Bakker, kun vekt og watt?

Ikke alle som vil være flat og ha strekmann overkropp


Edit:
På korte og raske bakker er det en klar fordel å være på den fremrullende siden når man går inn i bakken.
Da skyter man opp bakken i dragsuget, og blir ikke først før man skal over kneika. Da merker man neste ikke bakken i forhold til å "sykle opp selv".

Som de fleste andre sier er det garantert ingenting å hente på "sykkelteknikk", det er derimot ekstremt mye å hente på feltteknikk.

Sørg for å ligge i front inn i bakken (lettere sagt enn gjort hvis det er et stort felt), og fall sakte men sikkert gjennom feltet og prøv å bite deg fast på halen.

Hvis bakken er 1 km lang og det er 50 i feltet har du fort vekk 100 m å gå på, altså 10% (da kan du veie 10% mer).

Jeg vil også mene at det er en viss mental komponent. Du må "like" bakker. Selv elsker jeg bakker og henger med bedre oppover enn w/kg skulle tilsi.

Dog, er det tilslutt barwe en ting som teller og det er som du selv gjettet w/kg. Du blir aldri god i bakker hvis du veier 90kg. Du kan bli habil på 85 kg og god nok på 80 kg.

Feltteknikk er jo også viktig på flatene slik at man ikke bruker unødvendig mye krefter før bakkene.

Jeg har sett på Raskalls video fra Stjernetråkken og han sykler jo i front størsteparten av tiden selv før han blir hektet av i bakken og må sykle alene til mål.

Nå er jo ikke gruppe 3 det mest strukturerte feltet akkurat, og det er vel en del urutinerte ryttere som det ikke er helt greit å ligge klin innpå, men det er mye å hente på å ligge beskyttet for fartsvinden.

Således burde du nok Raskall startet i pulje 2 istedet, det er flere der som ligger rundt din sluttid. Da hadde du kunnet bite deg fast i et mye større felt enn i pulje 3, og ligge noe beskyttet fram til Hankøbakken. Etterpå tror jeg du kunne ha kjørt sammen med en av "grupettoene". Men men, mange ritt igjen å lære på

Forøvrig tror jeg at både vekt og watt (teknikk, styrke og utholdenhet) har veldig mye å si for klatreegenskapene, og det fine er at dersom man trener veldig mye bakker blir man:

1. Tynnere enn om man bare kjører flate løyper
2. Flinkere til å klatre (man tråkker mer watt fordi man trener på nettopp det)

Det trur jeg er en veldig vikitg del av det også.

Jeg elsker bakker. Jeg digger å kjenne at kroppen klarer å dra seg opp lange, bratte bakker for egen maskin. Jeg elsker smerten bakkene gir meg. Rett og slett fordi den typen smerter er sinnsykt deilig og symboliserer noe som er riktig sett i forhold til belastningssmertene det ga å veie 180 kilo.

Men jeg har forsåvidt fått svar på spørsmålet mitt. (folket her på forumet mener at) Vekt og Watt er 99% av hvor god man er i bakker og at jeg ikke har noe forbedringspotensiale i bakkene med tanke på teknikk. Så da får jeg bare vente til vekta er lav nok før jeg klarer å henge med i "små"-bakkene i flate ritt.

Og oppfatningen om at jeg skyr bakker er helt feil. Det blir bare gørr kjedelig å sykle opp og ned samme bakken gang på gang. Så jeg velger heller å kooooose meg på langturer og gi på alt jeg har i de bakkene som måtte dukke opp under veis.

Jeg har ikke dårlig tid. Målet om topp 3 i minst ett ritt i aldersbestemt gruppe/VC er ikke tidsfestet til annet enn mitt besøk seks fot under.

Dette er litt avhengig av hva man definerer som teknikk. Det er lettere å like bakker hvis man finner sin egen rytme, og rytme kan man finne ved hjelp av teknikk.

