Arrangøren lovet en TERRENGSYKKEL løype i 2011 :-)))
Her er det min "blogg" hvis noen orker å lese det.
Trans Germany, Waterloo på første etappen
Waterloo på første etappen. Årets Trans Germany ble en anderledes opplevelse enn forventet. På rittbriefingen kvelden før starten ble det advart at det blir kaldt og veldig vått. Alle bør ha med seg et redningsteppe sa de i Garmisch Partenkirchen.
Det ble kaldere enn kaldt: Kraftig regn i kombinasjon med høye fjelloverganger på veien til Lermoos i Østerrike.
Jeg vet at jeg tåler kulde veldig dårlig - jeg var nedkjølt allerede etter en time, altså før de store bakkene begynte.
Klarte å henge med Milena Landtwing en god stund, men da føttene mine ble til isklumper og fingrene mistet følelsen måtte jeg slippe puljen. Jeg ble passert av flere andre syklister opp den lange pass veien, prøvde å øke farten hver gang men hadde simpelthen ikke krefter lengre. Utforkjøringen var nesten farlig, jeg begynte å skjelve, klarte så vidt å konsentrere meg. Jeg vurderte seriøst å be ambulansen om hjelp. Fikk en gel og en til vindvest fra to hyggelige karer som passerte meg i den siste lange motbakken. Løpet var kjørt for meg og jeg er egentlig stolt over at jeg kom i mål på egen hånd.
Jeg sto under dusjen med klær, hjelm og sko på, og det gikk lang tid før jeg klarte å kle av meg. Så nedkjølt har jeg aldri vært på sykkelen. Helt forferdelig og nesten uvirkelig når jeg tenker på det nå.
Værmeldingen for andre etappe var ikke mye bedre. Vinterhansker, regnjakke og sko overtrekk måtte kjøpes i Lermoos. Det ble kanskje mindre regn mellom Lermoos og Pfronten, men like vått pga at vannet sto knedypt mange steder. Vi måtte krysse bekk etter bekk og sykle metervis gjennom iskaldt vann. Jeg holdt varmen mye bedre, men følte meg kraftløs og tom etter nedkjølingen dagen før. Jeg måtte simpelthen gire ned og igjen la noen av de andre jenter dra, noe som føltes som en kraftig nederlag. Trans Germany måtte bli en treningstur og målet var ikke lengre en topp 5 plassering men å få finisher trøyen.
Tini, min heroiske støtteapparat, kjørte bilen (som vi fikk låne av pappaen min), langet underveis og ventet med en termos med grønnsaksbuljong i målområdet. Hun har lest boken "Effekt" (Olav Koss er en av forfatterne) og med dette verktøy ble hun en skikkelig idrettspsykolog. "Hva var du fornøyd med i dag?" spurte hun meg etter målgang. Selv om jeg hadde lyst å si "ingenting", så begynte jeg å analysere og fant virkelig frem noen ting som hadde funket bra.
I Pfronten kom Pappa og samboeren Elisabeth for å hilse på. Resten av dagen var det som vanlig sykkelmekking og "pasta party".
Solen kom på tredje dagen, og selv om kroppen fortsatt ikke var bra ble jeg lettere til sinns. Formen kom seg litt under etappen. Jeg hadde svært lyst å sette på plass en rekke av de andre jentene igjen, men måtte nøye meg med å slå noen av de (115 damer fullførte, jeg havnet på en 10.plass sammenlagt til slutt). Jeg må tilstå at det er en ny erfaring å bli frakjørt i en av de siste bakkene, akkurat når man tror man har kontroll. Det var mye kniving, å kjøre fra og å bli frakjørt. Nivået virket høy. Og bakkene var bratte!
Hyggelig å treffe Sally Bigham igjen (Britisk Champion- vi kjørte litt på lag i fjor), Pia Sundstedt, Elisabeth Brandau og mange andre kjente fra siste Trans Germany. Pia satt med oss om kvelden etter andre etappe, slik at vi kunne snakke "skandinavisk". Hun veltet dessverre på tredje etappen, fikk noen dype kuttsår og måtte bryte (hun lo da på andre plass).
