Foreldre ro dere ned!!!

Denne tråden har åpenbart apell på tvers av generasjoner og utgangspunkt.

Til trådstarter er man nødt til å si at det vel er ingen på forumet som i utgangspunktet har større mulighet til å påvirke ungdommnens utstyrshysteri enn nettopp du. Og samtidig er du en av de få som blir sponset for å la det være. Catch 22 hr. Fagerli.
Men du har lagt teksten ut på sida di og det skal du ha honnør for ! At den konkurrerer om oppmerksomheten med titler som "Utstyr er fett !" får vi bare ta.

Når det er sagt er de fleste her enige om at det dreier seg om et samfunnsproblem. At vi har ungdommer allerede i fullt arbeid som ikke veit hva det vil si å jobbe for noe, eller glede seg til noe, de forventer å få alt.
At noen av disse er 14 år og kjører Nissan cup på carbonhjul blir egentlig bare en saksopplysning og ikke et reelt problem i seg selv.

Jeg var selv første gutten på skolen med ti-girs sykkel og bukkestyre, som ti-åring. Men mine foreldre klarte å lære meg å jobbe for og glede meg til ting allikevel. Vi må være litt forsiktige med den store kammen og skygge unna slike begreper som "nyrik" i denne debatten. Akkurat som om folk med nedarvede styreverv og dansk-klingende etternavn er noen mindre tilbøylige til å skjemme bort ungene sine.

Det vi først og fremst må lære ungene våre er at de beste tingene i livet, de får man ikke for penger uansett.

For mange år siden satt jeg med sønnen min på banen ned fra sognsvann, vi hadde spikket pil og bue og skutt på blink.
På tåsen gikk det på en jevnaldrende pjokk med en action-dukke som var så ny at han måtte han den med seg på tur til byen.
De mønstret hverandres nyanskaffelser et kort øyeblikk, og den dag idag er jeg ganske trygg på hvem det var som var mest misunnelig, og det var ikke gutten min gitt.

Viktig tema !
Junior på 13 og hans kumpaner er av den oppfatning at fotballsko til 2500+ er det som skal til. Her har vi løst det på den måten at vi spytter inn det vi vet han kan få et par ok sko for. Resten betaler han selv.
Sykkel derimot er kun et metallstativ som frakter ham til og fra skole og trening !

Dyre sko er ikke dét som skal til. Jeg er glad at jeg i min aktive tid drev med sport der utstyret ikke er avgjørende faktor. Suger man så suger man uansett om en har Kronos sko til 400 eller Air Jordan til 2000kr.

Jeg ser den.

Men slik jeg ser det så er utstyr fett. Og veldig mange som leser siden min er voksene. Jeg syntes er voksene folk skal få kjøpe akkurat det de vil. For det er netopp noe av det som er kult med sykkel.

Men det som er litt leit er når unge mister en vikitg motivasjon. Slik jeg ser det så er litt av greia med idrett at man drømmer litt. Det er en av mange viktige motivasjonsfaktorer. Når jeg var ung så drømte jeg om å få like bra sykler som de som var sponset. Når jeg startet å sykle så kjøpte jeg meg sykkel. Det er faktisk den eneste sykkelen jeg har kjøpt så langt for egne penger. Da brukte jeg 20000 på en Pro racing. Da var jeg 20 år og da igjen tenkte jeg når jeg skjønte jeg hadde talent for dette. "Nå skal jeg sykle såpass fort at jeg får sykkel sponset". Det var det som dreiv meg i starten. Dette er en drivkraft mange mangler her hjemme. Ting kommer litt for lett.

Men jeg vet det er vanskelig. Selv driver jeg jo et junior lag og de har for fine sykler egentlig.

Det ser ut til at jeg må revurdere læresetningen jeg prenter inn i huet på de to på 8 og 10.

Noen barn er rike, andre er det ei.
Men det gjør ikke noe, for de kjenner ikke jeg.

Fra spøk til revolver, husker når jeg var liten og fikk gave da var jeg helt i fistel. Nå er det så vidt ungene gidder å pakke opp en pakke før de hiver seg over neste.

Det du sier er at det å bli sponset med en fet sykkel har vært den viktigste motivasjonen for deg , at utstyret i seg selv er målet.
Jeg er litt frik selv, men hvis målet i livet hadde vært å sykle på fetest mulig sykkel hadde jeg blitt næringslivsjurist og kjøpt det siste heite hver sesong.

