Dåpsgave - trenger tips

Vanskelig å si hvor feil det er. Må innrømme jeg også konfirmerte meg kirkelig, men hadde allerede da lite tro å spore, til tross for at jeg kommer fra en forholdsvis religiøs slekt. Jeg synes bare det er et litt fascinerende fenomen.

Lurer på hva presten tenker der han står og får folk til å love ditt og datt

Det lurer jeg også på. Jeg tror det er viktig å være unaturlig positiv og naiv når man er prest.

Det er selvfølgelig mye tradisjon i dåp, konfirmasjon og bryllup da vi har hatt et kristent land siden 1030-noe.

Men jeg synes fortsatt at man skal skille de to så lenge man ikke tror nevneverdig på det presten sier. Da blir det jo ren løgn å stå der og love kristen oppdragelse, konfirmasjon og lovnad på å fortsette troen, samt inngå ektepakt i guds åsyn :-)

Og som gode terrengsyklister vil man vel ikke bli tatt i løgn vel?

Det er ganske få som tror på julenissen også, men likevel feirer vi jul.

Både jul og påske er kristne høytider som stort sett alle feirer; fordi det er tradisjon. Er det værre å gifte seg/døpe ungen i kirka hvis man ikke tror enn det er å feire jul og påske hvis man ikke tror?

Jul og påske har da vært feiret mer eller mindre i hedenske tider også, og er vel like mye et resultat av at kristne høytider har blitt plassert på tidspunkter for andre feiringer?

Trodde ikke jeg skulle hive meg inn i denne diskusjonen, men jul er da på ingen måte en kristen høytid? Ja, det har vært klasket på et kristent budskap i mange år, men å drikke jul gjorde man lenge før kristendommens inntog. For meg og de fleste jeg kjenner dreier jula seg om nisser, flesk og gaver. Ikke noe Jesus å spore, med unntak av enkelte julesanger.

Hvor mange som "feirer" påske skal jeg ikke uttale meg om, men hvis appelsin og skiturer er å feire så har du vel rett. Det skal likevel fantasi til for å legge noe religiøst i det.

Det er sant, men "folk flest" (TM) tror jeg forbinder noe kristent/religiøst til disse.

Det spesielle med dåp/bryllup er jo at man da kommer veldig "tett på" det religiøse, selv om årsaken til at man velger å gjøre det i kirka ikke trenger å stikke dypere enn årsaken til at man feirer jul og påske (altså tradisjon).

Vel, for å svare på det opprinnelige spørsmålet: Personlig synes jeg ikke det er verre å døpe ungene sine og gifte seg i kirken, enn det er å gå på påskegudstjeneste og julegudstjeneste. Jeg synes alt dette er unaturlig dersom man ikke tror på noe av det, men jeg aksepterer at noen føler det er koz og tradisjon.

Hvis man derimot feirer jul og påske som folk flest (altså uten religiøst innhold), og religion ikke har noen plass i hverdagen, da virker det inkonsekvent å plutselig skulle krype til alters når man har fått barn eller funnet seg en man er ekstra glad i. Men folk får gjøre som de vil, så lenge det ikke går ut over andre (barnedåp er et grensetilfelle der).

Spedbarn er født med arvesynd, og med ondskapen i seg.
Det blir slått fast i dåpsliturgien til Den Norske Kirke.

Det burde være god nok grunn til å bryte med gamle og "gode" tradisjoner.

Aspektet med indoktrinering fra ungt og uutdannet sinn er noe av mitt største problem med religion. Især de som i tillegg velger å skamfere tissemannen på ungene i tillegg.