Sekvenser utenfor rytterens perspektiv (så nær øynene som mulig) er etter min mening kun brukbart som avvekslingsmateriale. For å formidle følelsen av å sykle ned en sti, bør on-board-kamerasekvensene i størst mulig utstrekning filmes fra hodet.
For min del er helmetcam ubrukelig. Av en eller annen grunn blir jeg svimmel og kvalm av å se helmetcamfilmer, og dette gjelder alt fra helproffe sekvenser fra bla. collective-filmene til amatøropptak fra Åre og Bymarka, i begge tilfeller klarer jeg ikke å se mer enn ett minutt før jeg bare må slå av. Jeg merker aldri noe til dette når jeg ser filmer tatt med sykkelmontert kamera, så jeg antar det er noe med perspektivet fra såpass høyt monterte kamera som forvirrer balanseorganene.
Av denne grunn har jeg prøvd meg litt frem med alternative kameraplasseringer for å kunne lage stifilmer jeg selv er i stand til å se på uten å sende middagen i retur. Dessverre fungerte dette dårlig med tapebasert kamera.
Jeg ser aldri helmetcamfilmer, og spoler over helmetcamsekvenser i filmer som ikke utelukkende er filmet fra helmetcam.
