"Du HAR ikke fedme, du ER feit"

Spiseforstyrrelser (da enten man spiser for mye eller for lite) er vel en psykisk lidelse/vrangforestilling og ikke en sykdom. Det skyldes ganske ofte traumatiske hendelser (stort sett i barndommen). På samme måte som at anoreksia og bullemi ikke behandles med å proppe i pasienten mat så fungerer det heller ikke å tvinge en som overspiser pga psykiske problemer til å trene og faste. Da må man angripe selve problemet, hvilket er mer en jobb for en psykolog og ikke en kostholdsekspert.Jeg har ikke tall på hvor mange det gjelder, men jeg vil tippe det er en særdeles liten prosentandel av alle overvektige.

Det er derimot veldig mange som er overvektige fordi de heller vil spise pizza og sjokolade fremfor salat og grønnsaker og synes det er koseligere å se på TV enn å skulle trene. Hvor mange av disse er det som forklarer sin egen overvekt med at de nettopp syntes det var mer fristende å spise "junkfood" og se på TV fremfor å spise sunt og trene? Som med så mange andre problemer så skal man ha en unnskyldning for hvorfor det har blitt sånn, og det virker som det også har blitt en slags sosial aksept for at "alle" overvektige er rammet av et sånn forferdelig virus.

Til dere som tror at min situasjon er veldig unik og nok ikke representativ for en stor andel av sykelig overvektige: Hva baserer dere dette på? Ta også med kildereferanser.

Det siste året har jeg selv vært i et kull på 50 sykelig overvektige på rehab samt jobbet med 2 kull på til sammen 100 overvektige som motivator/instruktør på samme institusjon. Av de som har tatt mot til seg og åpnet seg for meg så har samtlige historier å fortelle som får min historie til å virke som barnemat.

Ei fortalte om en eks-mann som hadde knivstukket henne. Holdt henne fast med kniv mot strupen. Sparket henne bevisst der hvor det har gjort mest skade. Ved et tilfelle hadde hun ligget på alle fire og tryglet om at han skulle drepe henne.

En annen fortalte om en far som misbrukte henne. En tredje ble fysisk mishandlet av sin stefar og ble tvunget til å pleie ham da han var dødssyk.

Dette er bare tre av mange historier jeg ble fortalt av mennesker på denne institusjonen.

Jeg har også fått mange hjerteskjærende eposter som resultat av bloggen min med like tragiske historier. Det positive med mange av disse er at mine skriverier har hjulpet dem til å sette fingeren på sitt problem og gjort dem i stand til å begynne å jobbe med det.

Denne personen som bestilte 2x250 grams hamburgere, hvordan vet dere at denne personen ikke nettopp hadde blitt brutalt voldtatt av en i nær familie. Hvordan vet dere at dette ikke er mennesker som har blitt grovt mobbet gjennom hele livet. Hvordan vet dere at dette ikke er mennesker som har mistet sine foreldre i ung alder og har store plager etter mange år i gale fosterhjem.

Mitt poeng er enkelt: Ikke døm mennesker etter hva de har i handlekurven. Tenk heller litt på hvorfor de har det der.

Det finnes helt sikkert veldig mange grunner til at folk blir overvektige. Men jeg tror at det er veldig mange som er overvektige pga for lite aktivitet og for mye mat. Jeg har et godt eksempel fra jobben. Der er det ei dame som kun jobber to dager i uken, 4 timer begge dagene. Når vi satt ved lunsjen og snakket om slanking så var unskyldningen hennes at hun ikke har tid. Hun bor alene, datteren har flyttet ut. Da sier det seg selv at det kun er prioritering som gjør at hun ikke trener. Noen klarer å trene med 3 barn og jobbing med mye overtid...

Dette var ikke ment som et direkte svar på ditt inlegg Raskall, jeg veit ikke hvordan jeg får lagt inn uten at det ble et svar til deg.

Men hvordan vet du at dette med manglende tid ikke er et skalkeskjul for at hun ikke har kapasitet til å gripe tak i sitt eget liv? Hvorfor bor hun f. eks. alene?

Betimelig spørsmål, men jeg ser ingen i denne diskusjonen som har hevdet dette.


Det er akkurat det jeg gjør. De har nevnte varer i handlekurven fordi de plukket varene ned fra hyllen og la dem der.

Mennesket er fra naturens side designet for å lett kunne lagre overskuddsmat for magre tider, med et genialt konsept: fett.

Videre har vi som mange dyr en apetitt som ikke er basert på faktisk daglig behov, men mer en visshet om at det kommer tider (gjerne i morgen) hvor man bare kan påregne særdeles små mengder føde og derfor sikrer sin egen overlevelse ved å øse innpå der og da.