Eksempel:
Min "teknikk" opp en bakke er å sette grenser. "Jeg har ikke lov å gire ned lavere enn til..." eller "Jeg må ta noen stående tråkk i hver sving (hvis det er bratte svinger og ikke platåsvinger)". Ved å tvinge meg selv til å tråkke innenfor gitte grenser så får jeg hvilt litt der jeg ellers kunne syklet litt raskere, samtidig som jeg må ta i litt der jeg ellers kunne ha giret ned og syklet saktere. For meg gir det en behagelig rytme som gjør at jeg liker bakken hele veien opp. (Ved gjennomlesing av hva jeg akkurat skrev så kan det høres ut som at jeg burde drive med singlespeed...)

Etterhvert som du trener og slanker deg vil du aut. sykle fortere i bakker.
Dette med teknikk i bakker er så mangt, se på Pro Tour gutta i tdf. De river i sykkelen og jobber som bare det i bakkene.
Den som tåler mest smerte, er lettest og med høyest O2 og de beste beina og med de beste hjelperytterne før bakkene den aktuelle dagen er gjerne først på toppen.
Som et appropos til bakkedrag og viktigheten av uthvilte bein så kjørte jeg Hankøbakken på 3:15 under Stjernetråkket, på trening i går med terrengsykkel klarte jeg bare 4:25.

Her syns jeg det er vanskelig å være enig med "de fleste andre." Teknikk på sykkel er jo viktig ellers, alt fra tråkkteknikk til sittestilling. Hvorfor blir plutselig teknikk helt uvesentlig når det kommer en motbakke? Når man skal klatre, er det ikke viktig å være bevisst på følgende?:
* Stå vs sitte, når i bakken bør man gjøre hva? Ved fartsøkninger, endring i stigningsprosent etc.
* Høy frekvens vs høy motstand.
* Sittestilling og vektfordeling på sykkelen, gjelder spesielt terrengsykling. F.eks dersom det er bratt og grusete eller sleipt er det slett ikke likegyldig hvilken teknikk man bruker for å komme fortest mulig opp en bakke (eller komme seg opp i det hele tatt).

Trådstarters spørsmål er ” Bakker, kun vekt og watt?”

Min oppfatning er at det hovedsakelig dreier seg om dette, men at det også er mye å hente på å bruke både hue og riktig teknikk når man skal opp en bakke, enten det er på landevei eller i skogen.

Jeg har iløpet av vinteren gått ned en del kg og fikk endelig kjørt testrunden min for å få en status om trening og vektnedgang har lønt seg.

Løypa: 5 km kuppert asvalt, 21 km grusveier med stigninger, 5 km kuppert asvalt
Totalt: 31 km, ca 400 høydemeter.
Rekord: 1.08.50 (1 juli 2010)
Gårsdagen: 1.10.33 (14 april 2010)
85% puls

Kjørte "race" mot min egen tid fra i fjor på min Garmin 705 hvor man får oppdatering i antall meter forran eller bak bestetid.

Første del gikk like fort, før jeg "stakk fra meg selv" opp igjennom første langbakke inn på grusen (tok ca 1,30 min på ca 2,5 km). Så opp gikk det fort, men på flatene kom fjoråret sigende sakte men sikkert. Klarte ikke å holde avstanden rett og slett.

Nå er det selvsagt veldig tidlig enda, og noe kan sikkert tilskrives litt sugende grus til tider. Men det virker altså som man må jobbe mer på flatene nå uten vekten på toppen

Er jo også litt glad for man enda må pushe før toppformen er inne, men virker da til å være i rute om ikke annet.

Jeg knuste min rekord fra i fjor med 7 minutter på min 28 km testrunde. Stort sett flatt men to bakker (Opp fra Alvim til Sandesund og opp Østsiden av Fredrikstad-brua).

I fjor lå sykkelcomputeren på 8-10 km/t opp disse to bakkene. I år lå den på 15-18 og jeg har kun syklet flatt og rulle i vinter.

Vekta nå er forøvrig bare 1 kilo mindre enn ved rekord-tidspunktet i fjor.

