Eksplosjon i Oslo?

Det er den eneste måten å finne ut hva som er årsak og hva som er konsekvens. For det kan jo være at unger som er mindre empatiske har en større tendens til å spille voldelige spill, ikke at voldelige spill gjør unger mindre empatiske.

Han fikk mye mer opplæring i hvordan han skulle gjennomføre massedrap i førstegangstjenesten enn han fikk i MW2. Å skylde på dataspill hver gang noe slikt skjer blir bare tull og tilfeldig synsing.

Jeg mener å huske at i hvert fall det ene eksperimentet, med ca 15-20 unger i hver gruppe, var gjort slik at det var tilfellig hvem som fikk spille skytespill og hvem som fikk spille fotballspill. Jeg tror ikke en forsker er så teit at han spør "hvem har lyst å være i gruppen som spiller skytespill?"

Ellers må jeg si at forsvaret for voldelige spill ligner veldig på forsvaret for DDT og andre miljøgifter, atomkraft og lignende. Veldig mange sitter med en magefølelse av at dette kan umulig være bra, men forsvarerne mener at så lenge man ikke kan komme med absolutte beviser for at det er skadelig så kan man like godt fortsette som før.

Mitt eget standpunkt når det gjelder voldelige spill er ganske enkelt. Hvorfor skal man ta sjansen, med barn på toppen av alt, når det finnes tusenvis av andre aktiviteter å drive med isteden, og voldelige spill definitivt ikke har noen positive egenskaper som man ikke kan finne andre steder (problemløsning, samspill osv). For meg er det uforståelig at foreldre velger å ta denne sjansen på eventuelt å avstumpe følelsene til ungene, selv om jeg skjønner at gruppetrykket kan være utrolig vanskelig å stå imot.

Akkurat EgilS. Og at unger som spiller mye voldelig video spill kan være utsatt for en eller flere typer omsorgssvikt. Akkurat dette er det flere forskere og eksperter som er tydelige på.

Man har et veldig interessant studie fra storbritania (longitudinelt studie) som på sett og vis kan si noe om barns predisposisjoner ift kriminalitet. De studerte små barns evne til å utsette impulsive behov og handlinger.

Barna satt i et rom og ble intervjuet om et eller annet lite betydningsfullt for studien, rommet var kameraovervåket og på bordet var det en skål med godis. Intervjueren sa at han skulle ut for å hente noe, men presisierte til barnet at de ikke skulle ta noe fra godisskålen. Hvis de ikke gjorde dette skulle de få to sjokolader i stedet for en når intervjueren kom tilbake.
Disse barna ble i ettertid fulgt opp i flere år. Og det viste seg at det var en signifikant forskjell på de barna som forsynte seg "usett" av snopet i forhold til dem så lot være mtp skoleprestasjoner, drikking, kriminalitet osv.

Klarer ikke i farten å finne linken til dette studiet.

Veldig mange av dem som spiller skytespill spiller på lag med 3-4 kompiser og samarbeider om å løse konkrete oppgaver.

Han ble luket ut på sesjon ifølge en avis!

Det var akkurat det jeg mente med samspill. Men er du ikke enig i at det er litt rart at de eneste spillene som liksom skal ha disse positive egenskapene med samarbeid og problemløsning skal være spill der man enten dreper andre mennesker eller selv risikerer å bli drept mens man dreper monstere, roboter eller hva det kan være?

Akkurat her stoler jeg mer på en tidliger US Army Kolonell:

Grossman: One of the things you've got to understand is this: We discovered, in World War II, that the majority of our soldiers were not able to kill in combat. And, the fundamental flaw was in our training. We gave them wonderful weapons. We had magnificent Americans. We put them in the front lines, and we had trained them to shoot at bulls-eye targets. Now, when no bulls-eye appeared in in front of them, the training failed them! The vast majority of the time. Under stress, with fear, and other dynamics, the training simply failed them.

