som umoralske, mens man faktisk kan se på dem som syke. Fra f.eks. Sveits og Nederland vet man at både rusmisbrukerne og smafunnet tjener på massiv utdeling av metadon og herion, mens man her på berget er redd for å gjøre det samme. Argumentene varierer, fra "de er jo skyld i det selv" til "hvilke signaler sender vi?". Det siste argumentet ligner på argumentet om at de må betale for kostnadene selv. Jeg er 100% overbevist om at "ta deg sammen, spis mindre og tren mer" fungerer like dårlig på folk med store vektproblemer som "ta deg sammen, slutt å ruse deg" fungerer på tunge rusmisbrukere.

Nå kan sikkert noen ta seg nær av at jeg sammenligner rusmisbrukere og overvektige, men poenget mitt er at argumentasjonen de blir møtt med har klare fellestrekk. Man kan sikkert mene at de er skyld i det selv om skal tenke og gjøre som deg selv, men jeg tror ikke det virker.

Vet du dette, eller gjetter du?

Men, å motivere til å spise bedre og bevege mer - eller å la være å bruke narkotika - kan virke forebyggende.

Og det er det som er essensen i denne debatten tror jeg. Skal vi godta at folk blir tjukkere og tjukkere, og dermed satse på operasjon for å minke problemene, eller skal vi forebygge?

Beklager hvis jeg ikke var vag nok i utsagnet, men tviler på at direktoratet gjennomfører et omfattende forsøk hvis de har som grunninnstilling at operasjoner ikke har noe for seg. Jeg tror ikke de gjennomfører dette hvis de ikke tror det er en løsning på problemet (!).

Det er hele poenget mitt. Vi må ikke blande de med et moderat vektproblem og de med store vektproblemer. Med mindre man er meget konspiratorisk anlagt har man ingen grunn til å tro at fedemoperasjoner er ment å skulle hjelpe folk flest eller de med moderate vektproblemer, men en meget liten gruppe.

Forebygging er bra, og jeg er helt for daglig gym og mer fokus på kosthold, men jeg kan på ingen måte se at det er en erstatning for operasjoner for de aller hardest rammede eller at operasjoner gjør at folk ikke bryr seg om sin egen helse.

Det är väl just frågan om vad implikationerna av forskningen är som folk diskuterar och är oeniga i.

Jag tror folk försöker förebygga och jag tror inte dessa operationerna är eller anses vara en lösning på problemet förutom i ett fåtal fall.

Jag håller förövrigt med jens fredrik.

Jeg tror bare at direktoratet har identifisert et helt annet problem enn deg. Du tror åpenbart at operasjon er ment som en løsning for en stor andel av befolkningen, mens jeg tror forsøket skal kartlegge mulige løsninger for en marginal gruppe individer med store vektproblemer.

De kan väl tro att operationen är en bra lösning för ett fåtall väldigt överviktiga förutom att det är en lösning på hela problemet med övervikt som det är det som det verkar som att du tror?

Så du har ingen tro på at det er en glidende overgang mellom moderate vektproblemer og store vektproblemer? Hva med de som har midt i mellom moderate og store vektproblemer?

Disse 100 tenåringene er altså ikke toppen av isfjellet, men bare en helt spesiell gruppe som har helt egenartede problemer?

Om du sammenligner dem med befolkningen generelt? Ja. Jeg tviler sterkt på at de som kvalifiserer for fedmeoperasjon kun er feite fordi de synes gym er kjedelig og potetgull er godt. De som tilhører den sistnevnte kategorien bør spise mindre digg og bevege seg mer.

Hele poenget mitt er at du tillegger Helsedirektoratet intensjoner jeg tviler på at de har. Kan du finne noen som helst indikasjon på at de har tenkt å fedemoperere alle unge mennesker som runder 30 BMI?