Det er jo en meget bra utvikling i form. Tenk da hvor fort du ville syklet dersom du i tillegg hadde trent endel bakkedrag i vinter

Tja.. på sett og vis. Fra lavnivå på 115 kilo i høst gikk vekta sakte men sikkert opp til 123 kilo rundt nyttår. Så har jeg nå gått ned til 114.

Men jeg har trent hele veien, så de 8 ekstra kiloene har kanskje gitt meg større effekt av treninga.

Hm... jeg føler med deg Raskall. Jeg er også tungt bygget og VIL ikke ha tynne armer ;-) Dette gjør at jeg sliter i bakker, men jeg har også kamerater som er tyngre (les: mer muskuløse) som har VELDIG bra tider på motbakkeløp. Jeg tror at mye HARD bakketrening er løsningen.

Dere som er redd for å bli så tynne. Er det en unnskyldning for å være litt feit? Det er jo bare å trene styrke på overkroppen så blir du mere kraftig. Kjør 8-12 reps for maks hypertrofi.

Man legger ikke på seg 8kg muskler av å sykle.

+1
Tungt bygget, tung beinbyggning etc. Hadde man ikke fått mat hadde alle blitt små.

Dette er egentlig milevis unna det som var intensjonen bak denne tråden.

Jeg veier 114 kilo NÅ. Spørsmålet var om jeg kunne gjøre noe teknisk i bakkene som gjorde at jeg klarer å ta bakkene bedre NÅ!

Jeg skal fremdeles ned 25-30 kilo (men ikke mer) men det tar litt lenger tid. Derfor ønsket jeg å vite om det var noe teknisk som kan gjøre at jeg klarer å ta bakkene lettere med min til en hver tid nåværende vekt.

Bakker er lett, det er watt per kilo. Så da har man to valg hvis man vil det skal gå fortere, ned med vekta eller opp med watten.
De som da absoulutt skal ha alle disse musklene eller har for mye fett på kroppen(kraftig bygd som noen liker å si) må da skaffe seg flere watt.
Resten kan slanke seg da fett ikke gir trøkk. Mister man litt muskler på veien er det nok likevel mer enn nok muskler igjen til å sykle fort.

Noe teknisk du kan gjøre for å sykle fortere i motbakke... Bortsett fra å tråkke rundt, så er det vel ikke det..

Trene motbakke og gå enda mer ned er vel eneste løsning..

Greit man ikke skal ha noe "ekstra" på kroppen men man bør jo ikke ta av slik at man tilslutt ender med en spiseforstyrrelse... En kg til nå så blir det perfekt tanken:) .... Man blir aldri fornøyd uansett hvilken tid man sykler på eller løper på...

Jeg er ikke i tvil om at det å jobbe med det mentale i bakkene er viktig.
Jeg merker at tida går ned/farten opp når jeg klarer å konsentrere meg om arbeidsoppgavene mine i stedet for å tenke på at det gjør vondt.
- Se langt oppover i bakken. Da går sykkelen mest mulig rett frem.
- Tenk på å tråkke rundt.
- Tenk på å holde overkroppen og armene stabil men avslappet.
- Se lang opp i bakken og tenk at du vil komme dit fortest mulig. Gled deg til du kommer dit.
- Tenk at du skulle ønske at bakken var lengere.
- Kjenn at det gjør vondt, men at om det hadde stått om liv så hadde ikke smerten betydd noe. Du hadde taklet at det hadde gjort vondere.
- Tenk at det at det gjør vondt betyr at du tar i, og at det antageligvis går fort.

Det meste her gjelder ikke bare i bakkene, men jeg føler at det er ekstra viktig da.

Alle over er gode tips, jeg vil også legge til at jevn intensitet er veldig viktig, dette er også vanskelig fordi hellinga er som oftest veldig ujevn. Det kan være lett å gå ut for hardt og få betale på toppen. Det er også lett å kjøre for lett på de flatere partiene.

