Hjerterytmeforstyrrelse -- diagnose og behandling

De fleste her på forumet vet ikke hvem jeg er, men det er også en del av dere som har syklet diverse treningsturer og ritt sammen med meg, og flere av dere vet at jeg har hatt hjerterytmeforstyrrelse en tid. Spesielt synlig var dette under Ceres sitt klubbmesterskap i MTB på Skjetten i fjor, på Mallorca i år, og da jeg hadde et opphold i følgebil på Randsfjorden Rundt nå i mai.

Så dette innlegget er til de som er litt nysgjerrige, og er en historie om hjerterytmeforstyrrelse, diagnoseforløpet og ablasjonsbehandling. Kort fortalt har jeg hatt sporadiske anfall av altfor hurtig (men ikke urytmisk) hjerterytme i flere år. Dette er nå ablasjonsbehandlet ved HjerteCenter Varde i Danmark. Tilsynelatende er inngrepet vellykket og sannsynligheten for tilbakefall skal være liten, men dette vites ikke før det har gått en tid (kanskje 6 mnd).

De som vil vite mer (og se bilder) kan fortsette lesingen, som er en utdyping av sammendraget over.

Min HR-forstyrrelse opptrer sporadisk og oftest etter langvarig hard belastning. Det har vært vanskelig å fremprovosere, men har kommet på de fleste terrengritt og enkelte landeveisritt siste par årene. Jeg kan kjøre harde intervalløkter på sykkel uten anfall, mens spesielt i vinter fikk jeg HR-forrstyrelse på de fleste intense treningsturer på ski. Det er tydelig enklere å fremprovosere når en større del av musklene i kroppen aktiveres.

Etter Birken-09 (hvor jeg ikke fikk HR-forstyrrelse) var jeg hos hjertespesialist og fikk påmontert Holter-apparat til kontinuerlig måling av hjerteaktiviteten i ett døgn. Hensikten var å gjennomføre en knallhard treningsøkt for om mulig å fremprovosere en forstyrrelse. Etter snaue 2 timer i terrengløypa på Skjetten/Bråte var jeg utmattet, men hadde ikke klart å fremprovosere rytmeforstyrrelse. Dagen etterpå gjennomførte jeg en utmattelsestest, med arbeids-EKG, på ergometersykkel opp til 470watt hos hjertespesialisten, men heller ikke da fikk jeg utslag.

Konklusjonen var dermed at jeg var frisk som en fisk og kunne fortsette med hard trening uten fare, men vi ble enige om at vi skulle prøve med ny måling igjen på første ritt våren 2010.
I forkant av Terrengsykkelrittet 2010 var jeg tilbake hos legen og fikk påmontert Holter-apparatet igjen. Så på startstreken var det en vinn-vinn situasjon. Klin til fra start, og forløper riitet uten anfall blir det en bra plassering, men kommer HR-forstyrrelsen blir det i hvert fall registrert

Jeg merket hjerterytmeforstyrrelsen etter 32 min og den varte i 27min. Deretter kom den igjen etter 2h10m og varte i 8min. Så nå ble det registrert. Vanligvis har jeg fortsatt med høy intensitet under HR-forstyrrelsen og konsekvensen av det er at hjertet ikke klarer å pumpe tilstrekkelig med blod ut til musklene som dermed ikke får nok oksygen. Resultatet er at jeg etter 10-15min mister all energi og må fortsette i tilnærmet gangfart. På dette rittet tok jeg det litt roligere med en gang rytmeforstyrrelsen slo til, og kunne fortsette rittet med noe lavere intensitet.

Hos hjertespesialisten for avlesning av Holter-målingen, kunne jeg si eksakt når det skjedde og legen fastslo raskt hva slags rytmeforstyrrelse jeg hadde, og det var egentlig gode nyheter. Det var ekstra hurtige hjerteslag, men ingen urytmiske slag. Det var utelukket at det var atrieflimmer eller atrieflutter og det var heller ikke ventrikkelflimmer, noe som kan være farlig.

Diagnosen var Paroxysmal Supraventrikulær Takykardi (PSVT), og da nærmere bestemt sannsynligvis Atrioventrikulær nodal ’reentry’ takykardi.

• paroxysmal = sporadisk/forbigående
• supraventrikulær = atrioventrikulær = i kamrene over ventriklene (dvs i atriene)
• atrium = forkammer
• ventrikkel = hovedkammer
• takykardi = abnormalt hurtig hjerterytme
• SA-knuten = Sinusknuten, danner de elektriske impulsene som fører til sammentrekning av hjertet
• AV-knuten = atrioventrikulærknuten, leder impulsene fra atriene til ventriklene
  

Denne hurtige forkammerrytmen (AVNRT) medfører at hjertet slår altfor fort, og oppstår når en reentry (kortsluttet krets) oppstår inni eller ved AV-knuten. Kretsen involverer to ledningsveier, en rask og en treg, begge i høyre atrium (forkammer). Den trege ledningsveien er vanligvis målet for ablasjon, da denne har lavest risiko for AV-blokk med påfølgende behov for pacemaker. Radiofrekvensablasjon er en behandling som varmer opp vevet på ønskede områder i hjertet og blokkerer elektriske impulser fra den (som oftest) trege ledningsveien.