Vet du hvor mye en mann på 180cm veier når han runder 30BMI? Omtrent 97.5kg. Da skjønner du kanskje at definisjonen på overvekt, som også brukes når man snakker om overvektsepidemi, går langt under det nivået f.eks. Pitbull-Terje ligger på. Sistnevnte kvalifiserer til operasjon og jeg tviler sterkt på noen leger og byråkrater med vettet i behold har tenkt å operere gjennomsnittsmannen når han runder 100kg.

Men signaleffekten når man passerer 100 kg i godt driv er kanskje: «Slapp av, om du ikke klarer å snu trenden vil staten snurpe magesekken din hvis det blir for ille»?

Jeg har ikke nevnt noe om noen BMI-grense på 30, jeg bare mener at hvis man setter en grense et sted, f.eks. 40, hvilke tanker gjør direktoratet om de som har 39.9?

Uten at jeg har noen tall på det regner jeg med det er en jevn fordeling av BMI/vekt i befolkningen, og at det ikke hoper seg opp med en uheldig klump med en gjeng som har BMI>40 i den tunge enden av fordelingen.

Det tror jeg ganske enkelt informasjon om komplikasjoner pluss de sedvanlige behandlingskøene kan motvirke. Jeg har vært borti folk som er opererte og det er på ingen måte noen dans på roser.

Ellers synes jeg argumentet minner om følgende: "Metadonbehandling er feil for da vil enda flere begynne på heroin i utgangspunktet."

Jeg tror signaleffekten og de problemene den medfører er langt mindre enn gevinsten operasjon for de hardest rammede har for individ og samfunn.

Uansett er mitt hovedbudskap at vi må klare å skille mellom overvektige med BMI på 30(180cm og 97.5kg) og overvektige med BMI på 40(180cm og 130kg) som er kravet for fedmeoperasjon(Evt. BMI 35 med sykdom).

I mine øyne blir det litt vel hysterisk å mene at vi gjør knefall for epidemien(i den grad Norge opplever en epidemi) ved å tilby hjelp til de med BMI på 40+

Nettopp, men du slenger om deg med "fedmeepidemi" og "samfunnsproblem". Da trenger vi å ha noen definisjoner å gå etter så vi ikke roter med begrepene. Om du definerer fedme som forskerne gjør må du sette nedre grense på 30. I tillegg opererer de med strengere definisjoner, som f.eks. ved 40 hvor operasjon kan bli aktuelt.

Ang. fordeling så vil jeg tro at halen er ekstremt tynn i den enden vi snakker om. Å bruke en cut-off for om du kvalifiserer for en ytelse fra det offentlige eller ikke er vi ganske gode på her på berget. Mulig de gir operasjon til en på 39.8, men jeg er helt overbevist om at de klarer å begrense seg til de med aller størst problemer.

For min del er det likegyldig hvor grensa går for "fedme". Poenget er at direktoratet gir sterke signaler om at kampen er gitt opp for en sunn behandling av de mest overvektige - spesielt med tanke på de yngste. Å sette i gang fedmeoperasjoner -- forskning eller ikke -- på et halvt hundre tenåringer er et realt lavmål i helsesammenheng.

Om definisjonen på fedme er likegylding blir det veldig vanskelig å diskutere hvorvidt kampen mot fedme er tapt eller gitt opp. At noen ekstremt overvektige tenåringer tilbys en operasjon mange voksne har hatt nytte av kan gjerne kalles lavmål, men da blir det kun din relativt tynt begrunnede mening. Vet du hva? Jeg gir blaffen i hva du mener, men er interessert i å høre argumenter fra folk som mener noe annet enn meg selv. Heldigvis bryr direktoratet seg om mye argumenter og vitenskapelige funn og lite om ubegrunnede meninger, så det er håp om at sykelig overvektige kan få tilgang til effektive tiltak og møte forståelse hos fagfolk på sikt.

I mellomtiden kan vi andre spise mindre og trene mer.

Så lenge det finnes alternative behandlingsformer uten noe særlig bivirkninger synes jeg det er uetisk å velge den billigste løsningen på kort sikt, altså slankeoperasjon.