Du må bare tilgi meg at jeg ikke tror på deg, du legger ikke i vei på langtur i drittvær for nte gang fordi du vil at noen andre skal betale for carbonramma di , du må jo være et konkurransemenneske, du vil jo bli bedre !

Men det kan godt være en motivasjonsfaktor allikevel!

Det gjør jeg ikke. Men som skrevet er det en av mange motivasjonsfaktorer. Nå er ikke det den store motivasjonsfaktorern lengre. For nå er det slik det er. Nå er målet å kunne sykle fortere og fortere.

Mulig jeg var rar når jeg var ung. Men da jeg drev med Moto cross så drømte jeg om å bli proff. Den gangen så var proff=kule trailere, reise rundt i verden, bli kjent og kjøre det feteste utsyret.

Som sagt nå er ikke det motivasjonsfaktoren min mere. Men jeg trur du tar veldig feil hvis du ikke trur dette er en motivasjonsfaktor for mange unge. Hvis det ikke er det så er hvertfall det jeg skriver rett. :-)

Da tror jeg vi er ganske enige, uansett hvor mange hjulsett du har er du ikke en av gutta før du sitter og varmer opp inne i teltet med alle logoene.

Det som er synd er hvis det blir sånn som alpint vel har blitt, at det blir en sport for de aller mest ressurssterke, en rikingsport. Utstyrsutviklinga har gått helt løpsk og bruktutstyr nærmest gis bort..

Da bedre i hopp har jeg hørt, mulig det har tatt av der også, men det er ikke lenge sida jeg hørte om klubber der ingen eide skia selv, de hadde felles utstyrspool..Vanskeligere med sykkel da..

Jeg trur nok vi er ganske enig ja.

Jeg har sagt det før, og gjentar det nå: Materialismen er gledens fiende. Det er fint med en god sykkel, men når utstyret blir et mål i seg selv, og ikke bare et middel for å oppnå gode opplevelser (eller resultater), er vi på feil vei.

Det er ikke realistisk at unger skal stille med billig utstyr om vi voksne mener dyrt utstyr gjør gleden ved idrett større. Vi ønsker det beste for ungene våre, og om dyrt utstyr er gledesbringende i seg selv, vil vi kjøpe det til ungene. Vi må jobbe med våre egne holdninger, rett og slett. Det er ingenting galt i å kjøpe seg fint utstyr, men det er jaggu meg feil å tro at det gjør oss lykkeligere i lengden.

Jeg er stort sett rimelig enig med OleChr, så det trenger jeg ikke utdype, men noen punkter kan kanskje nyanseres.

Jeg synes GardS har et godt poeng. Mange unge med dyre sykler er kanskje ikke første eieren av sykkelen. Jeg synes det er greit at man ikke skal bruke 50.000,- på en ny sykkel til poden på 13, men det mener jeg ikke er det samme som at poden ikke skal sykle på en 50.000,- -kronerssykkel. Det blir ikke nødvendigvis riktig om man bruker 15.000,- på en Diamant med aluramme, i stedet for å kjøpe en brukt karbonsykkel med Fox og XTR om man er så heldig å få tak i det. Eller om ungen tar over en sykkel som står relativt ubrukt i garasjen.

Ikke alle unger bryr seg så veldig om utstyret heller, slik at det blir ingen motivasjonsfaktor i særlig grad. Da eldstefrøkna skulle ha ny sykkel etter fjorårets sesong var det én ting som var viktig; fargene. Ikke hvilket utstyr det sto på den, eller om det var alu eller karbon i ramma, men den skulle pen å se på.

Vel, hun fikk ikke sykkelen hun ønsket da det faktisk var billigere for meg å bygge opp en Scott Spark. Dette er kanskje en sykkel som OleChr mener jeg burde ventet med ett par år, men for meg ble det litt feil å kjøpe en alu Diamant/Nakamura når jeg ved å legge i bittelitt ekstra kunne få en toppsykkel. Billig ramme, gode kjøp på forumet/CRC, selvbygde hjul og plukk fra gammelsykkel ble til en sykkel som jeg faktisk stort sett kan ta over selv hvis frøkna skulle finne på at sykling ikke er moro lenger. Det hadde vært atskillig mye mindre aktuelt med andre sykler i samme prisklasse.


