DERFOR er jeg terrengsyklist!

Siden det har vært så mye snakk om negative opplevelser med sinte fotgjengere, hunder, bilister, facebook-grupper og hva det nå ellers måtte være, er det vel på sin plass å prøve å sette fokus på hvorfor vi faktisk holder på med terrengsykling, tross alt.

I går var jeg ute på en liten kosetur for meg selv i kveldssola på de lokale stiene som starter noen hundre meter fra døra mi. Jeg kom opp steder jeg ikke pleier og fomlet og veltet på steder jeg burde klare helt fint. Jeg gikk skikkelig over styret da forhjulet ville ned i en bekk i stedet for over, slik jeg hadde foretrukket. Jeg var flere ganger så skutt at jeg så flekker foran øynene og kjente blodsmak i munnen, og i tillegg svelget jeg nok en håndfull tunefluer.

Etter turen hadde jeg leire til oppover ørene, og sykkelen så ut som den hadde blitt brukt som plog.

Likevel hadde jeg det ekstremt moro, og storkoste meg til de grader! DETTE er kvalitets-tid. Når jeg sykler, glemmer jeg alt annet og tenker ikke på stress, jobb eller problemer av noe slag. Da bare koser jeg meg. Det er meg, stien og sykkelen det handler om. En sykkeltur i skogen må være den aller beste humør-booster, avkobling og mentale avslapning som finnes! ...Selv om det går så adrenalinet spruter noen ganger. Kanskje i enda større grad da, forresten.

På en av de siste stiene før jeg var ute, møtte jeg en eldre mann som var ute og gikk i skogen. Jeg så han egentlig litt sent, siden jeg hadde den lave sola rett i øynene, men det gikk sakte gjennom et knotete og bløtt parti, så det var aldri noe problem. Han slo av en prat, og stilte alle de vanlige spørsmålene. Jeg svarte at joda, det er litt vanskelig å sykle noen steder her, men det er jo det som gjør det så artig. Joda, denne sykkelen er ganske kostbar, men man behøver slett ikke bruke mye penger for å få seg en fin sykkel å sykle i skogen med. Jeg er sikker på at da han forsvant, var han mer begeistret for stisykling enn da han kom.

Sånt er også "holdningsskapende arbeid". Av den hyggelige typen.

Sånne turer får meg i skikkelig godt humør, og jeg tror at bare et par sånne i året er nok til at det er verdt alle eventuelle problemer. :-)

+1!

Forumet skulle hatt en 'liker' knapp, som på Facebook: Engekri liker Stein sitt innlegg kunne det stått da:-)

Dette er god lesing! Helt enig!

For kort tid tilbake gikk jeg på en psykisk knekk. Skal ikke gå i detaljer men livet var dritt til det nivået at jeg fikk reseptbelagte medisiner for det. Sleit med å komme meg gjennom arbeidsdagen. Tok fri en dag og tvang meg på stisykkeltur, noe jeg ikke hadde gjort på et par uker. Hadde planlagt å være ut i en halvtime, kom hjem 2 timer etterpå. Spiste en rask middag og tok en ny sykkeltur på en time. Smilte hele tia! Det er ganske enkelt noen typer terapi hverken leger, psykologer eller piller kan utføre.

+1
I tillegg kommer gleden av å få harde pakke i posten, alene-tid i mekkeboden, kameratskap, naturopplevelser, helsegevinst, og mestringsfølelsen man får av å erobre nye stier:-)

+1

Akkurat det Stein og dopapiret påpeker, så er sykling utrolig bra terapi, det er en rus uten like og jeg føler meg veldig opplagt og fin etter vært ute med sykkelen.

Stein, bra du ikke fortalte prosessen rundt hvordan du fant fram til den sykkelen, da tror jeg du fortsatt hadde stått der med mannen, og han hadde ikke fått noen positiv følelse rundt stisykling!

ENIG!

Det er så gøy, at jeg hver uke her nede i luftfuktighetsland gleder meg til den ene turen det blir tid og mulighet til i uken.

Problemet er abstinensene. Var hjemme i 2 uker med masse sykling og lykke - litt nedtur å komme tilbake til sjeldensykkelland

+1

Synes det du skriver beskriver det meste Stein. Kjenner også godt igjen det dopapiret skriver. Har vært der i det siste trekvart året men trening har gjort bedre enn tabletter. For min del synes jeg all fysisk aktivitet er rekreasjon for kropp og sjel men det er noe spesielt med stisyklingen. Det er liksom den lille leie kneika eller den egentlige litt for tøffe skrenten man en dag klarer som gjør at alle feilslåtte forsøk går i glemmeboka. I perioder av dagliglivet mitt blir det mye jobbing og reising som gjør at det er ekstra moro å komme på tur igjen når man har kommet hjem igjen.