Alternative behandling er a) ingen behandling, eller b) medikamentell med betablokker. Jeg vet ikke hvor lenge, men muligens resten av livet, og i tillegg er betablokker prestasjonshemmende.

Jeg fikk derfor henvisning til Rikshospitalet med tanke på ablasjonsbehandlig. Samtidig fikk jeg informasjon om at inngrepet kunne gjøres privat på Karolinska Universitetssykehus i Stockholm, og ved HjerteCenter Varde i Danmark.

Ventetiden på Rikshospitalet er inntil 3 år, Karolinska 4 måneder og Varde 14 dager. Prisen er gratis i Norge, SEK 85.000 i Stockholm og DKK 50.000 i Danmark. I tillegg kommer reise og opphold.

Jeg fløy fra Gardermoen til Billund med Norwegian om kvelden tirsdag 15.06.2010. Taxi til Varde var bestilt med Esbjerg Taxa og kostet 400,- siden vi var 3stk i bilen. Overnatting var i en leilighet hos et ektepar i Varde kun 200m fra HjerteCenter Varde og kostet 290,- inkl sengetøy, men uten frokost, siden jeg måtte møte fastende.

Jeg hadde time 0830 onsdag morgen og pratet først med sykepleier og deretter med kirurgen. Det finnes et par risikoer og en av dem er at det kan være nødvendig med et nytt inngrep, og da er det hele prosedyren om igjen. En annen, og betydelig verre risiko, er at AV-knuten skades slik at man må operere inn pacemaker. Risikoen for dette ble opplyst til 1-2 promille i mitt tilfelle, og vi ble enige om at inngrepet skulle avbrytes dersom han måtte svært nær AV-knuten.

Inngrepet utføres med lokalbedøvelse i lysken og kan ta flere timer dersom det er komplisert og mye som må gjøres. I kjent stil hadde jeg med kamera og fikk dokumentert radiofrekvensablansjonsbehandlingen (RFA)

Hjertekirurgen gikk inn via vene i lysken. Venen er omtrent så tykk som en tommel, så det er god plass der inne. Han satt inn 3stk ca 10cm lange hylser, og deretter førte han 3 katetre inn i venen og opp i hjertet. Det ene kateteret brukes til å stimulere, det andre til å måle og det tredje til å brenne/varmebehandle. Han lokaliserte problemet og fremprovoserte anfall. Utrolig fascinerende at han faktisk kan stimulere til hurtige hjerteslag og tungpustethet akkurat når han vil. Han fant aktuelt område, i betryggende avstand fra AV-knuten, og foretok en ablasjon. Dvs varmebehandlet et område i omtrent 60sek. Det kunne merkes, men var overhodet ikke vondt. Det holdt med en ablasjon og etter snaue 30 min var hylsene og katetrene ute av kroppen igjen, uten andre synlige tegn enn en bloddråpe i lysken.

I følge hjertekirurgen var inngrepet vellykket, og han kunne ikke fremprovosere nytt anfall etter ablasjonen. Sannsynligheten for tilbakefall (residiv) mener han også at er svært liten. Han mener faktisk bestemt at dette kommer jeg ikke til å få igjen.

Jeg satser på at det stemmer, men kan ikke si om behandlingen har vært vellykket før etter sesongen, evt etter skisesongen 2010/11. Dersom HR-forstyrrelsen kommer igjen, er det selvfølgelig lett å konstatere at inngrepet ikke var vellykket.
Inngrepet var lite og rekonvalesenstiden er kort. En natt på sykehuset til observasjon inkluderte 3 VM-kamper på tv, og dansk hakkebøf med et glass rødvin til middag. På frokostbordet dagen etterpå var det satt fram to flasker med snaps. Det er dejligt at være norsk i Danmark! De første to dagene skal jeg ikke løfte tyngre enn to kilo, men etter en uke kan jeg trene hardt på sykkel igjen.

Selv om hjerterytmeforstyrrelser ikke er helt uvanlig blant syklister er det ingenting som tyder på at syklingen har utløst takykardien. Det er heller ikke arvelig og man vet ofte ikke hva som er utløsende årsak.

Jeg blir ingen bedre syklist av dette, men forhåpentligvis kan jeg fullføre flere ritt med stil, og slippe ubehaget og engstelsen det er å ha hjerterytmeforstyrrelse.

