Nå er kanskje jeg skrudd sammen litt rart, men jeg føler meg alltid elendig når jeg skal sykle harde turer eller ritt.
Det har blitt ett perfekt utgangspunkt for meg.
Det kan liksom ikke bli værre, så da blir alt tilnærmet positivt etter det. Er faktisk mer bekymret den dagen jeg føler meg lett og ledig.
Nå gjør iallfall de fleste av oss dette fordi det er gøy, så den følelsen at jeg etterhvert koser meg med å bli sliten, vet at jeg kommer meg opp alle tunge bakker og at jeg alltid kommer i mål. Det er jo der motivatoren ligger.
Hjernen er enkel å overvinne, vi er da enkle menn

Funker også alltid bra med "God morgen Solståle" med bergensk dialekt når du ser deg selv i speilet, eller hilser på medsyklister. Du klarer ikke la være å smile iallfall... bare forsøk med litt glimt i øyet.