En skikkelig fin tur på sti kan jeg leve lenge på og jeg har på følelsen at jeg ikke er alene om det.

Rart hvordan irritasjon over tekniske problemer,dårlig vær,elendig form,mygg osv osv. er glemt etter en kjapp dusj hjemme...
Da har plutselig turen vært kjempeflott,og det var den jo også.

Fikk forøvrig lurt inn ett par timer rett før regnværet kom idag,smiler faktisk når jeg titter ut og ser at det regner.

En fin-fin beskrivelse, og en vondt påminnelse om at det er alt for lenge siden jeg har syklet sti.

Å høre sånt får meg også i skikkelig godt humør, dette er viktig. Det å legge igjen positive inntrykk betyr utrulig mye, mye mer enn mange tror

Egentlig så irriterer ikke sånt meg når jeg er ute. Det hører liksom bare med. ...Og jeg er egentlig ganske irritabel ellers. Det eneste problemet med dårlig vær, er egentlig at man kvier seg for å gå ut i det. Hvis det begynner å regne NÅR man er ute, er det som regel ikke så farlig, selv om det selvsagt er aller best i pent vær.

Bra Stein!

Bra skrevet:) man kan ikke bli noe annet enn glad av å sykle:)

BRA noen setter fokus på alt det positive med stisykling!

Som de fleste andre her inne har jeg jo innsett gleden i å dunke rundt på stier i skogen. Men, grunnen til at jeg "lærte meg" å elske det var at kneet tok kvelden og annen idrett dermed ble mindre aktuell. I "søken" på ny hobby ble det sykling, litt etter litt mer og mer i skogen.

Da jeg var "ung" var det aldri et alternativ å sykle, langt mindre å sykle i skogen. Det fantes ikke en eneste person som drev med det på barne/ungdomskolen.
Spørsmålet er jo hvordan noe så fantastisk kan være forbehold "så få"? Jo flere av "oss" som sykler jo mer akseptert og jo mer glede blir det i samfunnet og glede i samfunnet er bra for det meste!

Tja. Hvis det blir mange NOK som gjør det, vil stiene merke det, og sykling i utmark blir kanskje regulert, så selv om det ikke er meningen å holde stisykling for seg selv, så er det kanskje greit at det er en litt "eksklusiv klubb" også. ...Og så er det viktig å huske å sykle på en slik måte at ikke terrenget tar skade av det. Ikke være aaalt for tidlig ute om våren på gjennomvassne stier, ikke skrense, ikke lage nye spor utenom hindringer, etc.

Det jeg vil frem til er vel; Spre budskapet, men husk å spre stivettreglene også!

Spread the luuuuuv sier nå jeg

Helt enig i at det jo er greit med en "eksklusiv klubb", alltid litt stas å gjøre noe alle andre ikke gjør. Men, når noe er så morsomt burde jo "massene" få glede av det. Og jo flere som gjør noe, jo flere stier vil det bli, og jo mer akseptert. De små gromstiene vil aldri bestemor sykle uansett, men tenk så utrolig fett det hadde vært med bestemor på en heldemper!!

Mener du at bestemora di sliter med den gamle kroppen på en HARDTAIL? Sadist!

Bestemor sliter en fulldemper! Bred og god, fantastisk sidestøtte, ekte kalvskinn, hydraulikk opp/ned og 4 måltider om dagen! Gjør setet ditt det kanskje?

Hm. Brooks sal, åpenbart, gravitydropper, innlagte matpauser. Sidestøtta forvirrer meg, så jeg klarer ikke gjette hva slags sykkel det er.

Fant ikke setet hun bruker, men "da'ride" ligner litt på denne. Samme størrelse på hjulene: Er en 29'er (i mm).

En sånn har vi faktisk her i huset.

Ja nå fikk jeg lyst til å dra rett ut å kjøpe den specialzed enduroen jeg har fått tilbud om. Solgte stisykkelen min for en mnd siden:(
Sykler litt konkuranser på landevei og trener relativt mye, men det er ingenting som slår en lang tur i skogen på knotete flytsti bortgjemt fra almennheten

Har du råd og lyst, så løp og kjøp!

Jeg lever godt på Sinoberturen enda....
Er utrolig deilig avkobling fra hverdagen med en stitur og det føles nesten mer som "avslapping" enn mosjon/trening

stisykling er ikke trening. Det er bare GØY!!

Inntil for et par dager siden hadde jeg rundt 13 000 uleste innlegg i treningsforumet

Er det ikke deilig. Sluttet å trene for et par år siden