Andreas da, er du ikke inne i feisbukk-sjargongen? Det er jo et hjerte såklart!
Jeg som trodde det var en klovnehatt med pupper, uten at det har passet helt naturlig inn i sammenhengen bestandig, men folk som bruker slikt er jo snåle uansett.
Armstark var han inte, men svaga ben, det hade han
Lars Ullrich er faktisk en av de verste trommisene jeg vet om. Jeg blir alltid sur av å se og høre ham spille. Man blir ikke automatisk en flink trommis av å spille hardt.
Selv har jeg alltid vært veldig opptatt av trommiser og jeg skiller litt mellom flinkis-trommiser, og de superflinke som i tillegg har en særegen feeling.
Blant flinkisene: 1. Vinnie Colaiuta (Blir aldri lei av å høre på ham. Ler meg ihjel.) 2. Dennis Chambers (Sinnsyk trommis, muligens med et like autistisk syn på trommespill som Vinnie) 3. Dave Weckl (80-talls-kongen, som unektelig er et teknisk vidunder.)
Det er vanskeligere å rangere de med særdeles god feeling og talent, synes jeg, men noen soleklare navn: Peter Erskine, Chester Thompson, Alex Acuna, Antonio Sanchez, Bill Stewart, William Kennedy, Terry Bozzio, Audun Kleive, Steve Gadd, Chad Wackerman m.fl.
Animal (muppet show) Tim Alexander (Primus) Billy Cobham
Og Keith Moon, så klart! (The Who, og inspirasjonskilde for Animal)
Animal var(ettersom trommisen bak er gått bort) utvilsomt dyktig. Her i "drum-off" med sin store helt Buddy Rich. Rich var for så vidt heller ikke tapt bak et trommesett.
Direktegravert audiofil grammofon-herlighet. Jeg har en av de få fra førsteopplaget og kvaliteten på opptaket og trykket er helt rå. Jim Keltner og Ron Tutt med hvar sin CV lang som en arm har fått hver sin side på rundt sju minutter helt alene. Om sju minutter trommesolo er litt mye til jevnlig spilling, så er jeg mer enn villig når jeg alene hjemme på dagtid.
Er det noen som har et sprettent stereoanlegg med en god platespiller er det bare å invitere meg og The Drum Record.
Det er nok mange meninger om hvem som er best. Noen (ikke jeg) mener at dette er de 100 beste i verden. Jeg tror få (meg inkludert) klarer å skille mellom musikken og da spesielt sjanger og hvor dyktig trommeslageren egentlig er. Derfor er ikke slike avstemninger mye verdt. Mine favoritter er Mikkey Dee (King Diamond og Motorhead), Nicko McBrain (Iron Maiden) Mikkey vs Nicko og Bill Ward (Black Sabbath) Bill Ward (waring: crappy sound)
Litt på siden av hva trådstarter mener kansje, men jeg synes den japanske trommegruppa Gocoo er fornøyelig å høre på! Gode minner fra en regnfull mørk kveld med disse på storåsfestivalen for noen år siden (ikke der videoen er fra)
Men hva med Rick Allen? Fra å miste den ene armen og fortsatt klare å spille på høyt nivå, det er stort.
Tim Commerford som bassist i RATM er konge, og i tillegg til at han driver med stisykling, henger med Lopes og Rey, selv om han sykler en V-10 (på sti) og har sin egen u-turn på boxxeren (bruker kjede til bikkja!)
Topp tre trommiser er: 1. Gavin Harrison (Porcupine Tree) 2. Carter Beauford (Dave Matthews Band), og delt tredje mellom Dave Grohl og Danny Carey fra Tool.
Ser at Ginger Baker er nevnt tidligere i tråden. Dave Grohls favoritt-trommeslagervits er angivelig:
Q: What does Ginger Baker and black coffee have in common? A: They both suck without Cream.
Å nevne Lars Ulrich er vel i minste sagt spesielt, da han knapt har øvd siden 86, og det høres ut som han spiller på oljefat i stedet for trommer. Men jeg liker Metallica, er bare ikke imponert over trommelyden etter Masters of Puppets.
Ganske rart, ja. Derimot kan man trekke frem rytmegitaren til James Hetfield, som er det som passer på timingen og holder rytmen/takten i musikken til metallica, så kan Ulrich få herje som han vil bak trommene.
Ellers er Jim Keltner også en av mine favoritter - har levert mye solid arbeid med f.eks Ry Cooder uten å gjøre så mye ut av seg selv. Og eldre opptak med Neil Peart/Rush er også veldig bra.
Beklager at jeg tøyer tråden med et youtubeinnslag med Zappa og hele bandet, trommealibiet får være Chester Thompson samt Ruth Underwood på perkusjon osv.
Høyst beklagelig, men jeg har helt glemt å nevne min gamle helt Billy Cobham.
For endel år siden så skulle jeg og noen kompiser til Oslo for å høre Jethro Tull på Sentrum scene. Det endte desverre med avlysning en times tid før konsertstart fordi Ian Anderson hadde fått i seg asbeststøv. (Det var ihvertfall den offisielle forklaringen!)
Men siden vi hadde tatt turen fra Notodden og alikevel var i Oslo så kjøpte vi Dagbladet for å sjekke om det skjedde noe annet. Det viste seg at Mr Cobham spilte på Smuget. Jeg hadde aldri hørt om fyren før, men en annen i følget kjente godt til han og tok en sjefsavgjørelse på at dette MÅTTE vi få med oss. Jeg hadde somsagt ikke noe kjennskap til han fra før så jeg møtte opp uten forventninger eller forhåpninger. Det tok ca 13,5 sekunder før jeg skjønte at dette var like fjernt fra min musikksmak som Sputnik er for Varg Vikernes (og omvendt?)
Men for en trommeslager! Det var en opplevelse i seg selv.
"I never apologize. I'm sorry, but that's just the way I am."