Jeg tror at å jobbe med årsakene til ungdommenes fedmeproblem vil være mer nyttig for dem på lang sikt. At dette dessverre sannsynligvis vil være dyrere på kort sikt for samfunnet enn kjappe slankeoperasjoner er jo en ulempe.

Hva penicillin skal ha med dette å gjøre skjønner jeg ikke.

Overvektsoperasjon er et verktøy for å gå ned i vekt. Lavkarbo er et verktøy for å gå ned i vekt. Kaloriunderskudd er et verktøy for å gå ned i vekt. Cambridge-kuren er også et verktøy, likeså nutrilett, shakes og alt annet man går ned i vekt med.

Jeg har hatt en BMI på 55. Den er nå på 39,5 etter å ha vært nede i 34 sist sommer.

20. januar 2010 var jeg på mitt tyngste og sjekket inn på et rehabiliteringssenter for overvekt. Det hjalp meg og jeg klarte å komme til roten av hvorfor mat ble brukt til andre ting enn ernæring. Jeg spiste fordi jeg var programmert til at alt av følelser, oppturer og nedturer skulle kompenseres med mat. På Fat Camp fant jeg treningsgleden. Vekta raste fra 180 til 115 kilo på åtte måneder og behovet for å spise ble på et eller annet vis erstattet av all oppmerksomheten jeg fikk fordi jeg hadde vært så "flink".

Opplegget på Fat Camp var slik at man hadde et initielt opphold på 4 uker. Deretter skulle vi tilbake for oppfølging 2 uker pr. år i 5 år etterpå. Altså et ganske langsiktig opplegg.

Høsten 2010 bestemte "de" at dette opplegget skulle legges ned og alle som hadde hatt sitt basis-opphold på 4 uker i 2010 mistet de resterende oppholdene. De halverte antallet plasser på den type senter og økte i samme slengen antallet som skulle fedme-opereres kraftig. Man tok altså penger fra et langvarig og fornuftig opplegg og puttet dem inn i "quick-fixen" som en operasjon oppfattes som både av pasienter og helsepersonell. Jeg kjenner mange som har gjennomgått operasjonen. Alle går dramatisk ned i vekt. De fleste jeg kjenner som tok operasjonen for en del år siden har nå falt tilbake til den livsstilen som gjorde dem syke av overvekten.

Argumentet for å kutte i "Fat Camp"-tilskuddene er at de senterne/klinikkene kun har en suksessrate på et par prosent og at operasjon vil ha en høyere suksessrate og på kort sikt har de nok rett i akkurat det. Men ser man på statistikken om 10-15 år tipper jeg at de opererte har omtrent samme suksessrate som trimmere, lavkarbere og pulverdrikkere.

Men som flere har vært inne på her: Verktøyet man bruker for å fjerne overvekten fikser IKKE årsaken og fikser man ikke årsaken så har alle verktøy kun en midlertidig effekt. Årsaken KAN være fysiologisk og den KAN være psykisk og det er derfor dette er en så vanskelig problemstilling.

Så hva med oss som mistet 5 års oppfølging? Vi er nå et kommunalt ansvar. I min kommune finnes det ingen tilbud for oss.

Jeg er nå inne i en periode hvor jeg virkelig trenger hjelp. Jeg har lagt på meg 15 kilo siden Lillehammer-Oslo. Jeg er veldig oppmerksom på årsaken. Jeg vet nøyaktig hva jeg gjør galt. Likevel klarer jeg ikke å la være. Fastlegen min har ikke kompetanse på området og de som har ansvaret for å følge meg har brukt pengene på å fikse hull i veien i stedet for å etablere et tilbud de har fått øremerkede penger til.

Hvis erfaringen viser at det er vanskelig å fjerne årsaken til fedme bør man tenke mer alternativt og kreativt for å finne løsninger. Det er da man kan finne muligheten til å virkelig bekjempe problemet. Å skjære bort friske organer fra unge mennesker er en løsning som er lite fremtidsrettet.