Med håp om mye glede på sykkelen fremover, og en flott sensommer og høstsesong!

Mvh
Jan Ekern

Takk for interessant lesning! Jeg håper at Danmarksoppholdet ditt var vellykket og at dette også vil vise seg i etterkant.

Jeg har selv en slektning som lider av altfor hurtig, urytmisk hjerteforstyrrelse og som har gjennomgått svære operative inngrep uten at disse var spesielt vellykkede. Forstyrrelsen er en opplagt innskrenkning av livskvaliteten.

Martin

Pussig at du nevner det her. Jeg vet om en annen bruker her på forumet, som kanskje hadde hatt nytte av holter-EKG undersøkelser på egenhånd. Virker som om det krever at man får kontakt med en kompetent fastlege som sender deg til en kardiolog, spesielt når du ikke klarer å framprovosere dette regelmessig.

Hva sa fastlegen din at du måtte ta som forhåndsregler når du gjorde undersøkelser på egenhånd?

Intraff problemene dine etter belastning, f.eks i et lyskryss, eller mens du dro på hardt?

Krysser fingrene for at ablasjonen av de fucka muskelcellene gikk greit.

Hei, dette var meget interessant!! Jeg har vært gjennom deler av samme prosedyre som deg, for eksempel ifm dette, men har foreløpig valgt å bare leve med det uten videre seremoni. Ser ut til at min forekomst er en del sjeldnere enn din, men dette var veldig utfyllende og informativt! Håper du få ønsket effekt, og blir det mye verre for min del så skal jeg ha denne i minne!

sv

Det hjelper ikke med Holter-måling hvis man ikke klarer å fremprovosere et anfall. Da har det ikke oppstått noen arytmi, og kan heller ikke registreres.

Jeg klarer sjelden (i hvert fall ikke veldig ofte) å fremprovosere anfall på trening, enten det er lange harde økter eller svært intense intervalløkter. Mens andre ganger kan det inntreffe etter relativt kort tid, uten at intensiteten nødvendigvis er svært høy.

Derimot skjer det svært ofte på ritt. Så det er mulig den ekstra spenningen og adrenalinet kan være en ekstra katalysator.

Det heldige for meg var at jeg hadde på meg Holter-apparatet på Terrengsykkelrittet 2010, og da ble det registrert tydelige anfall i to perioder.

Når det gjelder fastlegen min er han av den grundige typen, i tillegg til at han er ærlig, så når det er noe han ikke vet så henviser han videre (nå er det svært sjelden jeg er hos han, men det er flere andre i kretsen rundt oss som er av samme oppfatning).

Da kom jeg til en spesialist i indremedisin, ikke nødvendigvis kardiolog, som blant annet hadde Holter-utstyr.

Ingen av disse legene var spesielt bekymret for at det skulle være farlig å fortsette med trening. Fastlegen uttrykte det omtrent slik 'njaæii, farlig er det nok ikke, men det er ikke spesielt gunstig heller'.

Hos indremedisineren gjennomførte jeg et døgn med Holter-måling, og en utmattelsesøkt med arbeids-EKG og belastning på ergometersykkel opp til 470watt, uten at det ble funnet noen form for arytmi. Etter denne testen var jeg 'friskmeldt til å drive med toppidrett', som han uttrykte det.

Men vi ble enige om å utføre Holter-målingen igjen på første ritt våren 2010, og det ble TS-rittet.

Hei svegar - jeg mener jeg har lest et tidligere innlegg fra deg hvor jeg bet meg merke i begrepet harehjerte, og at symptomene dine minnet veldig om mine.

En av forskjellene var at jeg hadde hyppigere anfall, og at jeg ikke var like flink til å bli kvitt dem. Jeg har også fått råd om å presse i buken, som på ramma, og evt ta iskaldt vann i ansiktet. Det som har hjulpet for meg har vært å legge seg ned med beina høyt. Da forsvinner det etter 10-15min.

Jeg trodde tidligere at det var feildisponering på ritt, og at jeg egentlig bare gikk tom. Jeg sendte blant annet inn pulsbeltet til Polar og klaget på at det viste spinnville verdier. Det viste enten ca 120 eller ca 240 slag. Da jeg fikk nytt belte og ny sender i retur og beskjed om at det gamle var ødelagt, så styrket det feilteorien. I ettertid har det vist seg at pulsbeltet gjorde jobben sin, men når det viste ca 120 slag, så klarte det bare å registrere halvparten av slagene.


Jeg opplever dette relativt sjeldent på sykkeltrening, men omtrent på hvert eneste sykkelritt, og i vinter fikk jeg det nesten alltid på skitrening.

