Fortell folk at de er feite!

Eh...jeg ser at du konkluderer med at jeg føler en trang til å påpeke fedme.
Det gjør jeg ikke. Jeg undres bare over hvorfor det er så tandert å få høre det. Man har vel til en viss grad valgt det selv. Det er simpelt hen snakk om livsstil, inntak av kalorier og graden av trening.

Hmm.. Tror jeg hadde nærmet meg fistel i stemmen om jeg hadde pratet med deg nå.

Stikkordet er empati. Tygg litt på den. Forstår du ikke ordet så finner du sikkert en ordbok.

Jeg beklager, men det der er sprøyt. Ja da, i teorien er det bare å slutte å spise og begynne å trene, men det er ikke så enkelt for alle.

Jeg synes nesten du er heelt på grensen til å være generaliserende og respektløs her, jeg...
Og at du konkluderer med at det simpelthen er snakk om livsstil, inntak av kalorier og graden av trening burde jo komme som en lettelse på alle med overvekt. Da kan man jo enkelt luke bort slike ting som sykdom (ja, det finnes slikt) og genetisk predisposisjon.

Heldigvis er det veldig få som har en sykdom som direkte utløser overvekt. Men man kan få mange sykdommer av å være overvektig.
Gener....nja. Man arver vel mer livsstilen, eller?

Nå er du så ignorant og viser så liten forståelse for andre, at jeg er rent overrasket.

Mao. er det noe du velger selv å være "for tynn" også, da.

Ja. Jeg spiser for mye frukt og grønt, og trener for mye. Liker ikke smaken av brus, og foretrekker vann. Synes hamburger og pølser smaker dritt, men jeg er kanskje kresen.
Tåler fint å bli kalt "beinrangel", selv om jeg skjønner det ikke er ment som et kompliment. Sånn er det med den saken.

Så fint for deg, da.

Takk det var et nyttig svar og det ga meg også en forståelse av hvorfor min far var stor og diger, men svært aktiv og forsiktig i matveien. Mens broren var tynn som ei spekefjøl der den største anstrengelsen var å få i seg nok mat å stappe pipa.

Ikke uenig i at forbruk og inntak har en sammenheng, men en kan ikke hevde det alene.

Jo, til syvende og sist kan man hevde at forbruk og inntak er det eneste som avgjør hvor mye man veier. Men det er mange faktorer som kan påvirke både forbruket og inntaket og det er et mye mer komplisert tema.

Greit, men noen har lettere for å legge på seg, og andre igjen en annen forbrenning. Jeg kjenner folk som lever av mat jeg ikke ville spist, som sitter på ræva og enda er som noen spekefjøler. Et par andre trener aktiv og har et normalt sundt kosthold med frukt og grønt men allikevel sliter for å holde vekta.

Jeg har også vært igjennom en forvandling fra 125kg ned til noen og seksti for mange år tilbake, endring av kostholdet. Hverken der oppe på 125 eller det der nede på noen og seksti passa noe særlig, jeg trives utrulig godt med 90-95kg. Og da med en helse og form som ligger 40% over snittet for min alder i følge en grundig belastningtest jeg nylig var igjennom.

Guttungen spurte tanta si hvorfor hun var så tjukk, hvorpå hun svarte at hun hadde spist så mye til middag.
"Neida! Du var sånn i morgest óg!" sa han da....

Syns Raskall kommer med flere gode poenger i sitt innlegg. Spesielt det at mye ligger i hodet. Å være avhengig av mat er ikke en livsstil, men en lidelse.

Et poeng jeg ønsker å legge til er hva vi faktisk blir tilbudt i vårt samfunn: Det er lett og billig å leve usunt. I butikkene er det milevis med hyllemetere med søppel, og det norske folk prioriterer tydeligvis billig mat framfor kvalitet og ferske råvarer. Mat skal koste minst mulig tid og penger. Det samme samfunnet legger også opp til å kjøre bil og følge med på TV, tsk tsk tsk

Ja Raskall vet tydeligvis hva han snakker om. En annen ting en behøver ikke fortelle folk at de er feite, jeg tror mange vet det smertelig godt. Men fra å vite det til å gå til verket å gjøre noe med det, det steget kan være vanskelig. Og det er med fedme som med røyking, alkohol, narkotika det er den som bruker/missbruker som kan gjøre noe med det.