Det er litt drøyt å sammenligne slankeoperasjoner med antibiotika siden sistnevnte går relativt direkte på årsaken i motsetning til førstnevnte som totalt omgår årsaken. De fleste sykdommer kan man unngå ved å bo som eremitt i en hytte på fjellet, men det er ikke slik samfunnet fungerer for de fleste av oss. Omgås man andre mennesker er det alltid en risiko for å få en infeksjon eller tilsvarende.

Synes raskall har et bra innlegg i en saken, det er greit å få belyst hvordan situasjonen arter seg for de som har en fot innenfor.

Nå vet jeg ikke akkurat om helsedirektoratet "gir opp kampen mot fedme". Tvert i mot så har det i flere år vært et vedvarende , offentlig fokus på livsstilrelatert (sykdoms)problematikk, overvekt, tobakk, inaktivitet mv mv. Du skal ikke lete lenge før du finner linker der dette dokumenteres, f.eks på folkehelseinstituttets hjemmesider. Den nye folkehelseloven har jo også et veldig fokus på dette samme i folkehelseperspektivet. Så at man nå åpner for gastric bypass for spesielt utsatte grupper er å det samme som å "gi opp" er vel å trekke det langt ? Bjørn Inge Larsen (FHI) var forresten temmelig eksplisitt på dette i et dagsrevyintervju her forleden der den høye prisingen på sunn mat ble problematisert.
Jeg skal for egen del ikke ta så bastant stilling i denne diskusjonen - annnet enn å konstatere at de fleste selvdrap i dette landet foregår med kniv og gaffel. Og det er et kjedelig faktum man må prøve å gjøre noe med.

Dette blir jo litt feil igjen, ikke sant? Et gapende sår i beinet er en irreversibel prosess som må leges så fort som mulig. Da kan penicilin være eneste utvei, siden kroppen har gitt opp.

Overvekt er alltid reversibel uansett mye man veier. Det er ikke kroppen men personen som har gitt opp.

Dessuten er det vel en kjensgjerning at antibiotika deles ut over en lav sko hos noen leger nå til dags.

Når du ikke setter komma før "men", er det fordi du har gitt opp å skrive riktig? Eller er det fordi du er et menneske, og mennesker er gåtefulle og ufullkomne dyr som ikke engang forstår seg selv videre godt, men likevel tror de forstår andres problemer?

Sykelig overvekt er ikke et nytt problem, om noen skulle tro det. Sykelig overvekt hos unge er en svært alvorlig lidelse, og de psykiske og fysiske konsekvensene er større enn ved mange andre funksjonshemminger. Hadde du ingen skikkelig feite kompiser da du var ung? La du ikke merke til hvordan de ble trakassert uansett hvor de gikk? Tror du de hadde fortsatt å være feite om de kunne valgt noe annet?

I motsetning til hva flere her ser ut til å tro, vet vi ikke hvorfor noen blir svært overvektige. Vi har heller ikke gode behandlingstilbud. Det vi derimot har, er en dømmesyk og moralistisk befolkning som elsker å uttale seg skråsikkert om andre menneskers moralske egenskaper. De fleste av oss gjør absolutt ingenting for å gjøre hverdagen lettere for folk som sliter med overvekt, tvert imot. Vi legger derimot sten til byrden med holdningene våre.

Det er selvsagt tragisk at unge mennesker må opereres for alvorlige helseproblemer, men det er vanlig å tenke seg at helsevesenet skal forsøke å tilby den beste tilgjengelige behandlingen. Såvidt jeg vet, finnes det ingen virkelig gode tilbud for sterkt overvektige i dag, men kanskje fedmeoperasjon kan hjelpe noen? Og siden livsstilsendring må til i tillegg til fedmeoperasjon, er det kanskje mest fornuftig å gjennomføre den mens pasienten er ung? For ikke å snakke om at pasientene kanskje kan få noen ungdomsår med mye bedre livskvalitet.