Det har også blitt hyppigere siste året, og det har vært utrolig frustrerende og nærmest vite at rittet før eller siden blir 'ødelagt', eller ikke være sikker på om jeg kunne gjennomføre en ordentlig trening. Det siste er spesielt ille på trening sammen med andre, men heller ikke spesielt motiverende å gruble over at man kanskje må bryte skitreninga en times tid hjemmefra i skogen i 10 minus.

Det har rett og slett vært psykisk belastende. Så dersom Danmarksturen viser seg vellykket er jeg ikke i tvil om at det var et riktig valg og at dette er med på å heve livskvaliteten for meg.

Hei Jan..

Godt å lese at det ser ut til og være vellykket ... Imponerende at du kom deg i mål på 2.48 på raumeren. Dæven du hadde jo banka meg om du ikke hadde fått tull med hjertet på slutten av råsjøen.. Lykke til videre i dagene som kommer.. Ses sikkert på trening snart..

Lars Erik

Dette var veldig interesant lesning Jan!
Jeg har de samme symptomene, men har slitt med å registrere de. Selv etter 12 kopper kaffe (som jeg trodde kunne være en utløsende faktor) og en time med elghufs. Jeg sliter også med at jeg får dette på mange ritt, og sjelden under trening. Det starter som regel med et dobbeltslag og jeg klarer å stoppe opp med en gang, da galloperer pulsen som regel et lite stykke oppover, og så faller den igjen! Jeg fortsetter aldri dersom dette først oppstår, for det gir seg ikke uten at jeg tar helt med ro i noen minutter. Regner med at det var sånn for deg også?

Har en avtale med legen om en holter registrering under et ritt av mitt valg, så jeg håper jeg kan få registrert det som deg. Vet du om det er noe som har trigget det spesielt hos deg? Nervøsitet, dehydrering eller noe annet?

Artig lesning, historien din er 98% lik min.
- Har ikke hatt noe tilbakefall de 17årene som har gått siden operasjonen - og er mer aktiv enn noengang.

Fortsett å ta det med ro dersom det oppstår. Jeg gjorde aldri det tidligere, men jeg ville vel helst tro at jeg feildisponerte og gikk tom på rittene fremfor at jeg hadde HR-forstyrrelse.

Da artet det seg alltid slik at etter 10-15 minutter med fortsatt hardkjør mistet jeg all energi og ble tvunget til å sykle saktere. Da holdt arytmien seg i cirka en time, før den slapp taket igjen. Sånn var det blant annet på Grenserittet-09. Da slo det inn etter 57min, og varte i 62min. Da forsøkte jeg å fortsette, men hadde etterhvert ikke nubbesjangs til å henge på. Da arytmien slapp taket, var det som om ingenting hadde hent og jeg hadde masse energi siste 50min. I siste bakken hadde jeg 182 i puls (uten arytmi) noe som er høyest på terrengritt i hele -09.


Jeg har ikke klart å finne noen bestemte årsaker. Men det skjer nesten alltid på ritt, med det ekstra adrenalinelementet det innebærer. Og det skjer 'aldri' på rolige langturer.

Flott! Godt med suksesshistorier, og håper på det samme!

Forskjellen på Raumern-10 og feks Raumern-09 var at jeg i år slapp meg bak med en gang jeg kjente arytmien. Fra Råsjøen og inn gjorde jeg ikke veldig mye i front (det var det forøvrig ganske mange andre som heller ikke gjorde)

En annen heldig ting med Raumern-10 var at det inntraff på løypas aller høyeste punkt rett før nedkjøringene mot Aas Gaard startet. Det gikk dermed an å legge seg bak uten å presse mot maks hele tiden.

Jeg mistet gruppe1 ned mot Aas Gaard, men ble tatt igjen av gruppe2 på asfalten. Derfra og inn kjørte gruppe2 raskere enn gruppe1, og vi tok dere nesten igjen rett før mål. Det var et par tre stykker som stakk fra gruppe2 og henta inn gruppe1, men jeg hadde ingen mulighet til, og gjorde heller ikke noe forsøk på, å bli med dem.

Dette høres positivt ut. Jeg sliter også med afib, noe som både påvirker jobb og trening. Jeg skal ha en ny hjerteultralyd, deretter bærer det rett til Varde i Danmark. Mitt flimmer slår aldri ut på trening, men kommer gjerne dagen etter. Dagen etter flimmer føles som jeg har kjørt 20mil i terrenget, blir litt tom.

For min del funker det (hittil) uten unntak å presse i buken. Har hatt det til sammen ca. 15 ganger på fire år, de første to gangene visste jeg ikke hva det var og da ble jeg heller ikke kvitt det fordi jeg ikke stoppa helt, men sykla rolig til mål i ritt. Etter masse undersøkelser med beroligende svar og med dette tipset på kjøpet har jeg klart å stanse det hver gang, det lengste jeg har brukt er 4 minutter før pulsen plutselig detter ned til normalt lavt nivå. Stort sett får jeg pulsen ned etter et halvt til ett minutt.

sv

Hyggelig å høre at dette er noe man kan bli frisk av. Har selv fått diagnosen PSVT for en drøy måned siden og avventer videre utredning. Diagnosen beroliget meg, forstyrrelsen er såkalt "ikke livstruende". De samme symptomer kan også forårsakes av mer alvorlige problemer...