What we know today, is, that if we want a soldier to be able to use the weapon that we've issued him--I mean, God forbid, that a soldier, a police officer, should take a human life--but, if we give them the weapon, then we have to acknowledge a responsibility to give him the ability to use that weapon. We realized that shooting at bulls-eye targets was not where it was at. If we take a pilot, we don't just suddenly put him in an airplane, and have him fly that airplane after having him read a manual about it. We put him in flight simulators first. Even in World War II, we had a vast array of data about simulators, in which they could rehearse, rehearse, rehearse the action.

Well, we realized that what we had to do was create killing simulators. And, instead of bulls-eye targets popping up in front of our soldiers, we needed man-shaped silhouettes. Now, these are extraordinarily effective training devices. In recent years, we realized that, we don't even have to use a real gun; it's useful, it's effective to use real guns on real ranges, and we still do that, but it's quite expensive. There's a lot of lead, there's a lot of environmental problems. We need vast acres of land, we need lots of money. And, we began to realize that we can just simply use simulators.

Ah - jeg utelot et "ikke" da jeg leste utsagnet ditt.

Vi har noen "samarbeidsspill" på iPad-en, men det ser ikke ut til at dette er særlig utbredt utover drepespillsjangeren på PC/konsoll, nei. Det har du rett i.

Tror kanskje at voldsunderholdning i hovedsak gir inspirasjon til hvordan volden skal utføres, og ikke så mye til at den utføres - men det senker nok terskelen. I idrett visualiserer man gjerne et crux for å være bedre forbredt - et spill kan nok benyttes for å hjelpe en slik visualisering. Ved å tenke gjennom problemene senkes terskelen for å angripe de. På samme måte vil nok repetisjon av voldelige tankemønster senke terskelen for å sette uhyrligheter ut i livet.
Der virker forøvrig som om ridderromaner også har vært en kilde til inspirasjon...og så kan man bare gråte over at ABBs innbilte monster var uskyldige barn og ikke vindmøller. Uhyrlighetene overskygger noe ynkelig og patetisk.
Hvordan bør dette påvirke oss? Mer mangfold! Tror det gjelder politisk, kulturelt og for underholdning.
Personlig unngår jeg voldsunderholdning, da den gjør meg fysisk kvalm - og det ikke er noe jeg ser et behov for å tilvenne meg.

Glem siste avsnitt...irrelevant, men klarte ikke å slette det på iphonen.

FB-spøkene handler vel ikke om virkelige mennesker heller. Om de ikke er animerte så lever de bare i fantasien.

Mens PC/nettspill er bare spøk?

Nei, en lek.

Kun en lek, som for de som spiller ikke setter spor som har ringvirkninger i virkelighetens adferd?

Dette dreier seg om simulatortrening, ikke dataspill. En simulator kan for eksempel være et område brukt for å trene strid i tettbebygd område (SIBO).

Likheten mellom simulator og spill er at de er fiktive, du blir ikke fysisk utsatt for fiendens mottiltak, OG de er bygd opp rundt et regelverk med "do's and dont's".

I en virkelig verden vil flere en lyd og bilde bli involvert. Fysisk arousal, lukt, lyd og det uforutsigbare vil være stressfaktorer som vil gjøre at du kan mislykkes selv om du er "god" i en simulator. I tillegg vil du ha trusselen mot egen sikkerhet, som vil veie meget tungt for den som skal gjøre noe slikt.

Min vurdering, som tidligere yrkesmilitær, er at hans slakting ble så "vellykket" fordi han hadde en plan som virket (bruk av autoritetssymboler som forkledning) og at de som han skulle "slakte" var mennesker med respekt for autoriteter. Dette gjorde at han pent og rolig kunne plukke ned en etter en ved å spille på dette. Han trengte sannsynligvis ikke være spesielt god til å skyte heller. Tid hadde han nok av og de som han skulle "slakte" var ute av stand til å slippe unna.

