I vinter kom den velkjente rasløsheten over meg igjen. Jeg trengte et nytt prosjekt. Etter å ha studert trender i stisykkelmiljøet fant jeg ut at jeg også måtte ha en DH-rigg.
Jeg har allerede et par sykler, og det er begrenset hvor mye penger jeg vil legge i en sykkel som jeg selv innser at jeg bare kommer til å bruke et par ganger i året. Kona har dessuten nedlagt veto mot flere sykler i leiligheten, derfor måtte jeg bygge noe som var såpass rimelig at jeg kunne la den stå i boden. Et karbonnøytralt – dvs brukt – bygg fremsto som en mulighet.
Etter litt surfing på bruktforumet begynte en ide å ta form: Er det mulig å bygge en DH-sykkel for under 10.000 kroner? Jeg måtte finne det ut.
For å gjøre en lang historie kort: Svaret er nei. Jeg måtte vel opp i rundt 11000. Dessuten måtte jeg grave litt i deleskuffa i boden. Til gjengjeld har jeg et lite restelager av reservedeler og deler som ikke passer sammen.
Dette er min første nedoversykkel, så jeg er forholdsvis fersk på denne fronten. Jeg trengte altså en sykkel som ikke skriker "se på meg", men jeg ville gjerne ha gode og solide komponenter. OK, så kunne jeg kanskje gjort et bedre deal ved kjøp av komplett sykkel, men det er jo morsommere å bygge selv.
Jeg begynte å samle deler gjennom vinteren. Ramme, demper, setepinne, krank, sete, hjul, gaffel, styreframspring og bremser ble kjøpt brukt. Resten er ting fra resteskuffen min, bortsett fra krankgir, styrelager, styre, pedaler og dekk/slanger, som ble kjøpt nytt.
Spekken er som følger
Ramme: Jamis Dakar 2.0 Bakdemper: Manitou Revox Ti Gaffel: Marzocchi 888 VF2 Bremser: Formula Oro K24, 200mm Hjul: Mavic 325 på Formula framnav og Sun Ringlé baknav Girskiftere: Deore Krankgir: SLX Navgir: XT Krank: Truvativ Howitzer/Hussefelt 22/32t + FSA bash Kjedefører: Truvativ ChainGuard Styrelager: Hope Step-Down Styre: Pro DHI Hålker: Pro Lock-on Setepinne: Titec teleskoppinne Sete: WTB Dekk: Maxxis Minion SuperTacky 2.5 Pedaler: Eastern
Jeg har kjørt den en dag i Grefsenkollen så langt og konklusjonen er at den virker. Rammen kjennes litt trang/kort ifht det jeg er vant til å på stisykkelen, men når jeg står over sykkelen kjennes den helt ok. Opprinnelig er sykkelen satt opp med 180 mm gaffel, men jeg har 200 mm. Jeg var litt bekymret for at den skulle bli for høy i front, men A-C målene er visst ikke så forskjellige og styrelageret jeg har valgt, bygger veldig lite. Det oppleves uansett ikke som noe problem så langt i hvert fall. Et lite praktisk irritasjonsmoment: Bakdemperen er en finfin sak med titanfjær og justeringer i alle bauger og kanter. Et par av justeringsskruene er godt beskyttet av hydroformede alurør. Skulle jeg f.eks. plutselig finne ut at høyhastighetskompresjonen ikke er helt som jeg ønsker, ja da er det bare å klive av sykkelen, hente fram unbrakonøkkelen – eller rettere sagt to unbrakonøkler – fra sekken, demontere demperen og tweake justeringsskruen. Så må demperen inn igjen for prøvetur. Fremdeles ikke fornøyd? På'n igjen. Og så var det lavhastighetskompresjonen... Samme prosedyre der... Nåja, den kjennes ikke så verst slik den er, men noe av vitsen med justeringsskruer forsvinner jo.
Håper å få en dag i Hafjell på den i løpet av høsten, og kanskje dukker den opp i Kongsberg på Utflukt også.
Sånn ser'n i hvert fall ut:
Give my love to all my brothers and sisters in mediocrity
