Helsedirektoratet gir opp kampen mot fedme?

Jeg beklager at du følte deg støtt av den formuleringen, og var fullt klar over at utsagnet kan oppfattes som kynisk og kaldt.

Likevel fant jeg at dette var den beste måten å lage sammenligningen mellom en situasjon der det er kroppen som bestemmer (et legende sår), og en situasjon der det til syvende og sist er mennesket som bestemmer, uansett hva det måtte ha opplevd, ha av bagasje og utfordringer i hverdagen.

På sett og vis er dette en annen måte å si «du går ned i vekt når du forbrenner mer enn du får i deg» på. Men jeg skjønner at ikke alle oppfatter dette med en gang.

Nok en gang, jeg beklager at noen følte seg støtt.

Direktoratet kan jo være kontroversielt og foreslå at salg av brus/sukkerholdig drikke føres inn under samme paraply som alkohol/øl. Ikke salg til personer under 18 år.

Jeg tror ikke det finnes mange gode argumenter mot dette, alle kostholdseksperter ville være enig. Men det vil i likhet med mange andre samfunnsreguleringer være en innskrenking i personlig frihet.

Det ville sendt helt andre signaler ut enn å foreslå fedmeoperasjon av kraftig overvektige under 18 år.

(dette altså som forslag til hva man kan gjøre som forebyggende tiltak altså)

Vilka signalarer är det som du tycker att de sender ut nu? Ät så mycket som du vill så kan du bli operarad när du blir väldigt överviktigt?



Jag har fortfarande väldigt svårt att förstå hur ett förebyggande tilltak kan lösa problemet för de som redan har fått problemet.

Varför verkar du vara helt imot att folk både försöker få till förebyggande tilltak och hjälpa dem som redan drabbats?

Skriftlig kommunikasjon er vanskelig, og jeg gav nok inntrykk av å ha blitt mer støtt enn jeg ble. Jeg var en mager tenåring, så mine tær er ikke tråkket på.

Jeg tror likevel du tar feil: Mennesker er ikke helt og holdent herre over sin biologi, og sykelig overvekt er et tydelig eksempel på det, sånn jeg ser det. Summen av genetiske og miljømessige faktorer blir for en del mennesker sånn at de faktisk blir overvektige, helt mot deres vilje. Tilværelsen som sykelig overvektig tenåring er rett og slett så lite tiltrekkende at det er vanskelig å tenke seg at den er villet. Kanskje kan vi i framtiden sette inn en forebyggende behandlig på et tidlig tidspunkt, slik at problemet kan unngås, men slik er det ikke i dag. Da må vi tilby det vi har i dag, og forske videre på hvordan sykelig overvektige kan hjelpes bedre.

P.S. Om man skal behandle sykelig overvekt med kognitiv terapi, som vel er det du antyder (?), kreves det vel en kompetanse som mangler i dag. Vi må jo også vite mer om årsakene til sykelig overvekt, i så fall.

Det er faktisk dette de gjør i klartekst. Vet du hva det eneste kravet er for å få fedmeoperasjon nå til dags? Det er at man har en BMI på over 40. Kun det.

Så har man noen obligatoriske kurs man må jatte seg gjennom så får man operasjon.

Og en slik operasjon er ikke permanent. Det som er igjen av magesekken utvider seg igjen og uten å ha gjort den rette jobben med skallen så er man potensielt "på kjøret" igjen i løpet av noen år.

Jeg er, basert på observasjon av andre, overbevist om at de som ikke lykkes med tradisjonelle metoder som bevisst kosthold og mosjon lykkes heller ikke med operasjon. Det tar bare litt lenger tid før det er plass til like mye mat i magen igjen.

Så jeg mener svaret på trådstarters spørsmål er et høyt og rungende JA.

Men hvordan skal vi da hjelpe de ungdommene det er snakk om? Har man ikke allerede prøvd det meste?

Det var dine ord, jeg vil heller si at det er beklagelig at de velger å sette et "ok" på slike operasjoner på mindreårige (og andre også).



Som det blir sagt i en post tidligere er overvekt en reversibel prosess og å bruke et irreversibelt inngrep for å fjerne symptomene virker veldig kortsynt. Da vil jo også forebyggende tiltak hjelpe, selv om det vil være nødvendig med ekstraoppfølging av de som er rammet hardest. Jeg nevnte bare ett mulig forebyggende tiltak siden det ble spurt om hva helsedirektoratet kan gjøre mot fedme-epidemien.

Men hvordan vet du at sykelig overvekt er uttrykk for det samme som generell vektøkning i befolkningen?