Den siste etappen fikk jeg endelig kreftene igjen, og følte at jeg kunne angripe etter hvert. Klarte å kjøre bra taktisk og presse meg hardt i bakkene. Kjempet meg frem til Nørgaard søstrene, lå midlertidig på 5.plass og følte at jeg hadde mer å gi. Ironisk nok kjørte 400 syklister feil vei, opp en tøff stigning, cirka 350hm, før første mann i puljen skjønte det og snudde. Dermed ble hele feltet snudd og alle som lå bak var foran igjen. Utrolig nok ble det full stopp hele tre ganger pga bro passeringer, steder der alle "feilfarer" og "trim" syklistene plutselig delte på traseen. Mange tursyklister havnet selvfølgelig foran elitefeltet. Alt sto stille og kun de som slapp igjennom først kom videre. Dagens etappe ble en skuffelse for mange. I noen stipartier stoppet det også helt opp siden "hobby-klassen" syklet veldig forsiktig der. Dette var frustrerende og absolutt ikke det jeg trengte.
Noen mente etterpå at skiltingens retningspil pekte feil vei og at noen hadde snudd den med vilje. Kamera teamet på motorsykkelen kjørte også feil og filmet de cirka 400 syklister på utflukten. Litt flaut.
Flere ryttere la inn protest i etterkant, men arrangøren gjorde tydelig at det var deltakernes plikt å ha med seg roadbook eller GPS for å sikre at man sykler rett vei.
Jeg var forbannet i en stund, men etter hvert likevel glad at jeg hadde fullført. Med prestasjonen min på siste etappen var jeg faktisk fornøyd. Resultatlisten tyder ikke på dette.
(Mer info, resultatlister, bilder osv.:
www.bike-transgermany.de )
Været hadde også snudd totalt de siste to dagene. Nå var det 30 grader i Bregenz.
Istedenfor en dusj hoppet jeg i "Bodensee", like ved den store scenen av "Bregenzer Festspiele". Jeg har tilbrakt mye tid ved Bodensee - bodde og leste i Konstanz i 6år og var der mye som barn og ungdom (besteforeldrene mine hadde seilbåt og vi hadde campervogn der i mange år), så dette føltes hjemmekjært.
Pappa, Elisabeth og store broren Jens kom for å gratulere til fullført ritt, og i deres og min stjerne Tini's felleskap ble det en fin og solrik ettermiddag i Bregenz.
Tini og jeg leiet "Tretboot" noe senere (altså en båt der man trår i pedalene for å komme frem) og tråkket rundt på vannet.
Selv om plasseringene mine var en skuffelse så var rittet lærerik, et eventyr, en styrkeprøve og en (ny) erfaring!
Sykkelen funket utmerket (i regn og kulde, opp og ned, etter et velt, i varmen, på grus, asfalt og sti), 28/36 var akkurat nok for å komme opp de bratteste bakkene (blant annet 24% i en snau km).
Støtteapparatet mitt var simpelthen en drøm, helt topp. Respekt for Tini som fant meg i løypene mellom Tyskland og Østerrike, steder hun har aldri sett før, som langet flasker og mat til meg, trøstet og varmet meg og heiet på meg hele veien.
Takk går også til pappaen min, og ikke bare for at vi fikk låne bilen hans (vi tok av alle HARD ROCX klistermerker FØR han så hva vi hadde gjort med Subaru'en hans :-). Deilig å se familien igjen.
Etter Finisher seremonien kjørte Tini oss hjem til Pappa i Ulm. Der ble søndagen brukt til å vaske og pakke ned sykkelen og grille med familien (lillebror Niko var også med).
Nå gjelder det å se fremover, bruke det man har lært og gjøre det meste ut av erfaringene.
Farrisrunden er nest ...
Hilsen, Hard Rocx Nina