Der GardS etter mitt syn ikke har et poeng er når det gjelder vektgrenser. Selv om han, og enkelte andre klarer å bygge billige sykler under 10 kg så er dette en enkel og grei måte å legge begrensninger på. Han må huske at det er et svært lite mindretall av foreldre her til lands som har muligheten til å gjøre slike ting, da det forutsetter som et minimum at man har tilgang på kompetansen som skal til, og også i de fleste tilfellene de delene som skal til. Ikke alle foreldre sykler selv på dyrt utstyr og har kjelleren full av brukte deler.

En fordel med en vektgrense er også at den har en reell innvirkning på prestasjonene i ritt, selv om de ikke nødvendigvis er store. En sykkel på 8 kg er lettere å sykle på enn en på 11 kg. Forskjellen blir atskillig mindre mellom 10 og 11. Da vil man i hvertfall til en viss grad hindre at enkelte unger får reelle fordeler i ritt fremfor andre grunnet foreldrenenes lommebok. En vektgrense er også svært enkel å kontrollere, selv for dommere uten alle verdens kompetanse på det siste innen utstyr, og den gir minimalt med rom for at grinete foreldre skal krangle på spissfindigheter.

Tro meg det kommer ikke til å gå over

Vi har fått litt erfaring rundt dette, men siden det ikke er sykkelrelatert drar jeg det ikke frem her. Det er helt klart at vi som foreldre kan påvirke. Jeg tør påstå en 50 50 hjemmepåvirkning og miljø. Og da er spørsmålet hvem er best til å påvirke.

Dette er helt sprøtt, her burde foreldrene skamme seg! Varme opp på forskjellige sykler, det er jo sikkert ikke samme geometri.Fra spøk til revolver.

Kjetil Andre Aamodt har gått ut med noe av det samme. Alpint er vel en idrett hvor 14 åringer har et årlig budsjett på noen 100.000. Aamodt vokste vel opp i en "fattig" (les normal) famile, og det fleste er vel enig at han har gjort det OK selv uten det største budsjettet i ung alder.

http://mobil.tv2.no/sport/ovrig/frykter-rikmannskultur-oedelegger-norsk-alpinsport-3120044.html

Mye enig med EgilS i det han skriver. Jeg vet det fins der ute, men selv kjenner jeg ikke igjen dette utstyrsjaget fra mine barn. Det er kanskje annerledes med jenter?
Det kan jo selvsagt være at de slipper å ønske seg noe annet enn det de får, siden de har en litt over gjennomsnittet interessert far.
Jeg er veldig glad for at det ikke ser ut til å være utstyrsfokuset som driver dem framover i sykkelsporten, men derimot det sosiale miljøet og gleden over å klare crux sammen med foreldre og venner.

Det er akkurat slik jeg oppfatter det også. Jeg tror nok at den absolutt største motivasjonsfaktoren er at ungene har det moro på treninger og ritt sammen med andre. Det hjelper ikke uansett hvilken sykkel de har om ikke akkurat gleden ved å være i miljøet er der.

Her skal OleChr ha stor takk for å være en av de som bidrar.

Nåja, jeg husker vi sendte misunnelige blikk etter utstyret til Kjus, Aamodt og Marksten de gangene vi trønderske alpinistene var på samme renn som de fra østlandet. Dette var vel såpass sent som 15-16 årsalderen, mulig de allerede hadde fått en form for utstyrsdeal da?

For min del måtte jeg kjøpe fjorårsmodeller når jeg kjørte alpint, men tenkte ikke noe spesielt over at utstyret var faktoren som gjorde at jeg aldri ble noe enn en middels alpinist.
Det som jeg husker fra den tiden, og som jeg synes var mer sårt, var manglende oppfølging fra mine foreldre. Jeg var mer misunnelig på de andre på laget som ble kjørt til trening, hentet på trening, kjørt til renn og hadde foreldrene på sidelinjen hele helgen, osv.
Jeg måtte ta trikk til byen, og skifte til buss for å komme meg til alpinbakken. Hjem igjen var det samme runden, med mindre jeg ikke orket å stå i byen og fryse hvis jeg ikke rakk overgangen til trikk.. da kjørte jeg heller 3,5km på lysløypa (med alpinutstyr) for å komme til endeholdeplassen til trikken så jeg kunne sitte der hele veien hjem... Når de andre var hjemme og ferdig med leksene, satt jeg vel på trikken fremdeles.
Nevnte jeg at vi bodde i ei skoeske under ei bru? ;-)

Poenget er vel bare at oppfølging kan være vel så viktig, og jeg er enig i mye av det Ole Christian sier om utstyrsjag.