P.S. La meg presisere: Vi har en generell vektøking i befolkningen. Der er det en del årsaker som virker sannsynlige, som økt tilgang på sukkervarer og mer stillesitting. Men er dette årsakene til sykelig overvekt, også? Hvis ikke, er det ikke da to forskjellige problemer som skal løses?

Du missoppfattade mig. Jag tror inte att vetskapen om möjligheten av en fedmaoperation gör att folk välger att sitta på sofan och spisa sig feta.

Det har aldri vært min intensjon å si at noen ønsker å bli eller være overvektig (kanskje med unntak av sumobrytere, hva vet jeg).

Akkurat som jeg aldri ville sagt at noen ønsker å være narkoman.

Men jeg tror veien til eller ut av overvekt er til syvende og sist bestemt av hva personen faktisk gjør (igjen, kanskje med unntak av barn og unge som på en eller annen måte ikke vet bedre).

Enten det er en slankekur, livsstilsendring eller operasjon.

Fra ønsket om å gjøre noe til faktisk å gjøre noe er veien derimot kronglete og vanskelig å begripe, og absolutt ikke så enkel som «spis mindre, beveg mer».

Etter det jeg finner på googlesøk er sykelig overvekt definert som BMI>40 (eller 35 og ekstrasykdommer), og jeg har ingen tro på at det blir prosentvis færre sykelig overvektige når gjennomsnittsvekten i befolkningen øker.

Så jeg tror det er en sammenheng...

Synes det blir meningsløst å bruke begrep som kamp og krig i en slik sak.

Vi hørte mye av det samme da vi på 90 tallet begynte med substitusjonsbehandling av narkomani.
Motstanderene av behandlingen sa at "kampen mot narkotika var tapt".
Motstanderene fantes overalt, både i det medisinske miljøet, fagmiljøet og blant folk flest.
Noen av de argeste motstanderene var tidligere avhengige som nå var nyktre. De var beinharde i sin kritikk og mente at det kun fantes en måte å blitt sin avhengighet på (ved å slutte å bruke stoffet).
I dag vet vi bedre, vi har utvidet og videre utviklet flere behandlingsformer for narkomani hvor blant annet substitusjonsbehandling er en liten, men viktig del av et behandlingsregime.

Fedme kan for mange minne om narkomani, ikke bare på grunn av avhengighetskomponenter, skyld, skam osv. Også mye på grunn av omgivelsene ofte ser på lidelsen som en ren viljestyrt og selvpåført lidelse som det er enkelt å komme ut av, bare du viser viljestyrke og gjør som JEG sier. Jeg har tross alt klart å slutte med både det ene og det andre, dessuten har jeg tatt av noen kilo med noen enkle grep. Vi må begynne og innse at VI nødvendigvis ikke er som alle andre.

Virkeligheten er ikke dessverre ikke slik.
Hvis slike inngrep kan redde et liv, eventuelt øke livskvaliteten for en gruppe menneseker som daglig opplever mobbing og marginalisering så ser jeg ikke negativt på dette.

Dessuten er jeg 100% overbevist om at HDIR klarer å holde fokus på flere satsningsområder på en gang. Slik at fedmeoperasjoner ikke blir det eneste gangbare, men et supplement til de som kvalifiserer for den type behandling og hvor fedmeoperasjoner er adekvat.

Nå må du ikke putte ord i munnen på meg, men jeg ser etter hvert at argumentet mitt var litt bak mål.

Hur vet du att det är en reversibel process? Människan är faktiskt rätt kompliserade och det är inte så att vi har kontroll över allt och har möjlighet att göra allt som vi vill. En väldig överviktig person kan antagligen ha problem både med det rent fysiologiska (diabets, svårt att träna på grund av överbelastning tex), hormoner (sult tex) och det psykologiska.

Spärra in en överviktigt i ett rum med ett löpband och ge honom 1500 kalorier bra mat om dagen och han kommer gå ned vikt men det är inte samma sak som att samma person faktiskt har en reel möjlighet att gå ned i vikt i sitt vanliga liv.

Dina inlägg tycker jag tyder på en inställning som tex att depresiva bara ska ta sig samman och vara glada och att narkomaner bara ska ta sig samman och sluta med dop.

Jag har själv alltid varit tunn och har inte haft några problem att hålla vikten hittills men jag märker endå att det blir svårare och svårare när jag blir äldre.