For min del kan jeg ikke se noe mønster i når pulsen plutselig stiger. Det har skjedd når jeg har kjørt bil, mens jeg står på kjøkkenet og lager mat, når jeg har lagt meg og så videre. Det har bare forekommet tre ganger under trening, alle gangene helt i starten av økten.
Første gangen jeg fikk dette under trening varte "anfallet" hele økten (litt over en time). Det ble en veldig rolig økt, rart å se pulsen ligge rundt 170-180 uten å være i nærheten av anstrengt. Når jeg kom hjem lærte jeg helt tilfeldig en av de mer effektive måtene å stoppe dette på - i det jeg bøyde meg ned for å ta sykkelskoene av. Etter dette har jeg alltid stoppet opp, kroket meg sammen, trukket pusten så dypt jeg kunne og holdt pusten "under press". Pulsen går tilbake til normalen tvert, omtrent som å slå lyset.

Får jeg lov å tilføye at det (etter hva kardiologen min sa og også etter hva jeg har hørt av andre leger) IKKE er å anbefale å fortsette trening under ett anfall. Det er forskjell på normalt høy treningspuls som går i pen og pyntelig sinuskurve med jevn arbeids- og hvilefase og et slikt anfall. Med unntak av første gangen der jeg hadde unormal puls en drøy time har jeg alltid stoppet opp anfallet snarest. Sist gang jeg fikk dette ved spinningtrening i vinter gikk jeg av sykkelen og kroket meg ned ved siden av. Deretter kunne jeg sette meg tilbake og gjennomføre en god og hard treningsøkt fullstendig uten problemer.

Kardiologen min var forresten usedvanlig kategorisk mht hva jeg burde og ikke burde gjøre. Ettersom jeg hadde såpass god evne til å "slå av" anfallet mente han jeg kunne fortsette og trene som før. Men jeg måtte love å stoppe umiddelbart ved "anfall". Til gjengjeld mente han det var direkte uansvarlig å stille på startstreken med startnummer - uansett konkurranse. Og i særdeleshet ikke i lange ritt der man må forvente å bli skikkelig kjørt. Poenget er vel at evnen til å oppdage og ikke minst respektere anfallet neppe er den samme i en konkurranse som ved trening. Jeg har uansett valgt å følge dette rådet denne våren, og nå krysser jeg fingrene og håper på at tre års ventetid ikke er noe jeg trenger å oppleve ...

Jeg er helt enig i at man bør ta det med ro når man har et anfall, og det gir jeg også uttrykk for over.

Min hjertelege (som er spesialist i indremedisin, men nok ikke kardiolog) var klar på at jeg både kunne fortsette og trene og delta i konkurranser, men at jeg ved utslag av takykardien burde ta det rolig og forsøke presse-metoden eller kaldt vann i ansiktet. Det har som nevnt tidligere ikke hjulpet, men det har godt over etter 10-15 min hvile på rygg med bena høyt.

Jeg gjennomførte arbeids-EKG to ganger med en professor i hjertemedisin ringside. Fikk ikke utslag, men han var likevel nokså sikker på hva det var, og tipsa meg om presse-trikset. På direkte spørsmål om jeg løp noen risiko ved å trene hardt eller konkurrere, var svaret et kontant nei så lenge jeg stanser når det skjer og får det til å gå over. Han sa "du kommer ikke til å leve en dag lenger om du slutter med det der". Ikke veit jeg, men jeg stoler på ham, også fordi presse-trikset funker såpass bra, og jeg bekymrer meg svært lite for dette. Det mest irriterende er at det ødelegger noen konkurranser. I tillegg blir treningskompisene litt bleike noen ganger.

sv

Da er hovedforskjellen på våre tilfeller hyppigheten og evnen din til å få det til å gå over (I tillegg til at jeg har fått en spesifikk diagnose). For min del var anfallene belastende da de ødela omtrent hver eneste konkurranse, de fleste skitreningene i vinter og enkelte sykkeløkter siste år.

Interessant lesing, Jan. Fint du deler det med oss. Har selv et urytmisk hjerte. Ikke farlig. Lite å gjøre med. Men til tider litt ubehagelig. Andre som har dette?

Interessant. Jeg har også problemer med arytmi, men mine er en annen type. Jeg er blitt utredet med både Holter (1 dag/døgn) og en annen monitor som jeg hadde en hel uke.