Utwen wattmåler er det ekstremt vanskelig å holde jevn intensitet men tren på det uansett.

Jeg har merka at bakker er der jeg desidert sliter mest med å holde følge med klubben på turer, hehe. Har laga meg noen små triks:

1. Om det er en utforbakke rett før, utnytt vekta di til å kjøre fra de andre der og komme tidligere inn i bakken, så kanskje du henger på når dere er oppe. Om det er en stor gruppe kan slike stunts skape farlige situasjone! Ligg om mulig langt framme i gruppa før bakken.

2. Begynn å puste tyngre 20-30 sek før bakken begynner, for når du øker intensiteten brått (når bakken begynner) tar det noen sekunder før du naturlig begynner å puste tyngre; dette henger sammen med at du forbrenner kreatin i musklene de første 10-15 sek når du "gir på", og denne forbrenningen er anaerob. Det er først når musklene går over på glykogen at du blir tungpustet, og hvis du allerede har økt luftmengden i lungene når dette inntreffer blir du ikke fullt så fort sur i beina dersom bakken er kort nok til at dere ligger i sone 4-5 opp den.
I lengre bakker hvor du uansett må holde deg godt inne i sone 4 hjelper det nok lite.

3. Ikke stress i bakkene, men sett deg godt til rette med rask kadens og mal deg oppover det du tror beina makter (og gjerne litt til). For min del er det ingen vits i å reise seg i bakker, det virker som om jeg blir mindre sliten i det lange løp av å sitte hele tiden.
Reise meg gjør jeg bare for å variere sittestilling, helst når det er flatt og jeg har lav intensitet, eller når jeg virkelig skal gi jernet.

Jeg merket hvor mye vekt har å si når jeg syklet opp Sa Calobra på Mallorca her forleden dag. Jeg (86-87kg) og en annen syklist(70kg) syklet ved siden av hverandre opp. Begge hadde wattmåler og det skilte 50-60watt mellom oss. Vi har begge ca samme terskelwatt.

Ga meg en real vekker og nå skal vekten ned..

Brukte rimelig nøyaktig 40minutt og med en vekt på 70kg tror jeg at tiden hadde blitt noen minutter bedre

Pass på å ikke start for hardt, får du syra i bunnen mister du MYE trøkk oppover. Ellers ser jeg veldig mange bruker overkroppen mye når de sykler oppover. Prøv å la beina gjøre jobben, kraften skal ned i pedalene.
Finn en fin rytme og flyt, sett delmål underveis i bakken om den er litt lenger.

Ellers lykke til videre.
Øv mer og du vil sykle fortere etterhvert

- Tenk på å tråkke rundt.
- Tenk på å holde overkroppen og armene stabil men avslappet.
- Se lang opp i bakken og tenk at du vil komme dit fortest mulig. Gled deg til du kommer dit.
- Tenk at du skulle ønske at bakken var lengere.
- Kjenn at det gjør vondt, men at om det hadde stått om liv så hadde ikke smerten betydd noe. Du hadde taklet at det hadde gjort vondere.
- Tenk at det at det gjør vondt betyr at du tar i, og at det antageligvis går fort.

dette + at jeg tenker på å presse ut magen ved innpust. (gir lungene større ekspansonsmuligheter ved at Diafragma presses nedover istedet for oppover ved innpust)Samtidig har jeg stor effekt av å overtrykksventilere meg selv. Det vil si puste med munnen litt lukket slik at trykket i lungene presser tilbake all veske i lungene og holder alle alveolene åpen og ikke blokkert av veske. Jeg holder også på hoodsa slik at jeg merker at jeg har et jevnt drag på hendlene og ikke henger over de.Disse tingene tar bort oppmerksomheten fra smerten og gir iallefall meg en bedre bakkefølelse. Etter at jeg begynte å konse på disse tingene har alt blitt bedre. Jeg fikk også mitt bakkegjennombrudd i Sa Calobra på Mallorca, følte en enorm glede ved å forsere den bakken.