Og dette er kanskje en pedagogisk, kanskje en terapeutisk, oppgave. Men såvidt jeg vet, mangler vi en pedagogikk eller terapi som er virkelig effektiv i forhold til dette. Da er det kanskje riktig å tilby kirurgi til en avgrenset gruppe, i mangel av noe bedre.

Kirurgi med oppfølging.

Men hvis vi mangler pedagogisk og terapautisk effektivitet i oppgaven å motivere overvektige til å gå ned i vekt, hvorfor skulle oppfølgingen av opererte være noe særlig bedre? Og, hvis vi vet at vi mangler verktøy for å forebygge overvekt eller snu overvekt, burde vi da ikke først og fremst forske på det og forbedre den siden, fremfor den midlertidige «quickfix-en»?

Utfordringen er jo å gå ned i vekt og bli der, ikke bare gå ned i vekt.

Da misforstår du alle innleggene mine. Det er helsedirektoratet jeg mener bør ta seg sammen, ikke de overvektige. Vi vet hovedårsakene til overvekt, og da er det de samfunnet bør ta hånd om, ikke bøte på symptomene.

Ikke misforstå meg nå, men er ikke ansvaret først å fremst den overvektige selv og ikke helsedirektoratet eller andre offentlige instanser. Jeg vet at når man søker hjelp må man forvente hjelp, men man kan ikke velte alt ansvaret over på det offentlige.

Uansett om man er narkoman, overvektig eller hva det måtte være kan man ikke legge skylda over på andre. Jeg vet at det finnes unntak, men stort sett er man ikke helt uskyldig i situasjonen. Nå er vel sykelig overvekt definert som sykdom (arrester meg om jeg tar feil), men før man kommer dit har du selv ansvaret.

Jeg prøver ikke å bagatellisere problemet eller legge skylda på den enkelte så da får man bare klare seg selv, det er bare at man skal ikke henge ut helsedirektoratet etc for situasjon man selv har skapt. Hva med foreldrene til de som har overvektige barn?

Jeg tviler på at det meste er prøvd. Men det er så mye som må til at jeg tror kanskje de begynner å se operasjon som et billigere alternativ. En quick-fix.

For å gi disse ungdommene hjelp må man sørge for vellykkede holdningskampanjer blant jevnaldrende. Det å bli trakassert fordi man er feit motiverer IKKE til å gå ned i vekt. Tvert i mot.

Man må gjøre tilpasninger til individer eller individuelle grupper. Det sier seg selv at en ungdom med BMI på over 40 IKKE har noen god opplevelse av en gymlærer som pisker dem til å løpe 1 time på skolen. Man blir heller ikke glad i å bruke kroppen sin om man tvinges til å gå på ski når man hater å gå på ski.

Jeg så debatten på NRK her om dagen og hun damen fra idrettsforbundet hadde det beste poenget: Forebygging. Man må få inn kunnskap om kost tidlig i skolen i tillegg til gym 1 time om dagen. Få inn gode vaner så tidlig som mulig.

Foreldre må selvsagt også gjøre en stor del av jobben. Barna må ha fått inn de rette kunnskapene og holdningene fra autoritetspersoner før de krever sin selvstendighet.

Kort sagt: Sunn mat må bli like naturlig som å gå på do og fysisk aktivitet må være lystbetont. Problem solved!

Nei, jag tror inte jag har missförstått alla dina inlägg men möjligt att mina exempel inte fungerar perfekt.

Du verkar tro att det faktiskt är rätt enkelt att få överviktiga att äta mindre än de må. Du verkar också se hela problematiken väldigt simplistisk.

Vad om vi faktiskt är "programerade" till att äta mer än vad vi faktiskt behöver när vi har tillgång till mat? En för stor magsäck kan faktiskt vara en del i mekanismen som gör det möjligt.

Det var väl inte väldigt länge sedan det stora flertalet i vesten hade så lite tillgång till mat att det att äta för mycket inte var en reel möjlighet. Det är ju stora delar av värden som har problemet att få tillräkligt att äta också idag.

En annan sak är ju det att det inte verkar som att någon metod för viktminskning för väldigt överviktiga verkar fungera spesiellt bra över tid. Med tanke på det tycker jag din inställning att man definitivt inte ska pröva en metod som konstigt.

Neida, det er jo hele problemet. Hadde det vært enkelt hadde man ikke trengt å vurdere quickfixer. Det er et sammensatt problem som krever omfattende endringer og ikke bare en kirurgisk løsning.


Ja, jeg mener enkelt og greit at kirurgi på friske organer er gal løsning.


