Den store gruer-seg-til-ultrabirken-tråden

Og jeg kan finne en konkurrent med infarkt og ikke ane hva jeg skal gjøre.

Da ringer du kona mi og forteller henne at jeg dævva slik jeg ønsket: tilgriset og svett med tettsittende klær alene i en mørk skog.

Martin

Jeg heter LarsB og jeg gruer meg til Ultrabirken.

Da ringer du kona mi og forteller henne at jeg dævva slik jeg ønsket: tilgriset og svett med tettsittende klær alene i en mørk skog.

Martin

Jeg gruer meg til å ikke delta, jeg!

Blir spent på hvor mange som klarer begge dager. For meg virker det ganske tøft å bare vaske sykkelen og forbrede seg til nytt ritt når man har syklet noe så sykt. :-P

Gruer meg jeg også. Men gleder meg litt til å sykle lørdagsbirken og kunne si at jeg syklet Ultrabirken i går. Tror jeg.

Blir spent på hvor mange som klarer begge dager. For meg virker det ganske tøft å bare vaske sykkelen og forbrede seg til nytt ritt når man har syklet noe så sykt. :-P

Hva med å lage en egen resultatliste for Ultrabirken og Grusbirken?

Hva om vi alle avslutter med en egen fest i mål...

Blir spent på hvor mange som klarer begge dager. For meg virker det ganske tøft å bare vaske sykkelen og forbrede seg til nytt ritt når man har syklet noe så sykt. :-P

Blir spent på hvor mange som klarer begge dager. For meg virker det ganske tøft å bare vaske sykkelen og forbrede seg til nytt ritt når man har syklet noe så sykt. :-P

Lite gruing her ennå, så jeg må fylle opp litt.

Jeg gruer meg til å se alle sykle meg fra like etter start.
Jeg gruer meg til å komme til Skramstad med stive bein selv om jeg er sist.
Jeg gruer meg til å sykle sammen med Fredagsbirkerne som kommer til å suse forbi meg.
Jeg gruer meg til å ta av fra den snille Birkenløypa for å gi meg i kast med Ultratraseen.
Jeg gruer meg til å vasse i bekker og myr.
Jeg gruer meg til fæle oppoverbakker med seig grus.
Jeg gruer meg til fæl motvind på flatene.
Jeg gruer meg til at føttene er blitt gjennomkalde av bekkevann og motvind.
Jeg gruer meg til å komme til matstasjonene hvor alle vil lure på hvorfor jeg ikke har brutt allerede.
Jeg gruer meg til de tørre bollene og slibrige bananene.
Jeg gruer meg til å begynne å tråkke ordentlig igjen etter matstasjonen er over.
Jeg gruer meg til de lange, deiligfryktelige stipartiene.
Jeg gruer meg til å punktere etter 90 sekunder på løypas klart beste stiparti.
Jeg gruer meg til å rote med patronene og brekke ventilen på slangen.
Jeg gruer meg til å innse at jeg har lagt igjen den siste slangen og pumpa sammen de løse beinvarmerne ved forrige punktering.
Jeg gruer meg til å møte kulda fra Gudbrandsdalen på vei ned mot Lillehammer.
Jeg gruer meg til krampa som nå har slått inn for fjerde gang og som nå nekter å gi seg.
Jeg gruer meg til den stive nakken og de følelsesløse fingrene.
Jeg gruer meg til de siste kilometrene hvor jeg ligger på vispegiret for å karre meg i mål.
Jeg gruer meg til å nærme målseilet hvor de fåtallige tilskuerne sender meg medlidende blikk.
Jeg gruer meg til å gå av sykkelen og ikke klare å gå på beina eller rette opp ryggen.
Jeg gruer meg til å ikke klare å fortelle rittmannskapet at jeg trenger all den hjelp jeg kan få.
Jeg gruer meg til å rote bort medaljen for gjennomført Ultrabirk-debut fordi jeg er halvt bevisstløs.
Jeg gruer meg til å tenke:
I 2011, da skal jeg sykle Ultrabirken mye fortere, ja, jeg skal som minimum kjempe om klasseseiren og 2011, da skal jeg ikke grue meg i hele tatt.

Gruelig god tur alle sammen!

Det jeg gruer meg mest til er å stå opp i otta for å sykle den vanlige birken.