Mulig jeg kan fremstå som litt lite sensitiv i min beskrivelse over, men vit dette: Jeg har grått mine tårer for det som har skjedd, og jeg har problemer med å fatte at noen kan gjøre noe slikt. I tillegg skal jeg være en støttende far til barn som vil vite hva som har skjedd, og det er i seg selv vanskelig.

Gjennom å ha åpne debatter, aksept for annerledeshet og toleranse for synspunkter tror jeg vi kan unngå at dette skjer igjen. Dette vil for meg si at kanskje burkadebatter og liknende bør legges død, og at vi har respekt for de symboler som religion representerer.

Her må en også ta med i betraktningen at han brukte steroider, noe som skal ha gitt ham den "uovervinnelige" følelsen og evnen til og uføre disse grusomme handlingene der og da.

Steroidene er kanskje ikke årsaken til selve handlingen, men de kan ha fungert som en slags katalysator der og da. Dessuten kan en anta at denne morderen ble høy på gjennomføre de grusomme handlingene. Noe flere vitneobservasjoner kan tyde på.

Det har jeg ingen forutsetninger for å uttale meg om.

America's Army er altså bare ett spill og det ligger ikke noen andre tanker bak dette spillet.

For meg virker det som overgangen mellom spill og simulator, med tanke på den mentale påvirkningen, må være glidende. Regner også med at det varierer fra person til person hva som oppleves som spill og hva som oppleves som en simulator.

Øivind

Hvorfor ikke snu på flisa? Er det sikkert at alle som spiller spillet kun ser det som lek? Hvorfor knyttes spill og serier opp mot aktuelle hendelser? Tidligere var det KGB som var bad guys, nå er det gjerne al Qaida o.l.....?

Dette er en berømt endring og baserer seg på et vedlig interessant stykke hjerneforskning (eller motsatt, hjerneforskning har forsøkt å forklare hvorfor det har fungert). Poenget er ikke at soldatene blir mer følelsesmessig avstumpet, men at man gjennom trening og simulering fjerner tanken.

Dette er det samme som vi alle gjør når vi trener på et eller annet - poenget er å trene på en handling til den går automatisk.

Det er her mye forskning har vist det samme som vi idrettsmenn har visst i alle år - treninga må være så lik konkurransen/situasjonen som mulig, nettopp fordi dette er den eneste måten en handling kan automatiseres.

Etter min oppfatning blir dette derfor ikke parallelt i det hele tatt. Dataspill gjør en ikke nødvendigvis (kanskej de gjør det også, jeg vet ikke men det er ikke det US armys forskning viser)mer følelsesmessig avstumpet, men det innlærer en fysisk reaksjon hvis man blir stilt overfor en lik/liknende situasjon.

Er ikke denne vinkeln dratt langt nok snart? En 30 årig mann som har vokst opp med super mario begynner ikke at bombe sentrumskvartal og skyte ungdomer etter noen (kanskje mange) timer på xboksen sin, men fordi der er noe som har gått fullstendig galet i hodet på han.

Visserligen en interessant debatt om spill, film og spøkelses-historier er bra eller ikke for mindreårige, men sliter veldig med at se relevansen med forrige ukes tragedier.

Om man ska finne noe i samfunnet at skylde på, er det da ikke mere interessant at se på hvorfor ingen har oppdaget at naboen/familiemedlemmet/kollegaen deres er på vei til at avspåre totalt? Hvorfor privatpersoner får lov til at eie våpen, eller hvorfor halvautomatiske vapen er tillat til storvilts-jakt? Eller mange andre ting som har en mer direkte innvirkelse enn spill og film...

Kan vi da konkludere med at: En 30 årig mann som har vokst opp med politisk eller religiøs bla-bla ikke begynner å bombe sentrumskvartaler og skyte ungdomer etter noen (kanskje mange) timer på noen anti-islamske nettsider, men fordi der er noe som har gått fullstendig galet i hodet på han?