Utsagnet ditt har jeg tro på - kroppen er skapt til å bufre opp så mye som mulig hvis det er stor tilgang til næring. Det er slik vi har blitt evolusjonsmessig utviklet over de siste million årene. Men hvordan motvirke denne effekten?

Selv om det går an å gjøre noe for å løse situasjonen selv, trenger man gjerne kvalifisert hjelp til å se hvordan man kan gjøre det. Dessuten trenger man støtte og oppbacking. I dag vet vi ikke nok om hvordan slik støtte og hjelp kan gis på en god måte, og ikke er det greit å si hvor man skal få fagfolk og penger til en slik behandling, heller.



Ja, hva med dem? De er kanskje like forskjellige som alle andre foreldre? Kanskje fortviler de over barnas problemer, men føler seg helt hjelpeløse og dessuten fordømt av uvitende moralister?

Tatt ut av sammenhengen, og ser også bort ifra BMI>40, så bær over med meg:
En selvmotsigelse her, eller mener du at med tidlig nok innarbeiding av gode vaner (som 1 t fysisk aktivitet om dagen) så vil man ikke hate å løpe 1 time?
Ifall det siste, så er jeg til en stor grad enig med deg.
Jeg var selv en av dem som elsket gymtimene, men det var nok av dem som mye heller ville lese i en bok, eller sitte å pille seg i nesen. For å få med alle, og gi alle mestring (noe som er særs viktig) så vil man måtte ha et veldig tilpasset opplegg, noe som vil føre til store ressursbehov. Jeg ser for meg spesialundervisning for svake elever i gymtimene. Alternativet er jo såklart å gi de "gode" en eller annen ball å løpe etter slik at gymlærern fokuserer på de svake.

Jeg ser for meg mer bevegelse i hverdagen, istedenfor å måtte kalle det fysisk aktivitet, trening eller gym og foregå i skoletiden eller organisert på kveldstid.

Kanskje, men de sier ikke det selv. Vi må nok også innse at vi ikke alltid har muligheten til å gi optimal hjelp til alle.



Enig. Men det er ikke bare jevnaldrende som bør forandre holdninger. Det å se ned på mennesker fordi de har et problem, er like utbredt som det er avskyelig.




Dette er helt sikkert ikke umulig, men det vil vel kreve en del ressurser, og det vil sikkert også kreve lang tid. (Det vil dessuten kreve at vi som samfunn prioriterer akkurat dette.) I mellomtiden må vi også hjelpe de ungdommene som lider akkurat nå.

Jeg mener kun at bevegelse av kroppen 1 time om dagen vil gi en knalleffekt. Det kan være så enkelt som å dele opp gymtimen i f. eks. 3 forskjellige aktiviteter og da i aktiviteter som oppfattes som lek/morsomt. Barn vil leke. Så ja, en dag kan det hende at en som har valgt å f. eks. svømme/bade i gymtimen finner ut at "hey, kanskje jeg skal prøve denne løpegreia?".



Vi er nok ganske enige. De som synes gym er dritgøy kan klare seg selv på fotballbanen mens gymlæreren kan bli utfordret til å finne/plante glede over fysisk aktivitet hos de som ikke er fullt så glade i gym.

Må man dessuten ha kun én gymlærer?

Kanskje ungene til og med kan bli oppfordret til å ta med rulleskøyter/sparkesykler/sykler på skolen og leke seg på dem i gymtimene?

Nei. Og man må jo ikke nødvendivis gå i samme klasse i gym som man går i ellers. Det er jo ikke nødvendigvis smart at de som går på fotballtrening tre ganger i uka, har gym sammen med dem som hater alt som er kuleformet og kan sprette...

Prøver ikke å være moralist, men synes det er litt sammenheng mellom overvektige foreldre og overvektige barn av hva jeg observerer. Dette uten at jeg har spurt om det er slektsforhold mellom personene eller gjennomført noen undersøkelse.

Meningen med å dra inn foreldre er at man som barn ikke har mulighet til å vurdere sitt eget kosthold, så her er det foreldrene som har ansvar. Det er tragisk å se sykelige overvektige små barn som er helt overlatt til kostholdet fra foreldrene. Har du et barn på 4-5 år som er sykelig overvektig så har du langt på vei sviktet som foreldre. Hvis du derimot begynner å overspise i voksen alder kan du ikke skylde på andre enn deg selv, ikke naboen, ikke onkelen din og ikke helsedirektoratet.

I usa tycker jag det är rätt tydligt att i många familjer är alla överviktiga medans i andra är ingen överviktig, dvs barnens vikt är "samma" som föreldrarnas vikt.