Uheldigivs er dette i kombinasjon med overflodssamfunnet en skikkelig oppskrift for en fedmekatastrofe, og det viser seg at en stadig større andel av moderne mennesker bukker under for stenaldergenenen sine.

Selv kjenner jeg cro-magnon mannen i meg smile når jeg banker innpå en dobbel cheese ;-)

Der har du et poeng ja. Der ble jeg svar skyldig.

Men jeg tror det også er litt viktig at "treningseksperter" kaller en spade for en spade. Det er veldig mange overvektige som sitter med det inntrykket at de ikke kan gjøre noe fra eller til, fordi de har en kropp som blir tykk uansett hva de gjør...

Den vil jeg ha forklart,hvordan har du kommet frem til dette?
Er det en undersøkelse der overvektige er spurt?

Se for eksempel på dette blogginnlegget til en typisk norsk D-kjendis.

stinemariels.blogg.no
Stort sett gode råd og helt klart ting som passer med det som er annerkjente sunne leveregler.

Så ser du på det som i skrivende stund er den nest siste kommentaren (skrevet 13.okt.2010 kl.12:19).

Hvis det er slik du hevder burde dette vært et like stort problem for 20 år siden, og 30 år siden, og 40 år siden. Eller er det slik at stadig flere foreldre banker ungene sine, og drikker seg fulle, eller er det flere som blir mobbet nå enn tidligere, eller er det stadig flere som har problemer fra tidlig i livet?

Jeg har ikke sett noen tall som tyder på dette. Det som man tvert i mot ser er at stadig flere blir overvektige, og de blir det i yngre alder enn før. Og man vet at det som absolutt øker er inaktivitet, og unger som vokser opp med dårligere kostvaner enn tidligere.

All respekt til deg som forteller om de problemene du har hatt, og jeg er ikke i tvil om slik du skriver at det er mange som har det slik. Likevel, som Geir skriver, det er da ikke slik at flesteparten av befolkningen i deler av landet bare på få tiår har "pådratt" seg psykiske problemer. Da er det ganske klart for meg at for de fleste av de er det de åpenbare forklaringene vi må se på.

Årsaken til at dette har blitt et større problem nå er jeg ganske sikker på er tilbudet av varer, reklame, bedre økonomi og utvide åpningstider å gjøre.

Løsningen før var nok å kompensere på andre vis.

Så da mener du at flesteparten i Nord-Trøndelag trenger hjelp? For ikke å snakke om befolkningen i USA? Der har jo "alle" da psykiske problemer.

Eller kan man definere det å være feit som en normaltilstand i befolkningen, og derfor ikke bry seg med det? Da bør men vel slutte å kalle det overvekt?

Nei. Kari Jaquesson har rett for veldig mange. Men for de som er kategorisert som kronisk syke av sin overvekt så trenger nok de aller fleste mer hjelp enn kommentaren "Spis mindre og tren mer".

Men dette gjelder nok ikke en så veldig stor andel av de overvektige. Og jeg tror nok Kari heller ikke tenkte på disse, men på flertallet som egentlig kun må ta litt ansvar for sin egen situasjon.

Og da burde hun ha gjort dette klinkende klart. Men hun har innrømet at dette innlegget kom som et resultat av at NTNU har opprettet et fedme-studium. Det er generaliseringen hennes som er katastrofal her. Ikke nødvendigvis det hun sier. I veldig mange tilfeller stemmer hennes generalisering. Der den ikke stemmer gjør hun større skade enn hun nok har ment.

Det vet da alle. Knegg.



Jeg tror vi må skille mellom to typer årsaker her: årsaken til at fedme oppstår og årsaken til at folk spiser mer enn de forbrenner. Dette er på ingen måte sammenfallende fenomener.

Få i denne tråden benekter at fedme skyldes at man spiser mer enn man forbrenner. Den årsaken er egentlig grei. Noe annet er dog årsaken til at man begynner å spise mer enn man bør. Her ser det ut til å finnes også et vell av mulige psykososiale årsaker: det er bare å forsyne seg i psykologiteorienes supermarked på øverste hylle.

Selv om det foreligger en meget alvorlig årsak til at man begynner å spise for mye, bør det jo fortsatt være et mål om å redusere matinntaket - enten ved at man reduserer eller forandrer selve matinntaket eller/og ved at man gjør noe med de bakomliggende årsakene til det overdådige matinntaket - dersom de kan angis.

Jeg tror vi er også enig i at traumatiske opplevelser kan men på ingen måte må resultere i en fedme-problematikk. Ellers hadde det nok vært lett for fagfolk å plukke ut sine pasienter. Å anbefale kun reduksjon av matinntak som løsning på fedmeproblematikk kan oppfattes som en for grov generalisering, men det gjør også en teori om at det vil måtte foreligge en traumatisk opplevelse som årsak til alvorlig fedme.