Kan da en lek (AA i dette tilfelle), for de som spiller dette sette spor som har ringvirkninger i virkelighetens adferd?

Dette er for komplekst til at det går an å analysere enkeltfaktorer. Mannen er rett og slett en "perfekt storm" der en konbinasjon av stor gjennomføringsevne, ekstreme holdninger og en svært spesiell psyke skapte et kapabelt monster.

Helt enig.

Jeg mener ja. Ikke fordi de løper ut og praktiserer spillet i virkeligheten, men fordi de blir blaserte i forhold til virkelige hendelser. F eks holder det ikke med noen ransdrepte taxisjåfører eller voldtatte jenter på byen for å sette en støkk i folk. Det må et skikkelig jordskjelv av en tragedie til for at folk skal våkne opp i tv-serie/dataspillsofaen sin. For eksempel ble Orderudsaken fort krimunderholdning isteden for grusom tragedie.

Hvis dagens unge vokser opp med en for høy toleranse for å se vold så vil det, mener jeg, innvirke negativt på deres initiativ til å prøve å forandre samfunnet slik at ting som det som nå har skjedd skal ha mindre sannsynlighet for å skje igjen. For å sette det på spissen, jeg tror alt for mange reagerer ubevisst på enkeltdrap og mishandling som at det jo er peanuts i forhold til det spillet man satt oppe og spilte natten før.

Igjen, så lenge det er tvil om effekten, hvorfor ikke holde seg på den sikre siden isteden for å komme med en masse argumenter som sier at en eventuell skadeeffekt ikke er bevist?

Tror du kan legge til noen miljøfaktorer... Ellers likte jeg godt oppsummeringen.

Spørsmål om omsorgssvikt kan være relevant. Problemet i dag er at folk flest oppfatter begrepet omsorgssvikt svært forskjellig. De fleste er ofte enige om hva som er grov omsorgssvikt og tenker at de aldri utsetter sine barn for dette. Men det finnes tilfeller hvor både mor og far tenker at de er omsorgsfulle og gode fordi de gir sine barn alt de trenger av matrielle ting, men glemmer å være tilstede med trøst og omsorg i oppvekst og barndom.

Jeg tenker ikke spesielt på denne saken, men ser mye saker hvor mor og far er i konflikter etter bitre skilsmisser og har mer enn nok med seg selv. I lsike saker kan barna ofte bli brukt i et spill og får i mindre grad den omsorgen og oppmerksomheten de gjerne skulle ha hatt.

Morderern nevner faktisk flere ganger i sitt manifest at han er vokst opp uten en tydelig rollemodell og farsfigur. Hvor stor betydning dette kan ha hatt for morderens personlighet ønsker jeg ikke å spekulere i, men det er også nevnt at mor og far/stemor på 90 tallet hadde en bitter rettssak angående omsorgsretten for morderen. Slike oppvekstvilkår er ikke gunstige, men dette er selvfølgelig ikke i seg selv nok til å skape dette monsteret.

Vi må anta at det er trillioner av store og små faktorer som har spilt inn, både miljømessige og biologiske. Å sitte her med fasiten og si noe om det ene og det andre bare fordi han har hatt eller har opplevd det ene eller det andre på bestemte tider i livet sitt er og blir spekulasjoner.

Men sånn har det jo alltid vært, og om noe mye "verre" i gamle dager.

Overklassen har for eksempel alltid kjøpt seg fri fra barnepass og samvær med egne barn - og i England har de jo blitt sendt på kostskole fra 5 - 6 års alderen siden tidenes mrogen.

Mor og far har også til alle tider vært i konflikt med hverandre, i eller utenfor skilsmisse, og da tror jeg vel ofte konflikten er minst like ille for barna hvis foreldrene holder sammen?

Jeg tror denne tragdien har svært lite, for ikke å si ingenting, med samfunnsutviklingen ellers å gjøre.