Når barn sutrer

Sutring. Irriterende klynking fra et elsket vakkert barn. Krevende bønn fra en som har alt, og er både trygg, varm, mett og tørr.
Argh! Jeg kjenner det treffer en nerve, og ironisk nok er sutring noe som får meg selv til å surne helt.

Noen ganger får jeg lyst til å gi guttungen en grunn til å sutre, og når jeg hører han setter i gang får jeg lyst til å gi ham en lekse i verdslige proposjoner og perspektiv: blør du? har du ikke spist siden i går? er drikkevannet ditt skittent? må du bære vann? skal jeg sette deg i arbeid? Åja? du har vondt i viljen, stakkar?!?

Jeg er fullstendig klar over at barn i 2-4 års alderen er innom sutring som en øvelse i hvordan kommunikasjon kan krydres med tonefall, og jeg holder meg i skinnet, men argh! så slitsomt det kan være!
Jeg vet også at min 3åring slett ikke trenger å vite at mange barn i verden sliter daglig med alvorlige problemstillinger. Det får han tidsnok vite.

Fruen er av et helt annet kaliber enn meg, hun lar seg ikke vippe av pinnen, og holder ut med en rørende rolig omsorg, og tullete barnslig humor, der jeg står og biter meg i underleppen og dirrer utålmodig.

Noen som kjenner seg igjen? Har dere noen verktøy dere har brukt med hell? Eller noe jeg må unngå?

Takk for god muntlig prevansjon!

Verktøyet som jeg har benyttet er: "Ingen sutring!" med sterk tone og verbal pekefinger. Hvorpå 4-åring tar seg inn og gjentar seg så pent og ikke-sutrende han kan heller. Deretter kan man heller gi litt etter om det faktisk ér noe han mangler. Funker som fjell. Barn tar ikke skade av å ha myndige foreldre med autoritet, kanskje blir de til og med sterkere voksne av det.

Ser for meg at et verktøy som kan funke er en skiftenøkkel i størrelse stor.

Jeg har stor tro på at det aldri skal forhandles med barn Det er de voksne som bestemmer - enkelt og greit. Alt dreier seg om forutsigbarhet og trygge rammer i hverdagen.

Det er nok av '1-2-3-oppdragelsen' rundt om. "Nå teller jeg til 3 og har du ikke gjort som pappa sier da så blir jeg sint." Snakker om å skyte seg selv i foten

Beundringsverdig, men det spørs om barnet stopper sutringen når gevinsten er omsorg og humor
Blir litt som sykdomsgevinst med campingseng på stuen foran tv`n. Hvilket smart barn gidder å bli frisk da?

Det er lov å være streng og vise irritasjon i blant

Dopapriet: ingen årsak, det er en skikkelig turn-off her i gården også.

Silda: så enig. Det ville ikke falle meg inn å true ungen til min ønskede oppførsel.

Heidi: vi mener også at det er sunt for et barn å oppleve at foreledre har følelser, og prøver å vise hvordan man på en sunn måte kan leve ut også sterke følelser. Min bedre halvdel er bevisst på å ikke belønne denne sutringen, men forsøker genuint og tålmodig å forstå og tillate barnets frustrasjon på en irriterende god måte. Noe jeg er svært glad for når jeg tenker meg om.

Mitt barn gjør akkurat det en 3 åring skal gjøre, og den voksne delen av meg akspeterer dette, og anser sutring som en del av en naturlig utvikling i samhandling. Den infantile delen av meg, derimot, tilter ved slik oppførsel.
Så jeg er ikke så mye ute etter å forandre mitt barns adferd, som å forstå min egen reaksjon. Det er jo nesten komisk, for når jeg sier at jeg er SÅ LEI den sutringa, så får jeg høre at resten av familien er lei av å høre min sutring. Jeg blir rett og slett sutrete av sutring!

For ordens skyld, jeg kan være ganske forståelsesfull ellers: bråk når han leker, sinne når han ikke mestrer, gråt når han slår seg osv. Men akkurat sutring trigger meg.

Vet ikke om dette bidrar stort, men iallefall: Følger en foredragsserie i generell psykologi av en professor fra Yale her på nettet, og han forklarte hvorfor barn maser/ sutrer. Tenk på en spilleautomat. Du putter penger på, og av og til gir den gevinst. Så du putter penger på den støtt og stadig, og kan putte penger på ganske lenge uten å få noe igjen, fordi at til slutt vinner du noe. Tenk så på en vekslingsautomat. Du putter penger på, og hver gang du putter inn penger, kommer det veksel ut. Hvis denne plutselig ikke betaler ut, vil du sansynligvis ikke bruke mange forsøkene før du slutter å putte penger på den. Dette er altså bare en lang måte å si "vær konsekvent" på.