I Tyskland finnes det blant eldre generasjoner fortsatt en oppfatning om at dysleksi skyldes traumatiske opplevelser i barndommen og en psykologisk bearbeidelse av traumene vil også gjøre slutt på dysleksien. Derfor går mange dyslektiske barn i Tyskland regelmessig til en psykolog istedenfor å få tilbud om en annen type hjelp.

Det sier seg selv at denne modellen gir få positive resultater, blant annet også fordi en del barn rett og slett ikke har hatt noen traumatiske opplevelser i barndommen som årsak til dysleksien. Problemet med mange psykologiske teorier er at de ofte vil kunne tilpasse fortidige opplevelser til sin egen forklaringsmodell og at det er umulig å tilbakevise dette. Jeg setter på ingen måte noe spørsmålstegn ved alle slike årsaksangivelser men anbefaler likevel en nøktern tilnærming.

Martin

Men hvem tror du utspillet hennes rammer mest? De med moderat overvekt, som er i en situasjon hvor de greier å angripe problemet sitt eller de sykelig overvektige som har et ganske mye mer krevende utgangspunkt? Og som har et ytre som understreker for hele verden at de ikke klarer å løse problemet sitt. Debatten på nett i etterkant viser iallefall en ganske omfattende forakt for overvektige og at man kan tillate seg å komme med hva som helst av nedlatende og krenkende ytringer mot denne gruppen.

Tror det er veldig viktig å skille mellom overvekt og fedme.
BMI:
25-26.9: Lett overvektig
27-29.9: Overvektig
Over 30: Svært overvektig(Fedmesonen -markant økt dødelighet).



Med andre ord ett viktig tema,slik jeg ser det.
Og kan ikke se noen grunn til at man klarer å gjøre noe med ett slikt "lapskausproblem",ved å bare komme med formaninger,påpekninger, eller lignende.

Men jeg lurer mest på hvorfor man akkurat skal påberope seg retten til å ta en bestemt gruppe,når man vet at livsførsel,eller valg øker sykdomsfaren/masse andre negativ konsekvenser på mange andre områder..
Finnes jo mange som for eks. kronisk kjører bil som om de har hodet under armen,og ofte er årsaken til stor økonomisk og annen belastning på samfunnet.

Så hvorfor er det slik at folk som sliter med fedme skal måtte ta en så kraftig støyt fra samfunnet?
Jeg lurer virkelig på dette.

Leste kommentarfeltet til VG,og der fant jeg en som var noe å lese.




Godt sagt.Eller pluss en,eller noe sånt.

Jeg har lest historien til Raskall før og synes det er både rørende og imponerende det han forteller. Jeg har stor forståelse for en at slike opplevelser kan gi utslag i fedme.

Min mening er allikevel at et problem er et problem, uansett årsak. Skal man løse et problem må man uansett årsaken til livs, men første steg på veien dit er å erkjenne at man har et problem!

Jeg jobber som lærer på en ungdomsskole og erfarer fra arbeid med ungdommer at det å erkjenne et problem, være direkte i tilnærmingen og konkret i løsninger som er etterprøvbare er den mest effektive arbeidsmetoden. Uansett hvor komplekst problemet er. Erkjennelse krever også anerkjennelse.

Står litt om det i din egen link.

*Jeg kunne med fordel kanskje ha brukt ett annet ord enn støyt...

Når eg er i form, er eg alltid "overvektig", iflg dei tullete BMI-måla som er innført.
Ein skal ikkje ha mykje muskelmasse for at BMI'en kryp godt over 25.

Min påstand er at slike tal på "overvekt" bør ein ta med ei kasse salt, og sei ingenting om kor mange som kunne ha godt av å gå litt ned i vekt.
Lav BMI <25, er heller ingen indikasjon på at ein er sunn, då det er masse folk rundt om som er slappe, svake og i uhorveleg dårleg form, men likevel ligg godt under BMI25.

Eg synes det gjev meining, slik raskall framstiller det -at det hos mange med fedme BMI 30+ er underliggande årsaker til fedmen, utover at dei ikkje tar "tak i seg sjølv", og at frekvensen av underliggande årsaker aukar dess høgare BMI.

Synes uansett det blir lite fruktbart å dra alle som "tilfeldivis" har ein BMI over 25 over ein kam.

Et godt poeng. Og likeså er det et poeng at de som eier akkurat den handlekurven bør reflektere over hvorfor den inneholder det den gjør.

Normalt når folk snakker om adferdsendring så blir fokuset på middelet, ikke målet. Motivasjon krever en riktig definering av hva det er man ønsker å oppnå. Jeg tror sjelden "slank" er, eller skal være, målet. Hvordan endrer verden seg for deg når du blir slank? Eller røykfri? Eller alkoholfri? Eller..