Det jeg har er det som alle opplever en gang i blant, nemlig at hjertet kjennes ut som det hopper over et slag og det neste slaget kjennes veldig hardt ut. Dette kalles PVC, eller Premature Ventricular Contractions. Jeg har hatt dette mer eller mindre konstant i over 2 år, men det har avtatt noe i den senere tiden. På det verste kunne det kjennes ut som hvilepulsen var på ca 20 slag/min, og alle slagene kjentes veldig harde. Den reelle pulsen var da egentlig det dobbelte av dette, men mellomslagene var så svake at de ikke kunne kjennes. Dette kunne vare i minutter, og det var fryktelig ubehagelig.

Fryktelig ekkelt, men vissnok ikke farlig. Jeg ble også utredet med både ultralyd og MRI av hjertet, og det ble konstatert at jeg hadde et veldig stort hjerte, og også en mindre lekkasje i den ene (mitral) klaffen.

Jeg finner egentlig ikke noen særlig sammenheng med aktivitetsnivået, utover at det muligens blir verre etter trening. Jeg hadde også belastningstest på sykkel, og da forsvant arytmien. Jeg mener at jeg muligens senere har kjent antydninger til dette også under belastning, men det er litt vanskelig å si med sikkerhet.

Jeg har slått meg til ro med at dette er noe jeg bare må leve med, og siden det tilsynelatende har avtatt noe, så håper jeg at det skal gå over av seg selv, selv om 2 år er ganske lenge... :-)

Hei - jeg kan ikke si annet enn lykke til videre, og håper at det vil gi seg av seg selv for deg.

Jeg er legmann og kan ingenting som helst om hjertet og dets funksjon og dysfunksjon, utover den form for arytmi jeg har (hadde). Det virker også som du tar dette på alvor og har vært/er til undersøkelse.

Nå er det 3 uker siden inngrepet og her er en liten status.

Jeg hadde fire dager med hvile og jogget lett i 50min på dag 5. Dag 6 syklet jeg en runde på 1,5time med fire-fem lette drag. Dag 7 hadde jeg en hard økt med totalt 12min i sone 4/5.

Til sammen har jeg hatt 13 dager med trening/mosjon fordelt på 18 økter, og 4 dager hvile. 2-3 økter i uka med hardtrening og det har til sammen gitt 125min18sek i sone 4/5 (over terskel).

Nå i ettertid så er jeg blitt fryktelig var på alt som skjer i brystet. Ved den minste antydning til noe utenom det vanlige, så lurer jeg med en gang på om det kan være HR-forstyrrelsen som er kommet tilbake.

Status er at jeg føler meg veldig bra og har ikke merket noe til HR-forstyrrelsen. Jeg har ennå ikke syklet ritt siden inngrepet, og håper selvfølgelig at jeg ikke skal få noe tilbakefall.

6 uker er gått og første ritt er gjennomført. Det var Gruverittet i Folldal, som jeg også deltok på i 2008 og 2009. Ifjor fikk jeg HR-forstyrrelse etter 1t35min opp rittets tøffeste bakke. Jeg ble grundig sliten i år også, men nå på en 'god' måte. Det var ingen antydninger til HR-forstyrrelse og det må jeg si var utrolig oppløftende.


Vedlagt er pulsloggen til Gruverittet -09 og -10.

Gruverittet 2009:

Gruverittet 2010:

Takk for spennende hjertehistorier til dere som har skrevet om temaet.
Vet ikke om dette har interesse, men noen vil kanskje finne nytte, og litt inspirasjon av min historie.
Poenget mitt er at en må tørre litt, utfordre seg selv, også med en alvorlig sykdom i kroppen.
Min historie er i korte trekk slik;
Jeg er 53 år gammel og har hatt diabetes i 50 år. Så langt så har det blitt ca. 150 000 insulininjeksjoner, noe mindre antall med blodprøver for å sjekke glukosenivået flere ganger daglig.
Min diabetes har aldri stoppet meg fra å være aktiv. I yngre år var vi en gjeng som ofte dro på litt ekstremaktige overnattingsturer, gjerne på vinterstid, til både Sylan, Trollheimen og Jotunheimen.
På kalde vinterdager var det viktigst for meg å sørge for at insulinet ikke frøs; med andre ord. Insulinet ble oppbevart tett på kroppen. En periode var jeg også innom fallskjermhopping.
Så, da jeg var på slutten av 20 årene, kjente jeg at jeg ble så fort klar og kortpustet. Jeg var i full jobb som selvstendig næringsdrivende med ca. 2 årsverk per år. Etter litt om og men ble det konstatert en hjertefeil som har den flotte tittelen hypertrofisk obstruktiv kardiomyopati.
På godt norsk betyr det fortykket hjerte. I mitt tilfelle var det septum (hjerteskilleveggen) som hadde en skikkelig stor muskelutvekst som bl.a. skapte mye trøbbel for mitralklaffen.
Det kan best sammenlignes med å puste gjennom et sugerør, også ved tøffe fysiske anstrengelser. Det er den O2 du får, basta!
Kardiologen prøvde ut forskjellige medikamenter for å lette hjertes arbeide, med mer eller mindre vellykket resultat. På midten av 80 tallet ville de forsøke å sette inn en pacemaker for å se om det hjalp. Så ble gjort, men uten synlig resultat. Og etter noen år ble den slått av, men den sitter fremdeles i kroppen under kravebenet. Og jeg var fortsatt i full jobb, men noe sliten, kan en vel si.
Muskelutveksten i hjerte forsatte å vokse. Og i 2007 ble jeg operert ved Rikshospitalet, der kirurgen kjølte ned hjertet, kuttet aorta og gikk inn via den og fjernet utveksten på skilleveggen. Svært vellykket operasjon.
Etter den tid har det blitt et nytt liv for meg. Jeg trener regelmessig både til fots og på sykkel.
Sykkelen har vel blitt min kjæreste treningskamerat. Som den utålmodige skapningen jeg er så forventer jeg større framgang enn det jeg får. Men, som en fysioterapeut sa til meg: du må forvente at trappetrinnene dine blir noe lengre innover før du kan bevege deg et nytt trinn opp. Han sa også at hjertet er en fantastisk muskel som tåler enormt med påkjenning.
Jeg er fullstedig klar over at jeg ikke kan bli noen superrytter på sykkel, men det viktigste er å sette seg oppnåelige delmål og så sette seg et nytt delmål som ligger litt høyere enn det forrige.
Selv om en har fått tildelt en del uheldige genkombinasjoner og kronisk sykdom, er det ingen grunn til å sige ned i godstolen og la triste tanker ta overhånd. Det er nok sytekopper.
Hilsen Øystein
www.troendelagdiabetes.no

Fint at formen synes å være tilbake!
Leste denne tråden med stor interesse da jeg også har tildels samme symptomer. Har hatt det sporadisk i en 10 års tid og ikke spesiellt hyppig, men fikk det igjen her forleden;
http://connect.garmin.com/activity/42818529
Presse trikset her i tråden funka fint på meg og pulsen gikk raskt ned, takker for det tipset!
Som menn flest(?) har jeg ikke gjort noe noe med dette tidligere men denne tråden og min siste episode gitt meg incitament til å bestille legetime for utredning. Takk for det!

Veldig interessant å lese om dine symptomer og behandlingen, janek. Håper at du forblir symptomfri!

Jeg vil råde alle som har hjerterytmeforstyrrelser til å få det sjekket ut hos lege. I 99 av 100 tilfeller er det ufarlig, men i det hundrede tilfellet kan det skyldes en hjertesykdom der hjertet ikke har godt av hard trening. Greit å finne ut hvilken gruppen man hører til i før det er for sent.