Guttungen min på litt over 2 1/2 har også blitt litt sutrete i det siste. Ikke det at jeg er konge på det her, men det hjelper å sette han på en stol eller i sofaen litt unna oss. Jeg gir han beskjed om å komme tilbake når han er ferdig med å sutre. Vanligvis er han mye mer medgjørlig når han kommer gående tilbake. Det kan være at det funker bra på han siden de gjør noe lignende i barnehagen

BT

ungen min er også 2 1/2 atm, og vi har det ganske likt som trådstarter, jeg pleier å sette han ned og forklare han stille og rolig hvorfor han ikke kan få det som han vil akkurat nå og hvis ikke det funker bruker jeg samme metode som nanok =p
men dama er helt ærlig bedre på det enn meg, hun slepper nokk greit den å sette han på en stol litt borte ifra oss =)

Barn som suterer går an. Det jeg synes er verre er at voksne ofte er like ille.

I de fleste tilfeller verre.

Ellers har jeg funnet ut, etter nok av stahet, overse i flere timer, overbevise meg selv om at voksne alltid har rett og barn ikke har noe å si, at sutringen stoppes med omsorg og oppmerksomhet. I hvert fall den første kan ingen barn få nok av.

At barn alltid skal høre på voksne (og voksne aldri på barn) er noe av det meste tullete og umorderne som går an å si så lenge etter viktoriansk tid.

Jeg har 2 stk potensielle sutrekopper, så sutrefrekvensen fordobles siden dem sjelden sutrer samtidig. Og noe av det mest irriterende som finnes er vel når jeg yter max for at dem skal ha det bra, men så får jeg bare syting og klaging og småkrangling tilbake. ARG! Da har jeg bare lyst til å levere dem tilbake der dem kom fra, men jeg har jo skjønt at det å føde barn er en irreversibel prosess. Men de er jo go'e også da. Når jeg går fra å være den dummeste mammaen i hele verden til den aller beste mammaen i hele verden, da er jeg jo ganske glad for å være mamma allikevel. Også er dem jo fryktelig søte og snille og greie å ha med å gjøre når dem sover. Da er alt glemt.

Jeg tror et viktig moment er her hva man legger i at barna «har det bra».

det kan bli litt vel mye andre veien også . Vi har ei som nå er 15 , men da hun var mindre gikk det i ett, hele dagen lang med smørblid pludring , synging oppadveggerog nedadstaver. Altså full trøkk hele tida.
Hun fortalte barnehagetanten en gang i all fortrolighet at " når ho mamma har lagt meg om kvelden så bruker hå å si "åh gudskjelov" "

Jeg vil tro at de fleste (oppegående) foreldre vet at barn trenger en tydelig grensesetter, ved siden av basalbehovene som mat,klær,kjærlighet/oppmerksomhet.
Å gi etter for sutring, eller bli urimelig og høylytt selv, tror jeg er en fin oppskrift på drittunger.

Et veldig flott innlegg Nick, men jeg tror ikke barn kjeder seg.

Jeg tror kjedsomhet er noe som voksne har funnet opp fordi de alltid må gjøre noe, skape noe, produsere noe, føle de er til nytte. Fravær av aktivitet og produktivitet er en negativ tilstand.

Å lære barn, som - tror jeg - i utgangspunktet ikke kjeder seg, at man ikke skal kjede seg, er å ta fra barn de fantastiske mulighetenene som ligger i ikke å gjøre noe som helst, å bare ligge i gresset og se opp på skyene.

Vi må være flinkere til å vise barn at de ikke alltid må skapes noe og gjøres noe, men at mange av livets beste øyeblikk faktisk er de mest minimale, som bare å holde et barn som sutrer.

I tillegg kan det hende at barn mister sin naturlige kreativitet om alt de gjør skal bestemmes av voksne, og de får få muligheter til å finne på ting selv og bruke sin egen fantasi.

Det spørs hva man gir etter for. Å gi etter og gi ungen godteri hele tiden er urimelig. Å besvare sutring med omsorg og en forklaring på hvorfor det ikke alltid kan være sånn er for meg det mest naturlige.

Det er viktig at foreldre også har følelser og at de også strebes med å takle dem av og til, men det betyr selvsagt ikke at man kan bli urimelig. En av de viktigste oppgavene er jo tross alt å lære et barn å takle veldig mange intense følelser.

Pontiff, -barn kjeder seg. På lange bilturer spesielt. Hvorvidt det er et resultat av det moderne samfunns rastløshet, gjør det ikke mindre irriterende når de sutrer.

Jeg er, i motsetning til min datter, flink til å drive dank. Å gjøre ingenting, greier ikke barn. Samme hvor rurale eller "back-to-nature" foreldrene er. Til det, har de altfor mye å lære og utforske. Sutring er en del av gamet. Det tror jeg gjaldt for 200 år siden også.

Jepp

Det er ikke rart barn ikke tåler lange bilturer. Det er voksne som har fortalt barn at de må sitte stille, når de egentlig har lyst til å gjøre noe helt annet. Dette tåler de i en kort periode, det er kanskje spennende å sitte i bil. Helt til de ønsker å gjøre noe annet. Men de kan ikke, siden vi vil de skal sitte i bil, fordi vi vil de skal noe sted.

Dette er neppe kjedsomhet. Kjedsomhet er en tilstand uten aktivitet eller når individet ikke er interessert i mulighetene mulighetene rundt dem.

