Hvis noen legger seg på mitt hjul lar jeg dem ligge en stund. Dersom de aldri kommer opp og tar over er det som regel greit å riste de av seg i en egnet motbakke.
Selv henger jeg meg på andre av og til, og etter et minutt eller to tar jeg over. Dette skjer som regel uten kommunikasjon og noen ganger gjør den ukjente ensomme det samme tilbake. Hvis ikke, tilbake til første alternativ.
Menes det her at det riktige er å spørre med engang ? Skal jeg rope ut ? " får jeg lov ?"
De få gangene jeg når igjen noen benytter jeg første anledning til å gli opp på siden og utveksle et par høflighetsfraser. Enten det er vær, sykkelforhold eller destinasjon. Den andre svarer da som regel i samme gata og til slutt forsikrer vi selvfølgelig hverandre om at dette kun er en rooolig tur, hvorpå anfører selvsagt drar på og legger seg på terskel
Synes det er veldig greit å tilkjennegi seg selv, og setter stor pris på at de som tar inn meg gjør det samme.
Skal heller ikke underslå at jeg tar en risikovurdering av de syklistene jeg når igjen, og bestemmer avstand ut ifra blant annet utseende og utstyrsnivå - hvor feks limedekk og Sidi sko kvalifiserer til å legge seg helt på hjul. Mens MTB hjelm med skjerm og sykle-til jobbenjakke i andre enden av skalaen genererer noe større avstand til hjulet foran.
Jeg vil tro at småsludring på dette viset på det sentrale østlandsområdet vil fortone seg mere som en øvelse i verbal sosial samhandling enn en sykkeltur, men for oss her på nordvestlandet fungerer det greit, og kan i mange tilfeller gjøre det som egentlig skulle bli en ensom tur til en trivelig tur med en eller flere andre svette mannfolk som elsker å sykle midt i veien kun kun iført kondomdrakt