I idrett er det logisk å trene. Å utvikle sine dårlige sider. Å sette fokus på disse og analysere seg selv. Det er nok tøffere å gjøre det på sin egen personlighet. Folk flest reflekterer mer over andres adferd enn sin egen.

Raskall; stå på!

Og så?
Man kan da ikke la være å skrive i media om helt ordinære saker fordi det finnes folk som blir støtt av det som skrives? Skal man la være å kritisere Israel fordi det finnes jøder som da vil føle seg støtt? Eller sende programmer som "Lånefellen" fordi det finnes folk som ikke klarer å begrense forbruket sitt og derfor vil føle seg støtt?

Hvis folk ikke klarer å lese om slike ting må de la være å kjøpe Dagbladet og VG.

Jeg også.
Man kan jo også snu på det og spørre om hvorfor samfunnet må ta støyten fordi folk synes de skal få stappe i seg uten å tenke på konsekvensene?

Her tar du nok litt feil. Det er nettopp når man snakker om mengder av folk at BMI er en brukandes skala, ikke på individnivå (du nevner jo deg sjøl som et godt eksempel). Ser man på populasjoner vil faktisk BMIen kunne fortelle endel om den generelle tilstanden på vektfronten og fedmefronten.

Forøvrig angående Nord-Trønderne, så ble disse også målt på både livvidde og hoftemål (samt alle data man får fra biologisk materiale som blod), da jeg antar det er helseundersøkelsen jeg jobber med dere refererer til.

Nei, man skal ikke la være å skrive om det i media. Men man kan skrive litt nyansert.

Man hjelper ikke en alkoholiker med å slutte å drikke ved å gå ut i avisa og si at "man må bare slutte å drikke alkohol hele tiden". Jeg vil tippe de fleste alkoholikere da vil ta seg en ekstra dram og synge "Dette skal være Kari sin skål".

Hvis det derimot er helgefylla man vil til livs, så må man si at det er helgefylla hun vil til livs.

Når sant skal sies så tror og håper jeg at Kari ikke har klart å få frem sitt egentlige poeng samt at hun faktisk er feilsitert av VG.

Eller så er det et utslag av PMS.

Hvis man vil ha noe nyansert er vel ikke VG/Dagbladet stedet å oppsøke "nyheter"?

Kari har vel etter som jeg forstår i etterkant erkjent akkurat den tabben?

Dessverre er de slik at VG og Dagbladet har enormt stor makt.

Og jeg har etter hvert innsett at Kari nok ikke har klart å formulere seg slik at hennes budskap blir tydelig. Derfor er ikke min "kamp" mot henne lenger men mot det som har kommet i kjølvannet av dette.

Les mitt åpne brev til VG her: http://krympe.surrehuer.net/?p=2041

Jeg er spent på å se om VG i det hele tatt gidder å svare på mailen.

Dette er et utrolig viktig tema som jeg har reflektert mye over. Jeg har også satt meg inn i forebyggende tiltak og motvekt til opprettholdende faktorer, men i mangel på tid og dermed faren som oppstår for at jeg kan bli misforstått i en eller annen retning gjør at jeg lar det være med et poeng som jeg synes er veldig viktig - og, som jeg ikke ser nevnt (skyt meg hvis jeg tar feil).

Man ER ikke overvektig. Man HAR en vekt over det man har definert som cutoff for normalvekt. "ER" impliserer noen som er sementert i individet, og har en utstrakt definerende kraft (identitet, personlighet og liknende er aspekter ved individet som kan innkluderes her). I denne sammenheng mener jeg det kan være fruktbart å belyse hvordan den samme feilen i bruk av kategoribegreper (og da primært diagnoser), utspiller seg i psykiatrisk helsesektor i alt for stor grad. Majoriteten av helsearbeidere omtaler en som LIDER av (elle HAR) en scchizofreni, som et individ som ER schizofren. Dette er fundamentalt feil.

Jeg har vært så heldig at jeg ikke har lidd av fedme, eller HAR hatt en vekt over det man har definert som cutoff for normalvekt . Men - jeg vrir meg når jeg leser og hører at feilen jeg har beskrevet får leve sitt eget liv i så stor utstrekning. OG - jeg velger å tro at majoriteten av dere som leser dette ikke har reflektert over hvilken virkning det har, og dermed ikke har gjort dere et bevisst valg når dere definerer en person slik.

Ta en timeout, og prøv å sett dere inn i perspektivet til en som lider av fedme, eller har en vekt over det man har definert som cutoff for normalvekt - hvordan føles det mon tro (?), og hvilken effekt har det å hele tiden få høre at man ER noe.... ER virker uforanderlig, og hva gjør det med motivasjonen, jo - det kan være en medvirkende faktor til at den kveles.

-Johan

Nest etter mine egne innlegg i denne debatten (hehe) så er dette det beste jeg har lest hele uka. Tror du er veldig inne på sakens kjerne her.