Noe sliter med for mye fett, noen med for lite. Ikke enkelt å være menneske gitt.

Jeg er enig i at det er lett å kjøpe dårlig mat, men ikke helt enig i at det er billig. Tvert imot.
Tror det koker ned til hva folk gidder å bruke tiden på, og kanskje hvilke matvaner man har vokst opp med. Halvferdig-/ferdigmat kan være raskt og enkelt. Å lage mat på ferske råvarer, kan ta litt lengere tid, men ikke alltid, faktisk.

Generelt er jeg forsiktig med å legge skylden på samfunnet.

Tvert i mot?
Cola er billigere enn melk, sjokolade er billigere enn frukt, posesupper er billigere enn ferskt kjøtt/fisk osv osv. Ferskvaredisker burde være en selvfølge i alle butikker, og råvarer burde være billigere enn ferdige produkter. Slik er det ikke Heidi.

I vår husstand prøver vi å produsere mat (sanke, dyrke, fiske, yste, brygge, røyke etc), og prioriterer å bruke både tid og penger på god og sunn mat. Fordi jeg er interessert i mat, og hvor den kommer fra, har jeg ganske god oversikt over både pris, og innhold, og kan fint klare å lage mat raskt hvis jeg vil.

At folk blir større og større er et faktum, og man kan ikke stikke under en stol at samfunnet er en viktig faktor i denne mosaikken. Hva er tilgjengelig? Hva er idealet? Hva er prioritert? Å skylde på samfunnet blir for teit, for samfunnet er ikke noe passivt utenfor oss selv. Vi ER samfunnet, og vi får det vi fortjener, og det vi ønsker: penger er vår daglige stemmeseddel, og vi har stemt frem Rema 1000, Toro, Coco Cola grillsesonger osv.

Min mening oppi dette er at fedme er samfunnsproblem.
Selvfølgelig er det noen som genetisk er mer egnet til å lagre fett enn andre, men i det store bildet er det hele samfunnet som må ta ansvar her. Nå er det jo ikke noen rask quick-fix (rask og quick ja) på dette, da man i årevis har inndoktrinert i samfunnet at poteter, torosupper og grandiosa er veien å gå for å få i seg mat. Trening kan i følge TV Shop gjøres på "Kun 5 min pr dag", fordi alle er så travle at de ikke kan ta seg den timen til å traske rundt nabolaget sitt et par ganger i uka.

For de som sliter med litt ekstra vekt så er det mange av de jeg kjenner, jeg kjenner jo ikke alle så de er mine kontrollmennesker i min tese, som sliter med at de forventer at samfunnet i form av lege eller andre skal bære de igjennom vekt reduksjonen. Jeg har ei venninne som er overvektig og som sliter med vondt i knærne... Ho kan ikke trene fordi ho har vondt i knærne og ho kan ikke gå ned i vekt fordi ho ikke kan trene. Det er hennes syn på saken.

For de av oss som har testet lavkarbo dietter, så er det lett å se at mat med karbohydrater er MYE billigere enn mat uten karbo... Hvorfor det?

Poenget mitt i dette rotete svaret av et innlegg er vel at på et eller annet tidspunkt må vi snu samfunnet til å begynne å røre på skrotten og i tillegg slutte å dytte i oss Freia Melkesjokolade i 200g størrelser annen hver dag bare fordi "vi fortjener det".

Dette er veldig godt sagt, og gjelder jo også i mange andre sammenhenger.

Til dette med fedme og den enkeltes valg. Ikke alle kan velge for seg selv:
I sommer har jeg vært mye med mine døtre på stranden. Og jeg mener helt tydelig at det er mange flere overvektige barn å se enn det var tidligere. Det er vel også statistikk som viser dette, men hvis noen er i tvil så ta en tur på stranden.

Uansett: Vi er vel på god vei mot amerikanske tilstander også på det området. Vi ligger bare 10-20 år etter.


EDIT: Ja! Veldig bra innlegg, Raskall -- og morsom blogg! Stå på!

Takk for sterk historie. Imponerende innsats. Stå på.

Men hvordan synes du vi "normalvektige" skal omgås problematikken med overvekt hos venner? Konfrontasjon, dialog, avledende manøvre, ikke bry seg???

Hovedsaklig fortsette å være venn. Hvis vennen aldri har vist noen interesse av å prøve å endre livsstilen sin og det går helt over styr så tror jeg en konfrontasjon i form av en "bekymringsmelding" kan være greit.