Under en biltur blir barn fratatt muligheter. Dette er i mine øyne noe helt annet.



Nettopp. Derfor er det så viktig at vi lærer barn at fravær av aktivitet ikke alltid er negativt, og å se mulighetene rundt seg. Som du sier er barn kjempelinke til det. Det er de noksne som ikke er flinke nok.

Hvordan kjedsomhet skal defineres, kan vel også diskuteres til det kjedsommelige.
Tror vi egentlig har samme syn på dette.

Nå har jeg sittet og lest innleggene deres her. Jeg "sliter" med det samme nå.. Men datteren min er snart 5... Hun har aldri vært sutrete før. Siste halvåret har det virkelig tatt seg opp. Sutrer for ALT.... Tilogmed laget seg sin egen sutrestemme. Og etter at jeg fikk dame i hus (3 mnd siden) så har jeg skjønt at jeg har mye av skylden i det selv. Jeg har gitt etter...... De siste 2 mnd har jeg prøvd å rette på dette, og det funker! Jeg har brukt Super-Nanny teknikk jeg så på tv'n faktisk...

Første gangen jeg sier ifra er jeg omsorgsfull og snill.
Andre gangen litt "kortere".
Tredje gangen: KORT
4. 5. 6. Ikke ett ord. Funker ekstremt bra på legging++++

Da skjønner de tydeligvis at det ikke hjelper å sutre for å få ting.

Og barn kjeder seg. Helt klart.. Men dette har jeg gjort noe med. Hver gang hun kjeder seg og gjør sitt beste for å få oppmerksomhet ved å sutre, så går vi ut i garasjen, setter på hjelmen og sykler strandpromenaden frem og tilbake. 4-5 km totalt. Jenta er utslitt når hun kommer hjem, men fornøyd.
Nå også uten støttehjul..

Ække helt sikker på den. Når man i 5-6 års alderen fikk de første arbeidsoppgavene i familien eller på gården spørs det om det var mye plass til sutring da slik vi kjenner til det idag. "Kjedsomhet" er nok i likhet med begreper som "hobby" og "ferie" noe overklassen brukte en del århundre på å utvikle og kultivere. Regner med at sistnevnte også skulle erstatte førstnevnte.

For 200 år siden var det nok få i arbeiderklassen som kjedet seg, eller for den saks skyld hadde ferie eller drev med en hobby.

Martin

Jeg er ganske sikker på at sutring var en del av gamet for 200år siden. Det var ikke kjedsomhet jeg omtalte i denne setningen.

Har du ikke lest din Svendsen, M@rtin? Kjedsomhet ble først brukt av Dickens i 1852, mens begrepet «å være kjedelig» (som i slitsom eller dum) ble først merket brukt i 1768.

Ikke tilfeldigvis samtidig med den industrielle revolusjon, som begrenset arbeidernes selvbestemmelse og muligheter, og avgrenset deres oppgaver til det - yepp! - kjedsommelige.

Hvorfor jeg tror at barn ikke kjeder seg, er fordi mange anser kjedsomhet som en slags lært hjelpesløshet. Barn er utrolig flinke til å finne på ting, være kreative og bruke fantasien. Det er først når vi voksne skal ha kontroll på alt, ha vårt å si hele tiden og ha alt i system at vi sakte men sikkert dreper denne medfødte evnen til å underholde oss selv.

Ja og nei. Svendsen er oppskrytt (og usympatisk oppblåst) og henter det han skriver på norsk gjerne fra engelsk faglitteratur (jamfør f.eks. "Ondskap"). Det var ikke mye nytt jeg selv fant hos Svendsen.



Og slike enkeltfunn i dickensk litteratur skal bevise hva? At arbeiderklassen stort sett kjedet seg i overgangen fra 1700- til 1800-tallet? Jeg tipper fortsatt - på tross av vår engasjerte Herr Dickens - at kjedsomhet var ett av de minste problemene engelsk arbeiderklasse hadde den gang.

Martin

Det viser når begrepet ble tatt i bruk, og at sinnstilstanden henger sammen med en automatisering av det som fylte mesteparten av menneskenes liv - arbeidsoppgavene.



Så absolutt.

Njaa, det viser at begrepet fantes men ikke hvem som brukte dette (ser vi bort fra Dickens som nok ikke kunne regnes til arbeiderklassen). Regner forøvrig med at det var få i proletariatet som kunne lese Dickens og således få gleden av å bli kjent med dette begrepet ...

Martin

At barn ikke kjeder seg må være noe av det rareste jeg har lest her inne på lenge.

Hjernen til barn går ganske raskt, hvilket betyr at den utvikler seg mye på kort tid, men også at den trenger kontinuerlig stimulans, for ikke å begynne å lete etter nye ting å gjøre (hvilket kan defineres som å kjede seg).

Den som sa her at han tar jenta på sykkeltur har forstått tegninga. Fysisk aktivitet gjør at man får ut overskuddsenergi. En alternativ aktivitet er å gi et forkurs i matematikk eller engelsk for poden, så hjernen også får stimulert seg, ikke bare musklene.