Øivind

Takk for spennende hjertehistorier til dere som har skrevet om temaet.
Vet ikke om dette har interesse, men noen vil kanskje finne nytte, og litt inspirasjon av min historie.
Poenget mitt er at en må tørre litt, utfordre seg selv, også med en alvorlig sykdom i kroppen.
Min historie er i korte trekk slik;
Jeg er 53 år gammel og har hatt diabetes i 50 år. Så langt så har det blitt ca. 150 000 insulininjeksjoner, noe mindre antall med blodprøver for å sjekke glukosenivået flere ganger daglig.
Min diabetes har aldri stoppet meg fra å være aktiv. I yngre år var vi en gjeng som ofte dro på litt ekstremaktige overnattingsturer, gjerne på vinterstid, til både Sylan, Trollheimen og Jotunheimen.
På kalde vinterdager var det viktigst for meg å sørge for at insulinet ikke frøs; med andre ord. Insulinet ble oppbevart tett på kroppen. En periode var jeg også innom fallskjermhopping.
Så, da jeg var på slutten av 20 årene, kjente jeg at jeg ble så fort klar og kortpustet. Jeg var i full jobb som selvstendig næringsdrivende med ca. 2 årsverk per år. Etter litt om og men ble det konstatert en hjertefeil som har den flotte tittelen hypertrofisk obstruktiv kardiomyopati.
På godt norsk betyr det fortykket hjerte. I mitt tilfelle var det septum (hjerteskilleveggen) som hadde en skikkelig stor muskelutvekst som bl.a. skapte mye trøbbel for mitralklaffen.
Det kan best sammenlignes med å puste gjennom et sugerør, også ved tøffe fysiske anstrengelser. Det er den O2 du får, basta!
Kardiologen prøvde ut forskjellige medikamenter for å lette hjertes arbeide, med mer eller mindre vellykket resultat. På midten av 80 tallet ville de forsøke å sette inn en pacemaker for å se om det hjalp. Så ble gjort, men uten synlig resultat. Og etter noen år ble den slått av, men den sitter fremdeles i kroppen under kravebenet. Og jeg var fortsatt i full jobb, men noe sliten, kan en vel si.
Muskelutveksten i hjerte forsatte å vokse. Og i 2007 ble jeg operert ved Rikshospitalet, der kirurgen kjølte ned hjertet, kuttet aorta og gikk inn via den og fjernet utveksten på skilleveggen. Svært vellykket operasjon.
Etter den tid har det blitt et nytt liv for meg. Jeg trener regelmessig både til fots og på sykkel.
Sykkelen har vel blitt min kjæreste treningskamerat. Som den utålmodige skapningen jeg er så forventer jeg større framgang enn det jeg får. Men, som en fysioterapeut sa til meg: du må forvente at trappetrinnene dine blir noe lengre innover før du kan bevege deg et nytt trinn opp. Han sa også at hjertet er en fantastisk muskel som tåler enormt med påkjenning.
Jeg er fullstedig klar over at jeg ikke kan bli noen superrytter på sykkel, men det viktigste er å sette seg oppnåelige delmål og så sette seg et nytt delmål som ligger litt høyere enn det forrige.
Selv om en har fått tildelt en del uheldige genkombinasjoner og kronisk sykdom, er det ingen grunn til å sige ned i godstolen og la triste tanker ta overhånd. Det er nok sytekopper.
Men, det er også viktig å ta kroppens signaler på alvor. Å få en avkreftelse/bekreftelse er i grunn veldig greit. Men, vi menn har vel en tendens til å utsette legebesøket.
På tampen vil jeg også gi ros til norsk helsevesen. Det er enormt mange dyktige mennesker som arbeider der, og kombinert med avansert utstyr utfører de inngrep som for få år siden var umulig å gjøre. Jeg er i allefall takknemlig for den helsegevinsten jeg har fått.
Hilsen Øystein
www.troendelagdiabetes.no

Tja, mulig at norsk helsevesen har noe å skryte av. Kapasitet til å behandle pasienter er imidlertid IKKE på topp ti i skrytelista. Etter at jeg høflig hadde ventet på svar fra Ullevål noen uker fikk jeg mindre hyggelige "... ikke medisinsk prioritert ... ingen behandlingsgaranti ... kontakter deg igjen om ca ett år...". Heldigvis er jeg en av de som har helseforsikring (VHA): Jeg scannet alle dokumentene og meldte saken inn pr mail, tre dager senere hadde jeg fått time i Varde (Danmark) straks over sommerferien, hotell og flybilletter hadde de også ordnet. De ringte dessuten og fulgte meg opp både før og etter inngrepet. Jeg er SÅ glad jeg har helseforsikring, den er jammen verdt hver krone ...

Inngrepet gikk meget bra, tok snaue 90 minutter, og jeg var hjemme igjen dagen etter. Diagnosen PSVT var helt rett, legene klarte ikke å fremprovosere høy rytme etter ablasjonen og konkluderte med at jeg var fullstendig helbredet. Ca 2-3 % risiko for tilbakefall, men da kan også inngrepet gjentas. Til andre som får foreslått de fire alternativene for slike problemer (ikke gjøre noe, kutt ned på trening, betablokker, ablasjon) ser jeg ingen grunn til å anbefale noe annet enn ablasjon. De danske legene understreket at ablasjon var et svært enkelt og raskt inngrep, med lav risiko og høy sannsynlighet for å kurere pasienten. De ble regelrett sinte når de hørte om ventetiden vi har her hjemme i Norge...

Valgte å ta det rolig i nærmere 14 dager, men er i full sving med å trene igjen etter det. Under de første to øktene etter 14 dagers opphold hadde jeg markant høyere puls enn hva jeg pleier i "jobb-løypa" - spesielt første turen etter operasjonen steg turtelleren å la seg i lengre perioder på rundt 180 (maks er 185). Fra tredje treningsturen av roet det seg imidlertid betydelig, følte endelig jeg var på vei mot normalen igjen. :-)

Det kommer an på hva du mener med kapasitet. Jeg er sikker på at leger i Norge kan utføre kateterablasjon like greit som en dansk lege kan, men det lønner seg ikke å være god. Man må ha sprengt kapasitet for å få politikerpenger. Og sosialistkrekene ønsker jo at det skal være sånn, så hva skal en da si?

Løsning:
- Privatiser helsevesenet.
- Gi lisens automatisk til alle som har lisens i et annet land.
- Fjern kravet om turnustjeneste
- Gi oppholds og arbeidstillatelse til alle fra hele verden som vil jobbe her som leger.

Resultat: dumpingpriser, høy kapasitet.