Men dette er så utrolig individuelt. Man må nesten kjenne personen så godt at man har en anelse om de vil takle en konfrontasjon eller ikke.

Selv hadde jeg nok på mitt tyngste (både i kropp og sinn) reagert med spontan avfeielse og stengt deg ute om du hadde konfrontert meg "fordi du ikke aner hvordan det er å være meg". Men det du hadde sagt hadde ikke blitt glemt.

Men hadde du tatt en alvorsprat med kona mi og brukt henne som proxy så hadde det nok stilt seg litt annerledes.

Også går det litt på metoden det blir servert på. Biff og bernaise kjørt i blenderen er ikke spesielt fristende, men lekkert dandert med en bakt potet til vil det friste mer.

Takk til Raskall for ærlig og imponerende historie. Ønsker deg lykke til med fortsettelsen!

Overvekt er ingen enkel problemstilling, bortsett fra at det ikke er noe som er så enkelt som å slanke andre enn seg selv. De fleste er i høyeste grad klar over egen overvekt. Hva ønsker man å oppnå ved å fortelle noen at de er feite? Er målet å hjelpe/gjøre verden til et bedre sted eller bare å markere eget negative syn på overvekt?

Hvorfor er det vårt problem om folk er overvektige. Eller mer presist det jeg egentlig lurer på; er det noe som skiller fedme fra andre samfunnsproblemer?

Det er jo ingen tvil om at for eksempel røyking og høyt inntak av alkohol har mange likhetstrekk med fedme når det kommer til samfunnspåvirkning. Allikevel mener jeg at det ikke er den samme forventningen til at Ola Nordmann skal få flest mulig rundt seg til å slutte å røyke og å drikke mindre alkohol.

Det finnes nok av andre eksempler og på at folk her i verden gjør ting de absolutt ikke burde. Hvor går egentlig grensen for hva alle skal gå rundt å fraråde og hva vi skal overlate til det offentlige?

Som en kuriositet kan det nevnes at lettmelk har flere kalorier enn Coca Cola ...

OK, Donnerwetter. Andelen overvektige i den vestlige verden øker dramatisk. Er det livsstil og inntak av kalorier som endrer seg, eller er det genene våre?

og øl

Godt poengtert. Feite folk – som så mange andre – har best av at eg er stort sett seier trivelege ting til dei.

Mat er vanskeleg. Det synest eg òg. Heldigvis er det berre dei som kjenner meg godt, som kan sjå det utanpå meg.

Det kommer an på ølet. DIPA-en jeg har i kjøleskapet kan skilte med 363 kcal per halvliter eller 72% mer enn Cola.

Jeg tror faktisk at mange i dag ikke er klar over hvor lite fysisk aktive de er i forhold til "før i tida" frem til bare 15-20 år siden.
Da jeg vokste opp på 70-tallet, var det fortsatt vanlig å gå til fots på butikken (landsbygda/bygder) og til skolen etc. I tillegg kommer alle fysiske arbeidsoppgaver som i dag er mekanisert eller satt bort til andre.
Satt på spissen, så sitter man hele dagen, kjører til et treningssenter, tar en runde og svetter litt på apparatene en times tid en 2-3 ganger i uka og føler seg sunn og sprek. Sett i lys av våre forfedres handlingsmønster, er denne trimmen et musepiss i havet.

Selvfølgelig er det slik at livsstilen har endret seg, GeirK.
Noe annet har jeg heller ikke påstått.
Jeg reagerte bare på det jeg oppfattet som en rimelig bombastisk generalisering av mennesker med overvektsproblemer.

Interessant, er det fordi du som mange andre vet så alt for godt hvordan ståa er og på en måte og slår ring om deg selv?

Til og med jeg vet at livsstilen vår er på ville veier, ihvertfall for en del eller rettere sagt svært mange. Men det går faktisk en del der ute som gjør en heltemodig innsats uten eller med dårlig resultat. Noen av disse kan man ikke slå i hodet med ei spekefjøl og snakke om kosthold og mosjon. Mange av dem spiser sunnere enn meg uten at jeg kan være noe målestokk, og likeså trener mer enn meg.

Men jeg er helt enig at fedme er og blir et kjempeproblem i årene fremover. Men jeg er ikke enig i å slå alle over en kam.