Foreløpig driver dattera mi bare med svømming, så økonomien i huset berger enda noen år. :-)

Bra tråd, olechr! Bare vent til dine egne unger kommer til...hehe!

Jeg støtter det meg å glede seg til noe og gjøre seg fortjent. Det er viktig å sette seg mål, jobbe mot dem og kjenne gleden av å klare det og oppnå det man ønsket. Det er jo gammeldags, men vil gjelde evig.

Det å kjøpe brukte sykler er jo bra, uansett hva de kostet i utgangspunktet. Det er bare så vanskelig å se at de er brukt ;-)
En vektgrense er en grei regel siden pris og vekt henger så tett sammen. Da blir man ikke avhengig av pappas delelager, kompetanse eller venner med altfor dyre sykkelvaner for å få seg konkurransedyktig sykkel.

Bra, nå har vi fått diskusjonen tilbake på sporet. Jeg er ikke uenig med deg. Vektgrense, er definitivt det enkleste å forholde seg til. I motsetning til noen andre forslag her om standardisering o.l.

Jeg er litt djevelelens advokat her, men prøver å dra opp problemstillinger.

For det første, hvilke aldersgrupper skulle vi la en vektregel gjelde for? Det finnes vel standard sykler til 995,- som veier under 10kg, inkl. kurv og bagasjebrett.

For det andre. Hvis du kjøper en 2012 Spark 29" RC, så vil du også klare vektkravene. Hva har vi da oppnådd?

No way! Vis gjerne at jeg tar feil.

Eller hvis du kjøper en sykkel til 70K, og henger på bly. Man vil aldri komme unna at noen tilpasser seg de nye reglene og fortsetter som før, men da kan man i hvert fall si til ungene at det ikke er utstyret som gjør at andre kjører fortere.

Åssen er det egentlig å bli slått av folk med langt billigere sykkel?

På turritt syns jeg det er litt stas å sykle forbi folk med karbonhjul (som jeg velger å tru koster like mye som hele sykkelen min). Men jeg var gammel før sykling blei mer enn transport.

Siden ingen andre har gjort det, blir det vel jeg som må poste dette bildet, da:

Da kan man skylde på at de sikkert er dopa, eller har bedrevet høydetrening el.l.

Jeg ler hver gang jeg blir forbikjørt i Grenserittet av en kar med baggy sommershorts med grønn militærsykkel uten demping, når jeg selv stiller i lycra og sitter på en sykkel beregnet på ritt med demping både foran og bak...

Vektgrense er helt klart den eneste måten å regulere dette på.
Det er en objektiv målbar parameter. Selvfølgelig kan man bygge/ en dyr sykkel til 10 kg (evt henge på blylodd på en sykkel til 7 kg), men hva er vitsen. Det finnes sikkert et par stykker som vil gjøre det, men det er så få at det betyr mindre. For de aller fleste vil dette bety at de kjøper billigere sykler og utstyr.

Med tanke på utstyrs hysteriet bland vuxna syklister så tycker jag inte det är så konstigt att det blir ustyrs hysteri också bland barn. Varför skulle barn och föräldrar tänka på ett annat sett än en vuxen motionist?

En viktgräns medför ju i alla fall det positiva i att de flesta har lika lätta syklar. Ett par kg skillnad i vikt gör endå en del skillnad i backar och skillnaden blir större för en lätt syklist och barn är ofta lätta.

Er det nå egentlig et særlig utbredt utstyrshysteri blant syklister?

Jeg tror flesteparten kjøper dyre sykler fordi de har lyst på de, og har råd til det, ikke fordi de tror de må ha det for å henge med.

Det er ingen som snakker om hysteri når folk kjøper biler til en pris det dobbelte av det som egentlig er nødvendig for å komme seg rundt, eller kjøper hus og leiligheter som er atskillig mye større enn de strengt tatt trenger.

http://islabikes.com/bike_pages/pdfs/product_specs/Cnoc16.pdf
http://islabikes.com/bike_pages/pdfs/product_specs/Beinn20_Small.pdf

eller aller helst til 799,-
http://www.gmax.no/produkt/412530(BC_4)/diamant-crown-16/

;-)

JA til vektgrense ASAP før unga forsvinner, - for dette handler om rekruttering også.

Ja, jag tycker det. I de aktiviteterna jag har hållt på med så tycker jag syklister helt klart är de som bryr sig mest om utrustningen och att det också beror på att de tror att det går snabbare med bra utrustning.

Möjligt att du bara hängde dig opp i att jag använde ordet hysteri.